Sånn ved å kikke innom forskning.no så fikk jeg øye på en overskrift om at ildsjeler har lett for å bli deprimerte.
Åja, tenkte jeg.. det var vel kanskje ikke voldsomt merkelig.
Jeg har lest historier om folk som har foreldre som «brenner for en sak» .. der omverden beskriver foreldrene som fantastiske, mens ungene føler seg glemt, oversett og gjort små når de ønsker oppmerksomhet. Litt sånn «de sultne barna i afrika»-mentalitet. Kommer du her og ber om MIN TID når det er en HEL VERDEN DER UTE SOM LIDER!!?
Og jeg lurer litt på for meg selv.. idealisten.. som går ivrig gjennom dager, uker, månder og år, og jobber for en sak.. hva er det som driver et sånt menneske?
En som som er villig til å glemme alle de nære og kjære.. for å «ofre seg for verden».. må være litt av et alter de tror de ofrer sin dyrebare sjel på..
Jeg er ikke overbevist om at det kun og nødvendigvis er et brennende samfunnsengasjement som ligger til grunn for en sånn atferd. Det er lett å fortape seg i en sak, spesielt dersom man føler at man får anerkjennelse for den. At folk ser opp til en. Jeg tror mange idealister og barrikadebestigere lever for denne energien, akkurat som adrenalinjunkiene lever for sine adrenalinkick.
Det er flott å ville gjøre noe for verden, men det er ikke flott når det går på bekostning av dem som skal være nærmest deg. Å skyve vekk sine nærmeste, for å omfavne verden som om man var en reddende kristus, viser bare at man ikke er i stand til å takle den mellommenneskelige verden. Man trenger en avstand, der man er en slags (selvoppnevnt) hellig forkjemper, men man deltar ikke.
Det er så lett å glemme.. at kjærlighet ikke er noe som alltid vil være der, dersom du ikke tar vare på de som er glad i deg.
Får meg til å tenke på da jeg så musicalen Hair, der en av rollefigurene hadde kone og barn, men hadde forlatt dem for å delta i «den kosmiske kjærligheten» og alt der der rælet. Hvis du ikke kan leve med den nære kjærligheten, hvordan skal du da kunne omfavne en hel verden? Ved å objektifisere den, og gjøre verden til nettopp det.. en «den»? Ved å kutte bånd som binder, for å velte deg rundt i din egen rus av kosmisk «kjærlighet»? Rus er rus.. hvordan man nå enn vrir og vender på det.
Si meg.. hvorfor føler jeg at begrepet «grenseløs egoisme» dytter borti meg hele tiden, og vil være med i tankerekken? Å ruse seg på andres oppmerksomhet, beundring.. å snu ryggen til alt det nære, for å være en verdensfrelser-light… jeg skjønner at mennesker som holder på sånn må slite med ett eller annet.. jeg tror ærlig talt de hadde hatt bedre bruk for årevis med samtaler … med folk som kan lytte.. enn å rømme ut i den store vide verden, og vinne anerkjennelse og (innbildt) kjærlighet der.
Takler man ikke det nære.. så er «det store» bare en illusjon.. tror jeg.