Under evige horisonter

Har du noen gang… ja selvsagt har du det.. men likevel… har du noen gang grepet deg selv i å lure på hvorfor du er her? I dette livet? I den livssituasjonen du befinner deg i her og nå?

Før jeg skriver noe mer så får jeg legge til at jeg tror på reinkarnasjon (altså gjenfødelse), uten at jeg har definert det så voldsomt mye mer enn det. Jeg tror og føler at vi alle kommer «innom» flere ganger, for å lære. Lære å bli bedre utgaver av oss selv. Så er det sagt. Jeg tror vi, du og jeg, Bloggleser’n, og alle andre, er evige vesen.

Men så var det dette med menneskelivet.

For noen kvelder siden kom det seilende inn fra mine indre horisonter, en tanke jeg har tygget litt på.

Kanskje vi er her for å roe ned den rastløse følelsen? Lære oss å finne ro og glede i hverdagen, og slå oss til ro.. med her og nå, samtidig som vi er villig til å lære stadig mer langs veien vi går?

Og tanken virker logisk. Iallfall for meg. Jeg har vært rastløs mesteparten av livet. Nå som jeg er godt voksen, så er jeg blitt god til å late som om det ikkje er tilfelle lengere. Men innimellom sniker følelsen av rastløshet seg opp etter ryggraden, som en buktende slange. Og i de øyeblikkene innser jeg at det er ikkje så veldig mye som er forandret. Jeg er blitt dyktig på å skyve den ut i periferien. Men jeg har vel egentlig aldri… tatt tak i den.

Jeg vet ikke om jeg klarer å overvinne rastløsheta i dette livet, eller engang lære den å kjenne. Jeg er mer enn 40 år.. og den er fremdeles veldig mye det samme som den var da jeg var jentunge, tenåring, tidlig i 20-årene etc. Noe er forandret, men den er ikke borte. Noe har jeg lært, men langt fra alt.

Menneskelivet er en merkelig dings. Jeg vet egentlig ikkje helt hvorfor jeg tror på gjenfødelse. Det virker logisk. Jeg føler meg ikke som en entitet som kommer til å forsvinne. Jeg hadde en periode der jeg seriøst hadde mine tvil om den evige greien.. men da begynte jeg å drømme haugevis av drømmer om at jeg var udødelig, i ulike former. Point taken.
Selvsagt, du kan si at det bare er jeg som trøster meg selv. Det er jeg veldig åpen for at det kan være tilfelle. Men jeg sier alltid at jeg TROR, ikke at jeg vet. Det er ingen påstand, det er en følelse.

Hvorfor er du her? Av samme grunn som meg? Eller er det andre horisonter du søker etter?

Lyden av fjell

For en tid tilbake fant jeg en gammel tegning.. og med gammel mener jeg 10 år, ca (+/- 1-2 år). Jeg hadde kun fargelagt en ørliten del av bildet, så jeg har satt meg fore å endelig få det ferdig. Selv om jeg ser en million mangler med det, minst, så er det en del av meg som ikke har lyst å endre på den likevel. Jeg ser på det som et slags samarbeide… mellom utgaven av meg sjøl for et tiår siden, og dagens versjon.

Gamle bilder som flyter til overflaten har en viss interesse for min fabulerende hjerne. Ville jeg si noe med bildet, eller syntes jeg bare at kombinasjonen av elementer virket interessant?

Bildet består av havfruer, merkelige «lysvesen», noen grotter og litt hav og litt himmel. Og noen fjell i det fjerne. Jeg har alltid hatt en preferanse for det.. fjell i det fjerne. Et løfte om noe mer.. forbi horisonten. Så det fletter jeg inn i bilder jeg tegner/maler så ofte jeg kan. Horisonter.

Jeg skal legge bildet inn på bloggen når det er ferdig.. den gang da.

Artig med oss mennesker, kordan vi så lett glemmer alt som heter horisonter. Alt dreier seg om neste mållinje.. i en eller annen form. Komme oss gjennom dagen. Få gjort unna pliktene. Få med oss noen tvshow kanskje.. sånne ting. Også glemmer man så altfor lett å bare stoppe opp, trekke pusten dypt og se mot horisonten. Det er kanskje ikke en målbar effekt av det, men jeg tror vi har godt av det. Godt av å flytte blikket lengere vekk enn den nærmeste sirkelen, og danne oss et større «rom» som vi oppfatter som vår verden.

En gang, da jeg fremdeles bodde i nord, så satt jeg og betraktet fjellene hjemme. Det var tidlig høst, tror jeg, og på ettermiddagen/kvelden. Sollyset farget iallfall fjellene rødere enn det de vanligvis så ut. I bakgrunnen hjemme hos oss var det noen som spilte musikk, og jeg ble bare sittende og stirre mot fjellene. Og selv om logikken tilsier at det IKKE skjedde, så følte jeg det nesten som om jeg kunne høre (eller føle kanskje) dype stemmer fra fjellet. En slags lavfrekvent energi som vibrerte, som jeg ikke hadde lagt merke til før.
Det artige er… at til den dag i dag.. som sikkert er snart 20 år siden, så kan jeg fremdeles, om jeg betrakter fjell eller knauser lenge.. høre/føle samme vibrasjonen. Jeg regner med at dette er noe hjernen min koker sammen på egenhånd, men det farger likevel måten jeg betrakter fjell på. Siden den gangen… er det nesten som om jeg oppfatter fjell som egne, levende entiteter. Om enn ikke på samme måte som oss. Riktig, vitenskapelig sett? Neppe. Men det spiller egentlig ingen rolle for meg. Uansett hvor mye vitenskapen forteller meg at stein er stein, og har ikke liv, så vil jeg oppfatte dem som levende.. på en stein-ish måte.
Hvordan opplevde jeg det? Som en dyp.. virkelig dyp og likevel myk humming. Som en sammenhengende, dyp lyd. Veldig behagelig.. og veldig reell. Jeg tror seriøst at jeg opplever den mer enn jeg hører den.

Anyways… levende fjell.. jepp. I mine tanker er de nettopp det. Eldgamle entiteter som bevitner våre døgnflueliv med den største overbærenhet. Så får jeg håpe at jeg ikke benytter meg av samme tidsramme når jeg skal få ferdig tegningen jeg fant 🙂

Hvem er du?

Hvem er du?

Hvis noen spør deg det. Hva svarer du da?

Presenterer du deg som yrkestittelen din?
Eller svarer du kanskje med navnet ditt?

Hvem er du?

Jeg er Lill Eilertsen.
Vet du mer om meg som person av den grunn?

Hvis du har barn, så svarer du kanskje «jeg er småbarnsmor/far til x antall barn»
Men… er den rollen hele deg? For det å være en del av en familie er en rolle du har i livet. Men ER den deg? Hva skjer hvis barnet ditt dør? Slutter DU å eksistere?

Så hvem er du?

Det er et utrolig vanskelig spørsmål å svare på… Men jeg jeg tror.. at det er derfor vi er her. Som mennesker. For å finne nettopp det svaret. Hvem er jeg?

Spør meg i etterkant av livet.. da kjenner jeg kanskje mer av svaret. Foreløpig er svaret enklere.

Hvem er jeg?

Jeg? Jeg er meg, på en reise mot å bli mer … meg.

Magi og loven om tiltrekning

Åja… denne bloggposten kommer til å bli av de særdeles innsiktsfulle og dype.. du vet.. sånne som tar verden fremover i gigantiske hopp… Evt så kan det være at jeg driter i det i kveld, og sparer det til en annen gang. Greit å holde verden på gress en stund til, før jeg slår alle i bakken med min dype visdom.

Og sånn ellers så går det mot kveld. Og høst. Som forsåvidt er en form for kveld det også.

Det er en av tingene ved å bli eldre… (sa jeg, som om jeg var på tur mot de 100 hvert øyeblikk).
Hvordan jeg oppfatter verden er i endring. Og nå tenker jeg ikke primært på hva jeg mener om samfunnet og sånne grenseløst spennende ting, men heller hvordan jeg opplever den fysiske verden rundt meg. Jeg legger liksom MER merke til årstidene, som om jeg er mer tilstede i dem må enn før. Jeg merker endringene. Det kan selvsagt tilskrives det faktum at jeg til dels har sluttet å virre meg vekk i mine private historier hele tiden.

Private historier? Spør du kanskje Bloggleser’n… well… jeg har lett for å kjede meg. Og da begynner fortelleren i meg å koke sammen ulike historier. Folk som går forbi meg skulle bare visst ka for spennende liv de lever når jeg begynner å kjede meg. Eller jeg griper fatt i fragmenter fra drømmer eller fantasier, og spinner videre på historiene derfra. Og ja, jeg kobler lett ut. Men ikkje like lett nå som før. Det er som om oppmerksomheta trekkes mer utover mot verden rundt meg. Uten at jeg helt har bestemt meg for hvorvidt jeg liker det eller ikkje.

Men det er kanskje ikkje så negativt? Jeg mener, det å være tilstede i sitt eget liv kan føre til en del positive endringer også. Hvis jeg skal se på historiene mine, så legger jeg merke til at de er blitt mer jordnære. Mindre innslag av eventyrvesen og mer innslag av menneskeliv. Det ser jeg på som en positiv ting. Jeg er jo tross alt et menneske.

Magi du… jeg har begynt å skjønne ka virkelig MAGI går i. Det er ikkje tryllestøv og magiske formularer, men heller det å lære seg å fokusere. Høres det kjedelig ut? Det er egentlig ikkje det.

See, Bloggleser’n.. det kommer helt an på ka du fokuserer på. Du har kanskje hørt om «Loven om tiltrekning» .. det har vært mye snakk om det i «alternative kretser» i de siste … tja.. 10 årene eller noe sånt. I Lillaskrullenes verden så blir det satt litt på spissen og gjort om til «ønsk og du skal få».. men i litt mer jordnære baner så blir det slik at det du fokuserer på, vil du se.
La meg forklare. La oss si at du ønsker en ny karriere, right? Men du kan ikke se for deg at det på noen måte skal la seg virkeliggjøre. Men istede for å tenke negativt, så bestemmer du deg for å iallfall følge den drømmen så langt du kan. Du tar kanskje opp et kveldskurs eller et fag via nettet. La oss si kurs. På kurset møter du noen som har samme interesse som deg (logisk nok), som har kontakter som kan hjelpe deg med å få erfaring i din ønskede karriere. Det begynner kanskje i det små. Du bidrar litt her og litt der. Og erfaringene dine øker, og du følger drømmen litt videre.. tar litt mer utdanning/kurs, som igjen fører deg til mer oppgaver… Du ser hvor jeg går hen? Det er ikke et magisk trylleformular, men det er en måte å åpne tankene sine for mulighetene som finnes. Det blir kanskje ikke 100% som du så for deg i begynnelsen, men det kan like så gjerne være at du underveis oppdager at du ikkje helt ønsker det du trodde du ønsket deg.

Livet er en merkelig dings sånn sett… Når vi velger å kaste blikket til side, så oppdager vi gjerne mer av verden enn det vi fikk øye på i sideblikket.. Det er magi, for meg, det at vi kan endre retning, tanker og til og med følelsesliv, ved å kaste blikket til siden i livet vårt, istede for å alltid ha det indre blikket festet på horisonten. Vi lever tross alt på en rund planet, så alle retninger er rett frem, alt ettersom hvor man snur seg hen.

Så… ja… mer tilstede er jeg.. men jeg er fremdeles ikkje så sikker på at jeg liker det hele tiden. Det er lettere å endre på historier i hodet enn verden rundt seg.. men derigjen.. det er mer interessant når begge verdnene kommer inn i fokus 🙂

Helt hypotetisk

Altså.. alle har vel lest historier eller sett filmer som inneholder tema om parallelle verdner eller dimensjoner om man vil. Og jeg har sett en del filmer der folk liksom går gjennom en «portal» på ene siden, og kommer ut i en helt annen verden på den andre siden.

So far, so good. Men om noen stiller seg på andre siden av portalen, i 1 persons verden, så vil vedkommende ikke se person 1 komme ut på den andre siden.

Så i tråd med teorien om at det finnes ikke tid og rom, alt skjer her og nå.. hvordan fungerer denne «overgangen» til en annen dimensjon? Jeg har lest om svigningstall i materie. Altså at all materie har sin gitte hastighet som bestanddelene beveger seg i. Og at dersom noe får for høy eller for lav svigningstall så vil man (altså vi) ikke kunne se det, eller oppfatte det som ekstremt solid materie.. fjell f.eks.

Jeg leste boken til James Redfield i sin tid, den niende (eller var det tiende?) innsikt, der han snakket om at man (mennesker) mentalt skal kunne endre sine svigningstall, og dermed bli usynlig eller synlig alt ettersom. Hvis vi tar det for gitt at parallelle verdner er en realitet, kan det da være det som skjer når en person/entitet beveger seg mellom dimensjonene? Svigningstallene, frekvensen, øker eller senkes?
Og hvis Redfields teori skal stemme.. hvordan endrer man sine egne? Og hva ser man når man f.eks. øker frekvensen? Andre verdner? Andre vesner? Slutter man å se sin egen verden, eller bare utvider man det man ser i «landskapet» man befinner seg i? Endres utseende på ens egen kropp? I Redfields roman ble det bare sånn at alle farger ble klarere, verden virket mer levende, og personene ble usynlige for alle som ikke hadde en «opphøyet frekvens».

Hva skulle da portaler være godt for? Instant opphøyd åndelighet? En slags zapp-deg-mer-åndelig-på-et-øyeblikk? Parallelle verdner.. tenk om de er flettet inn i oss hele tiden. Bare at vi ikke ser dem, men de ser alt vi gjør. Det kan forklare hvor enkelte ting er blitt av når man mister dem. Husnisser får liksom en helt annen betydning i den tankegangen hæ?

Forresten.. dere tror meg sikkert ikke, men vi har hatt noen timer med vinter i Bergen i dag. Men sneen er i ferd med å bli tatt av neste regnskyll..

Sakte maler guds kvern

Jeg leste engang at glass egentlig er et flytende materiale. Men at det flyter så sakte at vi ikke legger merke til bevegelsen. Tenk så mange virkeligheter vi går glipp av, fordi vår hjerne oppfatter tiden på sin særegne måte. Jeg lurer på hvordan virkeligheta ville ha artet seg i en verden der glass var synlig flytende.

Enn om det finnes vesen som lever så sakte? Men som oppfatter tiden, i sin tidsdimensjon, som like hurtig som vi oppfatter den? Hvordan er vi for et slikt vesen? En sammenhengende underlig masse av solid kjøtt.. nesten som stein? Eller er vi like hurtig som orkan, eller verre.. så hurtig at dette vesnet aldri legger merke til oss? Og ikke minst, hvordan ser vi dette vesnet? Jeg ville tippe på gråstein. Eller fjell. Eller en bakketopp. Gror blomster og trær på det som rører seg sakte i vår verden. For alt vi vet kan vi være nedgrodd av blomster og trær selv, i andres tidsdimensjoner, og kun et blaff i andres igjen.

Jeg leste ei gang ei litt mer filosofisk bok, der forfatteren kom med fabulering over former i naturen, og livet vårt. Og snakket om at alt vi ser i vår verden, kan ha en tilsvarende form, og fysisk være tilstede i en annen verden, bare som noe helt annet. Og kom med eksempel på at en jakke med mange lommer kunne være en stor boligblokk i en annen verden. Lite jordskjelvsikra da kanskje, men likevel. Selv om jeg ikke har noen fastlåst tanke om verden og virkeligheter, så finner jeg tanken litt fascinerende. En kopp kaffe er ikke bare en kopp kaffe, men kan være uendelig mye mer?

Får meg til å tenke på da jeg var jentunge og tenåring, og ble tvunget til kjip oppvask av moren min, så stod jeg ofte og betraktet skummet i oppvaskkummen, og tenkte på store fjellkjeder og hav mellom fjell. Fordi det var det jeg så. Rett nok ble min kjære mor en smule irritert over at jeg brukte femten evigheter på oppvasken, men dæven så rene kopper og fat ble av å ligge sånn i bløt og være grunnfjell for skumfjellkjedene.

Glass er flytende materiale…. hva skjer om et glass blir stående på et bord i femten millioner år. Er det da blitt til en liten glassdam helt av seg selv? Drypper den over kanten av bordet det står på? Dryppende kaldt glass? Noen ganger skulle jeg ønske.. at jeg kunne se virkeligheta gjennom andre tidsaspekter enn mitt eget. Både hurtigere og saktere. Bare sånn for å se hvordan det ser ut.. gjennom hjerteslag som går i en helt annen marsjtakt enn mine egne.

Hva om…

Det hender at jeg tenker på ting som ikke er helt relatert til hverdagen. Alternative nåtider er det som ligger og dupper i vannskorpa i tankene mine akkurat nå.

Altså.. hva om Eirik Raudes oppdagelse av Amerika hadde gitt vikingene herredømme der borte? Hva om vikingene og indianerne hadde slått seg sammen, og blitt den mektigste kraften i verden?
Sett at kristendommen, jødedommen og islam aldri ble annet enn sære små sekter nedi arabiske områder? Og at hele Europa og f.eks. da viking-amerikanerne fremdeles hadde tydd til Odin og Tor, og hele det ruklet?

Ville samfunnet vært veldig annerledes dersom det var de paganistiske verdiene som regjerte verden? Iallfall vår del av verden?
Jeg har så vidt begynt å lese litt om paganisme. Mest fordi det som foregår inni hodene til folk interesserer meg. Religiøs blir jeg aldri selv, men jeg liker å dykke ned i hva som får andre mennesker til å tikke fremover.
Hvordan hadde et paganistisk Europa vært? Jeg kan ikke se for meg at vi skulle vært noe mer blodtørstig enn vi er nå. Det er ille nok som det er. Men korstogene hadde nok aldri funnet sted. Ville verden ellers betraktet europeere annerledes? Hadde dagens amerikanere vært annerledes? Ikke de griske overforbrukende grisene i grisebingene som de er i dag, og som resten av verden er i ferd med å utvikle seg til å bli.
Ville respekt for naturen, for medmennesker og universet vært annerledes? Ville forskning blitt vinklet annerledes?

Det er lite som skal til for å tippe historiens gang enten den ene eller den andre veien. Uten kristendommen, hadde vi i det hele tatt utviklet det patriarkalske samfunnet vi lever under i dag? Jeg tror kanskje ikke det.
Uten et patriarkalsk samfunn.. ville de 2 verdenskrigene funnet sted?

I det hele tatt… hva om kristendommen aldri blomstret opp og fikk den makten den hadde i dag. Ville verden vært bedre? Eller ville det vært like ille, samme faen?

En slags våpenhvile

Jeg har hatt ulike smådebatter.. eller mer samtaler.. med folk om hvordan man oppfatter tid i dag. Og de fleste er enige om at dess eldre man blir, dess fortere går tiden. Selvsagt kan jeg ikke la være å lure på hvorfor det er slik. Sett en tanke i hodet mitt, og den harmrer løs på krinkelkrokene inntil den har funnet seg et sted den trives godt, og setter seg ned i godstolen. Foreløpig har ikkje tiden-går-fortere-med-årene konseptet helt funnet seg til rette der inne.

Hvorfor oppfatter vi tid på den måten, avhengig av alder?
Er det fordi de fysiske sansene våre endres over tid, slik at vi får små «glipp» i oppfattelsen av tid, mens barn suger til seg alt av tidsaspektet, og derfor opplever mer tid enn oss voksne?
Og hvorfor oppfatter eldre mennesker enda mindre tid enn oss unge voksne?

Jeg regner med at det hele har en biologisk forklaring. Altså at sansene svekkes, tidsopplevelsen begynner å hoppe over større og større mellomrom, og vi husker bare øyeblikk som betyr noe. Alt annet blir en grå masse av tiden-går-for-fort opplevelse.
Men hva er den biologiske hensikten med noe sånt?
Er det for å lære oss å fokusere oppmerksomheten vår på det som er viktig for artens overlevelse?

Jeg antar at om voksne mennesker hadde samme måte å suge til seg inntrykk på som barn, så ville verden etterhvert bli svært støyende og vanskelig å leve i. Og jeg tror heller ikke vi ville vært i stand til å utvikle oss noe særlig, fordi fokuset ville vært på ALT på samme tid, istede for på ting som fører oss fremover.

Jeg har egentlig, for min del, inngått våpenhvile med Tiden.
Han tusler ved siden av, og teller sekunder og kaster småsteiner i vannet, jeg lever livet mitt.
Det hender jeg slår av en prat med Tiden, og spør hvorfor han har løpt fra meg så mange ganger. Men stort sett går vi side om side i taushet.
Og det hender Tiden stopper opp og spør meg hvorfor jeg ikke gjorde mer av hans tilstedeværelse (ja, jeg oppfatter Tiden som en Han). Og jeg kommer alltid på gode forklaringer til hvorfor jeg lot humla (bumblebeeeeee) suse som den gjorde.
Ikkje alltid like velkommen, mine forklaringer, men what the heck. Han overlever. Meg.. dere som leser… og alle andre..

Går Tiden fortere for meg nå enn da jeg var unge og tenåring? Nja.. nei.. ikkje fortere enn jeg syntes duger. Men innimellom har’n sjumilsstøvler på. Da slipper jeg selvsagt bare løs kaskader av vimsende humler.. og balansen er gjenopprettet.

Tar’kje innersvingen på meg.. Tiden

Er kynisme blitt en sannhet?

Etterhvert som jeg selv blir eldre, merker jeg med meg selv at jeg har en stadig stigende kynisme innabords. Jeg var en av dem som i tidligere år reellt sett trodde at det var noe godt i alle. Jeg gjør ikke det nå lengere, nær sagt selvsagt.

Men hvorfor er dette en selvfølge? Jeg har inntrykk av at i dagens samfunn blir du sett på som like gal som tidligere nevnte Tom Cruise, dersom du faktisk går rundt og tror godt om folk. Det å være kynisk er like selvsagt i min alder som det å puste. Og de som ikke er det blir vel egentlig betraktet som litt lettere… naive. Og naiv er ikke et smigrende ord. De fleste av oss ville mislike å bli definert som naiv. Fordi vi vet jo alle så mye bedre. Vi er alle skeptikere, på en eller annen måte, og da er man da vitterligen ikke naiv.

Er det egentlig så gjennomtenkt når vi blir kyniske? Eller er det fordi vi er for feige til å ville se mennesker for det de er. Gode og onde på samme tid. Generøse og smålige i en og samme person. Vi er alle små av og til. Vi er alle svake av og til. Vi tar alle idiotiske avgjørelser innimellom.

Jeg kan ikke uttale meg om hvordan andre tar sine avgjørelser, hva som får dem til å ty til kynisme. Men for min egen del handler det om at jeg ikke gidder/vil/ønsker å engasjere meg i andre mennesker til en veldig stor grad. Og da er det lettere å tilegne dem negative egenskaper, egenskaper jeg vet jeg ikke ville sette pris på, istede for å ta meg bryet med å bli kjent med dem. Jeg må innrømme at når det gjelder andre mennesker, så lider jeg også av en økende likegyldighet. Og i kjølvannet av likegyldigheten kommer også kynisme, som en slags bakvendt forklaring på hvorfor jeg er likegyldig. «De er idioter likevel, så hvorfor skal jeg bry meg?»
Enkelt ikke sant?
Enkelt å ta avstand. Enkelt å fjerne seg fra andre mennesker. Enkelt å ikke bry seg.

Men jeg tror ikke, når jeg tenker gjennom ting seriøst, at kynismen min er sannheten.Det er en bortforklaring på manglende engasjement.

Det er mange som engasjerer seg i politikk. I fattigdom. I miljøvern. Og det er helt akseptabelt. Du er et bra menneske om du har et brennende engasjement for slike viktige ting. Men å engasjere seg i enkeltmennesker, og da gjerne flere enn de aller aller nærmeste tror jeg de fleste av oss har et helt annet syn på.

Hvorfor er det ok å være kynisk til våre medmennesker? Jeg møter sjelden eller aldri negative reaksjoner på min holdning, selv om jeg egentlig burde bli motsagt. Og de som reagerer, er gjerne mennesker som ligger på motsatt side av skalaen. De som kun har himmelhøye bølgetopper og bølgedaler så dype som avgrunnen selv. Og de klarer jeg ikke å ta seriøst. Men .. mellomsjiktet, der de fleste befinner seg, reagerer ikke. Det er akseptabelt.

Er kynisme blitt en sannhet for oss? Eller er det egentlig blitt slik at de fleste er som jeg.. økende likegyldig?

Skrift i sand

Litt lettere ør i topplokket av kraftig medisin og med mange lange timer til å bare ligge flata ut i senga og tenke, er jeg stygt redd for at filosofiske tanker kryper innenfor hjernebarken og romsterer rundt der oppe.

Vi lever korte liv, vi mennesker, gjør vi ikke? 80 år ca. Også -poff- takk og farvel. Og de færreste av oss vil sette særlig spor etter oss. Det blir som å sitte med en kvist og skrive i sanden..

~ jeg var her ~

.. og havet har visket det ut etter noen få bølgeslag, alt ettersom hvor dypt du satte skriften. Om hundre år er allting glemt, sier de. Vel kanskje ikke om hundre. Hundre er for kort tid. Men likevel finner jeg tanken behagelig. At mitt liv som menneske ikke skal sette varig preg på verden. Jeg er ikke kommet til menneskelivet for å utføre de store dåder heller. Jeg skal ikke redde verden fra noen undergang. Nær sagt heldigvis.

Det finnes mennesker som trakter etter berømmelse. De vil være kjente. Vil at folk skal kjenne dem igjen på gaten. Døgnfluer er de, og døgnfluer forblir de. Og i morgen er de alle glemt, ironisk nok. Verden glemmer lett og likegyldig. Døgnfluer glemmer gjerne akkurat DET.
Personlig trives jeg best i skyggen. Finner det mer behagelig å observere, enn å bli observert. Men likevel tenker jeg av og til på.. hva det egentlig er jeg skriver i sanden.. med menneskelivet mitt. Joda, jeg vet, når nok bølgeslag har passert etter at jeg er borte så spiller det ingen rolle, men det spiller jo en rolle for meg…

Vi lever for korte liv.. for liten tid til å finne en kvist som stikker dypt nok i sanden til at skriften varer lengere enn 2-3 bølgeslag. Tenker jeg skriver som alle de andre…

~ jeg var her ~

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.