En medalje verdt

Jeg utdeler herved en medalje til meg sjøl, for grenseløs tapperhet og overbærenhet.

Jeg snudde meg nemlig ikkje til personen bak meg på bussen i morges.. og ba han/henne om å FOR FAEN SLUTTE Å BEVEGE SEG, til tross for at jeg måtte sitte hele bussturen inn til jobb og høre på lyden av knirkete jakke hver gang vedkommende rørte på seg – som var omtrent hele tiden.

Jeg er god. Verden – si takk. 🙂

De små ting

Det hender, av og til, at selv jeg, som er et oppkomme av kvitrende morgenglede, sliter med å beholde mitt sedvanlige muntre jeg når jeg kommer på bussen. Dagen i dag var en av de som bød på den typen utfordringer. Og selv om jeg er glad for at livet ikke er helt statisk, og utfordringer kommer min vei, så ville jeg sette pris på om de kunne la være å dukke opp kl. 6-ish om morran.

Dagens krydder av en utfordring:

Lill går på bussen. Rekker kortet til busssjåføren.

Lill: Jeg skal fornye kortet. Ny 30-dagers periode.

Busssjåfør tar kortet, holder det mot kortleseren og hamrer på skjermen til billettsystemet. Lill ser skeeeptisk på han (ôÔ.)

Sjåføren (til slutt.. etter en del hamring, på veldig gebrokkent norsk): Du har ikke penger på kortet

Lill: Eh, jeg vet det. Jeg sa jeg skulle fornye

Sjåføren: *blank i blikket* ke?

Lill: Jeg skal fornye – kortet?

Sjåfør: *like blank i blikket* Du har ikke penger på kortet?

Lill: *trekke pusten dypt* Jeg skal fornye? Fylle på?

Sjåfør: Å du skal fylle på?

Lill: Ja. Tredve dagers periode

Sjåfør: *blank i blikket* Hvor mange dager?

Lill: Tredve dager.

Sjåfør: Ke?

Lill: *forsøker på nytt* Tretti dager?

Sjåfør: Åja.. tretti dager. Da blir det 640 kroner.

Lill: *rekke sjåføren penger og ser på at han hamrer på displayet igjen*

Sjåfør: *mumle noe på et fremmed språk og hamrer mer*

Til slutt blir han og displayet enig, og kortet blir fornyet og kvittering skrevet ut.

Lill går og setter seg og oppdager – hey, ingen varme på i bussen. I 4 minus. Kult. Frostrøyk når man puster – hele veien inn til sentrum. Bussen kommer til Åsane senter, folk går av og på og bussen starter.

KAN DU LUKKE DØRENE?! Roper noen i nærheten.

Både døren i midten og bak er vidåpne. Sjåføren ignorerer dem og kjører videre.

KAN DU LUKKE DØRENE?! Roper noen igjen.

Sjåføren stopper før han er kommet ut på veien.

KE?!

LUKK DØRENE!!

Han snur seg og oppdager endelig at dørene er vidåpne og lukker dem. Og la meg få legge til.. dørene gikk aldri ordentlig igjen. De lot seg rett og slett ikke lukke helt. Så der har dere det. Drittidlig på morran.. i flere minusgrader.. med dørene delvis «åpne». Blir det no bedre no så…

Gi meg litt bolle da!

Innimellom slår naturen til og er utrolig sjarmerende.

I morges da jeg stod i sentrum og venta på bussen, var det en fyr som stod i nærheten og gomlet på ei bolle. Det var det en liten spurv som hadde fått med seg, og for å få oppmerksomhet fra bollegomleren, fløy den gjentatte ganger opp fra bakken, og opp til høyde med nevene hans. Spurven var bare en 40-50 cm unna bollegomleren.
Til slutt fikk den oppmerksomhet og sjarmerte åpenbart, for den fikk noen smuler. Som den var lynkjapp å få i seg. Bollegomleren gikk noen steg videre og la ikkje merke til spurven, men den skjøt brystkassen frem og spaserte sammen med bollegomleren på vi-er-kømpiser-vi måte.. som fikk meg til å humre.

Tror bollegomleren ble enda mer sjarmert.. for han delte ut enda litt til av bollen til spurvebajasen. Utrolig søtt 🙂

Stinkelars

Enkelte mennesker ser ikke ut til å vite hva personlig hygiene er for noe. Jeg antar de ser på det som et slags artig eventyr, som de liker å fundere over når de saktegående hjernene deres endelig har gjort seg ferdig med dagens setning.

På bussen i dag satt det seg en skitten, uflidd, tobakksstinkende, støgg gammal jævel rett ved siden av meg. Jeg trodde jeg sku spy. Faen også.. kunne ikke jeg fått en sexy hunk eller no sånt ved siden av meg? Neeheeida.. jeg må få stinkelars i nabosetet.. Og herregud.. man skulle tro den fyren åt tobakk til alle døgnets måltider. Jeg tror ikke jeg har kjent en sånn motbydelig stank av tobakk før.

ÆSJ ÆSJ ÆSJ!!! Jeg hater å ta bussen!!

MorgenObservasjoner

Det er ikke bare jeg som har dårlige morgener.. skjønt mine er aldri gode i vanlige ukedager.
Men altså..

Mandags morgen. Jeg sitter i halvsøvne på bussen. Den stopper på terminalen, og middelaldrende dame kommer på.
Bussjåføren: Hvor skal du hen?
Dame: Hæ?
Bussjåfør: *gjentar seg selv*
Dame: hva har du med det å gjøre?!
Bussjåfør: Eh? Jeg må vite hvor du skal for at du skal få billett?
Dame: Går det an å være SÅ nysgjerrig?! *høyt og skingrende*
Bussjåfør: *fremdeles litt satt ut* Det er derfor jeg sitter her, sånn at du får korrekt billett
Dame: Dette godtar jeg ikke!
Bussjåfør: Skal du med bussen? I såfall må jeg vite hvor du skal *irritert*
Dame: jeg skal jo selvsagt til sentrum! Er du fornøyd nå?!
Bussjåfør: javisst frue, det gjorde dagen min. (tonefallet kunne ikke vært mer syrlig)

Alle andre i nærheten og innen rekkevidde for samtalen: *stirre vantro*

Og hun satte seg, sånn at hun kunne glo dritsurt på bussjåføren hele tiden til hun gikk av. Jeg har to teorier om sånne:

1) innavl
2) hjerneforvitring
ok.. kanskje 3 (for lite sengehygge i vintermørket)

Psyko-kjerring på bussen

I dag tok jeg bussen inn til jobb sammen med samboeren min. Og derfor hadde jeg ikke musikk i ørene, og måtte derfor lytte til kaklinga til folk på bussen. Det er ei som faktisk er grunnen til at jeg så det som tvingende nødvendig å skaffe meg mp3-spiller. Det mennesket snakker høyt, sier ja-ja-ja til ALT folk sier. Og da mener jeg alt. Hun avbryter setningene deres for å si JA. Jeg kan-ikke-fordra-den-kjerringa. Det høres helt psykotisk ut å sitte der og gaule ut ja-ja-ja hele tiden i en samtale.
Dere tror meg kanskje ikkje når jeg sier at det er gjennom hele samtalen. Men hun trekker kun pusten før neste JA kommer ut av kjeften på henne.
Og jeg er morgengretten
Jeg hater skravlete mennesker om morran
Jeg blir aggressiv av det ja-ja-hysterisk-blide mennesket om morran.

Og ka faen skal det være godt for? Hvorfra har hun hentet vanen med å bekrefte alt folk sier?

Det er noe mistenkelig ved mennesker som er smilende hele tiden. Det virker kunstig. Og det der uavbrutte ja-ja-ja til det mennesket får meg til å tro at hun må være fullkomment psykotisk. Sikkert en seriemorder som skjuler sin sanne natur bak et glad-kristent åndsvakt smil og evigvarende ja-ja-ja.

Godt er det at jeg skal ta bussen alene i morgen. Så kan jeg sette på mp3-spilleren på full guffe.. og slippe å lytte til det mennesket. Jeg blir aggressiv av henne. Jeg har lyst å teipe kjeften hennes ettertrykkelig.

Og jeg driter en god faen i hva folk evt. mener om at jeg er morgengretten. I det minste holder jeg kjeft om morgenen. Det er mer enn hva man kan si om den papegøyen på bussen!

*grmf*

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.