Kategorier

Dagene som går

Noen ganger, når jeg ser meg selv i speilet, og legger merke til at jeg så vidt begynner å få rynker, så begynner jeg å tenke fremover. Lurer litt på hvordan jeg kommer til å se ut og hvordan jeg kommer til å tenke, når og hvis jeg blir gammel. Lurer på hvordan verden er.
Det er mange som ser ut til å tro at når vi i vår generasjon blir gamle, så har verden forandret seg så utrolig mye. Jeg tror egentlig ikke det vil skje. Selv om nye teknologier dukker opp, selv om vi lærer oss mer om verden vi lever i, så tror jeg at mennesker 40 år fra nå … 50 år fra nå.. vil være lett å gjenkjenne for oss sett fra her og nå ståstedet..

Jeg burde kanskje begynne å føle årene etterhvert, i og med at jeg har rukket å bli 36, men jeg tenker aldri over tid. Ikke noe særlig iallfall. Men meg som gammel… blir forhåpentligvis en litt visere utgave av meg selv. En som har skjønt mer av verden hun lever i. Jeg tror at om jeg kan gå i graven med det, så skal jeg si meg fornøyd.

Det er en ting jeg heller ikke klarer å pakke tankene mine rundt.. det at jeg en gang skal gå i den før nevnte graven. Vel gå og gå fru Blom, la oss nå håpe for de som skal få meg i grava at jeg ikke reiser meg opp og melder meg frivillig til å tusle nedi bakken. Det ville blitt litt for morbid, selv om noen zombiefilmer er lett underholdende.

Livet, døden og alt det der imellom. Jeg vet ikke… jeg syntes ikke rynker er ille. Jeg syntes ikke tanken på alderdom er ille. Det er tross alt da kun personlighet skinner gjennom. Eller mangelen på sådan. I mellomtida tar jeg en dag av gangen.. og syntes fremdeles det er stilig at jeg endelig har begynt å få litt rynker.

Vil jo ikke se ut som en banræv resten av livet heller..

Stengt for kommentarer