Memento Mori

Mottoet jeg har valgt for denne bloggen er «Memento Mori».

Det betyr «Husk du skal dø.»

Det kan kanskje virke som en noe morbid ting å velge som motto. Men for meg er den en påminnelse om hvor jeg skal hen. Hvor vi alle skal hen. Menneskelivet er et kort blaff. Vi er her i våre tilmålte pluss/minus hundre år. Så er vi ferdig på denne scenen. Og jeg tror det er greit å ha i bakhodet.
Ikke fordi vi skal gå rundt og frykte døden.
Ikke fordi vi skal være deprimert over at livet egentlig er kort.
Ikke fordi DØDEN i seg selv er så viktig. Den kommer når den kommer uansett.

Men fordi jeg tror mange, veldig mange, glemmer det store bildet litt for ofte, og litt for velvillig.
Folk løper etter anerkjennelse. Andres anerkjennelse. De formelig skriker etter å bli sett. Det spiller nesten ingen rolle hva det er, så lenge de BLIR SETT. I en verden der alle kan stille seg ut på sin private lille scene, er alle KAN bli sett, føler folk seg mer usynlig enn noen gang før.
Folk sliter sjela av seg med å passe inn i ulike rammer, der de kan få oppmerksomhet. Og bloggere bidrar i veldig høy grad til dette rotteløpet mot neonlysene. SE MEG! SE MEG!
De blottlegger ungene sine, familien sin, vennene sine, hjemmet sitt, etc etc… de tar bilder av seg selv i alle mulige situasjoner og posisjoner.. de deler, DELER og DELER til dødskrampen tar dem. Alt for å bli sett, de også. For de er bare vanlige mennesker. Og svært mange av dem kan ikke engang skrive. Uten å hekte meg for mye opp i blogging, så er skrivekunnskapene til mange.. et begredelig skue.
Men dette smitter også over på.. vel.. alle andre. Ta en kikk på instagram. Kikk litt på FB. Alt dreier seg om å bli sett.. i øyeblikket. Om å få anerkjennelse fra sin omgangskrets.

Folk kritiserer selfie-trenden. Hvem ER disse selvopptatte snørrungene (og eldre)?!
For meg er det bare nok et bevis på at folk ikke føler seg sett. Ikke verdsatt. Og vi har ikke et samfunn der vi lærer oss å sette pris på oss selv, først og fremst. Et menneske som virkelig setter pris på seg selv, trenger i bunn og grunn ikke den stående applausen fra omgangskretsen. Trenger ikke å bli heiet frem for hvert steg de tar i livet. Det er SÅNN de aller fleste av oss burde være. Ikke den skrikende massen av mennesker som føler seg usynlig, fordi hele verden kan se dem, men «ingen» gjør det.

Og så .. mottoet mitt.. «husk du skal dø,» hva skjer om du stopper opp Bloggleser’n? Stopper opp og tenker over det. Om du later som om dette er din siste dag på jorda. Om du løfter blikket fra dette kakafoniet av jakt på anerkjennelse og oppmerksomhet, hva har du fått ut av dette livet? Hva har du gitt til andre i dette livet? Hva brukte du din korte tid på menneskescenen til?
Jeg tror at om flere stopper opp, på regelmessig basis, og faktisk tenker etter… så vil menneskerasen gjøre store steg fremover. Når vi kommer oss forbi tenåringssamfunnet vi lever i, i dag. Der utsiden spiller en større rolle enn innsiden. Når vi kommer oss så langt at det å gi oss selv den anerkjennelsen vi trenger. Når vi blir vår egen beste venn. DA kan vi gå ut av tenårene, som rase, og bli voksne. For livet er kort Bloggleser’n. Akkurat som du og jeg som menneskeindivider ikke varer evig, så vil ikke menneskerasen heller vare evig. Kanskje dør vi ut. Kanskje utvikler vi oss så langt unna at vi av i dag aldri ville gjenkjenne fremtidens mennesker som nettopp det – mennesker. Det spiller ingen rolle. Ingenting er statisk. Det er bare en illusjon.

Så.. før du stresser videre med lørdagskvelden din.. ha det i bakhodet…

~ Memento Mori ~

År i bagasjen

Jeg begynte så vidt å blogge i 2005, mener jeg det var. Og jeg har snart holdt på i 10 år, uten at jeg har markert meg veldig mye i hverken den ene eller den andre retningen. Og det er egentlig helt greit. De aller fleste av oss som skriver på blogger blir ikke lagt merke til. Og jeg er rimelig sikker på at det er mange som lurer på, hvorfor i herrens navn gidder folk – som meg – å fortsette å skrive blogg når «ingen» ser det?

Det er et veldig godt spørsmål.

Men for meg handler det om 2 ting. En måte å få skrive nøyaktig slik jeg selv vil, om temaer jeg selv foretrekker. Det andre er at det er en brilliant måte å bedrive skrivetrening. Når en bloggpost er publisert, så endrer jeg en del ganger på den, og bytter om på setninger etc. For å få frem det jeg mener. Og det er ikke et behov fra min side hverken om å bli sett eller ha hele verden som haleheng til det jeg gjør. Jeg har en counter på bloggen, og ser at i snitt er det 5-10 stk innom per dag, som et maksimum. Og det syntes jeg er hyggelig. For meg er det også hyggelig at det som får mest tilslag er bloggpostene mine om drømmetydning og drømmesymboler. Det setter jeg enda mer pris på. For det er et tema som jeg kunne diskutere i timesvis uten å gå lei av det. Kanskje til andre menneskers utmattelse. Generelt sett er folk ikkje veldig interessert i temaet. De ønsker et bombastisk svar. I den tro at å drømme om fargen rød – betyr kun 1 ting. Og når jeg kommer trekkende med at hvert eneste symbol kan bety nesten et uendelig antall ting, så ser man bare at blikket til folk blir fjernt og de kobler seg ut. Er man interessert i drømmer – på ordentlig – så snakker man mye utelukkende til seg selv. Takk høyere makter for forum på internett. Men nå kom jeg meg ut på avveier igjen..

Blogging var det jeg skulle skrive om. Vel egentlig liker jeg ikke ordet. Det er blitt et skjellsord. Det gir de fleste assossiasjoner til småjenter som skal vise puppene, klærne og maten sin. Og der er jeg definitivt ikkje. Ikkje i nærheten engang.
Men jeg bruker også bloggen til å eksperimentere med web-grensesnitt. Ikkje det at jeg har gjort EKSTREMT mye ut av det, men jeg syntes det er gøy å sitte og endre småting og få layouten til å se ut slik jeg vil ha den. Nøyaktig slik jeg vil ha den. Jeg liker å putle med det grafiske. Jeg har f.eks irritert meg over galleriet mitt.. som ligger oppe under menyen «egen kunst». Den viste bare en del av bildene.. så måtte du bla til neste side.. og du fikk da bare veksle mellom bildene på DEN siden. Tror jeg har funnet ut av det, en midlertidig løsning iallfall. Ikke helt fornøyd med sånn det er no heller. Men det er ok. For dette gir meg noe å bryne hjernecellene mine.
I bunn og grunn er bloggen blitt en slags digital lekeplass for meg. Jeg skriver ikke like mye som før.. men jeg mekker i bakgrunnen på ulike typer funksjonalitet, og forsøker å lære meg og forstå kordan urverket bak bloggen tikker rundt.

Jeg opprettet jo for en tid tilbake «Underflaten» også. Som er stedet der jeg legger ut .. prosa, poesi, noveller, essay etc. Syntes det er greit å dele det opp. På hovedsiden finner du det som foregår på overflaten.. eller meninger om ulike temaer.. og i modulen for «Underflaten» finner du det som kun foregår i mitt eget hode. Kan være at jeg kommer til å segregere det enda mer fremover.. får se ka jeg gjør. Men det er det som er det fine med det. Jeg kan gjøre nett som jeg vil. Jeg trenger ikke forholde meg til andres regler og idèer. Hvilket passer meg perfekt når det gjelder den siden av meg som har skrivekløe. Og siden bloggen er lite besøkt, bortsett fra de litt sære sjelene som finner veien utenom «hovedgaten» .. så ligger det en enda større kreativ frihet i det. Jeg må ikke opp på barrikadene og forsvare meninger og holdninger overfor en eller annen som «føler seg støtt» av det jeg skriver eller tegner/maler.

Hvis noen hadde spurt meg om jeg ville anbefale dem å begynne og blogge, så ville jeg definitivt svart JA! Også fordi det å skrive en blogg gjør det flinkere til å se ka som ikke bør være på nett i det hele tatt. Man har faktisk muligheten til å beholde et blogginnlegg helt privat, slik at man kan tenke gjennom det vel og lenge før man evt velger å publisere det. Så om det er noe man ønsker å FÅ UT, men ikke er sikker på at det er så søkke god idè å fortelle hele verden om det.. så er det å skrive en blogg en grei løsning. Man kan gjøre bloggposten synlig for hele verden (offentlig), passordbeskytte det.. eller velge å beholde det privat. Iallfall om man kjører WordPress. Ergo så må man ikke «ut i verden» med det man skriver.. Men man får en annen måte å se sine egne meninger på. Hvis du setter innlegget som privat (som du kan endre nårsomhelst i etterkant), så vil DU se det som om det var synlig for hele verden når du er logget på din egen blogg, og det gir deg et godt inntrykk av.. «hm.. er dette noe jeg bør publisere? Bør jeg endre på noe? Bør dette redigeres?» etc etc.

Og i og med at jeg har holdt på med dette i mange herrens år.. selv om jeg ennå er steike treg med å få ha fått de gamle blogginnleggene tilbake fra backup, så har jeg lært utrolig mye. Og har begynt å mene utrolig mye mindre 😉 Så jeg kommer sikkert til å fortsette.. en god stund til.. Helt til jeg finner noe annet som funker bedre for min egen del. Det er jo poenget.. at det gir MEG noe.

Bloggeransvaret og sivilisasjonen

Jeg leste overskriften til en artikkel eller kanskje var det en annen blogg.. om at «bloggere fremstiller verden så rosenrød og perfekt» hele tiden. Som om alle som blogger er på konstant lykkerus, alltid er lykkelige og alltid får til absolutt alt de setter seg fore.

Noen ganger får jeg inntrykk av at de som skriver «om blogging som fenomen» er litt.. hva skal jeg si.. innsnevret.. når de skal omtale blogging. Det er et fåtalls blogger som er fremme i media i hytt og pine. Alle oss andre lever heldigvis på skyggesiden av den oppmerksomheta. Vi skriver ikke om siste klesplagg, om hvor fint det er å bli tynnest mulig. Vi tar ikkje minst fem bilder for dagen at enten klær eller mat, og syntes sjelden at «det er så dumt med krig, fred og politikk og sånt.» Hvis man skal ta rosabloggerne og jeg-er-perfekt-mor-bloggene som utgangspunkt, så er det klart at det vil fremstå som veldig ensformig, rosenrødt og kanskje også kvalmende glansbilde-ish. Men herrejemini. Verden består av MILLIONER av blogger som aldri dreier seg om dette. Som tar opp temaer som journalister ikke ser den tabloide verdien i å skrive om. Som retter søkelyset mot viktige og vanskelige temaer i verden. Blogger som tar oppgjør med regjerende tyranner og diktaturer. Som blottlegger f.eks miljøødeleggelser. Som tar opp temaer som man vanligvis «ikkje har lyst å snakke om», som f.eks psykisk helsevern, sykdommer, urettferdigheter som ikkje nødvendigvis får den betalte delen av mediebildet til å komme løpende til.

Eller blogger som setter søkelyset på dypere ting i livet. Nå er ikkje f.eks en side som Ted.com nødvendigvis en blogg, men det følger blogger i kjølvannet av denne websiden, og dens innhold. Det er blogger om vitenskap, forskning, livsvalg, selvhjelp, selvutvikling. Det er utallige temablogger om ulike temaer som hjelper folk i arbeid og privat. Eller blogger om kunst, bøker, filmer etc. Så… hm..

Så da å komme med påstanden om at «bloggere skriver om sin egen lykkerus» sier VELDIG mye om den kanskje noe enfoldige personen som har skrevet kritikken, men forsvinnende lite om det utvalget av blogger som faktisk finnes der ute i bloggsfæren. Kanskje det er på tide å få blikket opp fra rosa tyll, småjenter som vil ha oppmerksomhet og neste sesongs utvalg i lipgloss, og faktisk se på ka som finnes der ute.

Jeg lurer også litt på hvorfor det alltid skal deles ut skyld. Foreldre må lære ungene sine at det de leser på blogger IKKJE er hele bildet. Det er et ørlite fragment. Å lære seg å ta ansvar for sine egne følelser og reaksjoner har ingen vondt av. Ikkje de som leser rosablogger heller. Og ja, jeg er klar over at veldig mange av dem som leser slikt er småunger i 14-15 år alderen og litt over, som fremdeles ikkje har vokst helt inn i fornuftssenteret sitt (det er først utviklet ferdig en gang i 20-årene). Men det er her de som skal oppdra disse ungene kommer inn. Det være seg foreldre, skole, andre entiteter. At vi som samfunn ikkje lærer ungene ka som er det viktige i livet, og lærer dem til å forstå at livet er veldig sammensatt og mangeslunkent, og får dem til å tro at bare de er radmagre, brune og har riktig farge på lipglossen, så er deres lykke på jorden gjort… vel.. sier ikkje det VELDIG mye om vårt samfunn? Vi er noen overflatiske aperomper, samlet sett, uansett hvordan vi vrir og vender på det.

Samfunnet vårt tror jeg at jeg aldri kommer til å bli helt klok på. Jeg lar meg forundre av en god del elementer med det som vi samlet sett kan kalle for samfunn. Både enkeltindivider og det mer kollektive. Jeg har betraktet urolighetene de skriver om i f.eks Egypt i de siste dagene. Disse områdene var en gang i tiden vuggen til vår sivilisasjon. Ah… the fall from grace.
I dag ble jeg sittende og tenke på det.. og av en eller annen grunn begynte jeg å spinne rundt idèen om Atlantis. Jeg lurer på.. kanskje var ikke «havet» som Atlantis forsvant i noe annet enn en metafor. Fallet fra sivilisasjon til primitiv atferd er UTROLIG kort for oss. Se på tidligere Jugoslavia. Se på opptøyene rundt i de Europeiske landene pga innstrammingene.. Vi har ikke så langt igjen før stupet virkelig begynner å åpenbare seg. Vil «vi» være så annerledes enn sinte Egpytere? Vil folk her reagere på bakgrunn av fornuft og logikk, og ikke ut fra frustrasjon, emosjonelle eksplosjoner og fravær av .. vel.. høyverdige moralske betraktninger? Jeg tror ikkje vi er noe annerledes, når alt kommer til alt. Vi er bare så siviliserte som magene våre er mette, og hjemmene våre er trygge. Lengere enn det strekker faktisk ikkje sivilisasjonen seg. Gi Europa en bølge av sultne, sinte borgere.. og vi opplever nok fort vårt metaforiske Atlantis sjøl. De rike på toppen sitter ikkje tryggere enn det massen under dem lar dem sitte. Selv de vil falle om strikken strekkes for langt. Og i land som Egypt har de strukket strikken for langt for mange ganger, maktmenneskene.
Det har vært en del snakk om seksualisert vold i Egypt under opptøyene. Og jeg kan ikke annet enn å trekke litt på smilebåndet. Har dere glemt Jugoslavia? Hvor mange kvinner var det ikkje som ble voldatt i fleng under borgerkrigene der? Vi ville ikkje oppleve det fordi vi er så mye mer høybårne, right? Faller de skjøre grensene som holder oss siviliserte så hadde jeg ikkje gitt mye for den såkalte moralen vår.

Hm… jeg sporet visst av.. vel anyway… Atlantis er en fascinerende idè, selv om jeg ikkje personlig tror at dette kontinentet noensinne har eksistert. Men idèen om vår storslagne fortid og igjen – the fall from grace – er et fascinerende konsept i min verden. Vår tapte storhet hm? Litt sånn som historiene om Eden.. mennesket hadde det SÅÅ fantastisk.. men så føkka vi det til. Atlantis var sååå fantastisk.. men så føkka vi det til. Sånn går no dagan.. så føkker vi det til. Og skriver rosablogger istede 😀

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.