drømmestemninger « Underflaten

Stemmen fra dypet

Drømmer blir av de aller fleste jeg kjenner, og sikkert av folk flest, sett på som noe som kan være artig å snakke om – av og til. Som en underholdningsfaktor. Men aller helst ikke mer. Og noen, færre enn i forrige kategori, syntes det kan være en underholdningsverdi i å skrive ned drømmene sine, og se i drømmetolkningsbøker ka de kanskje kan bety. I logikken til denne kategorien så har hvert symbol en bestemt betydning. EN bestemt. Ikke flere. Og de tror man nærmest kan skrive et leksikon over hva symbolene betyr, og slik skal man dermed kunne bruke drømmer som en form for privat spåkone.

Så har du sånne som meg.. som egentlig hørte til kategori 2 i veldig lang tid. Drømmer fascinerte meg alltid. Helt fra jeg var veldig ung. La meg skrive ned den første drømmen jeg kan huske som satte spor i hukommelsen min. Og jeg HUSKER den fremdeles, så sterkt virket den på meg. Og jeg var et sted mellom 7-9 år da jeg hadde drømmen, og no er jeg over 40..


Jeg våkner i ei hvit seng. Rommet jeg befant meg i var helt hvitt. Senga var hvit. Alt var hvitt. Men jeg kunne likevel skjelne alt fra hverandre. Jeg reiste meg opp av senga, og gikk bort til et speil. Jeg så meg selv, som voksen (husk at jeg var barn da jeg drømte denne drømmen). Håret var helt hvitt, nådde til gulvet. Ansiktet var hvitt. Klærne var hvite. En lang hvit kjortel, som nådde til gulvet. Bare øynene var blå. Azurblå.
Jeg gikk bort til det eneste vinduet som befant seg i rommet, og så ut. Jeg befant meg i et hvitt hus, i en by som liknet på greske byer, med hus med flate tak. Hvite hus. Alle husene var hvite. Landskapet var helt hvitt. Bare himmelen og havet var blått. Samme farge som øynene mine.
Jeg følte meg urolig. Så jeg gikk ut av rommet jeg befant meg i, og begynte å gå mot stranden som jeg hadde sett gjennom soveromsvinduet.
Nede på stranden så jeg ingenting annet enn havet, himmelen og stranden. Og noen hvite fjell som nesten dannet en perfekt lagune til stranden. Jeg kunne se en liten stripe av horisonten langt ute.
Jeg følte meg mer og mer urolig. Jeg bråsnudde og fikk øye på en hvit katt, med blå øyne. Samme farge som mine øyne. Den hadde et ENORMT hode, og en radmager kropp. Jeg kunne se beina som stakk frem under pelsen, som var helt kort. Katten gikk frem og tilbake og glodde hatfullt på meg.
Jeg var ikke i stand til å bevege meg av min egen vilje (og på dette tidspunktet var drømmen blitt til et mareritt med panikkartet redsel). Noe (en kraft jeg ikke kunne se, bare føle) snudde meg mot horisonten igjen. Jeg så 7 skip, alle hvite, med revne seil, komme seilende inn fra horisonten. Dess nærmere de kom, dess reddere ble jeg. Men jeg kunne fremdeles ikke røre på meg. Det ble kastet et tau fra hver av skipene da de var kommet nær nok. Katten grep tauene i kjeften, alle samtidig, og trakk skipene inn mot land.
Ut fra skipene kom mennesker som så ut som meg. Kritthvite, med langt hvitt hår. Og blå øyne. Eneste forskjellen var at de var alle døde. Man kunne se bein og knokler gjennom huden deres. En gammel mann kom bort til meg, la hånden på skulderen min og sa noe slikt som «ikke bekymre deg barn, her er du trygg.»

Jeg våkna i full panikk. Og jeg har aldri drømt den drømmen flere ganger. Heldigvis. jeg har diskutert drømmen på noen få nett-forum, og det er de som mener at drømmen snakker om tomhet, evighet etc.. men jeg var bare et barn dengang. Hva visste vel jeg om sånt? Og selv om jeg er blitt relativt god på å tolke drømmene mine etterhvert.. så skjønner jeg fremdeles ikke hva den drømmen skulle bety.

Jeg er ikke nødvendigvis sikker på at jeg har lyst å bli klok på den heller. Selv den dag i dag gir den meg en sterk følelse av ubehag. Og at dette skulle ha noen felles betydning med hva andre mennesker legger i liknende symboler.. næh.. jeg tror alle symboler er private. Selv om de kan ha liknende betydninger. Jeg har alltid likt katter. Både før og etter den drømmen. Jeg har aldri vært redd hvite katter. Jeg har aldri vært på et sted som kan minne om dette stedet. Men jeg regner med at jeg sikkert hadde sett et bilde eller noe sånt av en liknende by. Jeg regner med at jeg har lest eventyr der betydningen av 7 har blitt beskrevet, selv om jeg ikke kan huske det nå (logisk nok). Og menneskene?
Men det er over 30 år siden jeg hadde drømmen… likevel har jeg ikke glemt den. Så den var nok viktig.

Stemmene der innefra er private, for oss alle. Det er opptil enhver å tenke gjennom hva man legger i ting. Men at det er et godt verktøy når man begynner å se strukturene i det? Javisst. Jeg skulle ønske at flere skjønte det. Jeg tror vi hadde kunne lært utrolig mye om oss selv og hverandre, om det var vanlig å bruke hverandre som «sparringspartnere» for å forstå drømmene. uten å skulle gi andre fasiter, for det er kun en person som sitter med en fasit på drømmene. Drømmeren selv.

Så jeg lytter bedre og mer konstruktivt enn før, fordi jeg har avslørt hva mine egne strukturer forteller. Jeg ser og skjønner flere og flere av symbolene for hver gang jeg går gjennom minen private sybmoler. Drømmen jeg har beskrevet over skjønner jeg mer av nå enn før. Jeg har en større peil på ka det var jeg forsøkte å fortelle meg selv. Og det er en god ting. Selv om det tok over 30 år å komme dit. Og jeg syntes det er verdt det. Å ikke lukke øynene og ørene for stemmen innefra. Det er kun den som kjenner deg 100%.

DrømmeJournalen – verdens barn forsvinner

Så.. jeg hadde denne drømmen natt til i dag:

Jeg våkner i et ukjent hus. Jeg ligger i en seng, i et heller mørkt rom. Jeg våkner fordi jeg hører et lite barn som gråter. Ikke eldre enn på baby-stadiet. Jeg vet at i huset jeg befinner meg i, så er det flere kvinner som har små barn. Så siden ingen virker å ville trøste barnet, så kommer jeg meg ut av senga, og går ut i korridoren utenfor rommet jeg sov i, for å finne barnet.
Korridoren er lang, og jeg ser ingen dører annet enn inn til «mitt» rom. Likevel er det flere kvinner som løper rundt i korridoren (i min retning) og det virker som om de leter etter noe.

– Hva skjer? Spør jeg og stopper en av kvinnene.
– Har du ikke hørt det? Spør hun og ser vetskremt ut. Alle verdens barn er forsvunnet!
– Hva med barnet som gråter? Hører du det? Spør jeg
– Ja, svarer kvinnen, men det må være et spøkelse. Ingen klarer å finne det barnet.

Plutselig er jeg i en stue (også den ukjent), og slår på en TV. Der er det kun nyhetssendinger om at alle verdens barn, fra nyfødt og opp til og med 15 år er forsvunnet fra jordens overflate.

– Hva med gravide kvinner? Spør jeg høyt for meg selv.
Og som et svar på det, sier reporteren på TV’n at bare ufødte barn er blitt tilbake.

De holder på å resette programmet. Tenker jeg, og syntes det er en råtten måte å gjøre det på.

Så står jeg og snakker med min (avdøde) bestemor.
– Er dette den kristne greia, der alle som er uskyldige og sånt skal bli tatt opp til himmelen? (jeg husket ikke hva det het i drømmen)

Besta rister på hodet og sier at alle barna kommer tilbake igjen. «De» må bare fikse på dem først.

– Hvem de? Spør jeg. Men det vil hun ikke svare på. Hun nekter også å svare på hvor ungene er hen.

Jeg prøver å få henne til å fortelle meg det, men da bare smiler hun og oppløser seg i løse lufta.

Må innrømme at jeg våkna en smuuuule irritert. Har ikke kommet meg til å tolke den ennå.. tror jeg må la det gå litt tid.. Men dette er et godt eksempel på en drøm som har uante mange symboler. La meg nevne noen.

  • Ukjent hus – Det ser jeg på som et tankesett som ikke nødvendigvis er «mitt»
  • Det gråtende barnet
  • Det mørke soverommet
  • De redde kvinnene som løp rundt og lette etter barna
  • korridoren
  • kvinnen jeg snakket med
  • samtalen vi hadde
  • Stuen
  • tv’n og tv-sendingen
  • Mine tanker rundt «programmet» (aner ikke hva jeg mente)
  • Besta
  • Samtalen med besta
  • Følelsen av irritasjon over å ikke få info

Jupp.. har en del å tygge på her. Og hver av de tingene i seg selv har enda flere muligheter.
La oss ta korridoren:
– Hvorfor var den uten dører?
– Hvorfor løp alle kvinnene i min retning?
– Hvorfor var det bare kvinner der?
– Hvorfor var den mørk, og bare svakt opplyst?

Sånn kan man bryte ned hvert symbol også. Og vær oppmerksom på at når du tolker en drøm med mange symboler, så kan hver symbol faktisk bety flere ting, eller belyse flere sider av «samme sak». Så den halvmørke korridoren, og alle de som var der kan bety flere ting, i samme «scene».

Igjen.. jupp, har en del å tygge på her. Men det er det som gjør at jeg finner drømmer fascinerende. Det er sjelden en 100% fasit 🙂

Farget av drømmer?

Natt til i går drømte jeg at en person stjal dagboka mi. Jeg ble fly forbannet. Og våkna dirrende av raseri. Og jeg var delvis irritert utover dagen, på den personen. Selv om vedkommende aldri har vært i nærheten av å vite om at ei dagbok eksisterer engang.

Vi påvirkes nok veldig mye av det vi drømmer, selv om vi ikke tenker over det. Jeg har opplevd at folk har vært deppa i dagesvis pga en trist drøm. Har opplevd det selv også. Bedritent humør pga dystre drømmer. Jeg kan komme med et eget eksempel, selv om dere neppe finner det ekstremt spennende.

Drømmen startet med at jeg våknet, nesten helt begravet i snø. Jeg klarte lett å reise meg, men befant meg i et dystert og delvis snedekket landskap. Det var ingen mennesker der overhode. Bare ødemark og høye fjell så langt øyet kunne se. Det eneste tegnet til liv jeg så, var reinsdyr (av alle ting), hvite reinsdyr, som holdt god avstand.
Og jeg hadde ikke peiling på hvor jeg skulle gå for å finne andre mennesker. Og det gikk opp for meg at ingen hadde søkt etter meg heller. Jeg hadde snåle pelsklær på meg, og gikk til slutt mot det jeg antok var sør, for det som jeg mente var mot nord var sånn type Mordor-dyster.

Trenger vel ikke å si at å våkne av denne drømmen ikke gjorde meg hoppende lykkelig. Jeg var faktisk dyster i dagesvis. Og selv nå, sikkert år senere, så føler jeg fremdeles ubehag ved å tenke på den.

Jeg har også opplevd å være i utrolig godt humør i flere dager (rekorden er noen månder) pga en god drøm.

Det jeg finner en viss underholdning i, er når folk er sinte på personer de har drømt om (slik som jeg sjøl presterte å være i går), pga noe de har gjort i drømmene. Og selv om de _vet_ at dette er drømmer, og at personen i det virkelige liv er fullkomment uskyldig, så fortsetter de å være sure en god stund til.

Jeg selv har i tillegg opplevd at mennesker jeg nesten ikke har lagt merke til i det våkne liv har blitt kastet midt inn i fronten av mitt fokus pga at de har opptredt i drømmer på særegne måter.

Så jeg lurer litt, innimellom… hvor mye av vårt humør, reaksjonsmønster og generelle atferd i det våkne liv er farget av det vi har opplevd helt for oss selv, i drømmene? Og hvor mye av det er vi egentlig klar over?

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.