I en verden der døden ikke får eksistere

Samfunnet vårt er en merkelig… organisme.. på mange måter. Spesielt vår del av verdenssamfunnet. Der vi er blitt så fjernet fra alle de naturlige syklusene i menneskelivet at vi nesten er en karikatur av oss selv. Og det vi har fjernet oss mest av alt fra, er tankene rundt døden.

Og jeg skriver ikke dette ut fra en krise, eller dødsbudskap eller noe i den kategorien, men jeg tenker innimellom på døden.
Da jeg var yngre var døden et ekstremt fjernt konsept. Jeg mener, rent intellektuelt var jeg jo da også klar over at jeg ikke kommer til å leve evig. Og jeg hadde en fast tro på et «liv» etter døden, og gjenfødelse. Men dess eldre jeg blir, dess mer stiller jeg meg midt på streken mellom det å tro at vi fortsetter på en eller annen måte og det å tro at alt bare forsvinner. Og begge deler er på sine måter like skremmende. Og befriende.

For hvis du forsvinner.. så er det ingen del av deg som kan tenke tilbake på alt som aldri ble. Alt du gjorde feil. Det er heller ingen del av deg som må ta opp den leksen videre, og lære det i enda en omgang med menneskeliv. Den tanken er betryggende.
Men samtidig.. så forsvinner du jo. -Poff- så var du aldri til. Og det er umulig å forestille seg. Nope, jeg klarer det rett og slett ikke. Og vissheten om at det ikke vil være noen del av meg igjen, som kan bli fornærmet over det siste «poffet» irriterer meg ganske mye. Da vil livet på sett og vis virke bortkastet. For hvorfor lære alt jeg har lært.. om alt bare forsvinner igjen? Jeg mener.. er universet så søkke mye te idiot? Alt det vi alle går gjennom.. erfarer.. og lærer.. og for hva da? Ingenting? Så den logisk tenkende delen av meg har veldig vanskelig for å godta poffet.

Men om du fortsetter på en eller annen måte… hva da? Da betyr det jo at alt du har føkka opp i dette livet.. blir med deg.. i ALL EVIGHET. Det betyr at du på en eller annen måte bør forsøke å bli den beste versjonen av deg selv du kan bli. Om ikke annet, så for din egen del. Et menneskeliv er sørgelig kort, og du vil i såfall ha hele evigheta tilgjengelig til å tenke over det.
Men på den andre siden…. så er det aldri noen du er glad i som blir borte. Men det blir heller ikke de du ikke tåler trynet på. Så.. vel.. da må vi ta oss sammen. For det frister lite å tilbringe evigheta med å slå seg sjøl i «pannen» og irritere seg over alt man burde ha gjort annerledes. Så det er kanskje der gjenfødelse kommer inn i såfall. Godt man glemmer den man «var før» i såfall. Ellers ville man jo blitt koko i knollen. (enkelte er jo det uansett, men det er en helt annen sak).

Så hva er verst/best? Å fortsette videre, eller å poffe vekk? Jeg vet ikkje ka jeg mener.

Men folk snakker aldri om døden. Kanskje fordi de er som meg, en smule bekymret for det eventuelle «poffet.» Men.. på den annen side.. det å dø er noe mennesket som rase er veldig god på. Vi har gjort det til alle tider. Og om vi skal forsvinne for alltid.. hvorfor skal vi gjøre det i taushet? Hvorfor skal det ikke snakkes om? Hvorfor skal den siste mila være så tabubelagt? Den kommer jo uansett. Jeg liker ikkje det at ting blir tiet ihjel (bokstavelig talt).

Jeg tror kanskje vi ville hatt godt av det. Å være mer … åpen.. om hvordan vi ser på den siste mila, like mye som vi har meninger om andre faser av livet. For vi kommer dit. Uansett. Vi kom uansett ikke hit for å overleve. Det er det eneste vi kan være brennsikre på. Så hvorfor er det totalt taushet rundt temaet?

Også alle som skal forsøke å medisinere seg inn i et evig liv. Jeez… der får jeg alltid lyst å slå hånden i pannen.
Ok, la oss si at mennesket klarer å finne opp en pille som noen kan ta og ikke dø av alderdom. Hva med naturkatastrofer? Hva med når sola vokser seg så stor at den eter jorda? Hva med ressursene jorda kan tilby? De er begrenset. Hvem er disse narssisistiske, navlebeskuende egoistene som tror at de skal ha rett til å bruke av jordas ressurser til evig tid? Og hvorfor vil de sitte fast i en eneste kropp for resten av evigheta? Som uansett ikke blir evig, for selv universet kan ta slutt.. som i opphøre å eksistere.

Tenker de føler seg smart da, når de dauer, hvis det viser seg å være noe etter døden… Til pass til dem..

Vil jeg unngå døden for all fremtid om jeg fikk valget? Nei. Jeg ville ikke det. Jeg syntes det er greit at dette livet en gang tar slutt. Men jeg håper det blir evigheta og ikke poffet som møter meg. Bare sånn at det er sagt. Men jeg ikke hva jeg tror mest på….

Men … Memento Mori [husk du skal dø] …

Under evige horisonter

Har du noen gang… ja selvsagt har du det.. men likevel… har du noen gang grepet deg selv i å lure på hvorfor du er her? I dette livet? I den livssituasjonen du befinner deg i her og nå?

Før jeg skriver noe mer så får jeg legge til at jeg tror på reinkarnasjon (altså gjenfødelse), uten at jeg har definert det så voldsomt mye mer enn det. Jeg tror og føler at vi alle kommer «innom» flere ganger, for å lære. Lære å bli bedre utgaver av oss selv. Så er det sagt. Jeg tror vi, du og jeg, Bloggleser’n, og alle andre, er evige vesen.

Men så var det dette med menneskelivet.

For noen kvelder siden kom det seilende inn fra mine indre horisonter, en tanke jeg har tygget litt på.

Kanskje vi er her for å roe ned den rastløse følelsen? Lære oss å finne ro og glede i hverdagen, og slå oss til ro.. med her og nå, samtidig som vi er villig til å lære stadig mer langs veien vi går?

Og tanken virker logisk. Iallfall for meg. Jeg har vært rastløs mesteparten av livet. Nå som jeg er godt voksen, så er jeg blitt god til å late som om det ikkje er tilfelle lengere. Men innimellom sniker følelsen av rastløshet seg opp etter ryggraden, som en buktende slange. Og i de øyeblikkene innser jeg at det er ikkje så veldig mye som er forandret. Jeg er blitt dyktig på å skyve den ut i periferien. Men jeg har vel egentlig aldri… tatt tak i den.

Jeg vet ikke om jeg klarer å overvinne rastløsheta i dette livet, eller engang lære den å kjenne. Jeg er mer enn 40 år.. og den er fremdeles veldig mye det samme som den var da jeg var jentunge, tenåring, tidlig i 20-årene etc. Noe er forandret, men den er ikke borte. Noe har jeg lært, men langt fra alt.

Menneskelivet er en merkelig dings. Jeg vet egentlig ikkje helt hvorfor jeg tror på gjenfødelse. Det virker logisk. Jeg føler meg ikke som en entitet som kommer til å forsvinne. Jeg hadde en periode der jeg seriøst hadde mine tvil om den evige greien.. men da begynte jeg å drømme haugevis av drømmer om at jeg var udødelig, i ulike former. Point taken.
Selvsagt, du kan si at det bare er jeg som trøster meg selv. Det er jeg veldig åpen for at det kan være tilfelle. Men jeg sier alltid at jeg TROR, ikke at jeg vet. Det er ingen påstand, det er en følelse.

Hvorfor er du her? Av samme grunn som meg? Eller er det andre horisonter du søker etter?

Hva om vi tar helt feil?

Sett fra et rasjonelt ståsted så er det mye vi ikke skal tro på. Gjenfødelse er en av de tingene. En skjebne er noe annet vi heller ikke skal tro på. Fordi vi lager vår egen skjebne. Men hva om vi har tatt feil her?

Sett at det finnes en «plan» for vårt liv, så ubetydelig som det kan virke i den store sammenhengen. En plan, som vi viker fra, fordi vi ikke våger å tro. Ikke er villig til å bli latterliggjort eller hånt i en verden av fornuft og rasjonalitet, der det å tro på noe som ikke kan bevises.. ansees som tåpelig. Der vage følelser av at noe kan være rett avvises, fordi det ikke er _sånn_ vi skal orientere oss i verden…

Ta gjenfødelse. I en mer moderne tolkning av fenomenet, er gjenfødelse en læreprosess. Ikke straff og gjengjeldelse. Men en læreprosess. Hvert liv er en klassetime, om du vil.

La oss hypotetisk si at du møter et tilsynelatende fremmed menneske, og du føler at det er noe kjent med vedkommende. Men siden du vet du aldri har møtt han/henne før, så avviser du det som fantasi. For du er et rasjonelt menneske. Du tror ikke på sånt mumbojumbo.
Sett at i din plan for livet, så skulle du bli kjent med personen, og han/hun ville få en stor effekt på livet ditt, og din læring. Men du avviste hele tanken, og ble kanskje aldri kjent med vedkommende, fordi din innlærte skepsis kom i veien.
Hva om vi tar feil? Hva om rasjonaliteten vi holder så høyt i ære kun er en tolkningsmulighet, og ikke en sannhet?

Hva om det finnes en viss grad av skjebne, men at vi (ofte) er dumme nok til å velge den vekk, fordi vi vet bedre, mener vi selv? Ut fra rasjonalitet og fornuft selvsagt. Har vi da kastet bort et helt liv? Mistet en stor sjanse til læring? Mistet en menneske som kunne blitt veldig viktig? Er det ikke skremmende å tenke på at vi egentlig.. helt egentlig.. ikke vet.. om det finnes en skjebne. Om det finnes en plan med det hele. Om vi går forbi den viktigste personen i livene våre, fordi vi er redd for å bli sett på som tåpelige?

Jeg leste en gang at dumhet er langt farligere enn ondskap. Fordi dumhet ofte er godt ment. Og vi mener så godt, når vi gjør som samfunnet sier. Og aksepterer fornuft og rasjonalitet. Og bruker det som ledesnor…. men hva om vi tar feil?

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.