Vandrende tanke

Jeg har troen på meditasjon. Som en metode for å lære seg å være mer tilstede i livet.
Ikke det at jeg er spesielt god på det.. 2 av 4 ganger jeg har forsøkt så sovnet jeg. Det var jo ikke akkurat meningen.
Men de 2 andre gangene klarte jeg å slippe tak i tanker, følelser etc.. og bare fokusere på pust og hjerteslag.
Problemet var bare.. den ene av de to gangene.. så ble hjerterytmen så sakte at jeg begynte å bli bekymret, og – vips – der var jeg ferdig med DEN mediteringen.

Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg har forsøkt veldig mye siden den gang. Mer som i ikke i det hele tatt, når jeg skal være ærlig.

Men for min del finnes det en annen måte å oppnå en form for nedbremsing av tankestrømmen.
Jeg kaller det for å «flyte».. Det er rett og slett å la tankene få flyte dit de selv vil. Jeg har det som innsovningsrituale om kveldene, og mange ganger kobler jeg bare omverdenen ut, og flyter med tankene. Det er en forskjell fra dagdrømmeri.. for jeg «instruerer» ikke tankene mine i noen historie eller noe sånt, jeg bare lar dem flyte med den mentale/emosjonelle vinden, og ser hvor det tar meg.

Jeg tror også – for min del – at det å legge merke til detaljer i omgivelsene.. eller løfte blikket fra hverdagen.. hjelper meg i å koble ut og meditere.. om enn på min egen måte. For meg blir det weird og litt… hva skal jeg si.. koreografert nesten, hvis jeg skal sette meg ned og bestemme meg for å tenke på ingenting.
Jeg gjør det mange ganger når jeg «flyter» … tenker på ingenting.. that is. Men jeg tar aldri en bevisst avgjørelse om at NÅ skal jeg ikke tenke på noe.

Selvsagt… min beste form for meditasjon.. er å skrive på historiene mine eller male/tegne. Da finnes ikke resten av verden allikavel.

Men ja.. å flyte med strømmen på innsiden.. stilner kakafoniet på utsiden. 🙂

Å betrakte skyer og lytte til fjell

Det er så viktig, for mange, å fylle dagen sin med gjøremål.
Å være sikker på at de har vært «flinke nok» til å fortjene å slappe litt av på slutten av dagen.
Det er så viktig, for mange, å holde seg i aktivitet, kontinuerlig.

Jeg trente tidligere i dag. Og snakket så vidt med bekjente, som kom ut av en yogatime. Og de var alle fornøyde med yogatimen. De kunne ta seg tid til å slappe av, sa de, og komme mer i kontakt med seg selv.
Og jeg brynet litt på pannen. Selv om det kanskje ikke var slik de mente det, så var min første tanke «må dere inn på en time på treningssenteret for å kunne slappe av og føle at det er lov?»

Og jeg har tygget litt på tanken nå utover kvelden, etter at jeg sjøl var ferdig med treninga. For det slår meg at folk kanskje er litt for opptatt av alle gjøremålene sine. Alt som skal fylle dagen. Tror mange glemmer å bare stoppe opp, og ta dype åndedrag. Og puste med magen. Fysiske, mentale og emosjonelle åndedrag. Det er ikke meningen at vi skal holde på som flittige små maur, som går nonstop inntil vi kubber av utmattelse.

Og jeg kom til å tenke på to episoder fra mitt eget liv, der jeg virkelig koblet ut resten av verden. Hvilket jeg forsåvidt gjør relativt ofte, men disse er lettere å beskrive.

Den første var en gang jeg satt på altanen til bestemoren min. Var kanskje rundt 20. Det var om sommeren. Det var blå himmel, med store, fluffy’e skydotter som fløt veldig fort over himmelen (så kjapt at man hele tiden kunne se dem bevege seg). Denne bevegelsen skapte mange store skyggeflekker på bakken, og jeg ble sittende.. og betrakte skyene, og skyggene. Og resten av verden var et helt annet sted, enn der jeg befant meg.. Jeg følte meg mer våken enn vanlig, selv om jeg ikke enset folk rundt meg.

Den andre episoden var da jeg var i 20-årene et sted. Jeg satt igjen og betraktet naturen. Det var tidlig høst, og sola hang litt lavere på himmelen. Den skinte på fjellene og farget dem ekstra røde. Igjen kom jeg inn i en mental sfære som gjorde at verden forsvant mer eller mindre. Jeg la bare merke til fjellene, og den røde fargen de fikk av sollyset. Og selv om jeg ikke hørte noen lyd – med ørene – så følte jeg det som om jeg oppfattet en lavfrekvent … tone.. humming.. fra fjellene. Som om de sang – ordløse sanger – for seg sjøl. En merkelig form for vibrasjon. Den opplevelsen har forresten ført til at jeg «føler» denne typen vibrasjon fra steiner, fjell og knauser kontinuerlig, hvis jeg fokuserer på dem. Det kan helt fint være noe jeg innbilder meg, det er jeg 100% klar over. Men akkurat det spiller ingen rolle. Det er det det er, for å si det sånn.

Så hvor vil jeg med å fortelle om de to opplevelsene? Vel, evnen til å koble ut er noe alle burde øve på. Selvsagt ikke med meg som noen fasit. Alle må finne SIN måte å koble ut på. Å ta en pause fra gjøremål og forventninger på. Men jeg tror at absolutt alle trenger det. Å ha en evne og mulighet (ikke minst) til å bare kunne la hverdagen seile sin egen sjø. I så måte gjorde jo yogatimen det for de tidligere nevnte bekjente, men jeg tror at man kanskje tjener på det i det lange løp, hvis man er i stand til å koble ut.. uten å bli veiledet til det. Men der kan jeg ta feil. For noen er kanskje det den beste måten?

Uansett så burde alle finne sin måte å «betrakte skyers dans over himmelen og lytte til fjellenes sang». Så blir ikke gjøremålene så overveldende tilstede absolutt hele tiden.

🙂

En dag å være fornøyd med

Når jeg kan bruke dagen i selskap med dette.. er jeg strålende fornøyd med dagen 😀

En vel brukt ettermiddag

En vel brukt ettermiddag

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.