Suuurk

Jeg liker det ikkje når det er kaldt!

6-7 frysegrader her i Regnbyen med den høye luftfuktigheta er altfor kaldt.

Godt jeg har ullsokker å ha på meg – om natta – under den tjukke dyna. Ellers hadde jeg ikkje fått sove for kalde føtter om natta.

*grumle*

Lys bak fjellet

Jeg våkna opp i dag til blå himmel. Her i Regnbyen er det en sjeldenhet av de få. Værmelderne sier at det skal holde seg klart og kaldt i noen dager. Så får vi se om værgudene er enige.

Personlig begynner jeg å lengte etter vår. Paprikaplantene mine fra i fjor, som aldri rakk å komme med frukter pga en heller kald sommer, har fått litt ekstra stell. Det tynnes i rekkene på dem stadig vekk, men jeg håper at noen av dem er standhaftige nok til å klare seg til sommeren.
Jeg har kommet over en webside som selger en «vekstsystem». Har planer om å bestille meg et slikt. Enten i dag, eller senest i morgen. Har lyst å se om det er et bedre alternativ for en som meg, som bor i blokkleilighet, i et land og et område av landet, som ikkje innbyr til det største antallet varme solskinnsdager. Tanken på å kunne dyrke urter og salater og litt tomater for meg sjøl, frister. Også om vinteren. Skal komme tilbake med en bloggpost om det når jeg har fått testet ut systemet en smule.
I mellomtida brukes altanen som foringsstasjon for sultne småfugler. Jeg har fått noen meget bestemte svarttroster som matgjester der ute. Om det er tomt for mat, så sitter de på rekkverket på altanen og kjefter på meg inntil jeg har lagt ut mat. Sjølsagt, det appellerer helt til meg, i og med at alle vesens om har litt «attitude» får en stjerne i boka hos meg. Og om det skulle slå til med de kalde dagene, så kan de saktens trenge litt hjelp på matfronten.

Det er solskinn ute. Men vi bor så lavt nede, i forhold til fjellene, at jeg ikkje er sikker på om sollyset rekker å treffe vinduene våre før sola går og legger seg igjen. Men det er no lys bak fjellene iallfall. En oppmuntring og påminnelse om at det går mot lysere tider. Ah.. våren. Jeg foretrekker våren fremfor sommeren, når våren er varm og tørr. Sommeren, når den skrur opp termostaten, har en tendens til å bli for varm. Spesielt her i Regnbyen, med den høye luftfuktigheta. Så ja.. våren.. og høsten.. er min tider på året. Sommeren har jeg en tendens til å bare ignorere, og vinteren pleier jeg å gå i mental hi.
Så egentlig.. er jeg i hi no. Derfor skriver jeg mer på bloggen min, tegner og maler mer enn vanlig. Skriver mer på historiene mine. For meg er det å gå i hi. Dvs ignorere verden utenfor, og fokusere mer på verden innenfor. Og bloggen er definitivt «innenfor.» Jeg har kun en teller på bloggen, som sier noe om antall besøkende. Det er i snitt, i løpet av en md kanskje 70-100 treff. Og da ikke unike. Og for meg er det helt greit. Jeg ser på det som så, Bloggleser’n.. jeg snakker litt med meg selv, og litt med deg. Vi er få som deltar i denne «samtalen», eller … well… monologen.. men det er helt greit. Jeg har ikke noe ønske om at bloggen skal være veldig trafikkert uansett. Den stille siden funker for meg 🙂

Så da begynner det å nærme seg middagstid. Fine søndagen. Kan ta alt med ro og nyte dagslyset, stillheta og de langsomme timene. Ok, vinteren er bra den og. På sin måte 🙂

Blått vinterlys

I og med at jeg har flyttet til Regnbyen for … evigheter.. siden.. så opplever jeg ikke et uhorvelig stort antall godværsdager, på generell basis.

Men i dag er det helt klart vær, kaldt, og det ligger snø på bakken. Og lyset er blått utenfor når sola er i ferd med å gå ned igjen. Det er nesten litt deilig å bli minnet på det blå vinterlyset som råder grunnen nordaførr no for tiden.

Sjøl vinterdager har sin skjønnhet 🙂 Og spesielt når de er ikledt blå fargetoner.

Sånn går no dagan

Det går mot vinter.. *sukk*

Og jeg har mest av alt bare lyst å sove meg gjennom vinteren… og våkne te våren igjen.

I mitt neste liv tror jeg at jeg blir en bjørn.. *gjespe* Blir så trøtt av dette evindelige regnværet.
Regnbyen trenger ikkje ligge innenfor polarsirkelen.. vi har mørketid uansett..

ånei.. vent.. regntid het det visst.. konstant, kronisk regntid.

*sukk*

Mot mørketid..

Det er noe med det.. når man er født og oppvokst langt oppi nord, der sola forsvinner i 2 md, og så vidt gir gjenskinn over horisonten i 2 månder med skumring eller mørke. Jeg går inn i mørketidsmodus uansett. For meg er det mørketid no, sjøl om jeg kan se sola hvis skydekket skulle finne på å pelle seg til østlandet, der de savner det SÅ. Men på sett og vis så ignorerer jeg sola, mentalt. Det blir litt sånn…. du lure’kje mæ.. æ veit du ikkje e der no allikavel..

Noen ganger tror jeg at den rytmen man er født inn i og oppvokst med på en eller annen måte gror fast i sjela, og blir det bakgrunnsteppet man lever livet sitt ut fra uansett. Mitt bakgrunnsteppe, ka natur angår, inneholder stjerneklare vinternetter med nordlys eller måneskinn over snedekket land, eller dypgrønne skoger om sommeren.. eller knallfargede skoger om høsten, når kulda begynner å krype fremover, og lukta av innendørsbål begynner å spre seg. Og hvis jeg glemmer å se ut vinduet, så er det sånn hjernen min mener det er utenfor. Og det sjøl om jeg molltrives i Bergen, og ikkje har en eneste plan om å flytte herfra, ever.

Jeg ser alltid livet mitt i landskap. Er det vanlig? Jeg vet ikkje. Har aldri spurt folk. Men om jeg skal gjøre opp en status for livet mitt, uansett ka tidsepoke det er, så ser jeg primært landskap for mitt indre øye, for å illustrere det. Landskap og dyr. Det er sjelden jeg ser noe menneskeliknende om jeg skal se på beskrivelser av livet. For meg sjøl beskriver jeg også sinnsstemningene mine som værfenomener, landskap og dyr. Og jeg liker det egentlig. Det er også en del av bakgrunnsteppet mitt. Landskapene jeg føler er meg, i beskrivelse.

Så kor er jeg no? Vel akkurat i dag, sjøl om regnet etterhvert hølja ned, så hadde jeg en mental vinterdag. Hvis jeg ikkje så meg omkring så ville jeg ha det til at det var rimfrost på trærne, knallblå himmel og sne på bakken. Og blått lys. Et litt eventyraktig, blått lys. Og det er ikkje noe negativt med det. Det er bare.. vinter.

Jeg liker forresten det at vi har ulike årstider. Jeg hadde blitt rastløs av samme «årstid» hele tiden. Jeg liker skiftningene. Variasjonene i landskapet rundt meg. Jeg liker at vi ikke er på samme «landskapsstadie» hele tiden. Og sjøl om det er vinter no, mentalt og forsåvidt fysisk også.. så sitter det en liten sangfugl på innsiden og synger om våren som venter litt lengere fremme. En del av meg ser allerede frem mot den..

Mørketid er det okke som.. akkurat nå.. og på innsida ser jeg nordlys titt og ofte .. sjøl om de glimrer med sitt fravær på utsida. Heldigvis har jeg det med meg uansett 🙂

24.11.2013 – Oppdatering: Og da jeg våknet i dag.. var det klar himmel, sne på bakken og kaldt ute.. jøss.. værgudene hører jo etter.. 🙂

En aning av vår?

Jeg vet jeg er optimistisk… men jeg syntes det så vidt er en aning av vår i lufta. Det kan godt være at det er dagene med sollys som har gjort det for meg… at hjernen min blir så entusiastisk over flere sammenhengende dager med sol i Bergen at den har tiltet en smule og er OVERBEVIST om at det ikkje kan være vinter lengere. Idiothjerne.

Jeg fikk nemlig med meg det.. tenk.. at regnværet er utsatt. No skal det ikkje komme før på lørdagen. Tidligst. Og jeg er SÅ SATANS LEI av kulde. Jeg kan ikkje fordra den jævla vinteren. Folk som lider av mentale lidelser, og elsker vinteren for alt den er verdt, må bare ræle så mye de vil for min del om kulden og sneens fortreffelighet. Personlig er jeg mer potensiell til å filosofere over hvor mye terapi de egentlig trenger, enn å lytte overbevist til tullpratet om vinterparadiset.

Jeg vil ha vår. Milde dager. Kan sitte ute på altanen.. og se på stjernehimmelen.. uten å fryse av seg kroppsdeler man strengt tatt trenger med seg videre. Jeg vil ha grønne trær som risler med bladene når vinden tusler gjennom trekronene. Jeg vil ha lyden av småfugler som er opptatt med å bringe livet videre. Jeg vil ha milde temperaturer og slippe å kle meg opp til en tjukkelse som er michelinmannen verdig… bare for å gå noen meter til butikken og handle mat. JEG VIL HA VÅR!!

I tillegg.. skal vi ta opp temaet med forurensning? Ja la oss gjøre det. Bergen sliter med et forurensningsproblem. Og på kalde, relativt vindstille dager så merker man det ekstra godt. Det svir i halsen når man går ut, dersom man puster inn uten å minst ha et skjerf foran munnen. Det er aldri et problem om våren, sommeren og høsten. Men om vinteren, mens man går og bekymrer seg for at kroppsdeler skal falle av i kulda, så svir man av seg lungene omtrent, bare fordi man beveger seg utendør. Jævlar skit. Så nei, jeg ser IKKJE sjarmen med vinteren.

Så jeg tviholder på min overoptimistiske tankerekke, og innbilder meg at våren er rett rundt hjørnet. Så overser jeg de ukene som ennå gjenstår av vinteren.. og sikter meg mot slutten av mars/begynnelsen av april.. og håper værgudene har tatt til det lille vettet de har, og har latt våren ankomme.

Vinter.. Bah.. Humbug!

Midtvinters

Fabuleringspost.. advarsel herved 🙂

Egentlig så er det ikke så ille med vinter. Selv om jeg syter og klager over drittvær, kulde og lengter etter vår. Men helt egentlig, så har den dypeste vinteren en viss .. om enn kanskje ikke sjarm, så iallfall nytteverdi. For de av oss som lever mye på innsiden av oss selv iallfall.

Når det sner ute, og verden utenfor er pakket inn i stillhet, så er det som om livet i seg sjøl slår av noen hakk på farta. Har du lagt merke til det?
Vel, hvis du tar deg tid, i tidsklemma. Mellom arbeid, unger, trening, dårlig samvittighet for manglende trening, sosiale gjøremål etc etc.
Det går litt saktere, når det er vinter. Du vet du er ute på glattholka, så du går gjerne med kinesersteg på vinterføret.

I tillegg… når det er måneskinn, og midtvinters, så er det, iallfall for meg, behagelig å bare sitte og stirre mot månen, og drømme meg bort. Jeg vet ikke om jeg drømmer om noe konkret akkurat, men det gir meg likevel noe.
Og av en eller annen grunn har jeg hengt meg opp i en setning (eller kanskje var det en tittel på et skuespill) som jeg hørte en gang…

«Av måneskinn gror det ingenting.»

Tro’kke det er sant. Det gror mye av måneskinn. Mange gode filosofiske tankebaner. Mange gode samtaler, når selskapet er riktig. Mange drømmer. Og for min del, også mange gode ideer til nye malerier.

Der har du det. Måneskinn er inspirasjon. Rett og slett.
Og selv om jeg holder til sør for polarsirkelen nå, så er månen mer tilstede om vinteren. I stillheta over det snedekkede landskapet.
Jeg tror at det vi kan ha av magi er ekstra sterk i måneskinn. Og nå tenker jeg ikke på hokuspokus-magi, men jeg tror vi mennesker reagerer på måneskinn, på måter som dagslyset ikke kan få frem. En form for magi.. endrede hjernebølger. Som om vi synker litt lengere ned i oss selv. Og sjøl om man ikke er som meg, heller introvert, så tror jeg at man kan ha nytte av det. En slags form for meditasjon kanskje.

Midtvinters er ikke så ille. Bærer løfter om vår. 🙂
Det blir nok vår i år også. Når bare måneskinnsnettene og snefnuggene har gjort seg ferdig med sitt.

~ Alt til sin tid ~

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.