Kategorier

oktober 2017
M T O T F L S
« sep    
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  

Vandrende tanke

Jeg har troen på meditasjon. Som en metode for å lære seg å være mer tilstede i livet.
Ikke det at jeg er spesielt god på det.. 2 av 4 ganger jeg har forsøkt så sovnet jeg. Det var jo ikke akkurat meningen.
Men de 2 andre gangene klarte jeg å slippe tak i tanker, følelser etc.. og bare fokusere på pust og hjerteslag.
Problemet var bare.. den ene av de to gangene.. så ble hjerterytmen så sakte at jeg begynte å bli bekymret, og – vips – der var jeg ferdig med DEN mediteringen.

Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg har forsøkt veldig mye siden den gang. Mer som i ikke i det hele tatt, når jeg skal være ærlig.

Men for min del finnes det en annen måte å oppnå en form for nedbremsing av tankestrømmen.
Jeg kaller det for å «flyte».. Det er rett og slett å la tankene få flyte dit de selv vil. Jeg har det som innsovningsrituale om kveldene, og mange ganger kobler jeg bare omverdenen ut, og flyter med tankene. Det er en forskjell fra dagdrømmeri.. for jeg «instruerer» ikke tankene mine i noen historie eller noe sånt, jeg bare lar dem flyte med den mentale/emosjonelle vinden, og ser hvor det tar meg.

Jeg tror også – for min del – at det å legge merke til detaljer i omgivelsene.. eller løfte blikket fra hverdagen.. hjelper meg i å koble ut og meditere.. om enn på min egen måte. For meg blir det weird og litt… hva skal jeg si.. koreografert nesten, hvis jeg skal sette meg ned og bestemme meg for å tenke på ingenting.
Jeg gjør det mange ganger når jeg «flyter» … tenker på ingenting.. that is. Men jeg tar aldri en bevisst avgjørelse om at NÅ skal jeg ikke tenke på noe.

Selvsagt… min beste form for meditasjon.. er å skrive på historiene mine eller male/tegne. Da finnes ikke resten av verden allikavel.

Men ja.. å flyte med strømmen på innsiden.. stilner kakafoniet på utsiden. 🙂

En motvillig skeptiker

Kanskje er det litt fåfengt, men jeg forsøker å få meg selv til å tro på det overnaturlige, i sine mangeslunkne former.
Og jeg forsøker å argumentere med hvorfor jeg skal tro på det ut fra et rasjonelt ståsted. Lykkes jeg? Ikke litt engang.

Og da har jeg en del opplevelser i bagasjen selv som kan få meg til å løfte både ett og to øyebryn når jeg forsøker å finne den logiske og rasjonelle forklaringen på dem. Men jeg lar ikke fantasien få lov å komme med forklaringene, for min fantasi kan være way out there, så den lytter jeg iallfall ikke til når jeg skal ha forklaringer på reelle eller påståtte fenomener.

Så har jeg kikket på videoer på youtube, med såkalte paranormale vinklinger. Så langt har ingen av dem overbevist meg. Ikke i nærheten engang.
At noen løper rundt med et kamera, evt et nattkamera og sier; «hysj! Hørte du også det?!» og forventer at DET skal være noe form for bevis, fremstår bare som det rene skjære vissvass i mine øyne. For beleilig nok så er det ALDRI et kamera som er fokusert på der de KAN SVERGE PÅ AT DE NETTOPP SÅ ET FULLSTENDIG GJENFERD! Og det er alltid mystiske lyder når ikke alle i teamet er på samme sted (og da trekker jeg den konklusjonen at andre i teamet er og lager «nisselyder» for å sprite opp shaiten deres). Og bildekvaliteten er forbausende dårlig, selv for de som skal være profesjonelle.. og i disse dager, med mobilkamera med «en million pixel i oppløsning» så blir det bare fjollete.
Og like påfallende er at det at dersom de får på kamera at noe faller ned, så er det ALLTID så langt borte at det ikke er en sjanse i helvete for at du ser trådene de garantert har festet fast i tingene, med mindre de filmer med Hubble-teleskopet. Og det gjør de jo ikke, det er mer anti-hubbel de filmer med, med en så dårlig oppløsning at legoklosser fint kunne erstatte dem.

Men jeg har LYST å tro på det. Jeg har LYST å tro at de som har vandret heden fremdeles er rundt oss, iallfall innimellom. Hvorfor de da skulle bruke tid og krefter på å sitte i et mørkt kott og åpne og lukke dører, er en helt annen sak. Og det er DET som gjør det hele så lite troverdig. Forteller de oss at dersom det er en eksistens etter døden, så er det så kørka alle blir. «nei, jeg får vel åpne ei dør da… » Seriøst?
Problemet er at det er så såre lett å fabrikere såkalte bevis. Det er så lett å legge litt CGI på filmene sine og forsøke å fremstille det som ueditert film. Det er så lett å si at hver minste lyd MÅ VÆRE ÅNDER, og drite i at det garantert har en logisk forklaring.

Men så er atferden til de som er i slike show så sørgelig koreografert.. alt virker innøvd. De «spontane» reaksjonene deres er så oppstykket og innlært at jeg bare himler med øynene.

Ta dette som et eksempel. Et team undersøker et gammelt, nedlagt fengsel. Det er et stort bygg.
Når de kommer inn der så «føler» folk at det er en ekkel stemning, de føler seg nedtrykket, de hører merkelige smålyder, de ser lysglimt etc. Men ingenting av dette fanges opp på kamera til teamet.
Gamle bygg av typen «store bygninger av stål og betong» genererer ofte sin egen lydkilde, pga materialene som er brukt og strukturen på bygningen. Dette er infrasonisk lyd, så vi HØRER det ikke, men kroppen merker vibrasjonene. Infrasjonisk lyd gir oss lett hallusinasjoner fra alle sanser, fordi vibrasjonene også merkes i hjernen. Så at folk ser, hører, føler og lukter ting som ikke er der når de er under påvirkning av dette, er helt naturlig. Det samme er at de blir redde og engstelige. Mennesker (og andre pattedyr antar jeg) vil instinktivt sky unna områder med infrasonisk lyd, fordi det har en såpass ekkel effekt på kroppen. Men dette tar de aldri med som en forklaring. Det er bare rallingen til lillaskrullene og de som har røkt de sure sokkene sine litt for ofte som slipper til med fargerike forklaringer.

Og vet du Bloggleser’n.. uansett hvor mye jeg forsøker, så tviler jeg på at jeg noensinne kommer til å klare å tro på dette. For fraværet av logikk og rasjonalitet er så skrikende at jeg nesten får hodepine av det.

Journalgeeker og andre rariteter

… For noen dager siden så jeg store flokker med trekkfugler som kom tilbake.. jeg liker våren.. selv den spede begynnelsen på den 🙂

Anyways.. moving on… jeg har kikket en del gjennom videoer på Youtube ang hvordan folk skriver journaler.
Og.. boy.. er det mye rart der ute. Og jeg må innrømme at jeg blir helt matt av det (spesielt) kvinner klarer å produsere av informasjonsflom om temaet.
Jeg har alltid vært relativt enkel i tankegangen der. Ok, så journal.. enten så skriver du, eller så drodler du litt i tillegg (tegner).

Åpenbart så er det en kraftig underdrivelse.
Spesielt fascinert ble jeg av alle som drev med det de kaller for «bullet journaling» .. som egentlig bare er stikkordslister/huskelister i en mer organisert form.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er et någet vimsete surrehode. Og det er utrolig ka de damene klarer å holde orden på. Og jeg er like fascinert over at de har så MYE de skal rekke over. Jeg lever et bedagelig liv. Det meste blir tatt i et rolig tempo. Og jeg blir helt andpusten av å se alt de skal rekke over.. i løpet av bare en stakkars dag.

I tillegg så finner de tid til å gjøre journalene sine om til fargerike utklippsbøker, med tegninger, klistremerker, maleri, billetter, bilder og hva det måtte være. Disse har da gjerne fullpakket dag i tillegg. (når i alle dager sover disse kvinnene?).

Jeg har alltid skrevet journal. Men jeg har ikke tatt vare på alle sammen. I etterkant angrer jeg litt på det, men gjort er gjort. Men jeg FINNES ikke strukturert. Jeg kjøpte meg jo en egen bok som det var planen å skrive drømmer ned i.. gikk det så bra tror du? Nope, ikkje litt engang. Så den boken jeg kjøpte til det, blir min neste journal. Rett og slett fordi det er ei dritkul lærinnbundet bok.. og jeg elsker sånt. Men ja.. strukturert. Nei, jeg har drømmer, tegninger, historie-ideer, egenkomponerte kalendere, huskelister og alt annet.. samlet innenfor samme perm, perfekt hulter til bulter. Trenger jeg å huske på en spesiell side, så bare legger jeg et bokmerke der – og det er like gjerne en gammel regning som brettes mellom der, som det er reelle bokmerker. Kanskje jeg skulle kjøpe noen? Anyways.. Voi tykjen ta .. disse folkene er driftige. Noen av dem har 7-10 ulike journaler.. til ulike formål.

Og merk deg dette, jeg mener dette ikke negativt eller sarkastisk på noen måte.. jeg er IMPONERT. Jeg skulle ønske jeg var mer strukturert mht til sånne ting. Men jeg vet det er dømt til å mislykkes. Hjernen min misliker sterkt regler, og det med å skulle skrive/drodle ett tema i EN bok, for deretter å switche til en annen bok når jeg skulle ta opp et nytt tema, hadde bare irritert livdriten av meg. Og hva bullet journaling angår.. well, jeg har ikke så mye på min liste over hverdagsaktiviteter, så det jeg må gjøre klarer jeg å huske.. nesten hele tiden 😀

Den skeptiske ape

Vi tror ikke på magi, gjør vi vel?
Vi tror på det vi kan påvise, og knapt nok det.
Vi tror på rasjonalitet og logikk. Vel, de fleste av oss.
Og vi er så stolte av skepsisen vi har fremdyrket som en mantra for samfunnet vi lever i.

Magi er for barn. Og barnlige sinn. De som ikke kan forholde seg til den VIRKELIGE verden. De som heller pakker tankene sine inn i drømmerier om Harry Potter sitt univers, om alver, tusser og troll. Og lillaskrullene, som vifter dramatisk med armene fulle av klirrende armbånd og som dramatisk forteller deg at I ÅR skjer det noe magisk i livet ditt. Det har de sett nemlig, i krystallkulen sin.
Du vet… klisjeene.
Så VI tror iallfall ikke på … «sånt» ..

Jeg har tenkt litt.

Hva om magi egentlig finnes? Men i en helt annen form enn det å «vifte med en tryllestav og -vips- så er verden en annen»?
For der har du oss Bloggleser’n. Om vi skal «gidde» å tro på magi, så skal det være sånn magi som skjer øyeblikkelig. Vi skal kunne knipse med fingrene og -poff- få har vi forvandlet folk vi ikke liker til en schtøgg padde.
Men dette er oss og øyeblikkelig-tilfredsstillelse-tankegangen. VI skal sette betingelser. Det er sjelden at mennesker gjør noe betingelsesløst. Det kommer alltid noen heftelser med.. «ja men bare hvis….»

Hva tror jeg i såfall magi er? Vanskelig å formulere. Jeg tror ikke på besvergelser og trylleformularer. Jeg tror ikke på tryllestaver og magiske gjenstander. Men jeg tror likevel at magi finnes, om enn i en mer jordnær form. Og jeg tror svaret ligger i måten vi velger å bruke tankene og bevisstheten vår på. Hvordan vi velger å lære om verden rundt oss, og om andre mennesker. Magien ligger gjemt inni deg et sted, den står ikke skrevet ned i støvete gamle bøker.

Du er det du tenker, Blogglesern. Mange ville sikkert protestere, og si at følelser kommer først. Men jeg tror ikke de gjør det. For følelser er et resultat av måten vi velger, bevisst eller ubevisst, å se verden på.
Du tror meg garantert ikke. Vi er tross alt en skeptisk apeart. «Homo Sapiens Scepticus», right? 😀

Men lek litt sammen med meg. Plukk et tema/fenomen du absolutt ikke tror på. Samme hva det er. Du velger.
Så flipper du 5-øringen i 4 uker, og later som om dette er 100% sant. Hver gang temaet kommer opp i hodet ditt, så gjør du som unger når de leker. LAT SOM OM det er sant. Det spiller ingen rolle at du «vet» at det ikke stemmer.
Plukk også tanken frem bevisst i hodet ditt iallfall 1 gang for dagen. Og lat som om dette er noe du tror fullt og fast på.

Så etter 1 md.. fortell deg selv, helt ærlig, hva du nå _egentlig_ mener om temaet. Jeg sier ikke at det nødvendigvis har fått deg til å tro på det du før overhode ikke trodde på. Sannsynligvis har det ikke gjort det. Men det vil ha åpnet tankene dine opp mot dem som gjør det. Du vil kanskje ha fått en større forståelse for mennesker som ser verden på den måten, der de tror at dette er helt riktig. Og det i seg selv, er litt av en magi. For selv om du ikke tror på temaet nå heller, så FORSTÅR du dem som gjør det.
See.. slik jeg ser det.. magi handler ikke om handgester, lysstråler som skyter ut av hendene på deg, instant-forvandlinger etc. Magi er et verktøy, som vi kan velge å bruke bevisst. Vi kan velge å gå inn i en tanke, og vha bevisst vilje og målrettet tanketrening, så kan vi få en større forståelse for verden vi lever i.

Vi trenger alle større horisonter. Selv Homo Sapiens Scepticus 🙂

Forbi grensen

Noe eller noen der inne åpnet burdøren. Og fuglen fløy ut.
Jeg står og myser mot himmelen og ser den forsvinne
Det er en lettelse
Den har flakset rundt bak i tankene mine i åresvis nå.. og vi har ikke kommet til noen enighet.

Men i dag – så brukte noe der inne en magisk nøkkel, låste opp burdøren og slapp den ut.

Du blir ikke savnet, men jeg er glad for lærdommen likevel..

Tegnene rundt oss

Jeg kom til å tenke på det med at folk ser «tegn fra oven» i de underligste ting i dag. Det som kicket i gang den tankerekken var at da jeg hadde tatt ut brøddeigen av bollen, så dannet deigrestene i bollen formen på et uglehode, og ved siden av det stod IF – med i’en oppned.

Jeg trakk litt på smilebåndet, og syntes det var et morsomt sammentreff, men jeg tar det ikke som noe mer enn det.

Men så begynte selvsagt de små grå å slå av en samtale seg imellom der inne. Forløp sånn noenlunde slik:

– Du vet.. enkelte mennesker ville sett på dette som et tegn på … noe
* Jasså? Et tegn på hva da?
– Ugler betyr sikkert noe.. kraftdyr f.eks
* Seriøst? Kraftdyr?
– Er det ikke det det heter?
**sjekke google**
* Jo det er noe som heter kraftdyr
– Ja, så noen ville sikkert tatt det som et tegn.. på noe..
* som f.eks?
– Vet vel ikke JEG vel.. dessuten så stod det IF der
* Det var med i’en snudd oppned
– Ja men altså.. jeg sier AT det betyr NoeSomHelst… jeg bare sier at NOEN mennesker ser på sånt som tegn i livet sitt
* Greit
– Så hva tror du ugle betyr?
* Ingeting?
– Ja men atte.. ugle? Sjekk google da?
* Hahaha.. ugle betyr at man er klarsynt.. kom igjen.. gi meg neste ukes lottotall
– Javel da.. men atte NOEN..
* Å hold no tåta!
– Ja men IF da?
* Det betyr at jeg burde skrapt bollen renere.
– Du er så kjip når du skal være logisk hele tiden

… Sånn går no dagan.. mellom ørene på meg.. Vi har det festlig.. jeg og mine små grå..

En dans med døden

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dette innlegget Bloggleser’n. Det er noen tanker som svirrer rundt i hodet mitt som er en smule vanskelig å formulere i ord. Og jeg vet ikke hvilke eksempler jeg skal bruke for å illustrere hva jeg tenker på.. så jeg får bare stupe ut i det, med bind for øynene omtrent.

Jeg har tenkt en del på folk sin dødsangst, og hvilke … utslag man får av det. For folk gjør så mye rart for å forsikre seg om at de ikke kommer til å dø. De kommer ikke til å forsvinne.

Det religiøse, i det å tro på guder og evig sjeleliv er det mest åpenbare.
For meg er guder og gudinner i beste fall symboler som folk forsøker å forstå livet sitt ut fra, og egentlig fantasifigurer som er diktet opp i et forsøk på å forstå – du vet – DEN STORE GREIEN. Livet. Evigheta.

Men i dagens samfunn så er det veldig mange, iallfall i vår del av verden, som ikke er spesielt religiøse. Det med guder, gudinner og evig søndagspiknik eller fortapelse gir ingen gjengklang i våre moderne hoder. Men vi er likevel redde for døden. For det er det store mysteriet vi ikke får noen svar på.. før vi selv må ta siste steget over streken.
Jeg tror at alt maset om sunnhet, helse og kosthold, f.eks. er et symptom på dødsangst.

Folk tror at bare de spiser et predefinert type kosthold, dropper visse elementer etc, så skal de unngå døden.
Folk tror at dersom de trener på den og den måten, så skal de ikke bli gamle i kroppen. De skal ikke forfalle. De skal ikke dø.
Folk tror at dersom de gjennomgår ulike behandlinger, så skal de lure døden, og – overleve.

For dersom du ikke tror på guder/gudinner og evigheta i sjeleform, hva skal du da tro på? Da har du bare deg selv. Og ingen ønsker – egentlig – at de skal opphøre å eksistere.

Likevel er det døden de alle danser med. De er så opptatt av å unngå døden. Av å unngå dårlig helse. Av å unngå usunnhet, at det nesten er alt de fokuserer på. Så glemmer de det.. ironisk nok.. å leve mens de har sjansen. Det lille blaffet av evigheta de er gitt, skyves i bakgrunnen, mens de fokuserer på å leve evig i en skjør menneskekropp.

Noen ganger, Bloggleser’n, så ser jeg så mye horisonter at dette fokuset forekommer meg som absurd. Og i kveld er en sånn kveld. Horisontene på innsiden er så allestedsnærværende, at jeg ikke klarer å pakke tankene mine rundt det at folk graver seg ned i små tunneler for å unngå å se evigheta i øynene.

Når folk en gang åpner seg for evigheta, så vil de kanskje skjønne… at alt dette fokuset på å unngå døden er å skusle bort livet man er gitt. INGEN av oss kom hit for å overleve – fysisk. Vi kom hit for å lære – hver vår lekse. Kanskje er det vår eneste sjanse. Jeg vet ikke. Og jeg syntes det er tragisk at folk gir fra seg muligheta.. for å klamre seg til kakafoniet av løfter om en måte å lure døden på. Ingen lurer døden.

Når jeg forholder meg til mennesker som forsøker å overbevise meg om at de har funnet svaret på hvordan man IKKE skal dø, så har jeg lyst å bare løpe det jeg er god for. For det er en smittsom tanke. Og en ødeleggende tanke. Men en del av meg syntes synd på dem. Oppriktig synd på dem. For de TROR fullt og fast på svaret sitt, på nøyaktig samme måte som dypt religiøse mennesker tror på sine guder og gudinner. Og de må opprettholde det på en aller annen måte, ideen om at DETTE er måten å ikke dø på.

Personlig så tror jeg at holdningene våre til vår fysiske verden, på alle nivåer, er den viktigste faktoren. DEN avgjør i veldig stor grad hvordan menneskelivet oppleves. Hvordan har jeg ikke konkludert med på noen måte. Jeg, som alle andre, lærer.. og jeg forsøker å forstå det. Men jeg tror at dersom folk TROR veldig på en … løsning, om du vil, så vil placeboeffekten så inn for fullt, inntil sluttstreken kommer. Eller før, dersom de lytter til den lille stemmen i hodet som snakker om at dette bare er mentale rømningsveier.
Jeg har heller ikke lyst å dø. Men leve evig i en menneskekropp? Det er selvsagt ikke mulig. Og jeg VET det. Og jeg har ikke tenkt å bortforklare det for meg selv på noen måte. Jeg takler ting best når jeg innser sannheta. Så jeg danser ikke noe særlig med døden, vi vet begge hvor vi har hverandre, kan du kanskje si..

Folk hadde trengt horisonter. Menneskemuldvarpene. Så innså de kanskje hvem som alltid er dansepartneren deres i dette overflatiske fokuset. Man kan ikke leve, om man hele tiden skal være fokusert på å ikke dø.

Siste fase av ferien

Det gjør _egentlig_ ikke så mye at ferien går mot slutten. Jeg har denne uka igjen, så er det tilbake på jobben. Men det er helt greit. Jeg har hatt en veldig bra ferie i år, og siste uka brukes primært til sløving uansett.. Så jeg skal ikke klage et sekund.

Men jeg kjenner at jeg begynner å bli rastløs. Har hatt 3 ukers ferie fra treninga også… rrrrrastløs. På tide å få rørt litt på seg igjen. Begynner denne uka, med rolige økter.. før neste uke blir «som normalt».. greit å gå litt rolig inn i det. Regner med at jeg får godt med gangsperre likevel.. Men hey.. å løfte vekter er gøy.. så da er det greit 🙂

Det styrtregner her i Regnbyen akkurat nå. Passer meg perfekt. Så kan introverten i meg fryde seg over å ta dagene helt med ro, og bare bruke tiden på meg selv. Er ikke det en gave, så vet ikke jeg 🙂 🙂 😀

Så.. no sitter jeg bare og venter på at den verste vertikale styrtsjøen skal roe seg.. så er jeg ute av døra og på treninga 🙂

Og ja.. jeg oppdaget, da jeg kom hjem fra siste feriested, at det har kommet tomater på tomatplantene mine. Heldigvis har de 1 uke av juli og hele august på å modne enda 🙂 Yeah.. tomater.. Eg e FLINK! 😉

Verdt å minne seg selv på

Noen ganger glemmer jeg.. hvor deilig stillhet kan være. Det å bo i bynære miljøer fører til at man blir så vant til lyden av … siviliasjonen.. at stillheta kommer i bakevja. Det er flott å ha muligheta til å minne seg selv på det.
Jeg liker stillheta.

Stort sett har jeg glemt lyden av rullesteiner som blir vasket av bølgene. Det gjorde godt for sjela å bli minnet på det.
Jeg liker lyden av havet som vasker en rullesteinsstrand.

Noen ganger glemmer jeg, eller foretrekker å la være å tenke på.. utgangspunktet.
Det er en god ting at man har muligheta til å bli minnet på det. Startpunktet, sort of. Da ser jeg hvor langt jeg faktisk har kommet. Det er alltid en god ting å kaste et blikk over skuldrene, en sjelden gang.

Jeg liker lyden av det som ligger bak hverdagslydene jeg har blitt vant til. Det ligger en åpenbar balanse i det. Som jeg håper jeg tar med meg videre.. når høstmørket og stormene kommer. Runde, rullende steiner i havet, stillheta og utgangspunktet. Dette er en bra sommer så langt 🙂

Påfallende likheter

Jeg så akkurat slutten av et program om folk som jakter på UFO’er.. en dokumentar om hvordan de jobbet.

Og det slo meg plutselig..

Pussig så lik beskrivelsen av romvesen er.. med fortidens underjordiske?
De har liknende utseende, de har liknende atferd.. de er menneske-liknende, og må respekteres MER enn mennesker, fordi de er farlige … eller gode.. alt ettersom hvordan MENNESKET oppfører seg. De har spesielle steder de oppholder seg på.. steder omgitt av spesiell energi.. «bostedene eller farkostene» er runde.. de underjordiske bodde i magiske hauger.. romvesenene holder til i kuleformede eller diskformede farkoster, som minner veldig om hauger om du tenker deg om.

Eller romvesnene minner om beskrivelsen av demoner.. som er ute etter å legge verden under sitt herredømme.. og erobre verden og menneskeheten..

Man kan lure.. om nåtidens romvesen er nettopp det.. en erstatning for de mytologiske vesnene vi ikke lengere «tror» på.. fordi det er dumt.. og romvesen.. er liksom så høyteknologiske.. Moderne mytologi .. contra gammeldags mytologi.. same shit, different wrapping.. vi gjentar oss, om og om igjen, og er ikke engang klar over det 🙂

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.