Skyggeblikk

Ok, jeg kjeder meg en smule. Derfor begynte jeg på denne bloggposten. For det at jeg satt og kjedet meg (og ikke fant noe å se på på tv’n), så begynte jeg å lure på hva det er som egentlig gjør oss rastløse. For selv når jeg bare sitter helt stille, så har jeg jo et helt univers å ta for meg. Man må ikke reise til månen, for å være på månen, for å si det sånn. Så hvorfor kjeder jeg meg … egentlig?

Det første svaret som hoppa frem i hjernen var «jeg har ikkje noe å gjøre.»
Men det er jo helt opp til meg sjøl, right? Det er jeg som velger å sitte apatisk og ikkje gidde å gjøre noe.

Neste svar var «jeg klarer ikkje å komme på noe å gjøre.»
Men det er jo heller ikkje sant. For jeg har selvsagt husarbeide å begynne på om jeg var helt tom for ideer.
Jeg har historier jeg kan skrive på. Bilder jeg kan begynne å male/tegne. Og dette er aktiviteter jeg alltid finner glede i.

Ja, men som jeg har LYST å gjøre – no.
Så.. problemet er at jeg er lat, og bare vil bli underholdt?

Ja, noe spennende på tv f.eks. Fortrinnsvis interessant vitenskapsprogram, eller en spennende film. Filmkvelden en fredagskveld er ikkje mye å skryte av. Iallfall ikkje hvis tv-sendingene skal ligge til grunn.

Så når jeg tenker meg om, så er det egentlig INGEN grunn til AT jeg burde kjede meg. Og bare ved å analysere det i denne bloggposten, så forsvant følelsen av kjedsomhet og rastløshet. Og jeg begynte å tenke på drømmer jeg har hatt natten i forveien. Husker bare fragmenter, men likevel.

Jeg er forresten blitt ekstremt lat når det gjelder å skrive ned drømmer i den siste tiden. Dvs ikkje i det hele tatt. Det eneste jeg reellt sett husker, er at jeg drømte for noen netter siden at en jeg kjenner fra fortiden, dukket opp i barndomshjemmet mitt. Utover det.. så er drømmelandet mitt en sammehengende tåke.
Ikkje det at jeg ikkje husker drømmer når jeg våkner, for det gjør jeg som oftest. Men jeg er for lat til å skrive dem ned. Og da glemmer man dem.
Men derigjen.. hva husker jeg – konkret fra forrige uke? Forrige måned? Månden før der igjen? Fint lite. Så.. alt er egentlig en rimelig sammenhengende tåke. Bortsett fra enkelte små fyrtårn av minner.

Hukommelse er en underlig greie.
Mitt aller første minne i livet er at jeg kastet småstein og sand i et badebasseng av plast. Kan ikkje ha vært mer enn 4 år.. og skulle vise at jeg turde. Minnet er ispedd mye lys. I min hukommelse, så var det mye lys. Og det er omtrent det eneste jeg husker. Hvorfor jeg husker det, må fuglene vite.

Hukommelse er en ganske flytende greie. Selv om jeg husker en episode fra livet, så endrer episoden seg ettersom jeg blir eldre og gjør meg nye erfaringer. Fordi jeg lærer mer om meg sjøl og blir bedre kjent med .. den virkelige meg.. så ser jeg annerledes på minnet. Jeg oppfattet det garantert annerledes da det ble skapt.. i nå-øyeblikket til minnet, men når jeg ser tilbake, så lærer jeg nye ting fra det. Det være seg hvilket som helst minne man har fra livet.
Enkelte minner er jeg usikker på om de faktisk inntraff, eller om det er jeg sjøl som innbilder meg det. Spesielt når minnene virker for usannsynlige.. men der har du det. Hjernene våre skiller ikke nødvendigvis på et opplevd minne og et innbildt minne. Det er blipper i hjernen uansett. Og de farger oss.. uavhengig av om de objektivt sett fant sted eller ikkje.
For ikkje å snakke om minner fra drømmer. Jeg husker kanskje flere drømmer enn ytre minner, når jeg tenker meg om. Fordi jeg lever mer i mitt eget hode, enn på «utsiden.» Og da blir det som kommer innenfra lettere å henge på knagger som gjør at jeg husker dem.

Men ya know what Bloggleser’n.. jeg kjeder meg ikke lengere 🙂 Ikkje i det hele tatt.