Stormkastenes instinkter

Det stormer visst i verden for tiden.
Stormer som kommer i flere varianter. Vi har den egentlige stormen, som tar runddansen sin over Europa, og etterlater seg vrakgods nok til å bygge en helt ny sivilisasjon opp fra grunne. Så har vi Haiti og Chile som er blitt rystet i grunnvollene av jordskjelv. Poff, så falt siviliasjonen sammen.

Er det ikke litt artig å observere? Hvor fort den siviliserte atferden blir kastet ut med badevannet og instinkter tar overhånd?
Vi lar oss lett ryste av at det på Haiti var voksne mennesker som “sloss med barn” om maten.
Og vi lar oss forskrekke av at det i Chile foregår plyndring av matbutikker etc.

Hva ville du gjort?
Dersom du var sulten som et helvete. Ikke hadde vann. Ikke hadde mat. Ikke hadde husrom.
Tror du at du ville beholdt dine sivilserte, tillærte manerer?
Selvsagt ville du ikke det. Du ville tydd til instinktene til slutt du også. Og den sterkeste rett ville ha vunnet frem.

I rolige, fredelige, rike tider, der folk har nok mat, der du ikke trues på livet hver dag, enten fra elementene eller fiender, så vil den siviliserte tanken være rådende. Rett og slett fordi vi ikke har noen grunn til å hente frem villdyret som bor i oss alle. Men alle ville kjempe, til slutt, for sin egen rett til å overleve. Vi er ikke en alturistisk art, hvis vi blir trykket opp i et hjørne. Heldigvis. Sånn overlever vi.

Men det er underfundig nesten, å se på, hvor skjør vår siviliserte verden er. Tenk deg slike katastrofer i en global skala. Der ingen ville hatt muligheten til å trå til med hjelp. Det var ingen steder “utenfra” som kunne hjelpe, for alle steder var midt i stormkastene selv. Tenker nok verden ville fått sett mer råskap enn vi — sviliserte — kan forvente eller engang innbilde oss.

Vi er ikke mer siviliserte enn tilgangen på mat, vann og husly gjør oss. Og kanskje er det likesågreit.

En hjelpesløs verden

Har det noensinne slått deg at vi såkalte moderne mennesker må kunne kategoriseres som totalt hjelpesløse? Det er fint få ting i denne verden vi ville være i stand til å takle og fixe selv.

Ta et så enkelt eksempel som strømstans.
Veldig mange har ikke vedfyring, og med tanke på hvor kald vinteren har vært og det man har lest om folk som har frosset ihjel etc, så er det merkelig, sett ut fra et logisk ståsted, at ikke alle, både leiligheter og hus, har obligatorisk vedfyring som substitutt. Vi burde være i stand til en så enkel ting som å holde oss i live uten strøm.
Det er ikke mye som kreves, men forbausende nok blotter dette med sitt ringe fravær i sannsynligvis de fleste hjem. Har hørt at til og med folk som bygger hus _ikke_ inkluderer vedfyring inn i husene sine.

Hva tenker vi på?

Eller mat. Jeg bor i en by. Jeg har ikke dyr og dyrker ikke grønnsaker selv. Hamsteren vi har blir ikke store munnfullen likevel, og plantene jeg har er til dekorasjon. Men når jeg stopper opp og tenker meg om, så lurer jeg virkelig på – hvorfor? Nå har jeg ingen superløsning på akkurat det. Bor man i en leilighet så er det liksom begrenset med plass til å dyrke mat på uansett. Men sett at matforsyningen tok slutt. Om enn ikke for all tid, så iallfall i en periode? Hvor mange kan med hånden på hjertet si at de ville overlevd det, uten å måtte tære særlig på evt. fettreserver? Jeg tenker de fleste av oss hadde blitt enten usedvanlig slanke, eller fått håndhilst på krypene nedi jorda. Ikke det at det hadde blitt no særlig for dem å ete allikavel, men dog.

Hva tenker vi på?

Eller hvis en ulykke skjer. Eller bare noe så enkelt som en flom. Hvor mange av oss er det da ikke som faktisk må reddes? Eller en storm, der havet begynner å ete litt av landjorda? Folk bosetter seg så langt ned i strandlinjen at de har bølgeskvulpet mellom tærne 24/7. Og for all del, havet er hyggelig, når det er rolig og sola skinner. Men med tanke på stormene som har herjet i de siste årene, så finner jeg det merkelig at det faktisk fremdeles er mennesker som ønsker å bo i strandlinjen. Hva innbilder de seg? At herjingene rundt på jorda vil gå bue rundt dem, fordi.. vel, det skjer alltid noen andre, ikke dem?

Hva tenker vi på?

Hvorfor har vi så villig og egentlig kjapt, gått fra å være selvforsynte, til å bli hjelpesløse babyer som er mest fascinert av ranglen vår (les bling-bling, mote, fine tingene til huset, de dyre feriene etc etc)? Hvorfor er det ikke obligatorisk å lære hvordan du faktisk _kan_ overleve, hvis du måtte?

…Hva tenker vi egentlig på?

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.