I en verden der døden ikke får eksistere

Samfunnet vårt er en merkelig… organisme.. på mange måter. Spesielt vår del av verdenssamfunnet. Der vi er blitt så fjernet fra alle de naturlige syklusene i menneskelivet at vi nesten er en karikatur av oss selv. Og det vi har fjernet oss mest av alt fra, er tankene rundt døden.

Og jeg skriver ikke dette ut fra en krise, eller dødsbudskap eller noe i den kategorien, men jeg tenker innimellom på døden.
Da jeg var yngre var døden et ekstremt fjernt konsept. Jeg mener, rent intellektuelt var jeg jo da også klar over at jeg ikke kommer til å leve evig. Og jeg hadde en fast tro på et «liv» etter døden, og gjenfødelse. Men dess eldre jeg blir, dess mer stiller jeg meg midt på streken mellom det å tro at vi fortsetter på en eller annen måte og det å tro at alt bare forsvinner. Og begge deler er på sine måter like skremmende. Og befriende.

For hvis du forsvinner.. så er det ingen del av deg som kan tenke tilbake på alt som aldri ble. Alt du gjorde feil. Det er heller ingen del av deg som må ta opp den leksen videre, og lære det i enda en omgang med menneskeliv. Den tanken er betryggende.
Men samtidig.. så forsvinner du jo. -Poff- så var du aldri til. Og det er umulig å forestille seg. Nope, jeg klarer det rett og slett ikke. Og vissheten om at det ikke vil være noen del av meg igjen, som kan bli fornærmet over det siste «poffet» irriterer meg ganske mye. Da vil livet på sett og vis virke bortkastet. For hvorfor lære alt jeg har lært.. om alt bare forsvinner igjen? Jeg mener.. er universet så søkke mye te idiot? Alt det vi alle går gjennom.. erfarer.. og lærer.. og for hva da? Ingenting? Så den logisk tenkende delen av meg har veldig vanskelig for å godta poffet.

Men om du fortsetter på en eller annen måte… hva da? Da betyr det jo at alt du har føkka opp i dette livet.. blir med deg.. i ALL EVIGHET. Det betyr at du på en eller annen måte bør forsøke å bli den beste versjonen av deg selv du kan bli. Om ikke annet, så for din egen del. Et menneskeliv er sørgelig kort, og du vil i såfall ha hele evigheta tilgjengelig til å tenke over det.
Men på den andre siden…. så er det aldri noen du er glad i som blir borte. Men det blir heller ikke de du ikke tåler trynet på. Så.. vel.. da må vi ta oss sammen. For det frister lite å tilbringe evigheta med å slå seg sjøl i «pannen» og irritere seg over alt man burde ha gjort annerledes. Så det er kanskje der gjenfødelse kommer inn i såfall. Godt man glemmer den man «var før» i såfall. Ellers ville man jo blitt koko i knollen. (enkelte er jo det uansett, men det er en helt annen sak).

Så hva er verst/best? Å fortsette videre, eller å poffe vekk? Jeg vet ikkje ka jeg mener.

Men folk snakker aldri om døden. Kanskje fordi de er som meg, en smule bekymret for det eventuelle «poffet.» Men.. på den annen side.. det å dø er noe mennesket som rase er veldig god på. Vi har gjort det til alle tider. Og om vi skal forsvinne for alltid.. hvorfor skal vi gjøre det i taushet? Hvorfor skal det ikke snakkes om? Hvorfor skal den siste mila være så tabubelagt? Den kommer jo uansett. Jeg liker ikkje det at ting blir tiet ihjel (bokstavelig talt).

Jeg tror kanskje vi ville hatt godt av det. Å være mer … åpen.. om hvordan vi ser på den siste mila, like mye som vi har meninger om andre faser av livet. For vi kommer dit. Uansett. Vi kom uansett ikke hit for å overleve. Det er det eneste vi kan være brennsikre på. Så hvorfor er det totalt taushet rundt temaet?

Også alle som skal forsøke å medisinere seg inn i et evig liv. Jeez… der får jeg alltid lyst å slå hånden i pannen.
Ok, la oss si at mennesket klarer å finne opp en pille som noen kan ta og ikke dø av alderdom. Hva med naturkatastrofer? Hva med når sola vokser seg så stor at den eter jorda? Hva med ressursene jorda kan tilby? De er begrenset. Hvem er disse narssisistiske, navlebeskuende egoistene som tror at de skal ha rett til å bruke av jordas ressurser til evig tid? Og hvorfor vil de sitte fast i en eneste kropp for resten av evigheta? Som uansett ikke blir evig, for selv universet kan ta slutt.. som i opphøre å eksistere.

Tenker de føler seg smart da, når de dauer, hvis det viser seg å være noe etter døden… Til pass til dem..

Vil jeg unngå døden for all fremtid om jeg fikk valget? Nei. Jeg ville ikke det. Jeg syntes det er greit at dette livet en gang tar slutt. Men jeg håper det blir evigheta og ikke poffet som møter meg. Bare sånn at det er sagt. Men jeg ikke hva jeg tror mest på….

Men … Memento Mori [husk du skal dø] …

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.