En søken etter perfeksjon

I disse romjulstider er det mye … støy … i media om hvordan du skal kvitte deg med julefettet. Hvordan du skal bli en ny og bedre versjon av deg selv. Hvordan du ENDELIG skal oppnå drømmekroppen etc.
Det er side opp og side ned med desinformasjon om hva du skal spise. Hva som skal gjøre deg slankere. Hva som skal gjøre deg …… (fyll inn det du evt er på utkikk etter). Det er et kakafoni av stemmer som skal fortelle DEG hvordan du skal bli magrere, mer «fit», mer attraktiv og fanden vet hva.

Også står jeg her og kikker på alt dette … som flyter forbi i menneskehavet som sammenklynget søppel, og lurer på hvordan noen overhode kan ha godt av dette. Hvordan skal DETTE.. vår medie-søppeldynge .. gjøre oss til bedre mennesker? For det er jo det vi vil, right? Bli BEDRE MENNESKER?
Ikke ei Barbie- eller Ken-dukke der det ytre er glattpolert, mens det indre er … vel.. i sann Barbie-dukke-stil.. helt hult og fraværende? Eller?

Det som slår meg mest med vårt samfunn og holdningene til kropp – og menneske, er 2 ting. Først og fremst er det en stressende, hysterisk holdning til at alle skal passe inn i en og samme mal. Man KAN velge å ignorere det. Man kan velge å ta avstand fra det. Men de aller fleste gjør ikke det. Ikke fordi de ikke vil, men fordi folk ikke er seg bevisst sitt eget tanke- og følelsesmønster. Vi blir bombardert hele tiden med beskjeden om at å være oss selv ikke er godt nok. Ikke tilstrekkelig. Vi skal alle strekke oss etter dette plastikk-bildet som ikke har noe med en menneskekropp å gjøre uansett.
Dernest er det en vanvittig mangel på respekt for individet som råder grunnen. Man klarer rett og slett ikke å se verdien i det individuelle. Ironisk nok så er det også kaskader av mennesker som skal realisere seg selv, samtidig som de skal passe inn i denne latterlige smale rammen (som INGEN passer inn i uansett).

Jeg tror vi trenger ro. Lære oss å lytte til oss selv, og ta avstand fra papegøye-kakafoniet i media og sosiale medier. Du skal ikke SE sånn ut. Du skal ikke gjøre SLIKE ting. Med mindre det gir deg en reell verdi. Og da tenker jeg ikke på likes på FB eller 15 min med berømmelse i ei eller annen nettavis for å fortelle hva du gjør for å ikke legge på deg.
Målet med livet må jo være å bli mer og mer seg selv, right? Hvordan tror du at du skal oppnå det om du bare skal dilte etter saueflokken?

Nyttårsforsett? Lytte stadig mer til deg selv, og ikke til papegøyene?

Man undres…

Dagens FB-status fra min side:

Med alt det _GNÅLET_ i media om alle som har gått ned SÅÅ satans mange kilo.. så lurer jeg litt på.. er det meninga at vi skal applaudere?
Fordi når de veier noen kilo mindre så er de så mye bedre mennesker?
De er blitt SÅ interessante å prate med når ikkje kiloene kommer i veien for personligheta deres?
De er blitt SÅ sinnsykt mye hyggeligere når de bare har gått ned de forpitla kiloene?

Jeg kan gjerne applaudere jeg.. men da har jeg lyst å ha hodene til journalistene mellom hendene.. og en murstein i hver hånd..

… nemlig

Meninger har vi mye av

Jeg leste et innlegg i Aftenposten av Dagfinn Nordbø, der han retter sterk kritikk mot motebransjens fremstilling av kvinner generelt i media og moteverdenen. Og jeg tenkte, godt, en som vet å påpeke det manglende vettet til bransjen.

Derfor er det med en viss forundring jeg leser innlegget til Helene Mo som tar avstand fra Dagfinn Nordbø’s innlegg. Fordi hun føler at vi kvinner blir fremstilt som litt lettere åndsvake som ikke klarer å skille fantasi fra virkelighet. Fordi hun føler at det er sjåvinisme av Nordbø å påpeke at en slik kropp som modeller oftest har ikke er det man forbinder med fruktbare kvinner etc etc…

Jahajavelnehei.. Så altså, om jeg forstår dette rett, så er det sjåvinisme av en mann å påpeke at det som appellerer til menn _flest_ er kvinner med kvinnelige former, og ikke kleshengere i motebransjen? Det er sjåvinistisk av Nordbø å påpeke at kvinneidealet som blir forfektet av motebransjen er absurd, og ikke har noe med realiteten å gjøre?

Mo er klar over at stadig flere unge gutter også sliter med selvbildet sitt, PÅ GRUNN AV den før nevnte motebransjen? Og at de også blir n.e.g.a.t.i.v.t påvirket mht kroppsbilde og selvtillit, fordi de ikke ser ut som gutta i motebladene? Er jeg sjåvinistisk når jeg sier dette? Eller gjelder det bare når menn kommenterer kvinneidealet? Skal ikke komme her og komme her og ha meninger om kvinner, lissom?

Mo mener også at kvinner ikke skal se ut slik og sånn pga menn, men fordi det får dem til å føle seg vel. Nuvel.. da kan hun umulig mene de forhenværende kvinnene i motebransjen, som har utviklet seg selv til intetkjønn pga sult. Men å påpeke at dette umulig kan være sunt er altså sjåvinistisk?

Jeez.. noen blir visst aldri fornøyd. Hadde’n holdt kjeft, ville nok det også vært galt. For da hadde han ikke brydd seg, har jeg en sterk følelse av.

Jeg syntes faktisk det er FLOTT at menn uttaler seg. Og at de uttaler seg negativt om kvinnekroppene i motebransjen er enda bedre. Så siger det kanskje inn at de morbide ranglebeinene i motebransjen er idealet til HOMOFILE KLESDESIGNERE, og ikke til heterofile voksne menn. Å ta seg nær av sånt, er i beste fall merkelig. Men hey, vil man tolke alt i verst mulig betydning, så vil man det.. åpenbart.

Menneske vs kjønn

Miraklenes tid er ennå ikke over, jeg fant faktisk en artikkel i VG(!!) som jeg tok meg tid til å lese. Artikkelen hadde den klingende overskriften Seksualisering skader unge jenter ..

I seg selv er artikkelen helt kurant. Den snakker om hvordan kvinner og jenter får et skjevt bilde av hva de er og skal være (les: menneske vs kjønnsobjekt). Og at kvinner blir fremstilt som tanketomme fjols som er der for å se pen ut og spre bena for kåte menn, er vel ikkje akkurat noen nyhetsbombe.

Men jeg lurer nå litt på, hvorfor det alltid kun er jenter og kvinner som tar såkalt skade av denne utrolig enfoldige fremstillingen av mennesket som man ser i media.
Det påvirker altså ikke usikre unge tenåringsgutter at de ser at det fremstilles som om alle skal stille med sixpack og evig duggfrisk harding (som jeg så treffende har lest på et skilt jeg passerte her i Bergen)?
Jeg har hørt historier om svært unge gutter som går på viagra, fordi det forventes at de skal holde det gående hele natten. Bokstavelig talt. Og forventningen om at de alltid skal ha lyst. At det spiller ingen rolle, så lenge ei dame tilbyr seg, da er de som siklende bikkjer over fristende bein.. og glemmer alt annet.
Blir ikkje gutta og mannfolk forbanna lei av dette evindelige gnålet om kjønnsorganet sitt, og hvordan det forventes at de alltid skal ha fokus på det? Menn påvirkes altså ikkje av samfunnets holdninger de da? Unge gutter får ikkje et skjevt bilde av kropp og seksualitet.. de er bare den overkåte «forgriperen» som bare .. vel .. er sånn?

Jeg er helt enig jeg. Fokuset på sex i dagens samfunn har fått absurde proporsjoner. Jeg er enig i at det er på tide at folk, spesielt i media, begynner å ta seg sjøl i nakken, og ikkje fremstille folk som et stykke kjøtt, som kun går rundt på instinkter. For det drypper inn, ubevisst, som vann mot stein, når man får samme beskjeden repetert om og om igjen.
Du er kjønn først. Så individ. Så menneske. Kjønn først. Din fremste plikt. Kjønn først.
Men jeg er derimot ikkje enig i at dette kun påvirker jenter og kvinner negativt. Jeg tror at folk er lei dette, på begge sider av kjønnsfronten. Og jeg tror at det kan påvirke gutter like negativt som det påvirker jenter. Og skape psyko forestillinger om hva de skal bidra med som sexpartner, kjæreste, samboer eller ektefelle.

Min påstand er nå fremdeles det at vi først og fremst er mennesker, så individer, og deretter kjønn. At folk som styrer media ikkje er i stand til å skjønne såpass, sier mer om deres mentale kapasitet enn om noe annet. Og ja.. jeg er utrolig lei av maset og gnålet om sex i media. Det er nok nå.. mer enn nok

Skamme-fy-skamme-seg

Det begynner nesten å bli tragikomisk.. med mer vekt på det tragiske enn det komiske. Jeg har sluttet å flire litt oppgitt. Nå er jeg bare irritert. Jeg er LEI av dem!!

Dum som jeg er så flippa jeg innom en kanal her forleden som hadde noe jeg fort skjønte var ett av disse halleluja-du-blir-tynn-om-du-gjør-som-vi-sier programmene. Ei ekkel hylete lita kjerring traska gjennom huset til et ektepar som var veldig glad i cola, og hylte som en stukket gris da hun fikk øye på masse cola ute i et kott eller noe i den duren.
Hun snudde seg mot dama i paret og utbrøt; «skammer du deg ikke?!»

Og da bråstopper det for meg med en gang…

Jeg er helt enig i at mengder med cola ikke er godt for kroppen. Sukkerinntak bør begrenses. Så langt er jeg enig med helsefrikene…
Men.. jeg får litt spyfølelse av dem. De virker mer interessert i å fortelle alle som lever usunt hvilke forferdelig late, ekle og dorske mennesker de er.. sammenliknet med dem selv.. den «O så fantastiske eliten av salatspisende helsefriker».
O amen. La oss alle bøye oss i støvet og gi dem nesegrus tilbedelse. (de har snøballkrig i helvete før jeg gjør det, men det er en annen sak)

Mat… mat mat mat og atter mat. BLÆRK!!!
Og sukker er liksom hovedfienden nå. Mhm.. f.eks. herdet fett er helt sikkert knallsunt nå som sukker er blitt den gastronomiske Saddam.
Jeez.. kan de ikke fremstille det som om de har LITT vett mellom ørene iallfall? Skamme seg over hvilken mat man spiser. Hvorfor i heite helvete skal man det? Er man liksom et bedre menneske om man stapper i seg gulrøtter, salat og maaaaager mat og hyler av innlært mote-redsel bare noen nevner ordet sukker? Er det liksom da man er et moralsk godt menneske, som ikke trenger å skamme seg over det man putter i munnen?

Jeg er så fette lei av at folk skal bruke mat som en pekepinn for hva slags person man er. Skal jeg bruke deres tankegang, så vil jeg si at salat-snerpene er så visst ikke alltid å foretrekke, snarere tvert imot. Jeg oppfatter svært mange ganger mennesker som er ekstremt fokusert på mat og helse som usympatiske kontrollfriker, som ikke hadde hatt vondt av langvarig terapi hos psykolog.
Mat er brennstoff. Punktum. Ikke mer. Ikke mindre. Slutt nå for helvete å mas om det. Hadde media og såkalte kosteksperter holdt litt mer kjeft, og ikke mast så jævlig, så tror jeg folk hadde blitt mye mindre stressa til mat, og ting hadde roet seg ned sakte men sikkert. Selv ikke Roma ble bygget på en dag. Men neida, her skal pekefingeren, skammekroken og gapestokken frem til alle som ikke lever på en superdupermegasunn måte. *SCPHØY*
Folk blir oppfucka i hodet og stressa av alt gnålet om mat, hva som skal spise, hva som er sunt til enhver tid etc. Stress utløser hormoner i kroppen. Hormonene gir økt apetitt.. Apetitten vil ha kjappe løsninger.. folk spiser drittmat for å mette denne følelsen, som i bunn og grunn går ut på å dempe stress.

Jeg har iallfall bestemt meg for… at jeg ALDRI kommer til å lytte til disse ekspertene. Jeg følger min egen kropp. Så kan de hyle på salatfjellet sitt alt de makter, til kruppen tar dem.

Jo før jo heller.

En kropp som vet hva den vil

Vi trenger alltid en hovedfiende, gjør vi ikke? Også når man snakker om mat. I disse dager er det blitt så voldsomt populært å erklære sukker som kostholdets Al Quida. Og når man ser på hvor mye folk tyller i seg av sukkerholdige produkter, så er det kanskje ikke så merkelig at de såkalte ekspertene blir bekymret.

Men egentlig er det ikke sukkeret som er problemet. Eller karbohydrater generelt, eller fett eller hva det måtte være.
Det er oss.
Livsstilen
Jeg var innom sentrum i går.. og det var varmt, veldig varmt. Og jeg så, ikke uventet, en bråte med mennesker som gikk rundt og spiste is. Is er sukkerbomber de lux.
De ville nok argumentere med at de spiste is for å kjøle seg ned. Men det er ikke helt sant, er det vel? Iskaldt vann kjøler oss ned. Sukkerholdige produkter, selv om de er kalde, gjør oss bare tørst. Og jeg tror ikke nødvendigvis de var så sultne heller, is-spiserne.

Det jeg lurer på… er hvorfor vi overspiser som vi gjør, som samfunn generelt. Hvor kommer denne trangen fra å putte noe spiselig i munnen til enhver tid fra? Det er ikke sult som driver de fleste hva småspising angår.
Jeg har sett programmer der det argumenteres med at å småspise er et instinkt. Joda, det er sikkert det. Men er det ikke en ide å forsøke å være klar over hva som er instinkt, og hva som er et reelt behov? Vi trenger ikke all den maten vi dytter i oss. Og spesielt ikke siden vi har butikker stappfull av mat overalt. Det er ingen grunn til å lagre opp fettreserver, det ser ikke ut som om en hungersnød står for døren med det første.

Fedme er et stadig voksende helseproblem i verden. Det er flere ekstremt overvektige enn det er mennesker som dør av sult. Og det sier sitt, når vi vet hvor mange som dør av sult. Det hjelper ikke å peke på sukker, karbohydrater eller hva det nå enn måtte være som er i vinden for tiden, hvis man ikke er villig til å lære folk opp til å bli bevisst sitt eget handlingsmønster.
Det høres kjipt ut ikke sant? Nesten som en time hos en psykolog eller noe i den duren. Men jeg tror at det er det eneste som hjelper på lang sikt, ang. fedmeproblemet som verden står overfor.

Lær folk å se sitt eget handlingsmønster hva mat angår.
Lær dem å lytte til hva kroppen sier når de spiser de ulike produktene.
Lær dem til å velge det kroppen liker, ikke det tunga liker.
Lær dem til å se seg selv, og se på om det finnes emosjonelle/mentale grunner til at de velger å stappe kroppen full av mat som ikke er sunt for dem.

Å rope fy-fy og peke på gitte produkter hjelper ikkje en kjeft. Vi mennesker er artige der.. hvis noen sier at noe er forbudt, farlig etc.. så strømmer folk til det som om det var manna fra himmelen og de hadde vært i ørkenen atskillig lengere enn de som vandret der i 40 år.

Det er en grunn til at folk blir overvektige. Og jeg tror det ikke bare skyldes maten vi spiser, men også våre holdninger til mat og kropp, og hvordan vi er blitt lært opp til å overse alt som kroppen forteller oss. Jeg tror også det er en god del mennesker som bruker mat for å døyve emosjonelle problemer. Så det er mye mer enn sukker å peke på her. Men vi tyr som alltid til de lettvinte løsningene. Folk i verden blir stadig mer overvektige. Det MÅ være sukker som har skylden. Evt. karbohydrater fra andre former, men uansett. Det MÅ ha en enkel forklaring.

Det beste stedet å starte: Si meg… hvordan føler du deg i dag?

Skam deg menneske!

Jeg sliter litt i dag dere. See.. jeg hadde tenkt å skrive en lang post om hvordan synet på kvinner irriterer meg. Hvordan samfunnet har idiotiske forventninger til kvinner. Hadde tenkt å trekke frem bruken av begrepet «ekte kvinne» og hvor tilbakestående jeg finner det begrepet. Og jeg hadde tenkt å dra frem sangen til Pink, «Stupid girl» som et meget bra eksempel på en som har satt fingeren på hvor idiotisk det hele er. Men jeg klarer ikke helt å samle tankene om å være «sint nok.»

Jeg tror jeg er blitt for avbalansert av meg. Eller kanskje bare voksen.
Ok, jeg finner sånne søte-feminine-damen holdninger tåpelige.
Men de affiserer meg ikke spesielt mye.
Jeg havner vel kanskje ikke helt i den kategorien selv, når det gjelder atferd og intresser. Men anyway… merkelig med det.. hvordan man etterhvert lærer seg til å gi katta i hva andre mener, hva samfunnet mener er rett. Hvilke forventninger som stilles til en i kraft av hvilket kjønn en har etc etc. Jeg gidder rett og slett ikke å bry meg.
Jeg regner ikke med å leve evig, og min tid på jorda er for kort til at jeg orker å sløse bort tiden på å være usikker fordi samfunnet er som en oppfucka anorektiker i forventinger til atferd og utseende.

Men det daler liksom ned at det hele på mange måter handler om kontroll.
Og i så måte har «samfunnet» som enhet gjort en skremmende god jobb. De har tatt kontroll over kroppen til folk, enten den passer inn i sulte-seg-nesten-til-døde rammen eller faller utenfor.
De som er så magre har nok ofret mye for å være det, uten at jeg skjønner hvorfor de gidder. Og de som ikke passer inn der, skammer seg veldig ofte over at de ikke passer inn.

Tankekontroll.
Skam deg menneske, du er ingen pappfigur. Ikke et glansbilde. Skam deg over å være så menneskelig. Fy deg så ekkelt menneskelig du er!

Og vi biter på. Selv om vi burde vite bedre.
Vi vil alle være individuelle, unike. Men likevel ikke bli sett på som unike på den negative måten. Dere vet, skrullingene som roper for høyt i menneskemengder.
Og man kan rope høyt på flere måter. Noe jeg tror de fleste vet.
Det er ikke uten grunn at de som er av «normal» tykkelse, (som i naturlig), ofte går i videre klær, sånn at ingen skal se at det faktisk er kjøtt under huden, og ikke bare bein.
Det er ikke uten grunn at de ekstremt magre mange ganger kaster nedlatende blikk i retning av alle andre, som ikke er like magre.

Jeg er klar over at de (samfunnet) tror dette handler om mangel på selvkontroll.
Men det er vel strengt tatt motsatt.
Det er å se ut som et naturlig menneske er og ha selvkontroll, som i å ha kontrollen selv, istede for å gi den til samfunnet.
De som har falt under åket om å holde seg så mager som mulig, se utsultet ut til enhver tid, har jo gitt fra seg kontrollen over sin egen kropp til samfunnets forventninger.
De teller kaloriene. Ofrer gode måltider. Mat er blitt et stort stygt monster som sitter på skuldrene deres og ser på dem, alltid. Sånn at de må passe seg, slik at de ikke spiser for mye, og dyttes ut av den smale rammen de har jobbet så hardt for å holde seg innenfor. Der hvor bare hud og bein er tillatt.

Jeg klarte vel ikke akkurat å opparbeide noen bitende bemerkninger eller hisse meg opp. Men jeg blir oppgitt. Oppgitt over at vi er så hjernevasket at vi tror at det å se ut som et menneske er å mangle kontroll over livet en lever. Å gå i mental sølibat, og fornekte seg selv å nyte livet, for å kunne tilbe morbide idealer er vel et godt bevis på hvor langt unna naturen vi har kommet.
Og jeg har mine tvil om at vi, som rase, noensinne vil lære. Jeg tror ærlig talt menneskerasen er for tjukk i hodet.

Du blir hva du spiser – og mere til

Jeg slumpet til å klikke innom et program som hadde den beskrivende tittelen ”du blir hva du spiser” her i forrige uke. Tanken, i utgangspunktet var bra. Lære folk om hva som er sunt, hva kroppen trenger og hvordan man bør legge opp kostholdet for at man skal få i seg de tingene man trenger, og minimalisere det man ikke trenger.

Jeg er et menneske som har en viss interesse av kosthold, i og med at jeg trener selv, og anser kosthold som en viktig del av det å oppnå resultater. Men jeg ble mer og mer irritert på måten programmet var konstruert.

Først så ble man presentert for ”dagens tjukkas,” med ulike filmklipp av vedkommende som vræker i seg all mulig slags usunn mat, gjerne påfulgt av filmklipp av samme personen henslengt på sofaen, mens fettet velter seg utover sofaen. Gjerne i slitte klær, en kjip hårfrisyre og i det hele tatt presentert så udelikat som overhode mulig.

Det neste som skjer er at et lite spurvemenneske av et kvinnfolk kommer inn og snakker om hvor usunn maten de spiser er. De blir presentert for det de har spist på ei uke.. lagt ut på den mest motbydelige måten de kan komme på, og mengden for et år selvsagt, liksom for å illustrere hvor utrolig mye det dreier seg om. Og de fleste som deltar i et sånt program trenger nok å justere både kosthold og bevegelsesnivå.

Men herregud.. å presentere maten de har spist.. på en sånn måte at den ser ut som om den har passert gjennom magen på en drøvtygger en 10-12 ganger er bare patetisk. Maten er ikke slik når de spiser den. Og vi mennesker trenger fett, dog ikke i så store mengder.

Nuvel.. så skal spurvefrøkna måle dem.. og hva gjør hun? (som om jeg ikke fikk det med meg). Hun måler på en meget generøs måte. Og med generøs mener jeg at målbåndet var så slakt at det minst ble lagt på en 5-7 cm i vidde på alle stedene hun målte. Jeg antar at dette ble gjort for å i etterkant kunne vise hvor uuuutrolig effektiv deres opplegg var for å miste cm på kroppen.

Så.. skal det nye kostholdet presenteres. Og i store trekk var dette et bra kosthold. Men jeg reagerte på at det at alt som heter snacks er skrellet vekk fra kostholdet. All snacks og gotteri er fy-fy hele tiden.
Dette blir absurd. Det er faktisk ikke maten man spiser (og gotteri o.l.) som er det farlige, men MENGDEN. Det er ikke galt i å unne seg chips eller sjokolade en gang i blandt, men om du spiser det hver dag og/eller i store mengder så er det grunn til å ta et mer grundig blikk på ens prioriteringer på mat.
Balanse er ordet, ikke et slags totalitært regime der alt som kan minne om gotteri og snacks er blitt omgjort til en dødssynd.

Så kommer noen små klipp med ”tjukkasen” som trener, spiser super-sunn-fargerik-mat og sutrer litt over hvor tungt dette er både for psyken og formen.
Deretter dukker spurvefrøkna opp i noen sekunder, for en pep-talk med tjukkasen. Og alt går så mye bedre.

Så har vi avslutningen av programmet.. Da har man fikset på tjukkasen. Fine klær, atskillig bedre hårfrisyre, i det hele tatt freshet skikkelig opp. Vekten er stort sett ikkje mer enn 6-7 kilo lavere enn da de startet (og det er rett, man skal ikkje gå ned særlig mye mer i løpet av 8 uker uten at det blir usunt). Og målbåndet kommer frem igjen. Men denne gangen snurper man til målebåndet slik at det virker som om vedkommende har tapt UTROLIG mange cm på alle stedene de måler. L-O-R-D!

Så rundes det hele av med at tjukkasen, som fremdeles må ansees som tjukkas, forteller om hvor utrolig mye bedre livet er blitt etter denne radikale omleggingen av kosthold.

Jeg tenker ikke å se flere episoder av programmet. Så langt har jeg fått med meg 1 hel episode, og bruddstykker av 2 andre. Og alle var like idiotisk.

Det som irriterer meg mest er hvordan overvektige mennesker presenteres. Er de single, så vektlegges dette veldig, og man nærmest forer den tanken om at et menneske som er overvektig ikke har en sjans i helvete til å finne seg en partner som vil bli glad i dem, for herregud – de er jo feite!!!
De blir fremstilt som ekle, skitne og late.
De blir rett og slett ikke fremstilt som mennesker, men mer som griser i en grisebinge. Også velter programmet seg rundt i tanken om hvor ekle disse feite folkene i grisebingen er.

Hva dette sier om menneskesyn og menneskeverd skal jeg ikke legge ut for mye om. Men dette gjør meg kvalm.
Et menneske er da for helvete like mye et menneske selv om vedkommende er overvektig.
Personligheten vil ikke endres av vekttap.

De vil ikke få nye egenskaper som person selv om de går ned i vekt.
Det ENESTE som skjer, er at vekten blir lavere og helsen generelt sett bedre. Utover det oppnår man faktisk ingenting.

Du er faen meg ikke noe mer vellykket selv om du er mager. Og de aller fleste, selv om de er overvektige, er ikke ekle og skitne og late. De har bare en last som gjør at vekten kryper oppover.

Jeg liker selv å holde meg i form. Jeg foretrekker et sunt kosthold. Men jeg unner meg snacks. Jeg har ingen diktatorisk måte å betrakte mat på. Jeg ser ikke på kroppen min som et slags mat-monster som må holdes i sjakk for enhver pris, med lenker og forbud. Og det er nettopp det jeg får inntrykk av at disse programmene formidler. De sier til de overvektige:
”Kroppen din er et mat-monster. Holder du ikke streng kontroll på det så vil den ta innersvingen på deg, og gjøre deg kvalmende feit, ekkel og motbydelig. Du er ekkel, du må forandre på deg for at vi skal godta deg som et menneske. Du er feit, ergo er du ikke et menneske. Du må bli mager før du blir et menneske.”

Hvordan går det med mennesker som deltar i slike programmer? Vil de, psykisk sett, få det så forbannet mye bedre? Jeg tror faktisk ikke det. Og jeg AVSKYR disse programmene. Det eneste de dreier seg om, er å fore egoet til dem som ER tynne.. med å peke på ”tjukkasene i grisebingen” som vi IALLFALL ikkje er lik.

Mitt juleønske ang. dem som lager disse programmene:
MÅTTE HAN TYKJEN TA DEM OG ETE DEM HEL!!!

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.