Mot de blå nettene

Snakker du noen ganger med deg selv? Slenger ut en kommentar i ditt ene-nærvær, og svarer etter noen sekunder med stillhet?
Jeg er en av de menneskene som konstant enten prater med meg selv eller nynner, når jeg ikke tenker over det. Det har selvsagt ført til at jeg har fått en del undrende blikk opp gjennom tidene.. men fordelen med å snakke med seg sjøl er at man kjenner samtalepartneren veldig godt :)

I dag tok jeg julevasken…. sort of… Og jeg gikk og skravlet veldig mye for meg sjøl.
- Jøss? Nårtid havnet DEN under senga? (Den var da laptop-brettet mitt.. ikke noen skitne tanker her takk)
- Hvordan kan det bli SÅ mye støv under senga? Er den der levende? Den rørte på seg *stirre skeptisk*
- Er det virkelig nødvendig å vaske overalt? Dette er gørr. *lure på om jeg føler for en kopp te*

Jeg er ikke et vaske-menneske. Jeg gidder rett og slett ikke vaske gulvene hver jævla uke. Jeg trekker litt på skuldrene og tenker.. “bare kjentfolk som har gått her likevel” .. så jeg støvsuger når det blir for ille, og vasker.. uhm… sjelden nok til at dverghamsterene ser på det som en stor og merkelig begivenhet. Men hva vet vel de.. hamstere lever kort.

Men ja.. snakke med seg sjøl. Jeg tror man kan komme på mange gode ideer på den måten. Snakke høyt og liksom “lufte” idèer man har hatt. Akkurat som husvasken.. Siden jeg skriver mye for meg sjøl.. så blir det en grei metode å lufte tankene på.

For tiden leser jeg om Mindful Meditasjon. Jeg er litt fascinert av idèen. Men cluet er at du skal fokusere på en enkelt greie, f.eks. pusten, og la tankene komme og gå som de selv vil, uten å “hekte deg på dem.” Men først må man bli oppmerksom på at man har hektet seg på tankene. Og det er sinnsykt vrient. Hodet mitt er en skravlekaspar av dimensjoner. Det er alltid en eller annen tankestrøm som svusjer forbi der inne. Et eller annet scenario som utspiller seg. Tentakler av tanker inn i fortid eller fremtid.. eller parallell tid for den sakens skyld. Så for meg, å IKKE hekte meg på en av de strømmene, er som å gå midt i neonjungelen og bli bedt om å ikke legge merke til reklameskilt. Jeg innbilder meg at jeg skal få det til. Kan andre så kan jeg. Men det har begynt å åpne øynene mine for hvor mye støy som faktisk finnes også på innsiden. Og jeg tror veldig mange “moderne” mennesker gjør det samme. Fokuserer på andre tidspunkter og steder enn der man faktisk befinner seg. Å være tilstede … her og nå.. er søkkandes vrient.
Men jeg har fått det til.. for leeeeenge siden. Da jeg satt på verandaen hos min bestemor, og bare så på skydotter og skyggene av dem som fløt over landskapet. (var en vindfull dag i de høyere sfærene). Eller en annen gang da jeg satt og stirrer på fjellene… og følte nesten som om jeg kunne “merke” dem, selv om jeg i etterkant tilskriver det til fantasi. Så jeg VET det er mulig. Men det er så mye jeg innbilder meg er viktig å “få med meg” i tankesfærene.. at jeg ofte glemmer bare å være til. Eller.. VELDIG ofte. Det er derfor jeg er blitt nysgjerrig på mindful meditasjon. Som en metode for å roe ned kakafoniet mellom ørene mine.

Også no som det er jul like rundt hjørnet. Da er det fint om man kunne få til denne indre stillheta. Jula bør jo på mange måter være et tidsrom for ettertanke og “blå kvelder”. :)
Iallfall er det det for meg. Jeg liker vinternettene, når det ikke (som det ofte gjør her) striregner.

Så jeg tar sats på å lære meg det. Mindfulness mener jeg. Stillheta er ikke det verste man kan strebe mot. Borte med neonskiltene i tankene.. og inn med naturen igjen. Det er det jeg tar sats på.. iallfall

Like før

Det er meldt regn til i morgen. Kaskader med regn åpenbart. Så nå er det flom fra oven på tur.

Gjør’kje meg noe. Man blir litt sånn kompis med regnet etter å ha bodd i Bergen i noen år. Det er en tvingende nødvendighet, i og med at det regner så det holder.

Gjør’kje meg noe. Jeg liker regn. Jeg liker vær som har litt på hjertet, og det har alltid regnet.

Solskinnet bare henger der og glitrer, og er knallbra.. av og til.
Men regnet, see, det slår av en prat på turen ned. Forteller deg gjerne litt om hvor søkkblaut du kan bli, og om hvor deilig tørre sokker er, eller hvor deilig nyvaska verden lukter. Eller det gir deg hint om at håret ditt ikke er så lett å holde orden på som du kanskje liker å innbilde deg.
Regnet gjenopptar mang en samtale mot vindusruta mi om kvelden, når den banker på, og pakker meg inn i søvn og varme dyner. Sover alltid som en stein når det regner ute, til den grad steiner sover. For alt vi vet kan det være at de er spil våkne hele – absolutt hele – tida. Kanskje ligger de der på bakken, med vidåpne øyne og nistirrer på alt vi gjør, i sjokk over hvor travelt vi har det ;)

Men regnet du..
Jeg så tåka kom krypende over fjellet jeg kan se ut av kjøkkenvinduet. I skrivende stund har den visket vekk halve fjellet. Moder Gaias viskelær hm? Fine tingen. Det er lettere å forestille seg en magisk verden når det er tåke. For da vet du aldri helt hva som er der ute. Kan være hverdagen. Kan være magien. Eller ugler.
Jeg liker ugler :) Så da er nok regnet godt i rute.

Gjør’kje meg noe. Jeg liker regn.

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.