Arkivet

Kalender

august 2014
M T O T F L S
« jul    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Bloggeransvaret og sivilisasjonen

Jeg leste overskriften til en artikkel eller kanskje var det en annen blogg.. om at «bloggere fremstiller verden så rosenrød og perfekt» hele tiden. Som om alle som blogger er på konstant lykkerus, alltid er lykkelige og alltid får til absolutt alt de setter seg fore.

Noen ganger får jeg inntrykk av at de som skriver «om blogging som fenomen» er litt.. hva skal jeg si.. innsnevret.. når de skal omtale blogging. Det er et fåtalls blogger som er fremme i media i hytt og pine. Alle oss andre lever heldigvis på skyggesiden av den oppmerksomheta. Vi skriver ikke om siste klesplagg, om hvor fint det er å bli tynnest mulig. Vi tar ikkje minst fem bilder for dagen at enten klær eller mat, og syntes sjelden at «det er så dumt med krig, fred og politikk og sånt.» Hvis man skal ta rosabloggerne og jeg-er-perfekt-mor-bloggene som utgangspunkt, så er det klart at det vil fremstå som veldig ensformig, rosenrødt og kanskje også kvalmende glansbilde-ish. Men herrejemini. Verden består av MILLIONER av blogger som aldri dreier seg om dette. Som tar opp temaer som journalister ikke ser den tabloide verdien i å skrive om. Som retter søkelyset mot viktige og vanskelige temaer i verden. Blogger som tar oppgjør med regjerende tyranner og diktaturer. Som blottlegger f.eks miljøødeleggelser. Som tar opp temaer som man vanligvis «ikkje har lyst å snakke om», som f.eks psykisk helsevern, sykdommer, urettferdigheter som ikkje nødvendigvis får den betalte delen av mediebildet til å komme løpende til.

Eller blogger som setter søkelyset på dypere ting i livet. Nå er ikkje f.eks en side som Ted.com nødvendigvis en blogg, men det følger blogger i kjølvannet av denne websiden, og dens innhold. Det er blogger om vitenskap, forskning, livsvalg, selvhjelp, selvutvikling. Det er utallige temablogger om ulike temaer som hjelper folk i arbeid og privat. Eller blogger om kunst, bøker, filmer etc. Så… hm..

Så da å komme med påstanden om at «bloggere skriver om sin egen lykkerus» sier VELDIG mye om den kanskje noe enfoldige personen som har skrevet kritikken, men forsvinnende lite om det utvalget av blogger som faktisk finnes der ute i bloggsfæren. Kanskje det er på tide å få blikket opp fra rosa tyll, småjenter som vil ha oppmerksomhet og neste sesongs utvalg i lipgloss, og faktisk se på ka som finnes der ute.

Jeg lurer også litt på hvorfor det alltid skal deles ut skyld. Foreldre må lære ungene sine at det de leser på blogger IKKJE er hele bildet. Det er et ørlite fragment. Å lære seg å ta ansvar for sine egne følelser og reaksjoner har ingen vondt av. Ikkje de som leser rosablogger heller. Og ja, jeg er klar over at veldig mange av dem som leser slikt er småunger i 14-15 år alderen og litt over, som fremdeles ikkje har vokst helt inn i fornuftssenteret sitt (det er først utviklet ferdig en gang i 20-årene). Men det er her de som skal oppdra disse ungene kommer inn. Det være seg foreldre, skole, andre entiteter. At vi som samfunn ikkje lærer ungene ka som er det viktige i livet, og lærer dem til å forstå at livet er veldig sammensatt og mangeslunkent, og får dem til å tro at bare de er radmagre, brune og har riktig farge på lipglossen, så er deres lykke på jorden gjort… vel.. sier ikkje det VELDIG mye om vårt samfunn? Vi er noen overflatiske aperomper, samlet sett, uansett hvordan vi vrir og vender på det.

Samfunnet vårt tror jeg at jeg aldri kommer til å bli helt klok på. Jeg lar meg forundre av en god del elementer med det som vi samlet sett kan kalle for samfunn. Både enkeltindivider og det mer kollektive. Jeg har betraktet urolighetene de skriver om i f.eks Egypt i de siste dagene. Disse områdene var en gang i tiden vuggen til vår sivilisasjon. Ah… the fall from grace.
I dag ble jeg sittende og tenke på det.. og av en eller annen grunn begynte jeg å spinne rundt idèen om Atlantis. Jeg lurer på.. kanskje var ikke «havet» som Atlantis forsvant i noe annet enn en metafor. Fallet fra sivilisasjon til primitiv atferd er UTROLIG kort for oss. Se på tidligere Jugoslavia. Se på opptøyene rundt i de Europeiske landene pga innstrammingene.. Vi har ikke så langt igjen før stupet virkelig begynner å åpenbare seg. Vil «vi» være så annerledes enn sinte Egpytere? Vil folk her reagere på bakgrunn av fornuft og logikk, og ikke ut fra frustrasjon, emosjonelle eksplosjoner og fravær av .. vel.. høyverdige moralske betraktninger? Jeg tror ikkje vi er noe annerledes, når alt kommer til alt. Vi er bare så siviliserte som magene våre er mette, og hjemmene våre er trygge. Lengere enn det strekker faktisk ikkje sivilisasjonen seg. Gi Europa en bølge av sultne, sinte borgere.. og vi opplever nok fort vårt metaforiske Atlantis sjøl. De rike på toppen sitter ikkje tryggere enn det massen under dem lar dem sitte. Selv de vil falle om strikken strekkes for langt. Og i land som Egypt har de strukket strikken for langt for mange ganger, maktmenneskene.
Det har vært en del snakk om seksualisert vold i Egypt under opptøyene. Og jeg kan ikke annet enn å trekke litt på smilebåndet. Har dere glemt Jugoslavia? Hvor mange kvinner var det ikkje som ble voldatt i fleng under borgerkrigene der? Vi ville ikkje oppleve det fordi vi er så mye mer høybårne, right? Faller de skjøre grensene som holder oss siviliserte så hadde jeg ikkje gitt mye for den såkalte moralen vår.

Hm… jeg sporet visst av.. vel anyway… Atlantis er en fascinerende idè, selv om jeg ikkje personlig tror at dette kontinentet noensinne har eksistert. Men idèen om vår storslagne fortid og igjen – the fall from grace – er et fascinerende konsept i min verden. Vår tapte storhet hm? Litt sånn som historiene om Eden.. mennesket hadde det SÅÅ fantastisk.. men så føkka vi det til. Atlantis var sååå fantastisk.. men så føkka vi det til. Sånn går no dagan.. så føkker vi det til. Og skriver rosablogger istede :D

Stengt for kommentarer