Kategorier

november 2017
M T O T F L S
« okt    
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
27282930  

Kunstnerisk nødvendighet

Jeg er et menneske som har tegnet, malt og skrevet dikt, korte historier og romaner (alt kun til eget bruk) i all min tid. Det gir meg en mental oase som jeg setter veldig stor pris på. Et slags pusterom fra hverdagens mundane rytme, om du vil. Men jeg har aldri vært der at jeg har sett noe samfunnsnyttig i det jeg holder på med. Eller egentlig i kunst som sådan. Det er litt sånn.. «joda, fine bilder/skulpturer/whatever» Også har det ikke vært… noe interessant utover det. Jeg har observert at jeg har betraktet noe pent eller ikkje-spesielt-pent.. og latt det bli med det.

Men det gikk plutselig opp for meg i går, uten noen forgående tankerekke om temaet, hvorfor kunst er NØDVENDIG. Ikkje all kunst selvsagt. Noen kunstnere er bare full av seg sjøl – og crap. Men sånn er det med alt i verden. Men kunst forteller oss noe om oss sjøl, hvis man er villig til å se litt dypere enn overflata.

Romaner, malerier, skulpturer.. brukskunst.. alt følger den tiden kunsteren lever i, og sier noe om hvordan samfunnet fungerer og ikkje fungerer. Det forteller oss mye om oss sjøl. Litt sånn som med den latterlige «kvinneparken» på Østlandet, der det var greit å herpe skog for å sette opp skulpturer av kvinnfolk, noen få, etter det jeg har forstått, heller småporr i sitt format. Er det ikkje det mye av fokuset går på? Kvinner som objekter, der det eksplisitt kvinnelige (på kroppen) er det som er interessant.. og nada mer? I sin latterlighet så sier faktisk denne «kvinneparken» mye om oss.. Det samme gjelder romaner.. hvorfor er det f.eks et så stort fokus på fantasy-romaner for tiden? Kan det være fordi vitenskapen har dissekert livet for mye.. og folk ikkje klarer å slå seg til ro med de «sterile forklaringene» som vitenskapsfolkene har servert? Fordi vi på en eller annen måte trenger en form for mystikk i livene våre? JEG tror det.
Eller maleri. Se på malerier som blir produsert.. de sier faktisk mye om oss, sjøl de som bare likner på kruseduller og barnetegninger.
Samfunnet er et sammensurium av meninger, holdninger, forventinger, ønsker, maktmennesker etc etc. Det skal godt gjøres å få noe enhetlig ut av det.

Så ja.. jeg tror vi trenger KUNSTEN. For når du stopper opp og ser etter, så vil du se at samtidskunsten sier veldig mye om DEG og samfunnet du lever i. Det er ikkje alltid lett å forstå meningen bak «kunsten».. men det gjelder like mye for samfunnet og livet generelt… På tide, for min del iallfall, å legge mer merke til det vi presenteres av kunst. Jeg foretrekker å få ting MED meg, også kunst jeg ikkje nødvendigvis forstår.

Den glemte nytelse

Vi lever, vel de aller fleste av oss iallfall, lever i et relativt stresset samfunn. Alt skal gjøres fort og effektivt. Du skal spare tid på alt du gjør. Spare tid, sånn at du kan fylle døgnet med enda flere heseblesende aktiviteter. Og likevel er det mange mennesker som føler en sterk misnøye i livet. Selv om de sparer tid rundt hvert hjørne. Selv om de fyller dagen med alle de «riktige» gjøremålene. Selv om de gjør alt de blir fortalt de skal gjøre.. og effektiviserer på alle bauger og kanter. Merkelig… ikke sant?
Var ikke effektiviseringen og tidsbesparelsene ruten til lykkelandet likevel kanskje?

Ta en enkel ting som mat. I vårt samfunn er det en enkel ting å bruke som eksempel, for alle er opptatt av mat i en eller annen form. Mat masseproduseres i store fabrikker. Grønnsaker og frukt f.eks høstes før det er modent, sånn at det skal SE modent ut når det kommer frem til forbrukerne. Det dukker opp mer og mer forskning som peker på at disse grønnsakene inneholder adskillig mindre næringstoffer enn de som er behandlet på tradisjonelt vis. Altså høstet når de er modne.
Smaken er også en helt annen sak. I mitt første forsøk på å dyrke paprika, som resulterte i kun 1 stk paprika, så endte jeg opp med en paprika som smake HELT annerledes enn den jeg kjøpte i butikken, selv om frøet kom fra nettopp butikk-kjøpt paprika. Det var en forbedring som kom helt uventet på meg. Rød paprika smaker vanligvis litt stramt i min verden, men ikke denne. Den var søtlig på smak, saftigere (uten å føles som om den har vært frosset ned noen ganger) og ga definitivt mersmak. Nå bor jeg i en blokkleilighet, så det blir sparsomt med mulighet til å dyrke selv, men jeg er optimist mht minidrivhuset mitt. Man vet aldri 🙂

Men disse er dyrket sakte. Maten får den tiden den skal ha – til å modnes. Da blir smaken logisk nok annerledes. Hvorfor næringsinnholdet blir annerledes vet jeg ikke. Til det kan jeg for lite om vitenskapen bak det. Men det er uansett verdt å merke seg.

Så går vi til neste steg på mat-stien. Når maten skal tilberedes. Nå er jeg litt glad for at markedet for halvfabrikater og ferdigmat er synkende. Det viser en våknende bevissthet hos folk om at veien til god mat IKKE ligger i herdet fett, tonn med salt og 10-15 min spart på tilberedningen. Mat som man har tatt seg tid til å tilberede er noe annet på smak og næringsinnhold – igjen, enn det man kjøper ferdig og bare varmer opp.

No begynner du å tenke på tidsklemma folk snakker om ikke sant? Hva med småbarnsfamilier som skal frakte unger frem og tilbake til ulike aktiviteter etter jobb? Hva med tiden til trening? Hva med alt husarbeidet som ellers også skal gjøres unna? Etc etc.
Ja hva med det? MÅ unger delta på 3 ulike aktiveteter etter skoletid hver dag? Holder det ikke med en? Og ikke hver dag i uka?
Holder det ikke med å trene 3 dager i uka, istede for 5? Hvis du trener riktig så får kroppen det den trenger av bevegelse. De aller fleste av oss skal ikke delta i olympiaden likevel, og da er det ikke noe poeng i å trene som om det var målet. Du er ikke umoralsk om du ikke trener 5-7 dager i uka. Og ja, jeg vet det er mange som omtrent ser på det slik, men da har de faktisk et psykisk problem. Ikke adopter det. Tren 3 dager i uka max.. og bruk de 4 andre dagene til noe annet.
Åja.. husarbeidet ja.. med unntak av det som MÅ gjøres, som vi faktisk etterhvert har ganska mange maskiner til å hjelpe oss med, så er det ingen grunn til stress, slik jeg ser det. Du får ingen medalje når du står foran perleporten fordi du gnikket og gnukket på gulv, vegger og vinduer til det skinte av dem. Det er en større sjanse for at du får et spørsmål om hvorfor du kastet bort dyrebar tid på jorda til sånt … tull.
Vennene/venninnnene dine reagerer tenker du? La dem reagere. Det er DE som har et problem da. Ikke du. Hvis man reagerer negativt på å komme hjem til en venn/venninne og se at det ikke skinner av hjemmet, og det ikke er – igjen – olympiaden i rydding og støvtørking som foregår mellom husets fire vegger, vel da bør man ta seg et par runder med kompisen i speilet… heller enn å gi uttrykk for det overfor venner. Det er ikke mangelen på støv som gjør at du liker dem, er det vel?

Neste steg på matens reise.. det å spise maten.. si meg.. hvor ofte setter du deg ned og konsentrerer deg KUN om måltidet du spiser? Altså du ser IKKE på tv mens du spiser. Du surfer ikke på nettet med noen enheter. Du leser ikke bok/avis/whatever. Du spiser maten din. Og snakker med de som evt sitter rundt bordet sammen med deg. Du stresser ikke med å bli ferdig og du kjenner virkelig smaken av det du spiser.
Der har vi MYE å lære. Vanvittig mye. Spis maten sakte. Det er noe jeg har begynt å lage meg som et mantra i hodet. Spis maten bevisst. Ikke overdøv det å spise med noe annet stimuli.
Der har jeg selv mye igjen å lære. Altfor ofte glor jeg på tv istede for å fokusere på maten. Eller jeg sitter og surfer på nettet. Og jeg merker ikke ka maten smaker. Jeg merker knapt nok at jeg spiser. Bare at jeg blir mett. Det er en idiotisk måte å spise på.

Jeg tror at iallfall JEG tjener på å sette av tid til nytelse i livet, heller enn effektivisering. Den såkalte effektiviseringen gir oss bare stress, og det blir vi sjuke av.

Heller et sakte levd liv… enn å løpe i fullt, effektivt firsprang mot graven, eller?

Fordi du fortjener det?

Det er en litt artig setning, ikke sant? Det være seg hentet fra tåpelige shamporeklamer der skjelettzombiene av noen fotomodeller smiler så bredt at vi ser baksiden av kraniet, eller det være seg reklamer for andre produkter som vi absolutt bare fortjener.

Men det er ikke reklame jeg tenker på egentlig. Jeg tenker på at samfunnet vårt på mange måter er litt absurd skrudd sammen, mht dette med skyldfølelse, samvittighet etc.
Jeg har selv vokst opp med mennesker som mener at man er lat og nærmest umoralsk hvis man sover lenge om morgenen. For ingen fortjener å sove lenge om morgenen med mindre man har vært oppe hele natten for å redde verden fra den sikre undergang. Man skal stå opp tidlig, gjøre unna alt arbeidet man vet venter, også kan man slappe av. Fordi da fortjente man det. Man skal gjøre seg fortjent til hvilen. Å bare la humla suse, uten å ha besteget fjell først, er et uskrevet umoralsk tabu.

Når det gjelder den humla og susingen den skal få lov til, så gjelder den samme holdningen i store deler av samfunnet. Og hvorvidt man fortjener noe eller ikke er viktigst av alle viktigheter. Røkke kjøpte seg stor båt. Men vi unte han ikke det, for han hadde jo egentlig ikke gjort et godt gammeldags arbeid for å få de pengene. Og han hadde da ikke behov for en SÅ stor båt, det var nå egentlig bare for å vise seg. Ikke sant? Du gjenkjenner den. Han fortjente det egentlig ikke. Han hadde ikke gjort det på den moralske måten. Aksjespekulanter. Phføy!! Ikke det at jeg vet hva den moralske måten er. Bygge fjell med bare nevene kanskje?
Også trening. Jeg har overhørt ved flere tilfeller at folk nærmest unnskylder seg fordi de ikke har vært og trent på noen dager. Man skal fortjene å ta det rolig noen dager. Og det gjør man seg fortjent til ved å trene jevnlig hver eneste dag. Holde seg til planen. Med blod og svette og alt det der.. (jepp, jeg føler også for å komme med et blablabla). For egen del kan det av og til gå en hel uke uten at jeg trener. Jeg kommer ikke med unnskyldninger. Jeg bare prioriterer andre ting den uken. Og jeg skjønner ikke at det skal være noe negativt, eller galt på noen måte.

Har dere også lagt merke til at det er ikke helt stuerent å vinne i lotto e.l. med mindre du er en alenemor som har slitt med 15 unger i minst 20 år, på grensen til utmagrende fattigdom.. men ALDRI har mistet ditt gode humør, din ståpåvilje og ditt engasjement? Du er egentlig superpersonen, bare med litt lite penger. DA fortjener du å vinne. Men du må selvsagt ikke bli råflott. Det får da være måte på.
Men hvis f.eks. en 20-åring vinner 5 millioner, så er det galt. Altfor ung. Ingen erfaring i livet. Hva har vel h*n gjort for å fortjene så mange penger? Tja.. spilt lotto?

Hvor kommer denne stressede holdningen til det å slappe av, ha litt ekstra penger, nyte livet etc fra? Hvorfor må man fortjene det – ut fra andre menneskers kriterier – før det liksom blir godtatt av naboen? Hvorfor skal naboen overhode ha en mening om hvorvidt man fortjener noe eller ikke? Hva vet vel naboen? Eller naboens nabo for den sakens skyld. Hvorfor skal andre mennesker avgjøre hva et menneske fortjener eller ikke fortjener? Vi er en slags form for moralske dommere over våre medmennesker, innbilder vi oss selv. Jeg tror at det vi aller mest trenger å lære oss.. er å la humla suse «Free the bumblebee» (skriver det mest fordi jeg liker det engelske navnet på humla. Stilig ord.. bumblebee). Og det uten å være flau, eller føle at vi er late eller egentlig burde ha besteget Mount Everest i dag.

Jeg satt en gang, sammen med en av mine nevøer.. på verandaen.. hos min bestemor. Vi satt der i timesvis. Og så på at skyene gled over himmelen og laget skygger på bakken. Det er kanskje 13 år siden nå, men jeg husker det fremdeles.. fordi det var en fredelig opplevelse. En pust i bakken, og feste blikket på horisonten.. uten kaklekoret av «jammen skal du ikke gjøre noe FORNUFTIG snart?!» i nakken. Fornuft er nå uansett oppskrytt til sine tider. Iallfall DEN fornuften.

Litt Fritid anyone? Fri fra tiden? Fordi du fortjener det? 😀

En personlig sannhet

Jeg sitter og leser på et debattforum. Vi mener mye om meget… vi som frekventerer debattforum. Og jeg sitter nok en gang med en følelse av at jeg holder meg for lite oppdatert. Mange av med-debattantene skriver lange innlegg, med henvisninger til flere kilder for å dokumentere det de sier.
Jeg begynner å tro.. om meg selv.. at jeg har en naiv instilling til det hele.. det å debattere that is.
Jeg har ikke behov for å ha socrates i ryggen når jeg filosoferer, for å si det sånn, men jeg ser at veldig mange er veldig ”flinke” til å henvise til både den ene og den andres meninger, når de skal debattere et tema.

Jeg lurer på om det begynner å bli tabu å kun ha en egen mening, uten å ha et salig kor av forståsegpåere å henvise til dersom noen spør om hvorfor man mener det man mener. Må man nødvendigvis ha henvist til vårherre, fanden og alle deres mellommenn for å ha ”lov” til å mene det man mener?

Jeg skal gi dere det, snakker vi om vitenskap, eller spesifikke påstander, så er det logisk at man forventer en kildehenvisning. Men når man snakker om f.eks. ens egen oppfatning om livet, det livssynet man har, ens egne verdier på det humanistiske planet.. hvorfor skal man da nærmest bli trykket opp til veggen og få krav om kildehenvisning i fjeset?
Jeg tror ikke at livet slutter når kroppen dør fordi noen har bevist noe for meg, jeg tror det fordi det føles rett. Hvorfor skal du da forvente at jeg skal komme med femten leksika med henvisninger til mennesker som forteller om ”minner” fra tidligere liv f.eks? Spiller det noen rolle om INGEN husket noe, eller mente de husket noe, dersom jeg fremdeles føler at det er rett?

Jeg syntes vi gir for lite spillerom i dagens samfunn for intuisjon og ervervet visdom. Som ikke har noe med hva en eller annen stor tenker, eller en forsker har kommet frem til, men som vi har avlet av eget hjerte. Det er nok sikkert ikke like elegant formulert som en som er velbevandret i ulike terminologier, og som kjenner til alle de riktige uttrykkene, men det bli jo ikke en mindre personlig sannhet av den grunn.
Folk dør for sine personlige sannheter, da sier det seg jo selv at den overbevisningen må komme innenfra. Selv om den i første instans kan ha blitt trigget fra utsiden.

For å si det sånn, jeg finner ikke en vakker solnedgang vakker fordi noen har fortalt meg at jeg burde syntes det, eller fordi noen har forsket seg frem til at menneskehjernen vil reagere med å like visse naturlige mønstre og farger.
Jeg syntes solnedgangen er vakker, fordi JEG ser skjønnheten i det.
Er ikke det nok?

Bør jeg bekymre meg?

Er det grunn til bekymring … når jeg ser to IQ tester… og blir fortalt at den ene testen klarer menn hurtigst, og den andre testen klarer kvinner hurtigst…

… Og jeg klarer testen som menn skal klare hurtigst i løpet av noen sekunder, men ikke fikk til den IQ testen som var ment å skulle være lettere for meg som kvinne?

Jeg føler liksom at noe mumler et fornærmet forbanna tvitotling bak i knollen et sted…

Jo, jeg tror jeg blir litt bekymret

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.