To ytterpunkter

Jeg har ikke tenkt å gjengi veldig mye fra drømmene mine som jeg tenker på, men de er påfallende langt fra hverandre i tema.
Og begge forekom i løpet av samme natt.

Drøm nr. 1:
Jeg er delvis klar over at jeg drømmer, og klarer å sveve/fly KJEMPEHØYT. Verden under meg ser paradisisk ut, og den bevisste delen av meg er imponert over hvor realistisk det ser ut, samtidig som jeg er ekstatisk over å ha fått til å fly.

Så har du neste….

Drøm nr. 2:
Jeg går langs en vei, og en bil kjører forbi. De forsøker å få min oppmerksomhet, og jeg viser dem finger’n. Det gjør dem rasende, og de går til fysisk angrep med slagvåpen. Og jeg blir reddet av noen som kommer løpende til og holder angriperne nede til politiet kommer

Og jeg ble sittende og lure.. hvor er fellesnevneren?
For begge var fra samme natt.. jeg våknet av begge, og husket dem derfor.
Den eneste greien som de hadde felles, og som jeg ikke tar med i beskrivelsen, var at samme DrømmeFigur/karakter opptrådte i begge, på den positive siden.
Men utover det så var de så ulik hverandre at jeg ikke, akkurat nå, er i stand til å se noen sammenheng.

Drømmer er en merkelig greie.. det er iallfall sikkert.

De små drømmende irrganger

Jeg skulle ønske at jeg var typen menneske som skrev ned drømmene mine, i en eller annen form hver morgen. I en eller annen form. Men jeg er stort sett så dritsøvnig om morran at det kan jeg bare glemme. Og det til tross for at drømmer er et tema jeg finner uendelig fascinerende.

Hva husker jeg av drømmer i den siste.. tja.. månden? Jeg har kjørt mye bil, på vinterføre. Biler, som har blitt til motorsykler, som har blitt til sykler.. som har endt opp med apostlenes hester (å gå altså).
Jeg har bare vage erindringer om hva som skjedde rundt/i forkant av/i etterkant av «kjøringen», men dette, så lite som det enn er, kan faktisk fortelle en ganske mye.
Å kjøre, gå eller hvilken som helst bevegelse fremover, handler, slik jeg ser det, i bunn og grunn om hvordan en beveger seg fremover i livet. Og jeg er et sabla sta menneske, så at jeg ender opp med «Apostlenes hester» som siste endring når jeg beveger meg fremover på en vei, forbauser meg overhode ikke. Jeg liker ikke endringer. Ikke litt engang. Og jeg går alle endringer ekstremt motvillig i møte.
Vinter i dette tilfellet forekommer meg ikke så mye dramatisk, som det forteller meg at dette ikke handler så mye om følelsesmessige endringer (annet enn at tiden går og jeg blir eldre kanskje), men mer om intellektuelle utfordringer. Det at det er vinter oppleves aldri som truende eller negativt på noen måte, det er bare en .. «tilstand» om du vil.
Og intellektuelle utfordringer har jeg mange av.

Veier.. bør man egentlig også legge merke til i drømmene sine. Natt til i dag så drømte jeg om en vei som snodde seg rundt flere blokker, og som jeg overhode ikke skjønte hvorfor den var lagt til slik den var.
See, slik jeg ser det. Menneskelagde konstruksjoner, slik både veier og blokker er, ser jeg på som «opplærte» tankesett/reaksjonsmønstre etc. Og det forekommer meg at her forteller drømmen meg at jeg gjør noe ekstra knorklete og vanskelig for meg sjøl. Det er heller ingen gigantisk overraskelse. Jeg kan være litt knorklete i tankegangen, og se ting fra litt for mange sider. Litt sånn.. «ja men hva om….?» Også begynner min heller vriompeisaktige hjerne å spinne på den tråden også.. rundt et tema som jeg helt fint kan ha femten andre tråder om på gang samtidig inni knollen der et sted.

Dette er enkle eksempler. Men jeg tror at hvis folk lærer seg til å se på drømmer som noe «dagligdags».. altså at det ikke er VOLDSOMME spådommer og de dypeste mysterier som til enhver tid skal bli avslørt.. så vil de aller fleste dra større nytte av drømmene sine.

Jeg hadde f.eks også en lucid drøm for en tid tilbake. Jeg var 100% klar over at jeg drømte, og jeg stod på en balkong som var sikkert 1 km oppe i lufta. Siden jeg visste at jeg drømte, så ville jeg teste ut hvordan det var å hoppe ned fra denne høyden. Som tenkt, så gjort. Og jeg fløy som et prosjektil rett ned. DET VAR SÅ KULT! 🙂
Og jeg gikk rett gjennom taket på en sirkelformet bygning, rett gjennom huset, og landet i havet, som kom inn i en grotte inne under huset.
Siden jeg allerede var i vannet, så fant jeg ut at da måtte jeg teste ut hvordan det var å «puste» under vann. Gikk helt fint. Så jeg svømte lekende lett langt ut i havet, hele tiden under, alt mens jeg drev og sang på en (for meg – i det våkne liv) ukjent sang. Under vann. Uten å bli til havfrue eller noe sånt.. vannet bare dytta meg fremover, sort of. Sånne ting kan man ha det morsomt med, hvis man bare gir drømmene sine litt oppmerksomhet. Eller litt… jevnlig oppmerksomhet, er kanskje riktigere å si. Og jeg gjør det.. fokuserer på drømmer, selv om jeg ikke skriver ned så mange som jeg skulle ønske. Det gir utslag i lucide drømmer innimellom. Og det er kjempestilig.

En svært forenklet fremstilling

Jeg leste en artikkel i KK i dag (nope, har ingen planer om å legge en lenke inn – det fortjener de ikke, google it), der de tok for seg drømmer. Tittelen var noe sånt som «du kan bestemme hva du drømmer».

Ah.. tenkte jeg.. en artikkel om lucide drømmer. Og det var det.. sort of.. også. Men jeg ble mer og mer irritert dess mer jeg leste.

For det ble fremstilt som om det omtrent bare var å ville det, så ville du ha full kontroll i drømmene dine. Og i følge en … blærk.. coach.. så ja.. det kunne ta noen dager.. å få det til.

Men de forsikret om at etter de få dagene.. så var det fullt mulig å få kontroll over drømmene sine. Og styre ka du skal drømme om.

NEI DET ER DET IKKE!!

*puste dypt noen ganger*

Alle KAN i teorien bli i stand til å oppnå luciditet i drømmene sine. Men det tar trening. Trening og atter trening. Noen får det aldri til. Det de klarer å oppnå, er en bedre evne til å huske drømmene sine. Og selv om du blir lucid i drømmene dine.. så er det så visst ingen garanti for at du av den grunn skal kunne få kontroll over det du drømmer. Selv svært erfarne lucide drømmere har mange ganger ikke kontroll.

Å fremstille lucide drømmer som det enkleste i denne verden faller på sin egen urimelighet. Det er dritgøy når man får det til, men det tar – igjen – TRENING. For de som er et naturtalent (som hører til en marginal gruppe) så kan det ta noen dager eller uker. For oss andre tar det stort sett lengere tid. Og enda lengere å trene hjernen sin opp til å kunne kontrollere aspekter av disse drømmene.

Men rådene til de såkalte ekspertene her var svært forenklet. Og de lurer folk som er genuint interessert i temaet, fordi de fremstiller det som noe som hvemsomhelst kan få til i løpet av dager. Litt som å skulle si at alle kan bli verdensmester i maraton bare de gidder å løpe litt i noen dager. Hjernen må trene like mye som muskler må det for å bli god på noe.
I tillegg så er det ulike teknikker som fungerer for ulike mennesker. En teknikk fungerer for noen, mens det ikke gir andre en damn shit. Av den grunn har det blitt utviklet mange ulike teknikker, for å hjelpe folk til å oppnå luciditet, via teknikker som er tilpasset dem.

Jada, jeg vet.. KK er ikke akkurat blekken som har det høyeste vitenskapelige nivået. Og fakta i deres verden er overforenklet. Men jeg er opptatt av drømmer. Så skal man forklare et fenomen for folk, og forsøke å hjelpe dem til å oppnå det samme selv, så er det idioti å fremstille det som om bare du vil det, husker å skrive ned drømmene dine og mekker deg et privat drømmesymbol og knipser med fingrene..så -vips- så burde du også få det til.

Grmf..

En kjapp en..

Hadde en lucid drøm i natt.
Denne gangen klarte jeg å beholde roen.. og sjekket ut forskjellige ting.
Testet ut om jeg kunne «påkalle» en bestemt person. Så jeg valgte meg ut en jeg kjenner, og ba vedkommende om å dukke opp i drømmen.
Det skjedde.
Jeg testet ut om jeg kunne fly.
Det kunne jeg
Jeg testet ut om jeg kunne puste under vann
Det kunne jeg
Jeg testet ut om jeg kunne bestemme hvor drømmen skulle foregå
Det kunne jeg.

Dette er kult.
Og hele tiden var jeg klar over at jeg drømte, og hadde stor kontroll over drømmen. So cool 😀

Oss hjemmekjære imellom

Jeg har kommet meg hjem igjen, etter 2 behagelige uker i sydeligere strøk. Hjem til regn og tåke. Og knapt 10 varmegrader. Men ya know what? Jeg er utrolig fornøyd. Er man født under nordlyset, så lengter man gjerne tilbake etter en relativt kort stund.

Den første uken svosjet forbi. Varmt. Tørt. Deilig. Den andre uken.. vel, da begynte tiden å få sirup under føttene. Det var fremdeles varmt, tørt og deilig å sløve. Men jeg grep meg selv i å kikke på himmelen i håp om å få øye på en eneste liten skydott, i det minste. Nope. Nada.
En dag så det ut som om det skulle trekke opp til regn. Jeg var håpfull en liten stund. Men skyene bare viste seg så vidt, før de forsvant igjen. Og jeg ble rastløs.

Ikke fordi det var ille å være på ferie. Jeg koste meg hver dag. Men fordi jeg… vel.. å sole seg har jeg alltid funnet drit kjedelig. Ergo så blir jeg aldri spesielt brun heller. Og det var for varmt til at man gadd gjøre noe særlig uansett. Er ikke vant til en sånn varme.

Så kommer jeg hjem til Regnbyen, og det er en behagelig temperatur på ca. 20 grader. Etter å ha tilbrakt 2 uker i 30+ grader, så var det utrolig deilig. Og da jeg sov i min egen seng, så sov jeg som en stein. Til langt ut på dag. Men det var en nytelse å komme hjem. Sove i min egen seng. Spise norsk mat. Drikke vann uten klorsmak. Dusje med ordentlig trykk på vannet. Sånne småting som man ikkje tenker på til vanlig, oppdaget jeg at jeg var utrolig takknemlig for da. Og ikkje minst.. TEEN min. Neste år tar jeg med meg te på ferie. 2 uker uten min te. Nope. Ikkje å anbefale.

Jeg var imponert over at plantene mine hadde overlevd. Det har vært tørt i Regnbyen mens jeg var borte. Men de levde i beste velgående. Litt tørre, logisk nok, men ingen slik plantedød som jeg hadde fryktet. Så jeg plukket vekk det visne og vannet dem RIKELIG dagen etter at jeg kom hjem (jeg kom hjem midt på natta). Og – vips – så var de i full vigør igjen. Som om ingenting hadde skjedd.
Tomatplantene mine derimot… et sorgens kapittel i år. Det er noen visne små tuster som stikker opp av jorda. De har ikkje vokst en milimeter nesten siden de ble satt ut. Altfor kaldt, regner jeg med. Så planen min for dagen.. er å ta dem inn igjen. Inntil det evt skulle finne på å bli sommervarme her. For der ute i minidrivhuset.. kommer de ikkje til å overleve et sekund. Litt irriterende.. for i fjor fikk jeg flere skåler funn av cherrytomater. I år.. knapt nok et blad over jorda. Onde værguder.

Jeg har noen paprikaplanter som står ute fremdeles. De er ved godt mot, ka grønnfarge og antall blader angår. Men særlig høye er de ikkje. Ingen antydning til frukter på dem heller. I fjor fikk jeg mange solmodne paprikaer. I år tipper jeg at jeg kan skyte en hvit pil etter det. Sånn går det når man er hobbygartner, kan lite om det man dyrker, og bor i strøk om ikke akkurat oppfordrer plantene til å vokse noe særlig.
Men føkkit. Jeg prøver igjen til neste år. Jeg gjør det ikke fordi jeg «trenger maten.» Jeg gjør det kun fordi jeg liker å holde på med det. Så.. try again, finnegan.. next year.

I natt hadde jeg forresten en halvveis lucid drøm.

Jeg gikk gjennom et STORT hus i drømmen. Og begynte å lure på arkitekturen. Jeg var klar over at jeg drømte, uten at jeg vektla det spesielt. Men jeg lurte på hvordan hjernen setter sammen arkitekturen på hus i drømmer. Så kikket jeg meg mer rundt, og la merke til at layouten på huset og rommene vi kom inn i minnet meg om steder jeg har vært før. Hus jeg har oppholdt meg i. Både private hjem og offentlige bygg, i et pent sammensurium.
Ah.. tenkte jeg.. så det hjernen gjør er å blande sammen det man har sett av bygninger og rom.. og lager sine egne, surralistiske versjoner. Kult. Håper jeg husker det når jeg våkner.

– Og det gjorde jeg, heldigvis 🙂

Så.. ja.. sommeren så langt. Svakt brun utgave av Lill, en smule blondere, glad for å være tilbake i Regnbyen, oppgitt over vilkårene for planter i år, men i det store og det hele.. kan ikkje klage 🙂

Smådupper i vannet

Det er lenge siden sist gang jeg skrev en fabuleringspost. Altfor lenge. Men sånn er det no en gang. Det går i bølgedaler. Ivrigheta til å skrive. Jeg har sett på «telleren» på bloggen min at det er en svak økning i antall treff. Ikke enorme antall, men et sted mellom 10-20 for dagen i gode perioder. Og ned på 3-5 på det laveste. Og for min blogg, så er det veldig bra, i og med at jeg holder til helt på sidelinjen av vanlige blogger. Det jeg syntes er kult, er at etter at jeg begynte å skrive mer om drømmer og drømmetolkning, så har treffraten gått opp, nettopp pga disse temaene. Det setter jeg pris på. Fordi det sier meg at det er flere enn meg der ute som syntes det er et interessant tema. Hvordan noen kan syntes at det er kjedelig.. er ubegripelig i min verden.

Jeg har tilbrakt ettermiddagen med å legge grunnfargene på et akvarellmaleri. Derav også «fryd» som kategori. Jeg satt i 2 timer sammenhengende, og la ikke merke til at tiden gikk i det hele tatt. Skal legge maleriet ut når jeg blir ferdig med det. Og som sagt.. mental nytelse hele veien for min egen del.

Når vi snakker om drømmer. Jeg har forsøkt å trene den sta og heller motvillige knollen min til å gi meg lucide drømmer. Det har IKKE vært kronet med noen form for hell, i det hele tatt. Jeg mener… jeg har hatt øyeblikk for det har vært «… skeptisk.. er dette virkelig?» .. men så har dinohjernen min klart å overbevise mitt drømmende jeg om at Hey… dette er HEEEELT normalt. Biler blir til busser, som blir til båter.. HEEELE tiden. Man er altfor lett å overtale til å tro på bogus når man er i Drømmelandet. Men jeg føler likevel at jeg kommer nærmere det å bli klar over at jeg drømmer … når jeg drømmer.. så jeg lar ikke noen få, usle tilbakeslag sette meg ut.

Jeg er fremdeles litt fornærmet på livet mitt for at jeg ikkje er født inn i en verden som har teknologi som kan ta opp drømmene våre. Det hadde vært stilig. For eget bruk, sjølsagt. Ikkje fullt så stilig om noen kunne ha hacket «opptakeren».. men tenk så mye man kunne lære om seg sjøl? Om man kunne «huske» alle drømmene sine? Og i og med at jeg husker en del ganske intense drømmer, så kunne det blitt fascinerende å sitte og kikke på. Selvsagt… stemningen drømmeren opplever er det kanskje verre med. Hvordan skal du «ta opp» en opplevd stemning? Nah… skeptisk. Men bilder og «lyd» derimot.. tror jeg du kanskje kunne klart å hente ut. Ikkje fullt så kult med mareritt kanskje, når jeg tenker meg om. Men man ville jo måtte ha muligheten te å slette det man ikkje ville ta vare på.

Jeg drømte en gang om en løve.. med menneskeansikt. Vel… menneske-ish. Ansiktet så ut som de gamle greske statuene.. litt vel .. animert.. og hele skapningen var laget av gull. Og løvemanen var krøllet.. som i korketrekkere. Den gikk på et jorde, et inngjerdet jorde sammen med beitende dyr. Jeg oppfattet den ikke som et rovdyr. Og jeg omtalte den som en Sfinks.. selv om den ikke akkurat så ut som de sfinksene jeg har sett bilder av.

Hadde ikke hatt noe imot å ha et «opptak» av den. Hadde vært interessant å studere. Rare Sfinksen.
Eller andre drømmer jeg har hatt, som har vært som en helaftens spillefilm.

Når folk påstår at de ikke har fantasi, så tror jeg de snakker av uvitenhet. De skulle bare husket sine egne drømmer. Jeg tror mange ville blitt forbauset over kreativiteten i sine egne drømmer. Vi har det i oss alle sammen, tror jeg.

Drømmer ja… *tygge på tanken* … det finnes samfunn der drømmer ikke ansees som private i det hele tatt. Man er nærmest pålagt å fortelle resten av «stammen» om det man drømmer, for det ansees som stammens eiendom. Og folk er så vant til å huske drømmene sine at det går på autopilot. En sånn idè virker helt horribel på meg. Å ikke skulle få ha sine private drømmer.. privat.. om det er det man ønsker. Det er positivt at alle læres opp til å huske drømmer.. for all del.. men i det øyeblikket man begynner å kreve «eiendomsrett» på andre menneskers psyke, også i form av drømmer, da har man bommet kraftig.

Kanskje det er likesågreit at drømmer ikke kan festes på en opptaker. Jeg får heller gjøre meg større flid med å huske drømmene mine. Øvelse gjør mester. Det gjelder definitivt for drømmehukommelse også. Og drømmetolkning.

Åja… det ble en bloggpost bare om drømmer.. da så…

Forslagets kraft

Jeg er tilbake på temaet med lucide drømmer. Ikke fordi jeg har hatt en ordentlig en, for det har jeg ikke. Men jeg har hatt en «nesten-lucid» drøm. Og for mange som forsøker å få til dette så er kanskje dette det mest frustrerende. Å så viiidt ha en liten mistanke om at man drømmer, midt i drømmen, men aldri klare helt å bestemme seg.

Jeg gikk langs en vei. Den minnet meg delvis om stedet jeg vokste opp, og var delvis ukjent. Men akkurat det plaget meg ikke i drømmen. Landskapet var annerledes enn jeg forventet, og jeg stoppet opp en del ganger og tenkte.. kan dette være en drøm?
(Dessverre gjorde jeg aldri drømmesjekken, så jeg ble aldri helt lucid)
Så var jeg plutselig på en veranda. Igjen, delvis lik den som var i min mors hus, og delvis ukjent. Og landskapet nedenfor verandaen endret seg. Nok en gang tenkte jeg «kan dette være en drøm?» Nok en gang uten at jeg gjorde noe mer forsøk på å finne ut av det

Men jeg ser ikke på det som veldig negativt, og det bør ingen som har liknende opplevelser. Jeg begynte å tenke på lucide drømmer i går, etter å ha sett filmen Inception (som handler om drømmer). Og for meg er det et veldig positivt tegn. Hjernen min er stadig mer mottakelig for forslaget om at jeg må sjekke om virkeligheta er _ekte_. Jeg ser på det som et steg i riktig retning. Cluet er fokus. Huske å fokusere på det. Når jeg legger meg. Tenke på det innimellom i løpet av dagen. Huske å sjekke om jeg drømmer, også når jeg er våken. For å trene hjernen min til å være på vakt.

Så.. jepp. Halvveis.. men halvveis er bedre enn ikke i det hele tatt 🙂

Fremgang blir alltid satt pris på

I natt hadde jeg en lucid drømmesekvens *fanfarer lyder gjennom gatene*

Jeg drømte at jeg gikk langs en vei da jeg ble klar over at jeg drømte. I det fjerne kunne jeg se noen fjell.
«Nå må jeg ikkje bli for overivrig sånn at jeg vekker meg selv» … tenker jeg.. og gnir hendene sammen
(det er en anbefalt teknikk for å kunne holde på den våkne tilstanden i lucide drømmer)

Jeg klarer å holde fast ved luciditeten.. men blir så opptatt av bare det, at jeg primært fokuserer på at jeg må holde meg «våken i drømmen».
Jeg ser likevel på det som fremgang.. for det er en stund siden sist gang..

Merk også at denne drømmen kom etter at jeg hadde vært oppe på snarlig do-turi løpet av natta, og sovnet igjen. Egentlig på slutten av natten/begynnelsen av morgenen. Så det er når du er ferdig med de fasene som har lange perioder i den dypeste søvnfasen at du har større sjanse for luciditet.

Så no sikter jeg mot horisonten.. gøyale lucide drømmer neste 🙂

Jakten på egen luciditet

Jeg har begynt å ta opp igjen det med å få til Lucide Drømmer, altså drømmer der du er klar over at du drømmer, mens du drømmer.

Hele prosessen er en merkelig affære. Og jeg skal innrømme at jeg ikkje er spesielt konsekvent, derfor er resultatene foreløpig litt så som så. Men jeg har ikkje tenkt å la det ligge denne gangen.

Jeg har gitt meg sjøl 3 tegn som skal gjøre meg klar over at jeg drømmer.

1) Røde tatoveringer på hender og armer
Den velger jeg fordi jeg allerede har det når jeg skjønner at jeg drømmer. Jeg har hatt pulserende tatoveringer, lysende tatoveringer, nesten utviskede tatoveringer etc. Så jeg sjekker hendene.. mange ganger for dagen.. for å gjøre det til en vane for hjernen.. for det du gjør i det våkne livet, tar du med deg inn i drømmelandet. Og jeg har sett det, de andre gangene jeg har kjørt det løpet, at jeg faktisk GJØR det i drømmer også. Jeg ser ned på hendene for å sjekke om det jeg opplever er virkelig. Og drømmer jeg – TADA! Der er tatoveringene.

2) Ordet KRYSTALLKLART!
Her er tanken at jeg skal ha ordet som et hint til meg sjøl – i drømmer, om at jeg ikkje er i den våkne virkeligheta.
Jeg øver meg på det ved å si ordet høyt eller inni hodet flere ganger i løpet av dagen. Og det er litt snålt.. for sjøl om jeg selvsagt ikkje får en merkeligere våken verden av å si ordet, så er det som om jeg nå, etter bare noen dager, plutselig blir veldig klar over alt rundt meg. Hvordan alt ser ut, små lyder, nyanser i omgivelsene etc. Så det ser ut til å «vekke» meg i den våkne virkeligheta også, som et hint om å være 100% tilstede i øyeblikket

3) Små hvaler i alle regnbuens farger som svømmer i lufta (eller vann)
Dette virker veldig fjollete, det er jeg klar over. Men det er nettopp det som er poenget. Det SKAL være noe som er så tussete at det aldri ville oppstå i det våkne livet. Og disse hvalene … som først er biller, og deretter «klekker» og blir pyttesmå hvaler – før de blir voksne – plantestore hvaler, har jeg drømt om. Så de finnes allerede i Drømmelandet mitt. Så nå, etter å ha sagt KRYSTALLKLART ser jeg meg alltid om etter «bille-hvalene».

Det hele handler om å øve seg. De aller færreste vil oppleve lucide/kreative drømmer med det samme de begynner å fokusere. Og har man ALDRI opplevd det før, må man regne med at det tar tid. Hjernen må få tid til å lage forbindelsene slik at den er klar for denne typen opplevelser. Og selv jeg, som har hatt MANGE lucide drømmer, har erkjent at jeg trenger å øve.. øve og øve.. Derfor har jeg begynt å trene.. mentalt.. når jeg er våken.. for å dytte hjernen i riktig retning.

Sist gang jeg hadde en slik drøm (for noen uker siden) forsøkte jeg å slå et speil i stykker med noen fargerike kjeramiske fliser, men ingenting skjedde, og jeg ble lei av det hele og valgte å forvandle omgivelsene sånn at jeg var ved en strand istede. Men det fikk meg til å innse at hvis jeg skal ha lucide drømmer der jeg har KONTROLL, så må jeg slutte å være så søkke lat.. og faktisk trene på dette.

Det kan bare bli bedre. Ergo.. tattiser, krystallklart og billehvaler 😀

Fallende fjær

I natt drømte jeg at jeg trodde det var blitt vinter ute – helt plutselig. Det falt masse hvitt ned over det grønne landskapet.
Jeg gikk bort til vinduet, og stirret forundret ut… delvis klar over at jeg drømte.. men ikkje helt.

Dette er ulogisk. Tenkte jeg. Det kan ikkje sne no!

Så forvandlet sneværet seg til fjær.. massevis av små, hvite fjær.. og en del kjempestore fjær…

En liiiten smule usikker på hva drømmen forsøker å fortelle meg. Men… I’ll get there 🙂

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.