Kategorier

desember 2017
M T O T F L S
« nov    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Stemmer fra dypet

Da jeg begynte med blogging for 12 år siden, så hadde jeg egentlig ikke sett for meg at jeg skulle gidde å skrive noe på bloggen 12 år etter, og det skal sies at frekvensen har dalt betydelig. Jeg tror jeg startet med det for å ha et sted å «se» tankene mine på trykk. Og jeg har, etter krasjet for noen år siden, ikke lagt tilbake alle postene som lå inne. Vil ikke kalle det for sensur, men jeg så ikke relevansen i de innleggene lengere. Logisk nok, siden jeg er en del år eldre..

Jeg skrev i forrige post at jeg alltid har skrevet dagbok/journal. Men i det siste året har jeg virkelig begynt å se verdien i det. Det er ikke – for meg – bare en referanse til fortiden. Men det er også en måte å la tanker og følelser komme til uttrykk som jeg overhode ikke ville ha gitt uttrykk for .. vel.. utenfor hodet. Jeg kommer aldri til å dele det jeg skriver med noen, men cluet er at jeg har sett den mentale- og emosjonelle nytteverdien i å føre journal (som jeg velger å kalle det for i dag). Litt sånn som drømmer, så er det en renselsesprosess. Og en destillering av tanker og følelser. Jeg har fått en del aha-opplevelser etter å ha flippet gjennom gamle journaler. Plutselig så ser jeg tankemønstre jeg ikke har vært klar over. Og det gir meg eureka-øyeblikk som endrer på en god del av holdningene mine. For meg er journalføring rett og slett et personlig verktøy for å utvikle meg som menneske.
Da er det vel så viktig å faktisk LESE det man har skrevet tidligere, som det å skrive her og nå.

Jeg har alltid vært fascinert av psykologi. Tankene og atferden til mennesker.
Men en av grunnene til at jeg aldri tenkte på å bli psykolog er fordi vel så mye som jeg er fascinert av menneskers tanker- og følelser, så misliker jeg å måtte forholde meg til det i «stor skala». Jeg liker å kunne trekke frem de delene som interesserer meg, og filosofere rundt dem. Og relatere dem til meg selv. Jeg er der at jeg ikke tror at jeg legger merke til noe, dersom det ikke på en eller annen måte har en gjenklang i meg selv. De jeg aldri legger merke til.. er «fyllmasse», sagt litt kynisk. Jeg tror jeg (og alle andre) kun legger merke til det som speiler seg i oss på en eller annen måte.
Det sier jo sitt om når vi registrerer noe negativt hos andre mennesker. Hva er det EGENTLIG vi ser på?

Og der har du det.. jeg ser på det som stemmer fra det kollektive dypet.. som vi alle har tilgang til. Og nå er jeg der at mine egne tanker er tilstrekkelig, når jeg .. hm.. destillerer det. Og jeg skriver mer og mer i journalen min.. der er det veldig mye filosofering – rundt meg selv. Og rundt menneskenaturen. For selv de på utsiden.. har sin tvilling.. dypt der inne på innsiden av hvert menneske som legger merke til dem. Det er det jeg forsøker å finne ut av, ved å skrive journal.. hva er det EGENTLIG verden forsøker å fortelle meg?

Et eget univers

Jeg skriver mye. Som aldri kommer ut på nett eller andre steder. Primært historier. Romaner. Noveller og sånt.
Jeg skriver, fordi jeg har historier som løper rundt i skallen og forteller seg selv der inne. Og når jeg skriver dem ned, så blir det lettere å holde kontroll på dem.

Og jeg liker historiene mine. De er historier jeg føler MANGLER der ute. Men jeg sliter en del med å like formuleringene jeg bruker. Det blir .. feil, på en eller annen måte. Og jeg har grumlet en del for meg selv over saken. Det spiller ingen rolle at ingen andre får lese historiene mine, men de er ikke riktige, ut fra måten jeg formulerer dem på.

Så innså jeg det plutselig i går. Jeg har brukt formuleringer jeg har lest andre steder. Jeg har rett og slett forsøkt å fortelle MINE historier, ved hjelp av ord og uttrykk som andre ville valgt, istede for noe som er helt mitt eget.
Det kan komme av at jeg har vært en bokorm i all min tid. Så jeg har et stort «lager» av andres ord og uttrykk innimellom krinkelkrokene. Men å bruke dem – primært – på mine egne historier, blir helt feil.

Sånn forresten, hvis jeg setter meg ned med en bok, så kan verden bare seile sin egen sjø. Da er jeg koblet ut uansett.

Et eksempel:
Da jeg var sånn 20-ish så leste jeg The Lady of Hay av Barbara Erskine. Jeg hadde lånt boken på biblioteket. Jeg la den ikke fra meg før jeg hadde lest den ferdig. Jeg registrerte så vidt at jeg var sulten.. og ble etterhvert kald på fingrene (fordi jeg bodde langt fandenivold i nord, og lå på senga og leste – uten dyne eller noe sånt over meg). Men da jeg var ferdig med boken, var jeg sulten som en ulv, og iskald.

Nå sporet jeg av litt.. men ja.. jeg innså i går.. at om jeg skal føle at historiene jeg skriver er RIKTIG, så må jeg skrive dem.. gjennom min synsvinkel. Det høres veldig enkelt ut, men det var noe jeg ikke var klar over før i går. Altså at jeg hadde «brukt andres ord og uttrykk». Vi lever alle i vårt eget univers. Det er derfra sånne historier må komme. Så kanskje legger jeg dem ut en gang.. men da må jeg først bli fornøyd med måten historiene blir fortalt på.

Monstre i dypet av Mar

Jeg vasser langsomt, berører så vidt vannet.
Selv om havdypet under meg er uutgrunnelig, og fylt med fryktinngytende monstre.
Jeg kan føle dem.. bevege seg.. der nede.
Med gule, selvlysende øyne og fluoriserende feller som de håper en skjødesløs dykker skal fortape seg i.

Men jeg går sakte.
Målbevisst.
Stanser når bevegelsen blir for sterk, for å lytte gjennom berøring, etter den tause lyden av monstrenes bevegelse.
De kommer i så mange former.
Så mange ulike feller.
Og jeg teller dem, en etter en, for å holde orden på hva det er de foretar seg.
For å vite.. hvor de er hen.

På overflaten er det en solrik dag.
Asurblå bølger som bryter mot land.
Små fiskebåter som dupper i havet og speiler seg i de små bølgetoppene som danser bortover havoverflaten.
Men jeg vet det er kun på overflaten.

Det er fargerike små fisker her, som danser rundt like fargerike koraller.
Som fanger opp havstrømmene og danser.. som om hele verden var en evig vals.
Medstrøms.. motstrøms.. frem.. og tilbake.
Om og om igjen.
Men selv de fargerike fiskene, helt på toppen av korallene som nesten bryter havoverflaten.. er klar over monstrene.. og deres bevegelser.

Kanskje det er derfor de danser..for å forvirre monstrene?
Kanskje kan de få monstrene til å tro at de er en del av bølgeslaget?
Ingenting annet enn vann i bevegelse.
Kan man lure monstre?
Kan man få dem til å tro at man er bølgeslag.. og ikke svømmende bytte?
Jeg vet ikke.
Jeg har ikke tenkt å spørre dem.

Når natten kommer klatrer jeg opp i min lille båt.
Godt pakket inn i varme dyner og nattbordslamper.
Men kikker jeg over sengekanten, så kan jeg se dem der.
Stirre tilbake på meg.. med fluoriserende agn og gule øyne.

Kom ned til oss! Vi er ikke farlige!

Men jeg lar meg ikke lure av deres strømlinjeformede kamuflasjekropper og dypgrønne farger.
Jeg ser dem bevege seg og vet hva de er i stand til.
Monstre får forbli der nede.. forbi sengekanten og nattbordlampens verden.. inntil morgentimene kommer tilbake.

Likevel.. i de dypeste vargtimene av natten.. så kan jeg føle.. en annerledeshet.
Som hvisker fra langt nede i dypet et sted.

~ Vi er alle monstre.
Vi er alle agn.
Vi er alle dypet.
Kom til oss, menneske-småfisk.
Forlat din trygge korall.
En gang skal alle små, fargerike fisker forlate sin trygge atoll, og gjennomgå forandringen.. til store, mørke monstre.
De skal stirre opp mot havoverflaten med gule øyne og lage seg fluoriserende feller.
For hva vet vel du, i din overflatedans, om hva dypet har å tilby?
Kanskje himmelen er her nede?
Kanskje det virkelige mørket egentlig er over deg, i sin opplyste blindhet?

I mørket kan du se.. det som lyset blender ut. ~

Så jeg kikker over sengekanten litt ekstra lenge.
Og vurderer det stemmene fra dypet sier.

… Kanskje neste natt.
Men ikke i natt.
Ikke enda.
Kanskje i morgen kveld…

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.