Kategorier

januar 2018
M T O T F L S
« des    
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  

Tilløp til panikk

Tidligere i dag.. eller dvs i går, siden det er over midnatt nå.. så skulle jeg oppdatere bloggapplikasjonen.

Det var ikke det smarteste.
Det viste seg at den oppdateringen føkket opp tilgangen til frontsiden og admin-siden.
Kjeeempegøy.

Fikk bare «access denied» hele tiden. Uansett hva jeg gjorde av endringer på filene som ligger «bak» bloggen.

Heldigvis har WordPress et arkiv liggende, med de tidligere versjonene.
Så mitt siste forsøk var å nedgradere til forrige versjon. Et stort lettelsens sukk, skal jeg innrømme, da alt da kom opp og kjørte igjen.

Neste gang de kommer med en oppdatering.. så skal jeg IKKJE oppdatere før jeg har ventet noen dager + lest på forumene deres om det er noen problemer med den nyeste oppdateringen.

*mumle*

År i bagasjen

Jeg begynte så vidt å blogge i 2005, mener jeg det var. Og jeg har snart holdt på i 10 år, uten at jeg har markert meg veldig mye i hverken den ene eller den andre retningen. Og det er egentlig helt greit. De aller fleste av oss som skriver på blogger blir ikke lagt merke til. Og jeg er rimelig sikker på at det er mange som lurer på, hvorfor i herrens navn gidder folk – som meg – å fortsette å skrive blogg når «ingen» ser det?

Det er et veldig godt spørsmål.

Men for meg handler det om 2 ting. En måte å få skrive nøyaktig slik jeg selv vil, om temaer jeg selv foretrekker. Det andre er at det er en brilliant måte å bedrive skrivetrening. Når en bloggpost er publisert, så endrer jeg en del ganger på den, og bytter om på setninger etc. For å få frem det jeg mener. Og det er ikke et behov fra min side hverken om å bli sett eller ha hele verden som haleheng til det jeg gjør. Jeg har en counter på bloggen, og ser at i snitt er det 5-10 stk innom per dag, som et maksimum. Og det syntes jeg er hyggelig. For meg er det også hyggelig at det som får mest tilslag er bloggpostene mine om drømmetydning og drømmesymboler. Det setter jeg enda mer pris på. For det er et tema som jeg kunne diskutere i timesvis uten å gå lei av det. Kanskje til andre menneskers utmattelse. Generelt sett er folk ikkje veldig interessert i temaet. De ønsker et bombastisk svar. I den tro at å drømme om fargen rød – betyr kun 1 ting. Og når jeg kommer trekkende med at hvert eneste symbol kan bety nesten et uendelig antall ting, så ser man bare at blikket til folk blir fjernt og de kobler seg ut. Er man interessert i drømmer – på ordentlig – så snakker man mye utelukkende til seg selv. Takk høyere makter for forum på internett. Men nå kom jeg meg ut på avveier igjen..

Blogging var det jeg skulle skrive om. Vel egentlig liker jeg ikke ordet. Det er blitt et skjellsord. Det gir de fleste assossiasjoner til småjenter som skal vise puppene, klærne og maten sin. Og der er jeg definitivt ikkje. Ikkje i nærheten engang.
Men jeg bruker også bloggen til å eksperimentere med web-grensesnitt. Ikkje det at jeg har gjort EKSTREMT mye ut av det, men jeg syntes det er gøy å sitte og endre småting og få layouten til å se ut slik jeg vil ha den. Nøyaktig slik jeg vil ha den. Jeg liker å putle med det grafiske. Jeg har f.eks irritert meg over galleriet mitt.. som ligger oppe under menyen «egen kunst». Den viste bare en del av bildene.. så måtte du bla til neste side.. og du fikk da bare veksle mellom bildene på DEN siden. Tror jeg har funnet ut av det, en midlertidig løsning iallfall. Ikke helt fornøyd med sånn det er no heller. Men det er ok. For dette gir meg noe å bryne hjernecellene mine.
I bunn og grunn er bloggen blitt en slags digital lekeplass for meg. Jeg skriver ikke like mye som før.. men jeg mekker i bakgrunnen på ulike typer funksjonalitet, og forsøker å lære meg og forstå kordan urverket bak bloggen tikker rundt.

Jeg opprettet jo for en tid tilbake «Underflaten» også. Som er stedet der jeg legger ut .. prosa, poesi, noveller, essay etc. Syntes det er greit å dele det opp. På hovedsiden finner du det som foregår på overflaten.. eller meninger om ulike temaer.. og i modulen for «Underflaten» finner du det som kun foregår i mitt eget hode. Kan være at jeg kommer til å segregere det enda mer fremover.. får se ka jeg gjør. Men det er det som er det fine med det. Jeg kan gjøre nett som jeg vil. Jeg trenger ikke forholde meg til andres regler og idèer. Hvilket passer meg perfekt når det gjelder den siden av meg som har skrivekløe. Og siden bloggen er lite besøkt, bortsett fra de litt sære sjelene som finner veien utenom «hovedgaten» .. så ligger det en enda større kreativ frihet i det. Jeg må ikke opp på barrikadene og forsvare meninger og holdninger overfor en eller annen som «føler seg støtt» av det jeg skriver eller tegner/maler.

Hvis noen hadde spurt meg om jeg ville anbefale dem å begynne og blogge, så ville jeg definitivt svart JA! Også fordi det å skrive en blogg gjør det flinkere til å se ka som ikke bør være på nett i det hele tatt. Man har faktisk muligheten til å beholde et blogginnlegg helt privat, slik at man kan tenke gjennom det vel og lenge før man evt velger å publisere det. Så om det er noe man ønsker å FÅ UT, men ikke er sikker på at det er så søkke god idè å fortelle hele verden om det.. så er det å skrive en blogg en grei løsning. Man kan gjøre bloggposten synlig for hele verden (offentlig), passordbeskytte det.. eller velge å beholde det privat. Iallfall om man kjører WordPress. Ergo så må man ikke «ut i verden» med det man skriver.. Men man får en annen måte å se sine egne meninger på. Hvis du setter innlegget som privat (som du kan endre nårsomhelst i etterkant), så vil DU se det som om det var synlig for hele verden når du er logget på din egen blogg, og det gir deg et godt inntrykk av.. «hm.. er dette noe jeg bør publisere? Bør jeg endre på noe? Bør dette redigeres?» etc etc.

Og i og med at jeg har holdt på med dette i mange herrens år.. selv om jeg ennå er steike treg med å få ha fått de gamle blogginnleggene tilbake fra backup, så har jeg lært utrolig mye. Og har begynt å mene utrolig mye mindre 😉 Så jeg kommer sikkert til å fortsette.. en god stund til.. Helt til jeg finner noe annet som funker bedre for min egen del. Det er jo poenget.. at det gir MEG noe.

Sakte gjennoppbygging

Sukk…

Jeg holder på å hente inn de gamle bloggpostene mine inn i bloggen her.
Men WordPress vil ikkje samarbeide med meg.. så jeg må hente inn 1 og 1 innlegg fra backup..

Og da får jeg heller ikkje med kommentarene for de bloggpostene.. for de var ikkje på den backupen..

Mer sukk…

Jeg blir frustert når teknologien ikkje fungerer..

Må nok lete etter enda eldre backuper for å finne kommentarene..

Noen ganger….

Effektiviteten sjøl

Jeg syntes jeg er flink 🙂

Har fått opp den nye siden min i rekordfart, fått installert alle funksjonene OG lagt til noen nye i forhold til den gamle utgaven.

Så får vi håpe.. at jeg er flinkere til å ta backup fra no av… slik at alt av endringer er mulig å rulle tilbake hvis noe skulle bli føkka opp.

Det er iallfall det jeg tar sats på 🙂

I tenkeboksen

Jeg grubler litt for tiden.. over oppsettet på hjemmesiden min..
Jeg har lyst å redesigne det helt og holdent.

Jeg driver med en del andre ting enn å bare «synse» for meg selv, og har lyst å sette opp en mer oversiktelig måte å kunne orientere seg på websiden min.
Jeg har skriblet ned en del idèer for meg selv, men blir liksom ikke enig med meg selv i hva jeg burde vektlegge og hvordan jeg burde legge opp layout.

Jeg har heller ikke klart å bestemme meg for hva jeg skal bruke av publiseringsgismo.
Jeg har kikket litt på Joomla. Det gjorde meg forvirret.
Jeg har vurdert Drupal, men har ikke satt meg særlig inn i det.
Så har jeg WordPress, som jeg bruker i dag på bloggen min. Og lurer på om den kan tilby hele spekteret av det jeg har lyst å sette opp.

Sukk…

Jeg har vurdert å publisere mer at det jeg skriver på, sånn på siden av alt. Det er romaner/noveller/essay. Men jeg er usikker på hvordan det bør gjøres.
Bør jeg publisere hver greie som i en bloggpost (en roman blir jo overveldende sånn), eller burde jeg publisere det i ebok-format, slik at folk evt. kan laste ned og lese i ro og mak? Vettafaen. Vil jeg at folk skal kunne laste det ned? Det vet jeg heller ikke.

Jaja.. det var dagens sukk.. jeg klarer sikkert å bestemme meg … til slutt.. en gang.. i fremtiden.. før jeg kubber.. håper jeg.

Bloggeransvaret og sivilisasjonen

Jeg leste overskriften til en artikkel eller kanskje var det en annen blogg.. om at «bloggere fremstiller verden så rosenrød og perfekt» hele tiden. Som om alle som blogger er på konstant lykkerus, alltid er lykkelige og alltid får til absolutt alt de setter seg fore.

Noen ganger får jeg inntrykk av at de som skriver «om blogging som fenomen» er litt.. hva skal jeg si.. innsnevret.. når de skal omtale blogging. Det er et fåtalls blogger som er fremme i media i hytt og pine. Alle oss andre lever heldigvis på skyggesiden av den oppmerksomheta. Vi skriver ikke om siste klesplagg, om hvor fint det er å bli tynnest mulig. Vi tar ikkje minst fem bilder for dagen at enten klær eller mat, og syntes sjelden at «det er så dumt med krig, fred og politikk og sånt.» Hvis man skal ta rosabloggerne og jeg-er-perfekt-mor-bloggene som utgangspunkt, så er det klart at det vil fremstå som veldig ensformig, rosenrødt og kanskje også kvalmende glansbilde-ish. Men herrejemini. Verden består av MILLIONER av blogger som aldri dreier seg om dette. Som tar opp temaer som journalister ikke ser den tabloide verdien i å skrive om. Som retter søkelyset mot viktige og vanskelige temaer i verden. Blogger som tar oppgjør med regjerende tyranner og diktaturer. Som blottlegger f.eks miljøødeleggelser. Som tar opp temaer som man vanligvis «ikkje har lyst å snakke om», som f.eks psykisk helsevern, sykdommer, urettferdigheter som ikkje nødvendigvis får den betalte delen av mediebildet til å komme løpende til.

Eller blogger som setter søkelyset på dypere ting i livet. Nå er ikkje f.eks en side som Ted.com nødvendigvis en blogg, men det følger blogger i kjølvannet av denne websiden, og dens innhold. Det er blogger om vitenskap, forskning, livsvalg, selvhjelp, selvutvikling. Det er utallige temablogger om ulike temaer som hjelper folk i arbeid og privat. Eller blogger om kunst, bøker, filmer etc. Så… hm..

Så da å komme med påstanden om at «bloggere skriver om sin egen lykkerus» sier VELDIG mye om den kanskje noe enfoldige personen som har skrevet kritikken, men forsvinnende lite om det utvalget av blogger som faktisk finnes der ute i bloggsfæren. Kanskje det er på tide å få blikket opp fra rosa tyll, småjenter som vil ha oppmerksomhet og neste sesongs utvalg i lipgloss, og faktisk se på ka som finnes der ute.

Jeg lurer også litt på hvorfor det alltid skal deles ut skyld. Foreldre må lære ungene sine at det de leser på blogger IKKJE er hele bildet. Det er et ørlite fragment. Å lære seg å ta ansvar for sine egne følelser og reaksjoner har ingen vondt av. Ikkje de som leser rosablogger heller. Og ja, jeg er klar over at veldig mange av dem som leser slikt er småunger i 14-15 år alderen og litt over, som fremdeles ikkje har vokst helt inn i fornuftssenteret sitt (det er først utviklet ferdig en gang i 20-årene). Men det er her de som skal oppdra disse ungene kommer inn. Det være seg foreldre, skole, andre entiteter. At vi som samfunn ikkje lærer ungene ka som er det viktige i livet, og lærer dem til å forstå at livet er veldig sammensatt og mangeslunkent, og får dem til å tro at bare de er radmagre, brune og har riktig farge på lipglossen, så er deres lykke på jorden gjort… vel.. sier ikkje det VELDIG mye om vårt samfunn? Vi er noen overflatiske aperomper, samlet sett, uansett hvordan vi vrir og vender på det.

Samfunnet vårt tror jeg at jeg aldri kommer til å bli helt klok på. Jeg lar meg forundre av en god del elementer med det som vi samlet sett kan kalle for samfunn. Både enkeltindivider og det mer kollektive. Jeg har betraktet urolighetene de skriver om i f.eks Egypt i de siste dagene. Disse områdene var en gang i tiden vuggen til vår sivilisasjon. Ah… the fall from grace.
I dag ble jeg sittende og tenke på det.. og av en eller annen grunn begynte jeg å spinne rundt idèen om Atlantis. Jeg lurer på.. kanskje var ikke «havet» som Atlantis forsvant i noe annet enn en metafor. Fallet fra sivilisasjon til primitiv atferd er UTROLIG kort for oss. Se på tidligere Jugoslavia. Se på opptøyene rundt i de Europeiske landene pga innstrammingene.. Vi har ikke så langt igjen før stupet virkelig begynner å åpenbare seg. Vil «vi» være så annerledes enn sinte Egpytere? Vil folk her reagere på bakgrunn av fornuft og logikk, og ikke ut fra frustrasjon, emosjonelle eksplosjoner og fravær av .. vel.. høyverdige moralske betraktninger? Jeg tror ikkje vi er noe annerledes, når alt kommer til alt. Vi er bare så siviliserte som magene våre er mette, og hjemmene våre er trygge. Lengere enn det strekker faktisk ikkje sivilisasjonen seg. Gi Europa en bølge av sultne, sinte borgere.. og vi opplever nok fort vårt metaforiske Atlantis sjøl. De rike på toppen sitter ikkje tryggere enn det massen under dem lar dem sitte. Selv de vil falle om strikken strekkes for langt. Og i land som Egypt har de strukket strikken for langt for mange ganger, maktmenneskene.
Det har vært en del snakk om seksualisert vold i Egypt under opptøyene. Og jeg kan ikke annet enn å trekke litt på smilebåndet. Har dere glemt Jugoslavia? Hvor mange kvinner var det ikkje som ble voldatt i fleng under borgerkrigene der? Vi ville ikkje oppleve det fordi vi er så mye mer høybårne, right? Faller de skjøre grensene som holder oss siviliserte så hadde jeg ikkje gitt mye for den såkalte moralen vår.

Hm… jeg sporet visst av.. vel anyway… Atlantis er en fascinerende idè, selv om jeg ikkje personlig tror at dette kontinentet noensinne har eksistert. Men idèen om vår storslagne fortid og igjen – the fall from grace – er et fascinerende konsept i min verden. Vår tapte storhet hm? Litt sånn som historiene om Eden.. mennesket hadde det SÅÅ fantastisk.. men så føkka vi det til. Atlantis var sååå fantastisk.. men så føkka vi det til. Sånn går no dagan.. så føkker vi det til. Og skriver rosablogger istede 😀

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.