Kategorier

november 2017
M T O T F L S
« okt    
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
27282930  

Tidlig morranpipp

tidlig_morran_050614_small

Valgets kvaler..

Så… trekker jeg fra bunnen.. eller fra toppen?

Toppen eller bunnen?

Toppen eller bunnen?

Rapport fra det grønne

Så… forkjølelsen begynner endelig å ebbe ut. Dvs at jeg hoster ikkje så veldig mye. Sjøl om jeg lå til i 4-tida i natt og hostet og øvde på bannskapsglosene mine. Jeg blir veldig dyktig til det, bannskapsglosene altså.. Jeg regner med at det gir seg etterhvert. Ingen forkjølelse varer evig, sjøl om det jaggu føles sånn akkurat mens det pågår.

Jeg har flyttet paprikaplantene mine midlertidig innomhus igjen. Værgudene truer med nattefrost, og det ønsker jeg ikkje at de skal bli utsatt for. Visste du forresten at paprikaplanter er flerårige? Nei? Det visste ikkje jeg heller. Alt ka jeg kan lære ved å glemme å kaste noen planter når høsten kommer. Og når de likevel stod i vinduskarmen, så fikk de vann sammen med de andre plantene.. og – vips – så overlevde de vinteren. Og no har de allerede hatt blomster – og begynt å få paprikafrukter (er det frukter? ja det er vel det) på seg. I april. Dette blir et godt paprika-år, føler jeg på meg 🙂

Jeg lærte meg også noe om salatplantene. Jeg sådde dem for en god stund siden. De vokste villig, til de var sånn 3 cm over jorden i potten. Så stoppet de helt opp. Ikkje en cm mer. Jeg må innrømme at jeg klødde meg litt i hodet og lurte på om jeg bare skulle kaste dem. Men som alt annet, så lot jeg dem stå der, og ga dem litt vann no og da. Så… ble det lysere.. og de ble utsatt for mer og mer dagslys gjennom vindusruten. Og – vips – no vokser de som om de blir piska te innsats. Snart har jeg salater jeg kan plukke av til eget behov. Så.. norsk-vinter-dagslys = null plantevekst. Når høsten kommer så kjøper jeg LED-vekstlys og henger over dem.
Det er jo egentlig litt åpenbart. Planter trenger lys. Koblet jeg? Nah..
Når det gjelder tomatplantene så har de vokst ut av krukkene sine. Og er dermed emigrert ut på altanen, i mini-drivhuset mitt. Det står de godt beskyttet sjøl om det skulle finne på å bli nattefrost.

De salatfrøene jeg har… plantene.. trives forresten ikkje i slike mini-drivhus. Det blir altfor varmt for dem, og de dauer før du får snudd ryggen til, om det er en solskinnsdag. Erfaring fra i fjor. Så de får stå i vinduskarmen videre. Har også tatt i bruk store akvarellark som solbeskyttere til noen av plantene, sånn at de ikkje skal bli svidd når de står midt i solsteiken.

Jeg liker dette. Å finne ut av ting sjøl. Jeg kunne sikkert lært søkke mye om det bare ved å google meg frem til ting. Men jeg liker å eksperimentere. Liker å se med egne øyne ka som funker, og ka som ikkje gjør det. Så jeg gjør det på den langsomme måten. Mest fordi det en hobby. Det er ikkje som om jeg tar mål av meg til å bli en gartner. Eller være 100% selvforsynt med mat. Men det er en behagelig aktivitet, for min hjerne.

Deilig er det uansett.. at det går mot sommer.. både for meg og for plantene.

Åja.. jeg sådde noen eplefrø også for en tid tilbake.. jeg lar dem stå ute i solsteiken når det er sol.. og flytter dem inn i minidrivhuset når det er kaldere. Planen er å kunne ha dem stående ute i en stor krukke, som skjerm mot innsyn fra naboer etterhvert.. Fine eplefrøene.. 🙂

Någet skal det være…

Noen ganger hadde det vært greit å kunne gi universet en real spark i baken… slik at det hadde fotavtrykket der i en tid fremover. For sarkasme.. det er det en overveldende mengde av.

I påskehelga satt jeg og filosoferte for meg sjøl over det med hvor ofte man rammes av forkjølelse og slike ting.. og jeg kom frem til at jeg ikkje har hatt noe sånt på nesten et år no.. eller siden forrige sommer..
Så… tok vi oss en tur ut på søndagen… litt ut mot havgapet.. for å få litt andre omgivelser og siden været var knallfint, var det en veldig hyggelig opplevelse.
På kvelden begynte jeg å føle jeg «tjukk i halsen.» Men jeg avskrev det som det at jeg hadde pustet inn aske fra grillen og grillos. For smart som jeg er, så fant jeg ut at den rette plassen å sette seg, var akkurat der grillosen traff. Hurra for meg.
Men det gikk ikkje over.. og det er 4 dager siden.. og i går var stemmen helt borte i noen timer. I dag er den litt tilbake.. men jeg føler unektelig at det sitter en eller annen liten gnom uti universet et sted og knegger ondskapsfullt. Bare vent te jeg får tak i den lille jæveln…

Og medlidenhet er det ikkje mye å skryte av på hjemmefronten. Følgende samtale forløp mellom meg og herr Sambo da jeg stod opp i dag:

Lill: Er du våken?
Herr Sambo: Hysj! Ikkje snakk til meg!
Lill: Hæ?
Herr Sambo: Du har så komisk stemme. Jeg begynner bare å le av den, og da våkner jeg helt. Hysj!
Lill: *furt* DU SKAL SYNTES SYND PÅ MEG!!! (jeg prøvde å si det høyt, men det ble mer som en hes ralling)
Herr sambo: Shhhhh.. jeg vil ikkje våkne!

Så… spydig univers og ekstremt medfølende samboer.. JEG syntes iallfall synd på meg. *mumle*

Pusterom i hverdagen

Kunst… nei egentlig ikke kunst, men det visuelle, er en livsnødvendighet for meg i livet.
Jeg får en mental nytelse av å sitte og kikke på f.eks maleri av virkelig dyktige kunstnere, dvs de JEG liker.
Jeg gir bæng i hva ekspertene gnåler om.
Det er bilder som gir meg mening som er viktig. Og det kan like gjerne være et fotografi som et maleri, når det er sagt.

Et vindu UT av hverdagen, der jeg mentalt forflytter meg til et helt annet sted, og forsåvidt også en helt annen mental tilstand enn den jeg startet med.

Når jeg skriver «det visuelle» så rommer det egentlig heller ikke hele sannheten. Se her.. dette sitatet fra Rumi:

Out beyond ideas of wrongdoing
and rightdoing there is a field.
I’ll meet you there.

When the soul lies down in that grass
the world is too full to talk about

Dette gir meg mentale bilder som er like mye en visuell nytelse som et godt bilde er.
Når jeg leser det sitatet så ser jeg alltid dette for meg:

Jeg står på en eng, som er mørkegrønn, men likevel er det som om det glitrer av hvert gressstrå.
Det er nesten ved toppen av en bakke. På toppen av bakken, til venstre for meg, står et enormt, gammelt tre, og brer greinene sine utover, sånn at de nesten når frem til meg der jeg står.
Det rasler svakt i løvverket til treet når en svak bris passerer, og jeg kan høre svake knirkelyder fra den store trestammen.
Over meg er himmelen blå, ispedd med hvite, bomullsaktige skydotter, som sakte seiler over meg.
Noen hvite og noen blå sommerfugler svimser rundt på engen, og i det fjerne, på noen heier bak der jeg står, ser jeg fargerike blomster.
Jeg setter meg ned midt på engen, legger meg på rygg og stirrer opp mot himmelen. Og alt er – perfekt –

Og jeg er aldri alene i visjonen min heller

Sånn.. sånn type visuell nytelse… er en livsnødvendighet for meg.
Jeg har flere slike «mentale oaser» som jeg forflytter meg til når jeg føler det er .. på tide.. om man kan si det sånn,
og hver og en av dem gir meg positiv energi på hver sin måte.

Hadde jeg vært en eminent kunstner, så skulle jeg malt de bildene jeg så inni hodet mitt. Jeg tror flere ville likt dem. Men.. jaja..
i mitt neste liv skal jeg bli enda bedre på å male og tegne 🙂 Jeg øver 🙂

Men poenget er uansett.. for min del er den visuelle delen av livet veldig viktig. Både den interne og den eksterne delen av mine visuelle opplevelser. Der er mine mentale oaser. Jeg regner med at de aller fleste har dem, i en eller annen form. Hvis ikkje, så hadde vel langt flere vært koko i knollen for lenge siden.

Derfor… det visuelle (se videoen i fullskjerm-modus *anbefaler*)



Vindfullt

Du Bloggleser’n…. i dag har visst værgudene bestemt seg for å sjekke ka som sitter fast i bakken og ka som fint kan blåse bort med litt oppmuntring fra oven. Været er egentlig fint. Det er bare litt overskyet.. men så blåser det så det holder, uten at det helt har rukket å manne seg opp til å bli storm.

Så da sitter jeg her og tar dagen med ro. Snart skal hjembakt brød inn i stekeovnen.. jeg sitter i pyjamas og betrakter det lille glimtet av sol som våget seg over åskammen, og ser på trærne som bøyer seg i vinden.

Jeg gleder meg til det blir vår, har jeg funnet ut. Gleder meg til å kunne sitte ute på altanen.. med en kopp te, og lytte til alle lydene fra en våknende natur. Jeg håper det blir mye solskinn denne våren. Det elsker jeg med å bo lengere sør i Norge, at våren kommer tidlig. Hvis vi er heldige, så begynner det å bli grønt allerede i april.

Og hey… jeg har kommet i gang med plantingen allerede. Paprikaplantene fra i fjor er fremdeles i live, og jeg har tømt noen tomater for frø, og har plantet dem – og de har allerede begynt å spire + at jeg har fått planten noen salatfrø fra i fjor, som jeg hadde liggende. Snille små frøene har også begynt å spire.

Tydelig tegn på at jeg er i ferd med å gå over i vår-modus. Jeg putler mye mer med planter nå enn bare for noen uker siden. Og «spiser» dagslys når jeg kan. Ah… jeg kan føle det innerst i beinmargen, sjøl om det bare er januar fremdeles.. det er vår i emming. Det er nok en nedarvet og innarbeidet rytme fra livet mitt nordaførr. Januar = lysere tider, ergo er det snart vår. Og Frostgubben fikk ikkje så mye tak her på vestlandet atte det gjorde noe likevel. Og takk for det. Jeg liker ikkje kulde. Ikkje litt engang.

Også er det helg 🙂

Jepp.. jeg er i godt humør 🙂

Tidlig morgen stillingskrig – del 2

Med denne friskt i minne, syntes jeg at vannautomaten ypper seg litt mer enn ka den strengt tatt burde.

I morges hadde vi nok en «disputt».
Jeg skal hente meg vann – kaldt vann. Med en gang jeg trykker på knappet for kaldt vann, så begynner vannautomaten å pipe som en sinnsyk banshee.
Jeg får fylt kaldt vann på flasken, så jeg gir blaffen, men ser at ikonet for varmt vann blinker i takt med pipelyden.

Skrulling. Sier jeg. Jeg skal ikkje ha varmt vann. Jeg tapper kaldt vann.

Vannautomaten ignorerer meg totalt.. (og jeg VET den kan høre meg – det har den bevist før) og fortsetter å pipe.

Jeg er ferdig å tappe vann.. men den fortsetter å gnåle. Så jeg gir den et rapp i siden.
Den lager en snål lyd, og blir helt stille. Men ikonet for manglende varmt vann blinker fremdeles som besatt.

Da jeg er kommet et stykke borti gangen.. så hører jeg at den begynner å pipe igjen.. selv om ingen står og tapper vann. Jeg snur meg mot den og stirrer på den i noen sekunder. Noen rare pipelyder kommer.. og den blir dønn stille.

Merket vel at den fikk et blikk på seg da tenker jeg. Trollet.

Mot mørketid..

Det er noe med det.. når man er født og oppvokst langt oppi nord, der sola forsvinner i 2 md, og så vidt gir gjenskinn over horisonten i 2 månder med skumring eller mørke. Jeg går inn i mørketidsmodus uansett. For meg er det mørketid no, sjøl om jeg kan se sola hvis skydekket skulle finne på å pelle seg til østlandet, der de savner det SÅ. Men på sett og vis så ignorerer jeg sola, mentalt. Det blir litt sånn…. du lure’kje mæ.. æ veit du ikkje e der no allikavel..

Noen ganger tror jeg at den rytmen man er født inn i og oppvokst med på en eller annen måte gror fast i sjela, og blir det bakgrunnsteppet man lever livet sitt ut fra uansett. Mitt bakgrunnsteppe, ka natur angår, inneholder stjerneklare vinternetter med nordlys eller måneskinn over snedekket land, eller dypgrønne skoger om sommeren.. eller knallfargede skoger om høsten, når kulda begynner å krype fremover, og lukta av innendørsbål begynner å spre seg. Og hvis jeg glemmer å se ut vinduet, så er det sånn hjernen min mener det er utenfor. Og det sjøl om jeg molltrives i Bergen, og ikkje har en eneste plan om å flytte herfra, ever.

Jeg ser alltid livet mitt i landskap. Er det vanlig? Jeg vet ikkje. Har aldri spurt folk. Men om jeg skal gjøre opp en status for livet mitt, uansett ka tidsepoke det er, så ser jeg primært landskap for mitt indre øye, for å illustrere det. Landskap og dyr. Det er sjelden jeg ser noe menneskeliknende om jeg skal se på beskrivelser av livet. For meg sjøl beskriver jeg også sinnsstemningene mine som værfenomener, landskap og dyr. Og jeg liker det egentlig. Det er også en del av bakgrunnsteppet mitt. Landskapene jeg føler er meg, i beskrivelse.

Så kor er jeg no? Vel akkurat i dag, sjøl om regnet etterhvert hølja ned, så hadde jeg en mental vinterdag. Hvis jeg ikkje så meg omkring så ville jeg ha det til at det var rimfrost på trærne, knallblå himmel og sne på bakken. Og blått lys. Et litt eventyraktig, blått lys. Og det er ikkje noe negativt med det. Det er bare.. vinter.

Jeg liker forresten det at vi har ulike årstider. Jeg hadde blitt rastløs av samme «årstid» hele tiden. Jeg liker skiftningene. Variasjonene i landskapet rundt meg. Jeg liker at vi ikke er på samme «landskapsstadie» hele tiden. Og sjøl om det er vinter no, mentalt og forsåvidt fysisk også.. så sitter det en liten sangfugl på innsiden og synger om våren som venter litt lengere fremme. En del av meg ser allerede frem mot den..

Mørketid er det okke som.. akkurat nå.. og på innsida ser jeg nordlys titt og ofte .. sjøl om de glimrer med sitt fravær på utsida. Heldigvis har jeg det med meg uansett 🙂

24.11.2013 – Oppdatering: Og da jeg våknet i dag.. var det klar himmel, sne på bakken og kaldt ute.. jøss.. værgudene hører jo etter.. 🙂

Kakafonisk mas

Da jeg satte meg med laptop’en på fanget i går kveld, så jeg en link på en av nettavisene som linket til stylingtips for høstgarderobe.. eller noe i den duren. Jeg klikka på linken, uten at jeg var spesielt interessert.. surfing ya know. Uansett.. jeg tror ikkje jeg så mer enn 1 min max på videoen om hva noen unge frøkner mente man burde kle på seg denne høsten. Jeg lar meg sjelden rive med i moteverdenens bunnløse spenning.

Anyways.. det var ikke moteverden som sådan som begynte å svirre rundt i tankene mine i etterkant. Men dette evindelige maset om hvordan du «bør/skal» være for å følge med i tiden. Man kan selvsagt kalle det for krav, men det er det jo ikke. Det er mer som en overivrig tante som mener hun har svaret på hvordan livet bør leves.

Og jeg kjenner at jeg sjøl tar mer og mer avstand fra det. Du vet Bloggleser’n.. det er en merkelig tanke.. at vi omtrent kom hit for å tilfredstille andre menneskers forventninger til hvordan liv bør leves. Helt fra et menneske kommer til verden, bygges det opp forventninger til hva man skal oppnå og hvordan man skal leve. Det spiller ingen rolle hva disse forventningene inneholder, cluet er at de er der. Det er mange som mener noe om hva andre menneskers liv bør inneholde. Spesielt om disse menneskene er i nær familie eller nære venner.
At det er helt feil, er en annen sak. Jeg kan jo si det litt enkelt.. at det blir rett og slett ikke din sak hvordan andre mennesker lever livene sine, og hvordan de velger å prioritere. Men folk glemmer det lettere enn noe annet. Fordi vi er vant til det kanskje, jeg vet ikke.

Noen ganger reflekterer jeg over det. Og jeg er enig med meg sjøl i om at det spiller ingen rolle hva andre mennesker tror. Det spiller ingen rolle hva andre mennesker forventer. Og sett i et lengere perspektiv så er meningene deres så uvesentlige som det går an å bli. Blir du lykkeligere, Bloggleser’n… om du lar andre mennesker styre dine valg og prioriteringer? Lever DU et lykkeligere liv om du setter dine _egentlige_ preferanser til side… for å .. passe inn? Jeg tror egentlig at det de fleste av oss gjør, er å ikkje tenke over det. Hvor mange ganger stanser jeg opp for å vurdere om jeg _egentlig_ syntes ting jeg gjør er riktig for meg? Vi er så opplært og vant til å forholde oss til andre menneskers forventninger at vi alle til en viss grad innordner oss.

Og nå tenker jeg egentlig ikkje på å følge lover og regler. Men det å være … hva skal jeg si.. være tro mot seg sjøl? Hvilket får meg til å tenke på et dikt av Andrè Bjerke.. «Du skal være tro»

DU SKAL VÆRE TRO

Du skal være tro.
men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt.

når var du tro ?

var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?
var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjerteslag?

var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet ?

nei.

men når det som rører ved deg
gav tone.
når din egen puls
gav rytme til handling.
når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro !

Noe noen og enhver kanskje kunne tenkt mer over. Nårtid er det ens egne meninger som kommer frem, og nårtid er det det man er blitt fortalt av andre mennesker er «rett» man handler ut fra. Og jeg sier ikkje at det er lett å finne sin egen stemme i dette kakafoniet av meninger og forventninger. Det er dritvanskelig. Men det gjør det enda bedre når man endelig finner sin egen stemme..

Lurer på om noen av oss noensinne kommer helt i havn med den.. ?

Tidlig morgen stillingskrig

Så… noen ganger tror jeg at _egentlig_ så er alt rundt meg levende. De er bare steike god til å late som om de er ikkje-eksisterende akkurat i det vi passerer eller oppholder oss i nærheten.

Men not so fast.. noe ganger glemmer de seg helt bort, og avslører at de egentlig følger med med et litt ondskapsfullt skråblikk på vår verden.

Sånn som i dag morges, på jobben.

Jeg fyller alltid vann opp i ei vannflaske før jeg starter på arbeidet for dagen. Så også i dag. Men da JEG var ferdig å fylle flasken med vann, så var ikkje vannautomaten ferdig med å la vannet renne. Så jeg dunka i den så den skulle stoppe. Og joda, vannet stoppet å renne, etter at automaten ga fra seg en motvillig lyd.
Jeg gikk for å hente papir for å tørke opp det ekstra vannet som hadde rent utover flasken, og på tilbaketuren passerer jeg vannautomaten igjen.

Nøyaktig idet jeg skal til å passere så lager den en klikkelyd, og vannet begynner å renne igjen. Jeg stopper, truer den med et hardt sidespark. Det virker som om den tenker seg om i ett sekund.. en ny klikkelyd kommer, og vannet slutter å renne. Alt uten at jeg har vært i nærheten av å ta i automaten.

Jeg stod og skulte skeptisk på den en stund.. men da hadde den visst bestemt seg for at den var ikkje-eksisterende igjen. Men jeg er nesten sikker på at den lo idet jeg gikk videre.

Onde, onde dings.

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.