|
|
Av Lill C. Eilertsen, 11 oktober 2017, Kl: 23:13 Jeg skulle ønske at jeg var typen menneske som skrev ned drømmene mine, i en eller annen form hver morgen. I en eller annen form. Men jeg er stort sett så dritsøvnig om morran at det kan jeg bare glemme. Og det til tross for at drømmer er et tema jeg finner uendelig fascinerende.
Hva husker jeg av drømmer i den siste.. tja.. månden? Jeg har kjørt mye bil, på vinterføre. Biler, som har blitt til motorsykler, som har blitt til sykler.. som har endt opp med apostlenes hester (å gå altså).
Jeg har bare vage endringer om hva som skjedde rundt/i forkant av/i etterkant av «kjøringen», men dette, så lite som det enn er, kan faktisk fortelle en ganske mye.
Å kjøre, gå eller hvilken som helst bevegelse fremover, handler, slik jeg ser det, i bunn og grunn om hvordan en beveger seg fremover i livet. Og jeg er et sabla sta menneske, så at jeg ender opp med «Apostlenes hester» som siste endring når jeg beveger meg fremover på en vei, forbauser meg overhode ikke. Jeg liker ikke endringer. Ikke litt engang. Og jeg går alle endringer ekstremt motvillig i møte.
Vinter i dette tilfellet forekommer meg ikke så mye dramatisk, som det forteller meg at dette ikke handler så mye om følelsesmessige endringer (annet enn at tiden går og jeg blir eldre kanskje), men mer om intellektuelle utfordringer. Det at det er vinter oppleves aldri som truende eller negativt på noen måte, det er bare en .. «tilstand» om du vil.
Og intellektuelle utfordringer har jeg mange av.
Veier.. bør man egentlig også legge merke til i drømmene sine. Natt til i dag så drømte jeg om en vei som snodde seg rundt flere blokker, og som jeg overhode ikke skjønte hvorfor den var lagt til slik den var.
See, slik jeg ser det. Menneskelagde konstruksjoner, slik både veier og blokker er, ser jeg på som «opplærte» tankesett/reaksjonsmønstre etc. Og det forekommer meg at her forteller drømmen meg at jeg gjør noe ekstra knorklete og vanskelig for meg sjøl. Det er heller ingen gigantisk overraskelse. Jeg kan være litt knorklete i tankegangen, og se ting fra litt for mange sider. Litt sånn.. «ja men hva om….?» Også begynner min heller vriompeisaktige hjerne å spinne på den tråden også.. rundt et tema som jeg helt fint kan ha femten andre tråder om på gang samtidig inni knollen der et sted.
Dette er enkle eksempler. Men jeg tror at hvis folk lærer seg til å se på drømmer som noe «dagligdags».. altså at det ikke er VOLDSOMME spådommer og de dypeste mysterier som til enhver tid skal bli avslørt.. så vil de aller fleste dra større nytte av drømmene sine.
Jeg hadde f.eks også en lucid drøm for en tid tilbake. Jeg var 100% klar over at jeg drømte, og jeg stod på en balkong som var sikkert 1 km oppe i lufta. Siden jeg visste at jeg drømte, så ville jeg teste ut hvordan det var å hoppe ned fra denne høyden. Som tenkt, så gjort. Og jeg fløy som et prosjektil rett ned. DET VAR SÅ KULT! 🙂
Og jeg gikk rett gjennom taket på en sirkelformet bygning, rett gjennom huset, og landet i havet, som kom inn i en grotte inne under huset.
Siden jeg allerede var i vannet, så fant jeg ut at da måtte jeg teste ut hvordan det var å «puste» under vann. Gikk helt fint. Så jeg svømte lekende lett langt ut i havet, hele tiden under, alt mens jeg drev og sang på en (for meg – i det våkne liv) ukjent sang. Under vann. Uten å bli til havfrue eller noe sånt.. vannet bare dytta meg fremover, sort of. Sånne ting kan man ha det morsomt med, hvis man bare gir drømmene sine litt oppmerksomhet. Eller litt… jevnlig oppmerksomhet, er kanskje riktigere å si. Og jeg gjør det.. fokuserer på drømmer, selv om jeg ikke skriver ned så mange som jeg skulle ønske. Det gir utslag i lucide drømmer innimellom. Og det er kjempestilig.
Av Lill C. Eilertsen, 14 september 2017, Kl: 21:40 Jeg er til tider et veldig bedagelig anlagt menneske. I tillegg er jeg OVERHODE IKKE i nærheten av å være et A-menneske. Ikke litt engang.
A-mennesker er for meg vanskeligere å forstå enn aliens.. jeg tror jeg ville hatt mer til felles med Zork fra planeten Buppetibupp enn med A-mennesker, forutsatt at Zork også var et B-menn… uhm… B-person-ish.
I og med at jeg finner drømmer fascinerende, selv om jeg ikke alltid blir så veldig klok på dem, så er det en del småkollisjoner på gang her.
See.. den beste måten å huske drømmene mine – for meg – er å notere ned noen stikkord om dem med det samme jeg våkner. Jeg trenger ikke mer enn det, før minnet revitaliseres når jeg kikker over notatene.
Brilliant idè sant?
Jupp, det ville det vært.
Hvis det ikke var for at jeg ikke er så sinnsykt søvnig om morran at det å skrive blir en nesten uoverkommelig oppgave. Det jeg bruker tiden på, før jeg kommer meg ut av senga – på hverdagene – er å sitte med hodet støttet mot knærne og forsøke og fornekte at jeg må stå opp. Dette kan pågå i alt fra 5 – 20 min. Og ikke en ENESTE GANG i løpet av den tiden faller det meg inn å plukke opp notatblokken og pennen som jeg faktisk har liggende ved siden av sengen, på nattbordet. Jeg er så trøtt at jeg sliter med å se når jeg står opp, og går som regel med hendene foran meg inn på badet, og ser verden i en tåke. Så .. skrive.. nope.. nopetinope.
De ekstremt få gangene det skjer, så har jeg enten hatt en veldig intens drøm, eller drømt om en spesiell person/karakter/vesen.
Så jeg forsøker å finne en måte å lure hjernen min til å få noe ned på «papiret» …
Muligens trenger jeg å bruke en opptaker eller noe sånt. Problemet er at da ville sannsynligvis herr Sambo blitt morrangretten og bedt meg holde schmella.
Soo… jeg vetta faen. Muligens må jeg se om jeg finner en app.. der jeg bare kan plukke stikkord.. Finnes det? Eller enda bedre, som jeg kunne fylle med mine EGNE stikkord.. så kunne jeg bare krysse av for hva jeg har drømt, også hentet den datoen automagisk (ja, jeg vet jeg skrev magisk).
Det hadde ikke tjent til noen hensikt å ha mange drømmesymboler som ANDRE hadde fylt inn.. jeg måtte kunne legge inn mine egne.
Jupp.. lete på nettet tenker jeg.. se ka jeg finner. Hvis ikke, så får jeg lære meg til å lage apper til mobilen min selv. Så får jeg det ivaffall sånn som jeg vil ha det.
Av Lill C. Eilertsen, 24 juli 2017, Kl: 15:23 Jeg har hatt ferie i noen uker no. Og man skulle tro at når man har ferie, så skulle en ha MER tid til å skrive ned drømmene sine, og filosofere over dem. Men jeg har, seriøst, ikke notert ned en ENESTE av dem i hele ferien. Jeg har, i mangel på et dekkende ord, vært søkke peise lat.
Ferien er heldigvis ikke over ennå, og jeg skal tilbringe den siste tiden av ferien hjemme… jeg får håpe det betyr at jeg tar meg bryet med å skrive ned drømmene mine. Men hey, jeg husker drømmer fra i natt…
I den ene diskuterte jeg med en mann (ukjent irl, men virket likevel sabla kjent) om noe, og han var en lattermild person.
I den andre drømmen laget jeg nye verdener ut av kaker og gotteri, istede for å spise dem. En slags kake-guddom 😀
Så jeg har STOR tro på at FREMOVER så blir det utelukkende masse drømmer notert ned 🙂
– evig optimist –
Av Lill C. Eilertsen, 8 mars 2016, Kl: 19:47 Da jeg, i løpet av dagen, forsøkte å gjenkalle hva jeg hadde drømt natt til i dag, var det ekstremt lite som dukket opp.
Jeg hadde vage minner om «noe» som foregikk på en altan, og at noen drev og tellet penger. Det var det hele.
Så jeg laget en liten «notis» av det.. kun det. Og stirret på ordene. Noen ganger lønner det seg å være sta. For det dukket opp flere fragmenter.
Jeg vil ikke skryte av at jeg har enormt mange minner fra nattens drømmer.. for det har jeg ikke, men det dukket opp stadig flere frittflytende fragmenter.
Så selv om jeg ikke kan huske en eneste sammenhengende drøm, så er det iallfall ikke helt blankt der. Jeg endte opp med fragmenter fra 7 ulike drømmer, så.. jupp.. neste gang skal jeg også stirre på ordene til noe kommer listende ut fra hukommelsen 🙂
Tror jeg må begynne å notere ting litt kjappere ned. Men jeg står opp sabla tidlig om morran.. det frister lite å sette seg ned til å skrive da.
Gaffateip på hukommelsen… kanskje?
Av Lill C. Eilertsen, 8 januar 2016, Kl: 22:39 Ok, jeg kjeder meg en smule. Derfor begynte jeg på denne bloggposten. For det at jeg satt og kjedet meg (og ikke fant noe å se på på tv’n), så begynte jeg å lure på hva det er som egentlig gjør oss rastløse. For selv når jeg bare sitter helt stille, så har jeg jo et helt univers å ta for meg. Man må ikke reise til månen, for å være på månen, for å si det sånn. Så hvorfor kjeder jeg meg … egentlig?
Det første svaret som hoppa frem i hjernen var «jeg har ikkje noe å gjøre.»
Men det er jo helt opp til meg sjøl, right? Det er jeg som velger å sitte apatisk og ikkje gidde å gjøre noe.
Neste svar var «jeg klarer ikkje å komme på noe å gjøre.»
Men det er jo heller ikkje sant. For jeg har selvsagt husarbeide å begynne på om jeg var helt tom for ideer.
Jeg har historier jeg kan skrive på. Bilder jeg kan begynne å male/tegne. Og dette er aktiviteter jeg alltid finner glede i.
Ja, men som jeg har LYST å gjøre – no.
Så.. problemet er at jeg er lat, og bare vil bli underholdt?
Ja, noe spennende på tv f.eks. Fortrinnsvis interessant vitenskapsprogram, eller en spennende film. Filmkvelden en fredagskveld er ikkje mye å skryte av. Iallfall ikkje hvis tv-sendingene skal ligge til grunn.
Så når jeg tenker meg om, så er det egentlig INGEN grunn til AT jeg burde kjede meg. Og bare ved å analysere det i denne bloggposten, så forsvant følelsen av kjedsomhet og rastløshet. Og jeg begynte å tenke på drømmer jeg har hatt natten i forveien. Husker bare fragmenter, men likevel.
Jeg er forresten blitt ekstremt lat når det gjelder å skrive ned drømmer i den siste tiden. Dvs ikkje i det hele tatt. Det eneste jeg reellt sett husker, er at jeg drømte for noen netter siden at en jeg kjenner fra fortiden, dukket opp i barndomshjemmet mitt. Utover det.. så er drømmelandet mitt en sammehengende tåke.
Ikkje det at jeg ikkje husker drømmer når jeg våkner, for det gjør jeg som oftest. Men jeg er for lat til å skrive dem ned. Og da glemmer man dem.
Men derigjen.. hva husker jeg – konkret fra forrige uke? Forrige måned? Månden før der igjen? Fint lite. Så.. alt er egentlig en rimelig sammenhengende tåke. Bortsett fra enkelte små fyrtårn av minner.
Hukommelse er en underlig greie.
Mitt aller første minne i livet er at jeg kastet småstein og sand i et badebasseng av plast. Kan ikkje ha vært mer enn 4 år.. og skulle vise at jeg turde. Minnet er ispedd mye lys. I min hukommelse, så var det mye lys. Og det er omtrent det eneste jeg husker. Hvorfor jeg husker det, må fuglene vite.
Hukommelse er en ganske flytende greie. Selv om jeg husker en episode fra livet, så endrer episoden seg ettersom jeg blir eldre og gjør meg nye erfaringer. Fordi jeg lærer mer om meg sjøl og blir bedre kjent med .. den virkelige meg.. så ser jeg annerledes på minnet. Jeg oppfattet det garantert annerledes da det ble skapt.. i nå-øyeblikket til minnet, men når jeg ser tilbake, så lærer jeg nye ting fra det. Det være seg hvilket som helst minne man har fra livet.
Enkelte minner er jeg usikker på om de faktisk inntraff, eller om det er jeg sjøl som innbilder meg det. Spesielt når minnene virker for usannsynlige.. men der har du det. Hjernene våre skiller ikke nødvendigvis på et opplevd minne og et innbildt minne. Det er blipper i hjernen uansett. Og de farger oss.. uavhengig av om de objektivt sett fant sted eller ikkje.
For ikkje å snakke om minner fra drømmer. Jeg husker kanskje flere drømmer enn ytre minner, når jeg tenker meg om. Fordi jeg lever mer i mitt eget hode, enn på «utsiden.» Og da blir det som kommer innenfra lettere å henge på knagger som gjør at jeg husker dem.
Men ya know what Bloggleser’n.. jeg kjeder meg ikke lengere 🙂 Ikkje i det hele tatt.
|
A sample text widget
Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis
euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.
Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan.
Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem,
suscipit in posuere in, interdum non magna.
|
