Skyggeblikk

Det er meldt regn til i morgen. Kaskader med regn åpenbart. Så nå er det flom fra oven på tur.

Gjør’kje meg noe. Man blir litt sånn kompis med regnet etter å ha bodd i Bergen i noen år. Det er en tvingende nødvendighet, i og med at det regner så det holder.

Gjør’kje meg noe. Jeg liker regn. Jeg liker vær som har litt på hjertet, og det har alltid regnet.

Solskinnet bare henger der og glitrer, og er knallbra.. av og til.
Men regnet, see, det slår av en prat på turen ned. Forteller deg gjerne litt om hvor søkkblaut du kan bli, og om hvor deilig tørre sokker er, eller hvor deilig nyvaska verden lukter. Eller det gir deg hint om at håret ditt ikke er så lett å holde orden på som du kanskje liker å innbilde deg.
Regnet gjenopptar mang en samtale mot vindusruta mi om kvelden, når den banker på, og pakker meg inn i søvn og varme dyner. Sover alltid som en stein når det regner ute, til den grad steiner sover. For alt vi vet kan det være at de er spil våkne hele – absolutt hele – tida. Kanskje ligger de der på bakken, med vidåpne øyne og nistirrer på alt vi gjør, i sjokk over hvor travelt vi har det

Men regnet du..
Jeg så tåka kom krypende over fjellet jeg kan se ut av kjøkkenvinduet. I skrivende stund har den visket vekk halve fjellet. Moder Gaias viskelær hm? Fine tingen. Det er lettere å forestille seg en magisk verden når det er tåke. For da vet du aldri helt hva som er der ute. Kan være hverdagen. Kan være magien. Eller ugler.
Jeg liker ugler Så da er nok regnet godt i rute.

Gjør’kje meg noe. Jeg liker regn.