En kjapp en..

Hadde en lucid drøm i natt.
Denne gangen klarte jeg å beholde roen.. og sjekket ut forskjellige ting.
Testet ut om jeg kunne «påkalle» en bestemt person. Så jeg valgte meg ut en jeg kjenner, og ba vedkommende om å dukke opp i drømmen.
Det skjedde.
Jeg testet ut om jeg kunne fly.
Det kunne jeg
Jeg testet ut om jeg kunne puste under vann
Det kunne jeg
Jeg testet ut om jeg kunne bestemme hvor drømmen skulle foregå
Det kunne jeg.

Dette er kult.
Og hele tiden var jeg klar over at jeg drømte, og hadde stor kontroll over drømmen. So cool 😀

Oss hjemmekjære imellom

Jeg har kommet meg hjem igjen, etter 2 behagelige uker i sydeligere strøk. Hjem til regn og tåke. Og knapt 10 varmegrader. Men ya know what? Jeg er utrolig fornøyd. Er man født under nordlyset, så lengter man gjerne tilbake etter en relativt kort stund.

Den første uken svosjet forbi. Varmt. Tørt. Deilig. Den andre uken.. vel, da begynte tiden å få sirup under føttene. Det var fremdeles varmt, tørt og deilig å sløve. Men jeg grep meg selv i å kikke på himmelen i håp om å få øye på en eneste liten skydott, i det minste. Nope. Nada.
En dag så det ut som om det skulle trekke opp til regn. Jeg var håpfull en liten stund. Men skyene bare viste seg så vidt, før de forsvant igjen. Og jeg ble rastløs.

Ikke fordi det var ille å være på ferie. Jeg koste meg hver dag. Men fordi jeg… vel.. å sole seg har jeg alltid funnet drit kjedelig. Ergo så blir jeg aldri spesielt brun heller. Og det var for varmt til at man gadd gjøre noe særlig uansett. Er ikke vant til en sånn varme.

Så kommer jeg hjem til Regnbyen, og det er en behagelig temperatur på ca. 20 grader. Etter å ha tilbrakt 2 uker i 30+ grader, så var det utrolig deilig. Og da jeg sov i min egen seng, så sov jeg som en stein. Til langt ut på dag. Men det var en nytelse å komme hjem. Sove i min egen seng. Spise norsk mat. Drikke vann uten klorsmak. Dusje med ordentlig trykk på vannet. Sånne småting som man ikkje tenker på til vanlig, oppdaget jeg at jeg var utrolig takknemlig for da. Og ikkje minst.. TEEN min. Neste år tar jeg med meg te på ferie. 2 uker uten min te. Nope. Ikkje å anbefale.

Jeg var imponert over at plantene mine hadde overlevd. Det har vært tørt i Regnbyen mens jeg var borte. Men de levde i beste velgående. Litt tørre, logisk nok, men ingen slik plantedød som jeg hadde fryktet. Så jeg plukket vekk det visne og vannet dem RIKELIG dagen etter at jeg kom hjem (jeg kom hjem midt på natta). Og – vips – så var de i full vigør igjen. Som om ingenting hadde skjedd.
Tomatplantene mine derimot… et sorgens kapittel i år. Det er noen visne små tuster som stikker opp av jorda. De har ikkje vokst en milimeter nesten siden de ble satt ut. Altfor kaldt, regner jeg med. Så planen min for dagen.. er å ta dem inn igjen. Inntil det evt skulle finne på å bli sommervarme her. For der ute i minidrivhuset.. kommer de ikkje til å overleve et sekund. Litt irriterende.. for i fjor fikk jeg flere skåler funn av cherrytomater. I år.. knapt nok et blad over jorda. Onde værguder.

Jeg har noen paprikaplanter som står ute fremdeles. De er ved godt mot, ka grønnfarge og antall blader angår. Men særlig høye er de ikkje. Ingen antydning til frukter på dem heller. I fjor fikk jeg mange solmodne paprikaer. I år tipper jeg at jeg kan skyte en hvit pil etter det. Sånn går det når man er hobbygartner, kan lite om det man dyrker, og bor i strøk om ikke akkurat oppfordrer plantene til å vokse noe særlig.
Men føkkit. Jeg prøver igjen til neste år. Jeg gjør det ikke fordi jeg «trenger maten.» Jeg gjør det kun fordi jeg liker å holde på med det. Så.. try again, finnegan.. next year.

I natt hadde jeg forresten en halvveis lucid drøm.

Jeg gikk gjennom et STORT hus i drømmen. Og begynte å lure på arkitekturen. Jeg var klar over at jeg drømte, uten at jeg vektla det spesielt. Men jeg lurte på hvordan hjernen setter sammen arkitekturen på hus i drømmer. Så kikket jeg meg mer rundt, og la merke til at layouten på huset og rommene vi kom inn i minnet meg om steder jeg har vært før. Hus jeg har oppholdt meg i. Både private hjem og offentlige bygg, i et pent sammensurium.
Ah.. tenkte jeg.. så det hjernen gjør er å blande sammen det man har sett av bygninger og rom.. og lager sine egne, surralistiske versjoner. Kult. Håper jeg husker det når jeg våkner.

– Og det gjorde jeg, heldigvis 🙂

Så.. ja.. sommeren så langt. Svakt brun utgave av Lill, en smule blondere, glad for å være tilbake i Regnbyen, oppgitt over vilkårene for planter i år, men i det store og det hele.. kan ikkje klage 🙂

Forslagets kraft

Jeg er tilbake på temaet med lucide drømmer. Ikke fordi jeg har hatt en ordentlig en, for det har jeg ikke. Men jeg har hatt en «nesten-lucid» drøm. Og for mange som forsøker å få til dette så er kanskje dette det mest frustrerende. Å så viiidt ha en liten mistanke om at man drømmer, midt i drømmen, men aldri klare helt å bestemme seg.

Jeg gikk langs en vei. Den minnet meg delvis om stedet jeg vokste opp, og var delvis ukjent. Men akkurat det plaget meg ikke i drømmen. Landskapet var annerledes enn jeg forventet, og jeg stoppet opp en del ganger og tenkte.. kan dette være en drøm?
(Dessverre gjorde jeg aldri drømmesjekken, så jeg ble aldri helt lucid)
Så var jeg plutselig på en veranda. Igjen, delvis lik den som var i min mors hus, og delvis ukjent. Og landskapet nedenfor verandaen endret seg. Nok en gang tenkte jeg «kan dette være en drøm?» Nok en gang uten at jeg gjorde noe mer forsøk på å finne ut av det

Men jeg ser ikke på det som veldig negativt, og det bør ingen som har liknende opplevelser. Jeg begynte å tenke på lucide drømmer i går, etter å ha sett filmen Inception (som handler om drømmer). Og for meg er det et veldig positivt tegn. Hjernen min er stadig mer mottakelig for forslaget om at jeg må sjekke om virkeligheta er _ekte_. Jeg ser på det som et steg i riktig retning. Cluet er fokus. Huske å fokusere på det. Når jeg legger meg. Tenke på det innimellom i løpet av dagen. Huske å sjekke om jeg drømmer, også når jeg er våken. For å trene hjernen min til å være på vakt.

Så.. jepp. Halvveis.. men halvveis er bedre enn ikke i det hele tatt 🙂

Fremgang blir alltid satt pris på

I natt hadde jeg en lucid drømmesekvens *fanfarer lyder gjennom gatene*

Jeg drømte at jeg gikk langs en vei da jeg ble klar over at jeg drømte. I det fjerne kunne jeg se noen fjell.
«Nå må jeg ikkje bli for overivrig sånn at jeg vekker meg selv» … tenker jeg.. og gnir hendene sammen
(det er en anbefalt teknikk for å kunne holde på den våkne tilstanden i lucide drømmer)

Jeg klarer å holde fast ved luciditeten.. men blir så opptatt av bare det, at jeg primært fokuserer på at jeg må holde meg «våken i drømmen».
Jeg ser likevel på det som fremgang.. for det er en stund siden sist gang..

Merk også at denne drømmen kom etter at jeg hadde vært oppe på snarlig do-turi løpet av natta, og sovnet igjen. Egentlig på slutten av natten/begynnelsen av morgenen. Så det er når du er ferdig med de fasene som har lange perioder i den dypeste søvnfasen at du har større sjanse for luciditet.

Så no sikter jeg mot horisonten.. gøyale lucide drømmer neste 🙂

Jakten på egen luciditet

Jeg har begynt å ta opp igjen det med å få til Lucide Drømmer, altså drømmer der du er klar over at du drømmer, mens du drømmer.

Hele prosessen er en merkelig affære. Og jeg skal innrømme at jeg ikkje er spesielt konsekvent, derfor er resultatene foreløpig litt så som så. Men jeg har ikkje tenkt å la det ligge denne gangen.

Jeg har gitt meg sjøl 3 tegn som skal gjøre meg klar over at jeg drømmer.

1) Røde tatoveringer på hender og armer
Den velger jeg fordi jeg allerede har det når jeg skjønner at jeg drømmer. Jeg har hatt pulserende tatoveringer, lysende tatoveringer, nesten utviskede tatoveringer etc. Så jeg sjekker hendene.. mange ganger for dagen.. for å gjøre det til en vane for hjernen.. for det du gjør i det våkne livet, tar du med deg inn i drømmelandet. Og jeg har sett det, de andre gangene jeg har kjørt det løpet, at jeg faktisk GJØR det i drømmer også. Jeg ser ned på hendene for å sjekke om det jeg opplever er virkelig. Og drømmer jeg – TADA! Der er tatoveringene.

2) Ordet KRYSTALLKLART!
Her er tanken at jeg skal ha ordet som et hint til meg sjøl – i drømmer, om at jeg ikkje er i den våkne virkeligheta.
Jeg øver meg på det ved å si ordet høyt eller inni hodet flere ganger i løpet av dagen. Og det er litt snålt.. for sjøl om jeg selvsagt ikkje får en merkeligere våken verden av å si ordet, så er det som om jeg nå, etter bare noen dager, plutselig blir veldig klar over alt rundt meg. Hvordan alt ser ut, små lyder, nyanser i omgivelsene etc. Så det ser ut til å «vekke» meg i den våkne virkeligheta også, som et hint om å være 100% tilstede i øyeblikket

3) Små hvaler i alle regnbuens farger som svømmer i lufta (eller vann)
Dette virker veldig fjollete, det er jeg klar over. Men det er nettopp det som er poenget. Det SKAL være noe som er så tussete at det aldri ville oppstå i det våkne livet. Og disse hvalene … som først er biller, og deretter «klekker» og blir pyttesmå hvaler – før de blir voksne – plantestore hvaler, har jeg drømt om. Så de finnes allerede i Drømmelandet mitt. Så nå, etter å ha sagt KRYSTALLKLART ser jeg meg alltid om etter «bille-hvalene».

Det hele handler om å øve seg. De aller færreste vil oppleve lucide/kreative drømmer med det samme de begynner å fokusere. Og har man ALDRI opplevd det før, må man regne med at det tar tid. Hjernen må få tid til å lage forbindelsene slik at den er klar for denne typen opplevelser. Og selv jeg, som har hatt MANGE lucide drømmer, har erkjent at jeg trenger å øve.. øve og øve.. Derfor har jeg begynt å trene.. mentalt.. når jeg er våken.. for å dytte hjernen i riktig retning.

Sist gang jeg hadde en slik drøm (for noen uker siden) forsøkte jeg å slå et speil i stykker med noen fargerike kjeramiske fliser, men ingenting skjedde, og jeg ble lei av det hele og valgte å forvandle omgivelsene sånn at jeg var ved en strand istede. Men det fikk meg til å innse at hvis jeg skal ha lucide drømmer der jeg har KONTROLL, så må jeg slutte å være så søkke lat.. og faktisk trene på dette.

Det kan bare bli bedre. Ergo.. tattiser, krystallklart og billehvaler 😀

Horisonter

Jeg hadde egentlig en storslagen plan da jeg satte meg ned for å skrive en fabuleringsbloggpost. En sånn som skulle være dyp, tenkte jeg. Uten at jeg helt hadde de store planene for tema. Men det skulle omhandle horisonter.. på innsiden, så vel som utsida. Men teflonmonsteret slo til igjen, og -poff- der var det spennende temaet forduftet som duggdråper i Kalahari. Du ville aldri ha trodd de hadde vært der om ikkje noen dokumenterte det for deg. Crap. Så da blir det som det blir da Bloggleser’n. Fint lite fornuftig.

Men horisonter du… blir fint lite av det i fremtiden, om befolkningsveksten skal fortsette som den gjør. Små lommer av grøntområde, det er det vi kommer til å sitte igjen med, HVIS vi er heldige. Eller.. jeg regner med å være dau til da, men de stakkars jævlene som lever de. Asfalthorisontene forekommer meg ikkje som like spennende. Tenk dere det scenarioet. Jeg bare lurer på hvor de skal gjøre av alle menneskene. Må vel bygge i høyden for å få plass på til alle som evt skal leve da.
Kanskje folk tar til fornuft. Kanskje de snur skuta rundt og tar vare på jorda vi lever på. Kanskje griser begynner å fly. Fortrinnsvis rosa, lodne griser, med fe-vinger og følehorn. Sånne.. Kanskje alt går bra til slutt, bare man får fokuset over på den riktige veien. Haaaa haaaa haaaaa… Ups.. sorry… skled litt for mye ut det der.. Altså.. kremt..

Noe annet som er spennende, er drømmelivet mitt. De sterke drømmene jeg har hatt, tidvis i livet, er tilbake igjen for full styrke no for tida. See.. drøm natt til i dag:

Jeg står på ei stor slette sammen med flere mennesker. Det kommer en storm mot oss, og inni stormen ser du store søyler av virvlende tornadoer. Men det er ikke vind. Det er brennende sort stein, aske og flytende stein. Vi kaster oss ned bak noen store steiner. Jeg holder et lite barn, og dekker til øynene til barnet med den ene hånden. Jeg ser på menneskene rundt meg. Alle som kastet seg ned før tornadoene traff oss, ser ut som glødende statuer. Men de overlever. Alle som ikke kastet seg ned er forsvunnet.

Etter at tornadostormen har passert, så kommer vi alle oss inn i en stor sort bygning, der vi er trygge. Barnet jeg holdt forvandler seg til en stor rotte, som snakker. Jeg spør om den kan se (sjekker rottens syn), den nikker og forsøker å stikke av, fordi den vil se seg omkring.

Jeg vet ikkje om jeg ble klok på drømmen.. men hey.. jeg liker sånne.. med masse sterk symbolikk. Og det var et utrolig mektig syn, med utallige «vulkan-tornadoer» som kom feiende over slettelandskapet. Skulle ønske jeg kunne vist dere den.
Var horisonter der også. Selv om det kanskje ikkje var hovedfokuset.

Har jeg en peiling på ka drømmen betyr? Akkurat no? Ikkje et fnugg engang. Men jeg kommer sikkert tilbake til det. Pleier å gjøre det. Jeg har drømt mange slike i den siste tiden når jeg tenker meg om. Synd at så få er interessert i å snakke om drømmer. Det er et tema jeg finner fascinerende. Men folk flest kunne ikkje bry seg mindre, har jeg inntrykk av. Annet enn at de tror at det finnes en fasit på ka drømmer kan bety. DET gjør det ikkje.

Ta f.eks Tornadoer. For meg er et et fascinerende naturfenomen, som jeg aldri har opplevd sjøl. Så det er noe jeg bare at et teoretisk «forhold» til… mens for mennesker som bor der tornadoene pleier å utføre sin Danse Macabre, så arter det seg nok helt annerledes. Der er de kun forbundet med ødeleggelser. Og død. Så når JEG drømmer om tornadoer, så vil det naturlig nok være ut fra en helt annen symbolikk-pool enn de som lever med fenomenene.
Samme gjelder vulkaner. Selv om det denne gangen var vulkaner inni tornadoene… hey.. vent no litt… det var det faktisk.. Vulkaner.. INNI tornadoene. Selv Dante kunne ikkje komme på noe mer dramatisk enn det.

Jeg har også begynt å få til Luciditet i drømmene mine oftere og oftere, men dessverre fremdeles ikkje til den grad at jeg har noen voldsom kontroll. Jeg jobber med saken. Kommer jeg bare så langt så er det mange ting jeg har tenkt å teste ut.
Bl.a:

  1. Fly for egen maskin. Som i sveve i lufta
  2. Ta meg en spasertur på månen
  3. Gi et par stykker solide rævvaspark, og se dem flakse avgårde som skremte høns
  4. Besøke steder jeg bare har fantasert frem
  5. Slå av en prat og ha et teselskap med drager
  6. Bygge meg en by fra grunnen av – uten asfalthorsiont overhode
  7. Og alt annet jeg kan komme på…. (som er ganske mye, som jeg selvsagt ikkje skriver på bloggen)

Vår hjerne er en sammensatt gismo. Jeg tror man kunne utrette ganske mye på det personlige plan, om man hadde lært alle til å være «våken inni drømmene sine.» Jeg tror at det er EGENTLIG det som var meningen, vi har bare glemt det bort, i vårt forsøk på å bortforklare alt ikke-fysisk som vås. Men de stivnakkede, gamle herremenn kan få lov å ha sine snerpete holdninger i fred for meg. Når jeg og Luciditeten blir helt på samme frekvens, så skal mye undersøkes.
Jeg mener, underholdningsfaktoren satt til side, det er utrolig mange temaer du kunne løse opp i hvis du spurte drømmene dine om hjelp. Selv den før nevnte Danse Macabre har en beskjed å komme med. Selv om jeg ikkje nødvendigvis liker det drømmen forsøker å fortelle meg. Men i en Lucid drøm så kunne jeg faktisk ha spurt tornadoene om hva det var de ville fortelle meg. Og fått svar. Istede må jeg gruble mer enn jeg liker, for å overhode nærme meg et logisk svar.

Ah well… kanskje neste natt… alltid en ny sjanse.

Kreative nattlige aktiviteter

Vel…
Så er jeg «i gang» igjen.. med å teste ut hvor langt jeg kan nå med å ha en viss grad av kontroll i drømmene mine.

Så langt.. etter noen dager med fokus har jeg klart følgende:

Natt 1: Vagt klar over at jeg drømte i en drøm
Natt 2: Oppdaget at jeg drømte midt i en drøm, og bestemte meg for fly for egen maskin. Endte opp med å duppe i lufta over rosa-beige-aprikos gress. Kul drøm 🙂
Natt 3: Ble irritert over et gjentakende tema i drømmene mine, og fant ut at jeg gadd det ivaffall ikkje denne gangen. Men ikkje helt klar over at jeg drømte

Natt 3 var natt til i dag. Jeg vet ikkje om det er noe spesielt med min hjerne som gjør at dette faller meg relativt enkelt. Jeg har lest at andre sliter i månedsvis før de får det til. Jeg vil vel ikkje akkurat skryte av ka jeg har fått til på disse 3 nettene.. men derigjen.. det er en økende klarhet i drømmene mine, der jeg lettere blir klar over AT jeg drømmer, selv om jeg ikkje har full kontroll.

Selvsagt.. målet er å kunne få til minst EN drøm hver natt der jeg har 100% kontroll og er 100% lucid hele tiden. Det hadde vært stilig 🙂

En annen betegnelse på lucide drømmer er kreative drømmer. Jeg liker den betegnelsen bedre. Så.. målet er satt iallfall … ta-da!

Jaja.. det blir nok vår .. en gang

I mellomtida får man bedrive tida si med fabuleringer..

Well, egentlig, så tenkte jeg å skravle litt for meg sjøl om «Lucide drømmer».
Altså drømmer der du er klar over at du drømmer. Det irriterer meg litt at jeg er så vimsete i hodet at jeg glemmer å fokusere på det før jeg sovner. For de få gangene jeg har husket det, så har jeg klart å ha lucide drømmer den påfølgende natten.

Det er egentlig litt artig så spydig de indre krinkelkroker skal være de få gangene man er klar over at man drømmer.

En gang bestemte jeg meg for at jeg skulle gå ut i en skog, og det skulle være masse blomster der etc.
Men hva får jeg? En gjørmete byggeplass, med arbeidere som står og glor dumt på meg. Og når jeg surt spør hvor skogen er blitt av, trekker de synkront på skuldrene, og peker på en skog som har løftet på skjørtene og sniker seg av gårde mot horisonten.

Eller når jeg fant ut at jeg skulle gå gjennom et vindu..
Og vinduet blir til en slags sirup hver gang jeg tar borti det.

Eller når jeg bestemmer meg for at jeg vil ha et kult symbol på at jeg drømmer (jeg øver meg på bevingende rosa elefanter) og jeg får heller en fyr som står og stirrer irritert på meg helt til jeg skjønner at det er en drøm.

Jeg har lest litt om hvordan man skal få dette til. Og en ting som fungerer helt fint for meg, er å stirre ned på hendene mine. Stort sett får jeg pulserende, røde tatoveringer på hendene mine i drømmene, som er åpenbart blitt mitt tegn på at det er en drøm. Ikke akkurat fluffy’e rosa, bevingede elefanter. Men hey, hvis det funger, så what the heck.
Men jeg øver. Kanskje skulle jeg sette for meg å få til en oppgave FØR jeg sovner, sånn at ikke alt blir på måfå?

Noen som har forsøkt dette sjøl? Noen teknikker som fungerer? Spesielle oppgaver som er enklere enn andre, iallfall til å begynne med. Slik som det er nå så blir jeg gående på måfå i drømmeverdenen, og vet liksom ikke helt ka jeg skal ta meg til, og alle DF’ene stirrer apatisk på meg og venter liksom.. på at jeg skal få finger’n ut og gi dem interessante oppgaver.

Jeg får prøve.. i natt igjen 🙂

Våken mens du drømmer

Den engelske betegnelsen på dette er «Lucid Dreams».
Dvs at en har full våken bevissthet med seg inn i drømmene. Man kan trene seg opp til å få dette til, men da må man være litt sta.

Jeg har prøvd dette selv en del ganger, med vekslende hell. Det var litt stilig da jeg puttet hånden gjennom et vindusglass, uten å knuse det. Det var bare som noe halvflytende materie, som gikk an å puffe hånden gjennom. Men stort sett får jeg ikke til så veldig spennende ting. Det eneste jeg gjorde i en drøm var å stirre på hendene mine og tenke at dette kan umulig fungere, men da våkna jeg av at jeg følte at noe/noen kilte meg i nakken. Faen og.

Men det er faktisk en sannhet i det. Man kan øve seg opp. Selvsagt, det er ikke spesielt festlig å bruke tiden på å glo på hendene sine, eller putte nevene gjennom vindusglass i all evighet. Men jeg innbilder meg at etterhvert skal jeg bli flinkere.. og få til kule ting. Ja, jeg klarte forresten å få det til å bli vinter når det var sommer.. (som om det er noe å skryte av, værgudene gjør det hele tiden.. men pytt)

Men for de av dere som har lyst å lære litt om dette.. så finnes det en god hjemmeside..

Dreamviews.Com

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.