Kategorier

november 2017
M T O T F L S
« okt    
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
27282930  

En søken etter perfeksjon

I disse romjulstider er det mye … støy … i media om hvordan du skal kvitte deg med julefettet. Hvordan du skal bli en ny og bedre versjon av deg selv. Hvordan du ENDELIG skal oppnå drømmekroppen etc.
Det er side opp og side ned med desinformasjon om hva du skal spise. Hva som skal gjøre deg slankere. Hva som skal gjøre deg …… (fyll inn det du evt er på utkikk etter). Det er et kakafoni av stemmer som skal fortelle DEG hvordan du skal bli magrere, mer «fit», mer attraktiv og fanden vet hva.

Også står jeg her og kikker på alt dette … som flyter forbi i menneskehavet som sammenklynget søppel, og lurer på hvordan noen overhode kan ha godt av dette. Hvordan skal DETTE.. vår medie-søppeldynge .. gjøre oss til bedre mennesker? For det er jo det vi vil, right? Bli BEDRE MENNESKER?
Ikke ei Barbie- eller Ken-dukke der det ytre er glattpolert, mens det indre er … vel.. i sann Barbie-dukke-stil.. helt hult og fraværende? Eller?

Det som slår meg mest med vårt samfunn og holdningene til kropp – og menneske, er 2 ting. Først og fremst er det en stressende, hysterisk holdning til at alle skal passe inn i en og samme mal. Man KAN velge å ignorere det. Man kan velge å ta avstand fra det. Men de aller fleste gjør ikke det. Ikke fordi de ikke vil, men fordi folk ikke er seg bevisst sitt eget tanke- og følelsesmønster. Vi blir bombardert hele tiden med beskjeden om at å være oss selv ikke er godt nok. Ikke tilstrekkelig. Vi skal alle strekke oss etter dette plastikk-bildet som ikke har noe med en menneskekropp å gjøre uansett.
Dernest er det en vanvittig mangel på respekt for individet som råder grunnen. Man klarer rett og slett ikke å se verdien i det individuelle. Ironisk nok så er det også kaskader av mennesker som skal realisere seg selv, samtidig som de skal passe inn i denne latterlige smale rammen (som INGEN passer inn i uansett).

Jeg tror vi trenger ro. Lære oss å lytte til oss selv, og ta avstand fra papegøye-kakafoniet i media og sosiale medier. Du skal ikke SE sånn ut. Du skal ikke gjøre SLIKE ting. Med mindre det gir deg en reell verdi. Og da tenker jeg ikke på likes på FB eller 15 min med berømmelse i ei eller annen nettavis for å fortelle hva du gjør for å ikke legge på deg.
Målet med livet må jo være å bli mer og mer seg selv, right? Hvordan tror du at du skal oppnå det om du bare skal dilte etter saueflokken?

Nyttårsforsett? Lytte stadig mer til deg selv, og ikke til papegøyene?

Et utall anbefalinger

Jeg går fort lei gnål. En iboende utålmodighet med mas.

Det gjelder på alle plattformer i livet. Og selvsagt.. i denne glade førjulstid, så har du to typer gnål som slår deg i trynet uansett hvorhen i verden du snur deg. Vel, i vår del av verden anyways…

1) Du skal ha dårlig samvittighet fordi ikke alle i hele verden har det like bra som deg – hvordan VÅGER du å nyte livet?
2) Dette må du ete for ikkje å bli tjukk i løpet av førjuls- og juletiden

Jeg har et par ting på hjertet der i så måte.
1) Jule-moralisten:
Den moraliserende pekefingeren gjør meg bare kvalm. For er det ikkje det alle som ikkje har det bra sikter mot? Å ha det bra? Å kunne nyte livet? Hvor nedlatende er det ikkje av oss som sitter i den rike delen av verden.. å skulle «kjenne på vondt’en» i en slags forvaklet visjon om at bare vi har det ille nok i høytiden, så skal de som har det vondt – magisk få det bedre.
Her setter vi oss på vår høye hest, og ser med medfølende (og nedlatende) blikk på dem som «stakkars ikkje har det så godt». Vi er så jævlig gode at vi tar oss råd til å syntes synd på hele verden som ikkje har det som oss selv.
Å hjelpe og bidra er en bra ting. Uansett ka tid på året det er. Men den selvgode medlidenheta som folk spyr om seg på denne tiden av året gir meg bare lyst til å gi dem en knyttneve i trynet. Du er ingen føkkings Moder Teresa fordi du syntes synd på folk i julatida. Du er en sau – som følger flokken. Så har du god samvittighet.. når jula kommer.. for du har jo delt ut av din medlidenhet, right? Gi deg. Det handler kun om deg sjøl allikavel. Så kutt hykleriet, og hold kjeft til folk som faktisk nyter livet. Det er ikkje umoralsk. Det er det rikige. Det er det alle streber etter. Et godt liv. Ikkje kom her og skulle «nedgradere» din egen (og andres) nytelse for å vise medfølelse med de som har det verre. Det hjelper dem ingenting. Penger gjør. Gi penger til veldedighet. Men IKKJE gå og fortell alle om det. Hverken på FB eller i den virkelige verden.

2) Personlig trener Gnålræv:
HOLD KJEFT! Om folk legger på seg noen kilo i jula, ka så? Vi trenger ikkje alle å gå rundt og se ut som en halvveis dau selleristang. La folk få nyte maten og tygg på salatbladet ditt i fred. Vi har ikkje lyst å ha alle dine råd og ditt evindelige gnål om hvor jævlig det er om man legger på seg 1-2 kilo. De aller – aller – fleste, driter fullkomment i dine «deffede» forslag til kjip, papp-aktig liksom-julemat, og det maset ditt om kor fantastisk det er å forsake alt som er godt og nytelsesrikt av mat. Du må gjerne sulte deg sjøl gjennom advent og jul på riskaker, salatbladet og sjøgress-smoothies til dødskrampen tar deg. Helt fint. You do you. Men ikkje plag andre med det.

Puh.
Da var det sagt. Det måtte til.

Augusttorsdagen

Jaja… jeg sjekket kalenderen min i går.. det er faktisk bare 40 dager siden forrige gang. 40 dager siden forrige gang jeg var nedsyltet i forkjølelse og feber. Dette året har vært som ei mare av forkjølelser og småbetennelser og jævelskap.

Lillesøsteren min mente at jeg «trener for mye.» Og at derfor går kroppen i protestmodus, slik at jeg blir tvunget til å slappe av. Jeg syntes ikkje at jeg trener for mye, og i sommer har det blitt heller så som så med treninga, heller mer på den late siden enn noe annet.. Syntes jeg. Jeg har vært vant til å trene 6 dager i uka.. e de siste måndene har det i snitt blitt 3, max 4 treningsdager. Kanskje har lillesøsterne min et poeng. Men du vet det Bloggleser’n.. det er forbanna irriterende.

I dag har jeg i praksis vært flatet ut i senga i hele dag. Nesten 39 i feber. Bare det å sette meg opp er slitsomt. Armene mine, som er vant til å løfte relativt tunge vekter, føles som blylodd bare jeg skriver litt på tastaturet på laptop’en min. Og hadde jeg orket, så skulle jeg funnet NOE å bebreide det på.

Til og med øyekulene mine føles varme.. som om noen har lagt en varm bandasje rundt dem..

Rart med det.. når man er neddynget av feber.. så klarer ikkje engang irritasjonen å trenge inn. Det eneste jeg har orket å gjøre i dag, er å ligge sidelengs i senga og lese bok. Ei utrolig bra bok, mind you, men likevel. Alt annet har vært er ork.

Så ja, jeg klager. Til deg som ikkje kan si meg imot. Jeg håper morgendagen blir bedre. Mye bedre. Ellers tilter jeg. (mer enn jeg vanligvis ville gidde å bruke energi på å gjøre)

Strong is the new skinny – JAHA?!

Hm..
Du har sikkert hørt uttrykket sjøl Bloggleser’n. *peke på overskriften til blogginnlegget*

Jeg regner med det skal bety at det å se sterk/muskuløs ut NÅ skal være ansett som mer attraktivt for kvinner, enn det å se mager ut. For, det er noe vi alle vet, å være attraktiv MÅ være vårt fremste mål. ALT vi gjør, som kvinner, må være med tanke på at vi skal fremstå som attraktive. Du må passe på å være slik som det kreves, slik det ønskes at DU som KVINNE skal se ut.

Sånne uttrykk irriterer meg. Hvorfor skal det hele tiden defineres hva som er «foretrukket».. og hvem sier at dette skal være noen form for fasit? Det er flott at flere jenter og kvinner ser verdien i å bygge litt muskler, men å knytte dette opp mot utseendet blir i beste fall feilslått. Menn skal trene for helsas skyld, mens kvinner skal trene for utseendets skyld? Sagt veldig polarisert så kan man sitte igjen med inntrykket av at det er DETTE som ligger til grunn for slike …. slagord. Og jeg ser ingen grunn i det hele tatt til å engang forsøke å ta det innover seg. Det er hverken mer eller mindre attraktivt. Det kommer helt an på personen, og helt an på preferansene til den som er betrakter. Trening bør være motivert av helt andre ting.

Og det er alltid noen som skal mene noe. Som ikke føler seg vel med mindre de får definere en mal som de føler at alle bør strekke seg mot. Og for oss kvinner – selvsagt – utseendet. Det er alltid noen som innbilder seg at DERES måte å leve på, deres preferanser, deres rammer – er den ultimate sannhet. Og alle andre som ikkje faller inn i den kategorien er det noe i veien med. Sånne mennesker er det lett å få mentale kramper av.

Det er flott at noen føler at de har funnet oppskriften på sitt liv. Hvordan de bør legge opp veien som ligger foran dem. For all del. Legg gjerne en plan du. Men må du gjøre dette til en sannhet? Sannheter finnes i praksis ikke. Selv i vitenskapen så er enhver sannhet i beste fall midlertidig. Og DIN vei mot helse, om det er DET som er fokuset ditt, har ingenting med andre menneskers kropper å gjøre. Vi kommer alle ulikt satt sammen til jorda. Og vi må forholde oss til helse på hver vår måte. Det er slitsomt med mennesker som skal definere og fortelle ALLE om hva som er den rette tingen. Enfoldigheta er som et sinnsyk hakkespett på en metallstang.

For meg så blir det mat- og treningsregimet masete og hysterisk. Å alltid ha et fokus på ka man skal spise.
Helt ærlig så syntes jeg ikkje mat er så spennende. Det er brennstoff, og noe av det smaker bedre enn det andre. Men jeg tenker kun på mat om jeg er veldig sulten. Utover det så kunne jeg ikkje bry meg mindre.
Men hey, jeg har faktisk SMAKT proteinpulver, som også kvinnfolk/jenter har begynt å gnåle så veldig om no for tida.. det smakte omtrent sånn som jeg innbilder meg at oppsmuldra, våt papp smaker. Mmmmm… knallgodt.

Jeg overhørte noen jenter for noen uker siden som snakket om hvilket proteinpulver de burde kjøpe, hvor mye de fikk i seg av det i løpet av en dag/uke/whatever.. og kordan de håpet at det skulle få fettet til å forsvinne og musklene til å komme frem. Og dette var pinnedyr av noen jentunger, som hverken hadde muskler eller fett. Gawd… tenkte jeg.. er det mulig? For deretter å lukke ørene slik at jeg slapp å få med meg resten av samtalen. Det ble rett og slett for tussete.

Nårtid skal fokuset komme over på:
– Dette gjør deg godt
– Dette bidrar til å forbedre helsen din slik og sånn
– Dette gir deg mer energi
– Dette … fyll inn resten

Nårtid skal fokuset flytte seg over på det positive? Gleden ved å røre på seg? (og da ikkje nødvendigvis til blodsmaken siver inn i kjeften). Gleden over å orke flere ting? Gleden over å få mer energi? Føkk det med utseendet. Det endrer seg gjennom livet uansett. Kroppen er en farkost. Du skal ikkje slite den ut flere tiår før du skal legge den fra deg. Du skal ikkje tvangsfore den med protein, som om du var en gås som skulle få frem den beste leveren før du ble kverka. Men holder du på sånn så har du nok noe til felles med gåsen, uten at jeg skal utdype den så veldig 😉

Jeg liker å trene. Jeg liker – nå – å presse meg – litt. Blir det for heftig mye press-på-ta-i-no så har jeg en tendens til å bli sur. Jeg liker å trene MED kroppen, ikkje trene med piske-kroppen-til-innsats mentaliteten. Jeg tror ikkje det kommer til å gi meg noen gevinst. Blodsmak i kjeften er ikkje så delikat. Og absolutt ingenting å hige etter. Jeg tror ikkje at om jeg ligger flatet ut etter ei trening, så har jeg tjent noe på det. Jeg er av dem som har tro på oppmuntring. Og jeg merker at når jeg trener med «oppmuntring» som bakgrunnstema, så orker jeg mer. Jeg får til mer. Jeg blir mer fokusert.
Skal ikkje påstå at DET ville fungere for alle andre. Kanskje noen trenger pisken. Ka pøkk vet vel jeg. Men for min del.. nope.

Alle tjener nok sikkert på å trene.. Men.. men ingen tjener på dette kakafoniet av mas som vi utsettes for fra alle kanter om utseende, kropp, mat, trening, mengden av trening og blablablabla.. Gaffateip.. man ska’kje kimse av fordelene gaffateip kan gi oss. MASSEVIS av gaffateip.

Strong is the new skinny… hm.. hvorfor må det overhode være et mål.. om å være noen form for «skinny»?

Avkledt til skinnet

Når jeg setter meg ned for å skrive denne posten så spør jeg meg selv..

Kan jeg skrive denne uten å bli spydig?

Jeg har en liten følelse av at jeg kan komme til å slite en liten smule med den. Rett og slett fordi jeg blir så forbanna oppgitt.

Først har du Aulie-dama som knipser seg sjøl i undertøyet for å vise at hun er sterk, mentalt da antar jeg. Så har du Helle, som på en noe spydig og humoristisk måte slår mynt på denne halvnaken-poseringen, hvilket jeg må innrømme at jeg lo høyt av første gang jeg så den. Sarkasme faller stort sett ned på min side av synspunktene.

Så sneiet jeg innom en artikkel på nettavisen der Linn Skåber blir intervjuet om ei bok som heter Bra damer, hvor den som skriver artikkelen åpenbart bare MÅ nevne Aulie. Alle ser på den som skriker høyest.

Blir dere ikke forferdelig lei av det dere også? Hvordan vi hele tiden skal presenteres med hvilke trekk vi burde hatt, for at vi skal oppfattes som sterke, selvstendige, stolt av oss sjøl etc? Personlig så anser jeg ikke det å blotte seg på nettet som et trekk som viser styrke, men gir meg heller assossiasjoner til noen som SKRIKER etter oppmerksomhet, og ikke går av veien for å vise både det ene og det andre for å få nettopp denne oppmerksomheta. Men det er jeg. For noen andre vil det kanskje handle om veldig stor mental styrke å blotte seg for åpent kamera. I såfall har jo pornoindustrien FLUST med svært sterke, selvstendige damer.

Hvordan liker dere den ironien, Ottar?

Jeg så også at det var noen som mente at Helle var blitt et symbol på naturlige kvinner, og en god representant for hvordan normale kvinner ser ut. Er det noe unaturlig med Aulie altså? At hun er mager er vel bare fordi hun er født med en sånn kroppstype?
Det er dette evige maset om at det skal finnes EN gitt type som skal illustrere oss «ikke-modeller» som jeg føler blir rart. Helle har en OK kropp hun. Ikke for tynn eller for feit, selv om hun gjorde sitt beste for å krølle magen på bildet. Aulie har en helt flott kropp hun også, selv om jeg ikke akkurat ser nyhetsverdien i at hun har stilt i undertøyet.

Så har du den boka.. der norske kjendiser kler av seg for kvinnekampen. Og jeg må være kørka her.. men hva har deres kropper med kvinnekamp å gjøre? På hvilken måte fronter man likeverd, individualitet og .. vel.. likeverd (igjen) ved å kle av seg?
Blir jeg mer likestilt av at kjendisdamer kler av seg?
Tro’kke det du.
Men for all del, dersom de tror det hjelper..

Når kvinner skal markere sitt likeverd… Hvorfor skal det ALLTID være med kropp i fokus? Javel, vi er pakket annerledes inn i kjøtt, blod, fett og sener enn menn. Men hjernen vår er i stand til å komme frem til samme lærdom, visdom, kunnskap, erfaring etc.. om enn ikke helt på samme måte, som menn.
Er det i mangelen på en hjerne de kan strippe, at de kler av seg inn til skinnet? Hvordan blir hud et symbol på styrke?
Dess mer hud, dess sterkere mentalt?

Jaja.. jeg forstår det kanskje en gang.. innbilder jeg meg, hvordan avkledte kvinnerkropper skal bevise vår likeverd – som mennesker. (Jeg kommer tilbake til snøstormen i helvete hele tiden, gjør jeg ikke?)

Kjærlighet til vann

Jeg sitter og leser en artikkel i VG om et nytt badeland. Lalandia.
Og ser bilder av folk som storkoser seg i badelandet. Selv bittesmå babyer. Blir en liten smule misunnelig, men det var ikke helt det jeg hadde tenkt å ta opp..

Er det ikke litt merkelig, når du tenker deg om, hvor mye vi mennesker elsker vann, om du ser bort fra den marginale delen av befolkningen som har vannskrekk? Og likevel sier de at vi har utviklet oss på tørre stepper og i dype skoger. En gang langt tilbake i tiden et sted, så vandret vi altså rundt på tørrsvidde savanner.

Hvor kom da kjærligheten til vann fra? Andre pattedyr er generelt sett ikke like glad i vann som vi er. Prøv å dytt en løve uti vannet, og se hvor glad den blir (det kan hende det blir litt lite igjen av deg etter et sånt forsøk, men alt i vitenskapens navn, right?) Det er jo ingen som har fortalt eller lært opp babyer til å like vann, likevel er de som små delfiner som dupper rundt i vannet, hvis de bare får sjansen.
Og det er ikke til å komme utenom at mennesket som art, er veldig opptatt av vann. Vi lager fontener, for nytelsens skyld. Vi beroliges av lyden av rennende vann. Vi elsker, genrelt sett, å oppholde oss i vann. Og jeg vedder på at de aller fleste lar seg fascinere av store akvarier og vesnene i vannet.
Vi har mytologi om mennesker i havet, halvt menneske, halvt havdyr. Vi har guder som styrer havet, vannet. Elementet vann.

Så jeg tygger litt på tanken. Kan det være at vi ikke helt stammer kun fra tørrsvidde savanner? Kan vi har hatt en utviklingsfase i havet (etter at vi ble primater logisk nok). Eller er det en forskjell? Stammer noen av oss «mer» fra havet enn andre? Jeg vet ikke.. jeg bare fabulerer litt for meg selv. Kanskje var vi vel så mye havprimater som savanneprimater en gang langt tilbake i tiden.

Det er uansett en forklaring som ligger skjult i fortiden et sted, på hvorfor menneskedyret elsker vannet.

Dagene som går

Noen ganger, når jeg ser meg selv i speilet, og legger merke til at jeg så vidt begynner å få rynker, så begynner jeg å tenke fremover. Lurer litt på hvordan jeg kommer til å se ut og hvordan jeg kommer til å tenke, når og hvis jeg blir gammel. Lurer på hvordan verden er.
Det er mange som ser ut til å tro at når vi i vår generasjon blir gamle, så har verden forandret seg så utrolig mye. Jeg tror egentlig ikke det vil skje. Selv om nye teknologier dukker opp, selv om vi lærer oss mer om verden vi lever i, så tror jeg at mennesker 40 år fra nå … 50 år fra nå.. vil være lett å gjenkjenne for oss sett fra her og nå ståstedet..

Jeg burde kanskje begynne å føle årene etterhvert, i og med at jeg har rukket å bli 36, men jeg tenker aldri over tid. Ikke noe særlig iallfall. Men meg som gammel… blir forhåpentligvis en litt visere utgave av meg selv. En som har skjønt mer av verden hun lever i. Jeg tror at om jeg kan gå i graven med det, så skal jeg si meg fornøyd.

Det er en ting jeg heller ikke klarer å pakke tankene mine rundt.. det at jeg en gang skal gå i den før nevnte graven. Vel gå og gå fru Blom, la oss nå håpe for de som skal få meg i grava at jeg ikke reiser meg opp og melder meg frivillig til å tusle nedi bakken. Det ville blitt litt for morbid, selv om noen zombiefilmer er lett underholdende.

Livet, døden og alt det der imellom. Jeg vet ikke… jeg syntes ikke rynker er ille. Jeg syntes ikke tanken på alderdom er ille. Det er tross alt da kun personlighet skinner gjennom. Eller mangelen på sådan. I mellomtida tar jeg en dag av gangen.. og syntes fremdeles det er stilig at jeg endelig har begynt å få litt rynker.

Vil jo ikke se ut som en banræv resten av livet heller..

En svingom på isen, og så er det over

Det er såre lett, ikke sant? Å si at man egentlig bryr seg om de dypere verdier i livet. Å si at man egentlig ikke er fokusert på kropp. Og ja, herregud så dumme folk er som hekter seg opp i vekt og form og farge, nær sagt. Hva tenker de på? Skjønner de ikke at ting som ligger dypere i menneskenaturen er viktigere?

Vel, når vi tenker oss om, så vet vi alle at hva vi veier og hvordan vi ser ut strengt tatt ikke er av noen avgjørende betydning.
Du blir ikke flinkere i det du jobber med om du er 5 kg lettere.
Du blir ikke en bedre elsker/elskerinne om du blir 5 kg lettere.
Du blir ikke en bedre venn/venninne om du er 5 kg lettere.
Ikke en bedre mor eller far heller.
Ingenting blir bedre i livet ditt om du går ned 5 kg, 10 kg eller 15 kg.

Likevel er folk ulykkelige pga vekta, sier de. Hadde de bare greid å gå ned i vekt, så hadde de blitt så veldig veldig VELDIG lykkelige, contra hva de er nå.
Jeg har bekjente som insisterer på at de ikke er opptatt av vekt, form og farge, men som likevel med ujevne mellomrom opplyser meg om hva de veier, og hvor mange gram de har gått ned siden sist gang de gnålte om vekta si til meg.
Men opptatt av vekt? Nesh, hva er nå det for slags tullprat?

Hva er det med oss, som velger å overfokusere på disse tingene?
Alle kropper er ulike. Hvorfor strever folk etter å se ut som andre? Man kan aldri bli som andre, man kan bare bli seg selv. Spiller det noen rolle om du veier 75 kg, eller om du veier 65? Spiller det noen rolle om du forrige måned veide 70 kg, og nå veier 68.3 kg? Hvorfor skulle du overhode gidde å bry deg?

Jeg kom meg opp tidlig i dag. Og jeg skummet gjennom tv-kanalene mens jeg tygget i meg frokosten. Og det slo meg, mens jeg så kjendismenn med tunga stappa oppi drøvelen på skinnmagre fotomodeller i musikkvideoer, og da ei kvinnelig sangstjerne gnikket seg opp etter bilen på en annen video mens hun sang om hvor mye hun skulle jobbe for å holde seg tynn og lekker og fresh for mannen sin til enhver tid, at vi lever i et fette kjedelig samfunn.
HERREGUD så gørr!!

Kropp…
Mennesker. Det er bare kjøtt og blod. Sener og bein.
Holdningene til kropp og menneske er som å ikke kunne se på et maleri dersom man ikke har gullforgylt ramme og alltid har børstet hvert minste støvkorn vekk, sånn at RAMMEN glitrer og skinner. Hvorfor er rammen blitt viktigere enn maleriet? Hvorfor må media, et troll med utallige hoder, kun se rammen. Jeg misliker denne delen av samfunnet. Jeg misliker fokuset på det overflatiske. Jeg misliker forventningene om en uniform kropp. Noen mennesker er naturlig magre. Noen mennesker er naturlig fyldig. Noen er midt i mellom. Noen er av natur litt mer muskuløse. Noen mer kompakte etc etc. Dere skjønner hvor jeg vil hen.

Man kan ikkje sulte seg vekk fra døden uansett hvor hardt man prøver..

Menneske vs kjønn

Miraklenes tid er ennå ikke over, jeg fant faktisk en artikkel i VG(!!) som jeg tok meg tid til å lese. Artikkelen hadde den klingende overskriften Seksualisering skader unge jenter ..

I seg selv er artikkelen helt kurant. Den snakker om hvordan kvinner og jenter får et skjevt bilde av hva de er og skal være (les: menneske vs kjønnsobjekt). Og at kvinner blir fremstilt som tanketomme fjols som er der for å se pen ut og spre bena for kåte menn, er vel ikkje akkurat noen nyhetsbombe.

Men jeg lurer nå litt på, hvorfor det alltid kun er jenter og kvinner som tar såkalt skade av denne utrolig enfoldige fremstillingen av mennesket som man ser i media.
Det påvirker altså ikke usikre unge tenåringsgutter at de ser at det fremstilles som om alle skal stille med sixpack og evig duggfrisk harding (som jeg så treffende har lest på et skilt jeg passerte her i Bergen)?
Jeg har hørt historier om svært unge gutter som går på viagra, fordi det forventes at de skal holde det gående hele natten. Bokstavelig talt. Og forventningen om at de alltid skal ha lyst. At det spiller ingen rolle, så lenge ei dame tilbyr seg, da er de som siklende bikkjer over fristende bein.. og glemmer alt annet.
Blir ikkje gutta og mannfolk forbanna lei av dette evindelige gnålet om kjønnsorganet sitt, og hvordan det forventes at de alltid skal ha fokus på det? Menn påvirkes altså ikkje av samfunnets holdninger de da? Unge gutter får ikkje et skjevt bilde av kropp og seksualitet.. de er bare den overkåte «forgriperen» som bare .. vel .. er sånn?

Jeg er helt enig jeg. Fokuset på sex i dagens samfunn har fått absurde proporsjoner. Jeg er enig i at det er på tide at folk, spesielt i media, begynner å ta seg sjøl i nakken, og ikkje fremstille folk som et stykke kjøtt, som kun går rundt på instinkter. For det drypper inn, ubevisst, som vann mot stein, når man får samme beskjeden repetert om og om igjen.
Du er kjønn først. Så individ. Så menneske. Kjønn først. Din fremste plikt. Kjønn først.
Men jeg er derimot ikkje enig i at dette kun påvirker jenter og kvinner negativt. Jeg tror at folk er lei dette, på begge sider av kjønnsfronten. Og jeg tror at det kan påvirke gutter like negativt som det påvirker jenter. Og skape psyko forestillinger om hva de skal bidra med som sexpartner, kjæreste, samboer eller ektefelle.

Min påstand er nå fremdeles det at vi først og fremst er mennesker, så individer, og deretter kjønn. At folk som styrer media ikkje er i stand til å skjønne såpass, sier mer om deres mentale kapasitet enn om noe annet. Og ja.. jeg er utrolig lei av maset og gnålet om sex i media. Det er nok nå.. mer enn nok

Skamme-fy-skamme-seg

Det begynner nesten å bli tragikomisk.. med mer vekt på det tragiske enn det komiske. Jeg har sluttet å flire litt oppgitt. Nå er jeg bare irritert. Jeg er LEI av dem!!

Dum som jeg er så flippa jeg innom en kanal her forleden som hadde noe jeg fort skjønte var ett av disse halleluja-du-blir-tynn-om-du-gjør-som-vi-sier programmene. Ei ekkel hylete lita kjerring traska gjennom huset til et ektepar som var veldig glad i cola, og hylte som en stukket gris da hun fikk øye på masse cola ute i et kott eller noe i den duren.
Hun snudde seg mot dama i paret og utbrøt; «skammer du deg ikke?!»

Og da bråstopper det for meg med en gang…

Jeg er helt enig i at mengder med cola ikke er godt for kroppen. Sukkerinntak bør begrenses. Så langt er jeg enig med helsefrikene…
Men.. jeg får litt spyfølelse av dem. De virker mer interessert i å fortelle alle som lever usunt hvilke forferdelig late, ekle og dorske mennesker de er.. sammenliknet med dem selv.. den «O så fantastiske eliten av salatspisende helsefriker».
O amen. La oss alle bøye oss i støvet og gi dem nesegrus tilbedelse. (de har snøballkrig i helvete før jeg gjør det, men det er en annen sak)

Mat… mat mat mat og atter mat. BLÆRK!!!
Og sukker er liksom hovedfienden nå. Mhm.. f.eks. herdet fett er helt sikkert knallsunt nå som sukker er blitt den gastronomiske Saddam.
Jeez.. kan de ikke fremstille det som om de har LITT vett mellom ørene iallfall? Skamme seg over hvilken mat man spiser. Hvorfor i heite helvete skal man det? Er man liksom et bedre menneske om man stapper i seg gulrøtter, salat og maaaaager mat og hyler av innlært mote-redsel bare noen nevner ordet sukker? Er det liksom da man er et moralsk godt menneske, som ikke trenger å skamme seg over det man putter i munnen?

Jeg er så fette lei av at folk skal bruke mat som en pekepinn for hva slags person man er. Skal jeg bruke deres tankegang, så vil jeg si at salat-snerpene er så visst ikke alltid å foretrekke, snarere tvert imot. Jeg oppfatter svært mange ganger mennesker som er ekstremt fokusert på mat og helse som usympatiske kontrollfriker, som ikke hadde hatt vondt av langvarig terapi hos psykolog.
Mat er brennstoff. Punktum. Ikke mer. Ikke mindre. Slutt nå for helvete å mas om det. Hadde media og såkalte kosteksperter holdt litt mer kjeft, og ikke mast så jævlig, så tror jeg folk hadde blitt mye mindre stressa til mat, og ting hadde roet seg ned sakte men sikkert. Selv ikke Roma ble bygget på en dag. Men neida, her skal pekefingeren, skammekroken og gapestokken frem til alle som ikke lever på en superdupermegasunn måte. *SCPHØY*
Folk blir oppfucka i hodet og stressa av alt gnålet om mat, hva som skal spise, hva som er sunt til enhver tid etc. Stress utløser hormoner i kroppen. Hormonene gir økt apetitt.. Apetitten vil ha kjappe løsninger.. folk spiser drittmat for å mette denne følelsen, som i bunn og grunn går ut på å dempe stress.

Jeg har iallfall bestemt meg for… at jeg ALDRI kommer til å lytte til disse ekspertene. Jeg følger min egen kropp. Så kan de hyle på salatfjellet sitt alt de makter, til kruppen tar dem.

Jo før jo heller.

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.