Tilbake fra døden

Natt til i dag hadde jeg følgende drøm (deler av den):

Noen sier at ei katt er død. Da husker jeg plutselig at jeg eier katten. Jeg ser etter den døde katten, og forventer å finne et dødt dyr liggende på gulvet. Men istede ser jeg en inntørket katt, frosset i bevegelse, som ser ut som en «animert» mumie. Jeg stirrer forbauset på katten, men plukker den likevel opp.
Med en gang jeg plukker den opp, begynner den å puste og får puls igjen. Dess lengere jeg holder den, dess mer kommer den tilbake fra de døde.

Jeg er usikker på hva den betyr… men jeg gjorde en øyeblikkelig assossiasjon til Bloggposten jeg skrev for noen dager siden

Hvem vet.. kanskje de er linket på en eller annen måte. Må tygge litt på den..

Stemmen fra dypet

Drømmer blir av de aller fleste jeg kjenner, og sikkert av folk flest, sett på som noe som kan være artig å snakke om – av og til. Som en underholdningsfaktor. Men aller helst ikke mer. Og noen, færre enn i forrige kategori, syntes det kan være en underholdningsverdi i å skrive ned drømmene sine, og se i drømmetolkningsbøker ka de kanskje kan bety. I logikken til denne kategorien så har hvert symbol en bestemt betydning. EN bestemt. Ikke flere. Og de tror man nærmest kan skrive et leksikon over hva symbolene betyr, og slik skal man dermed kunne bruke drømmer som en form for privat spåkone.

Så har du sånne som meg.. som egentlig hørte til kategori 2 i veldig lang tid. Drømmer fascinerte meg alltid. Helt fra jeg var veldig ung. La meg skrive ned den første drømmen jeg kan huske som satte spor i hukommelsen min. Og jeg HUSKER den fremdeles, så sterkt virket den på meg. Og jeg var et sted mellom 7-9 år da jeg hadde drømmen, og no er jeg over 40..


Jeg våkner i ei hvit seng. Rommet jeg befant meg i var helt hvitt. Senga var hvit. Alt var hvitt. Men jeg kunne likevel skjelne alt fra hverandre. Jeg reiste meg opp av senga, og gikk bort til et speil. Jeg så meg selv, som voksen (husk at jeg var barn da jeg drømte denne drømmen). Håret var helt hvitt, nådde til gulvet. Ansiktet var hvitt. Klærne var hvite. En lang hvit kjortel, som nådde til gulvet. Bare øynene var blå. Azurblå.
Jeg gikk bort til det eneste vinduet som befant seg i rommet, og så ut. Jeg befant meg i et hvitt hus, i en by som liknet på greske byer, med hus med flate tak. Hvite hus. Alle husene var hvite. Landskapet var helt hvitt. Bare himmelen og havet var blått. Samme farge som øynene mine.
Jeg følte meg urolig. Så jeg gikk ut av rommet jeg befant meg i, og begynte å gå mot stranden som jeg hadde sett gjennom soveromsvinduet.
Nede på stranden så jeg ingenting annet enn havet, himmelen og stranden. Og noen hvite fjell som nesten dannet en perfekt lagune til stranden. Jeg kunne se en liten stripe av horisonten langt ute.
Jeg følte meg mer og mer urolig. Jeg bråsnudde og fikk øye på en hvit katt, med blå øyne. Samme farge som mine øyne. Den hadde et ENORMT hode, og en radmager kropp. Jeg kunne se beina som stakk frem under pelsen, som var helt kort. Katten gikk frem og tilbake og glodde hatfullt på meg.
Jeg var ikke i stand til å bevege meg av min egen vilje (og på dette tidspunktet var drømmen blitt til et mareritt med panikkartet redsel). Noe (en kraft jeg ikke kunne se, bare føle) snudde meg mot horisonten igjen. Jeg så 7 skip, alle hvite, med revne seil, komme seilende inn fra horisonten. Dess nærmere de kom, dess reddere ble jeg. Men jeg kunne fremdeles ikke røre på meg. Det ble kastet et tau fra hver av skipene da de var kommet nær nok. Katten grep tauene i kjeften, alle samtidig, og trakk skipene inn mot land.
Ut fra skipene kom mennesker som så ut som meg. Kritthvite, med langt hvitt hår. Og blå øyne. Eneste forskjellen var at de var alle døde. Man kunne se bein og knokler gjennom huden deres. En gammel mann kom bort til meg, la hånden på skulderen min og sa noe slikt som «ikke bekymre deg barn, her er du trygg.»

Jeg våkna i full panikk. Og jeg har aldri drømt den drømmen flere ganger. Heldigvis. jeg har diskutert drømmen på noen få nett-forum, og det er de som mener at drømmen snakker om tomhet, evighet etc.. men jeg var bare et barn dengang. Hva visste vel jeg om sånt? Og selv om jeg er blitt relativt god på å tolke drømmene mine etterhvert.. så skjønner jeg fremdeles ikke hva den drømmen skulle bety.

Jeg er ikke nødvendigvis sikker på at jeg har lyst å bli klok på den heller. Selv den dag i dag gir den meg en sterk følelse av ubehag. Og at dette skulle ha noen felles betydning med hva andre mennesker legger i liknende symboler.. næh.. jeg tror alle symboler er private. Selv om de kan ha liknende betydninger. Jeg har alltid likt katter. Både før og etter den drømmen. Jeg har aldri vært redd hvite katter. Jeg har aldri vært på et sted som kan minne om dette stedet. Men jeg regner med at jeg sikkert hadde sett et bilde eller noe sånt av en liknende by. Jeg regner med at jeg har lest eventyr der betydningen av 7 har blitt beskrevet, selv om jeg ikke kan huske det nå (logisk nok). Og menneskene?
Men det er over 30 år siden jeg hadde drømmen… likevel har jeg ikke glemt den. Så den var nok viktig.

Stemmene der innefra er private, for oss alle. Det er opptil enhver å tenke gjennom hva man legger i ting. Men at det er et godt verktøy når man begynner å se strukturene i det? Javisst. Jeg skulle ønske at flere skjønte det. Jeg tror vi hadde kunne lært utrolig mye om oss selv og hverandre, om det var vanlig å bruke hverandre som «sparringspartnere» for å forstå drømmene. uten å skulle gi andre fasiter, for det er kun en person som sitter med en fasit på drømmene. Drømmeren selv.

Så jeg lytter bedre og mer konstruktivt enn før, fordi jeg har avslørt hva mine egne strukturer forteller. Jeg ser og skjønner flere og flere av symbolene for hver gang jeg går gjennom minen private sybmoler. Drømmen jeg har beskrevet over skjønner jeg mer av nå enn før. Jeg har en større peil på ka det var jeg forsøkte å fortelle meg selv. Og det er en god ting. Selv om det tok over 30 år å komme dit. Og jeg syntes det er verdt det. Å ikke lukke øynene og ørene for stemmen innefra. Det er kun den som kjenner deg 100%.

Horisonter

Jeg hadde egentlig en storslagen plan da jeg satte meg ned for å skrive en fabuleringsbloggpost. En sånn som skulle være dyp, tenkte jeg. Uten at jeg helt hadde de store planene for tema. Men det skulle omhandle horisonter.. på innsiden, så vel som utsida. Men teflonmonsteret slo til igjen, og -poff- der var det spennende temaet forduftet som duggdråper i Kalahari. Du ville aldri ha trodd de hadde vært der om ikkje noen dokumenterte det for deg. Crap. Så da blir det som det blir da Bloggleser’n. Fint lite fornuftig.

Men horisonter du… blir fint lite av det i fremtiden, om befolkningsveksten skal fortsette som den gjør. Små lommer av grøntområde, det er det vi kommer til å sitte igjen med, HVIS vi er heldige. Eller.. jeg regner med å være dau til da, men de stakkars jævlene som lever de. Asfalthorisontene forekommer meg ikkje som like spennende. Tenk dere det scenarioet. Jeg bare lurer på hvor de skal gjøre av alle menneskene. Må vel bygge i høyden for å få plass på til alle som evt skal leve da.
Kanskje folk tar til fornuft. Kanskje de snur skuta rundt og tar vare på jorda vi lever på. Kanskje griser begynner å fly. Fortrinnsvis rosa, lodne griser, med fe-vinger og følehorn. Sånne.. Kanskje alt går bra til slutt, bare man får fokuset over på den riktige veien. Haaaa haaaa haaaaa… Ups.. sorry… skled litt for mye ut det der.. Altså.. kremt..

Noe annet som er spennende, er drømmelivet mitt. De sterke drømmene jeg har hatt, tidvis i livet, er tilbake igjen for full styrke no for tida. See.. drøm natt til i dag:

Jeg står på ei stor slette sammen med flere mennesker. Det kommer en storm mot oss, og inni stormen ser du store søyler av virvlende tornadoer. Men det er ikke vind. Det er brennende sort stein, aske og flytende stein. Vi kaster oss ned bak noen store steiner. Jeg holder et lite barn, og dekker til øynene til barnet med den ene hånden. Jeg ser på menneskene rundt meg. Alle som kastet seg ned før tornadoene traff oss, ser ut som glødende statuer. Men de overlever. Alle som ikke kastet seg ned er forsvunnet.

Etter at tornadostormen har passert, så kommer vi alle oss inn i en stor sort bygning, der vi er trygge. Barnet jeg holdt forvandler seg til en stor rotte, som snakker. Jeg spør om den kan se (sjekker rottens syn), den nikker og forsøker å stikke av, fordi den vil se seg omkring.

Jeg vet ikkje om jeg ble klok på drømmen.. men hey.. jeg liker sånne.. med masse sterk symbolikk. Og det var et utrolig mektig syn, med utallige «vulkan-tornadoer» som kom feiende over slettelandskapet. Skulle ønske jeg kunne vist dere den.
Var horisonter der også. Selv om det kanskje ikkje var hovedfokuset.

Har jeg en peiling på ka drømmen betyr? Akkurat no? Ikkje et fnugg engang. Men jeg kommer sikkert tilbake til det. Pleier å gjøre det. Jeg har drømt mange slike i den siste tiden når jeg tenker meg om. Synd at så få er interessert i å snakke om drømmer. Det er et tema jeg finner fascinerende. Men folk flest kunne ikkje bry seg mindre, har jeg inntrykk av. Annet enn at de tror at det finnes en fasit på ka drømmer kan bety. DET gjør det ikkje.

Ta f.eks Tornadoer. For meg er et et fascinerende naturfenomen, som jeg aldri har opplevd sjøl. Så det er noe jeg bare at et teoretisk «forhold» til… mens for mennesker som bor der tornadoene pleier å utføre sin Danse Macabre, så arter det seg nok helt annerledes. Der er de kun forbundet med ødeleggelser. Og død. Så når JEG drømmer om tornadoer, så vil det naturlig nok være ut fra en helt annen symbolikk-pool enn de som lever med fenomenene.
Samme gjelder vulkaner. Selv om det denne gangen var vulkaner inni tornadoene… hey.. vent no litt… det var det faktisk.. Vulkaner.. INNI tornadoene. Selv Dante kunne ikkje komme på noe mer dramatisk enn det.

Jeg har også begynt å få til Luciditet i drømmene mine oftere og oftere, men dessverre fremdeles ikkje til den grad at jeg har noen voldsom kontroll. Jeg jobber med saken. Kommer jeg bare så langt så er det mange ting jeg har tenkt å teste ut.
Bl.a:

  1. Fly for egen maskin. Som i sveve i lufta
  2. Ta meg en spasertur på månen
  3. Gi et par stykker solide rævvaspark, og se dem flakse avgårde som skremte høns
  4. Besøke steder jeg bare har fantasert frem
  5. Slå av en prat og ha et teselskap med drager
  6. Bygge meg en by fra grunnen av – uten asfalthorsiont overhode
  7. Og alt annet jeg kan komme på…. (som er ganske mye, som jeg selvsagt ikkje skriver på bloggen)

Vår hjerne er en sammensatt gismo. Jeg tror man kunne utrette ganske mye på det personlige plan, om man hadde lært alle til å være «våken inni drømmene sine.» Jeg tror at det er EGENTLIG det som var meningen, vi har bare glemt det bort, i vårt forsøk på å bortforklare alt ikke-fysisk som vås. Men de stivnakkede, gamle herremenn kan få lov å ha sine snerpete holdninger i fred for meg. Når jeg og Luciditeten blir helt på samme frekvens, så skal mye undersøkes.
Jeg mener, underholdningsfaktoren satt til side, det er utrolig mange temaer du kunne løse opp i hvis du spurte drømmene dine om hjelp. Selv den før nevnte Danse Macabre har en beskjed å komme med. Selv om jeg ikkje nødvendigvis liker det drømmen forsøker å fortelle meg. Men i en Lucid drøm så kunne jeg faktisk ha spurt tornadoene om hva det var de ville fortelle meg. Og fått svar. Istede må jeg gruble mer enn jeg liker, for å overhode nærme meg et logisk svar.

Ah well… kanskje neste natt… alltid en ny sjanse.

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.