En utvidet verdsettelse

Jeg er ingen fantastisk flink kunstner.
Jeg mener, jeg kan tegne og blir dyktigere i bruken av farger og skyggelegging, javisst.
Men jeg kommer neppe til å bli en av dem som får til realistisk kunst.

Og tidligere har det irritert meg noe så grønnjævlig. At jeg ikke fikk til å formidle de bildene jeg ser i hodet, ned på papiret.

Men jeg har, med årene, begynt å se på kunst på en annen måte. Jeg liker kunst som forteller en historie. Selv om det kun er fragmenter av en historie.
Jeg liker ikke veldig abstrakt kunst. Og heller ikke de maleriene der det er klattet noen streker ned på et lerret, og det er det hele.

Jeg liker bilder som ER noe, selv om de er surrealistiske. Faktisk så foretrekker jeg surrealistiske bilder. Med gjenkjennelige symboler, men satt sammen på en måte som får meg til å stoppe opp og tenke. Og jeg foretrekker også kunst som ikke er realistisk.. altså om du ser et ansikt, så ser det ikke ut som et fotografi. Du kan SE at noen har malt eller tegnet det.

Dette er kun mine preferanser. Men historiefortelleren i meg liker sånne bilder. Som bruker vår virkelighet som bakgrunnsteppe, men som likevel forteller sin egen historie. Og nå er det det jeg etterstreber i mine egne maleri. Historien.

Det er ikke realismen som er viktig. Det er stemningen. For meg.

Og jeg liker den endringen i meg selv. At jeg kan se forbi linjene og penselstrøkene.. og se historien(e) som ligger bak dem.
Jeg verdsetter både mine egne og andres maleri og tegninger mer enn før.. pga dette. Merkelig nok er jeg ikke like glad i digital kunst.
Jeg ser at det ligger mye arbeid bak det. Jeg ser på det som fantastisk flinke kunstnere. Men det appellerer sjelden til meg som bilde.
Kanskje blir det for realistisk, jeg vet ikke. Men der har du det.

Men kunst generelt… appellerer bare mer og mer til meg 🙂

Humminus den allmektige

Jeg har bestemt meg for å lære meg å tegne mer detaljert.
Så dette er det første reelle forsøket på det. Det er en del feil.. I know, men akkurat det driter jeg i.
Liker prosessen med å lære meg å se ting på detaljnivå, og forsøke å formidle stemningen i det.

Humminus den allmektige

Kunstnerisk nødvendighet

Jeg er et menneske som har tegnet, malt og skrevet dikt, korte historier og romaner (alt kun til eget bruk) i all min tid. Det gir meg en mental oase som jeg setter veldig stor pris på. Et slags pusterom fra hverdagens mundane rytme, om du vil. Men jeg har aldri vært der at jeg har sett noe samfunnsnyttig i det jeg holder på med. Eller egentlig i kunst som sådan. Det er litt sånn.. «joda, fine bilder/skulpturer/whatever» Også har det ikke vært… noe interessant utover det. Jeg har observert at jeg har betraktet noe pent eller ikkje-spesielt-pent.. og latt det bli med det.

Men det gikk plutselig opp for meg i går, uten noen forgående tankerekke om temaet, hvorfor kunst er NØDVENDIG. Ikkje all kunst selvsagt. Noen kunstnere er bare full av seg sjøl – og crap. Men sånn er det med alt i verden. Men kunst forteller oss noe om oss sjøl, hvis man er villig til å se litt dypere enn overflata.

Romaner, malerier, skulpturer.. brukskunst.. alt følger den tiden kunsteren lever i, og sier noe om hvordan samfunnet fungerer og ikkje fungerer. Det forteller oss mye om oss sjøl. Litt sånn som med den latterlige «kvinneparken» på Østlandet, der det var greit å herpe skog for å sette opp skulpturer av kvinnfolk, noen få, etter det jeg har forstått, heller småporr i sitt format. Er det ikkje det mye av fokuset går på? Kvinner som objekter, der det eksplisitt kvinnelige (på kroppen) er det som er interessant.. og nada mer? I sin latterlighet så sier faktisk denne «kvinneparken» mye om oss.. Det samme gjelder romaner.. hvorfor er det f.eks et så stort fokus på fantasy-romaner for tiden? Kan det være fordi vitenskapen har dissekert livet for mye.. og folk ikkje klarer å slå seg til ro med de «sterile forklaringene» som vitenskapsfolkene har servert? Fordi vi på en eller annen måte trenger en form for mystikk i livene våre? JEG tror det.
Eller maleri. Se på malerier som blir produsert.. de sier faktisk mye om oss, sjøl de som bare likner på kruseduller og barnetegninger.
Samfunnet er et sammensurium av meninger, holdninger, forventinger, ønsker, maktmennesker etc etc. Det skal godt gjøres å få noe enhetlig ut av det.

Så ja.. jeg tror vi trenger KUNSTEN. For når du stopper opp og ser etter, så vil du se at samtidskunsten sier veldig mye om DEG og samfunnet du lever i. Det er ikkje alltid lett å forstå meningen bak «kunsten».. men det gjelder like mye for samfunnet og livet generelt… På tide, for min del iallfall, å legge mer merke til det vi presenteres av kunst. Jeg foretrekker å få ting MED meg, også kunst jeg ikkje nødvendigvis forstår.

Pusterom i hverdagen

Kunst… nei egentlig ikke kunst, men det visuelle, er en livsnødvendighet for meg i livet.
Jeg får en mental nytelse av å sitte og kikke på f.eks maleri av virkelig dyktige kunstnere, dvs de JEG liker.
Jeg gir bæng i hva ekspertene gnåler om.
Det er bilder som gir meg mening som er viktig. Og det kan like gjerne være et fotografi som et maleri, når det er sagt.

Et vindu UT av hverdagen, der jeg mentalt forflytter meg til et helt annet sted, og forsåvidt også en helt annen mental tilstand enn den jeg startet med.

Når jeg skriver «det visuelle» så rommer det egentlig heller ikke hele sannheten. Se her.. dette sitatet fra Rumi:

Out beyond ideas of wrongdoing
and rightdoing there is a field.
I’ll meet you there.

When the soul lies down in that grass
the world is too full to talk about

Dette gir meg mentale bilder som er like mye en visuell nytelse som et godt bilde er.
Når jeg leser det sitatet så ser jeg alltid dette for meg:

Jeg står på en eng, som er mørkegrønn, men likevel er det som om det glitrer av hvert gressstrå.
Det er nesten ved toppen av en bakke. På toppen av bakken, til venstre for meg, står et enormt, gammelt tre, og brer greinene sine utover, sånn at de nesten når frem til meg der jeg står.
Det rasler svakt i løvverket til treet når en svak bris passerer, og jeg kan høre svake knirkelyder fra den store trestammen.
Over meg er himmelen blå, ispedd med hvite, bomullsaktige skydotter, som sakte seiler over meg.
Noen hvite og noen blå sommerfugler svimser rundt på engen, og i det fjerne, på noen heier bak der jeg står, ser jeg fargerike blomster.
Jeg setter meg ned midt på engen, legger meg på rygg og stirrer opp mot himmelen. Og alt er – perfekt –

Og jeg er aldri alene i visjonen min heller

Sånn.. sånn type visuell nytelse… er en livsnødvendighet for meg.
Jeg har flere slike «mentale oaser» som jeg forflytter meg til når jeg føler det er .. på tide.. om man kan si det sånn,
og hver og en av dem gir meg positiv energi på hver sin måte.

Hadde jeg vært en eminent kunstner, så skulle jeg malt de bildene jeg så inni hodet mitt. Jeg tror flere ville likt dem. Men.. jaja..
i mitt neste liv skal jeg bli enda bedre på å male og tegne 🙂 Jeg øver 🙂

Men poenget er uansett.. for min del er den visuelle delen av livet veldig viktig. Både den interne og den eksterne delen av mine visuelle opplevelser. Der er mine mentale oaser. Jeg regner med at de aller fleste har dem, i en eller annen form. Hvis ikkje, så hadde vel langt flere vært koko i knollen for lenge siden.

Derfor… det visuelle (se videoen i fullskjerm-modus *anbefaler*)



A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.