Leste en artikkel på livescience.com om det fenomenet når du har et ord “på tunga” men ikke helt klarer å huske hva det heter.. du vet .. når du begynner med .. “jeg vet det begynner på A …” eller “det er iallfall en O inni der et sted“. Teorien var først at det var såkalte “fonetiske blokkeringer” som ødela for oss. Altså at flere ord spretter opp med armen i været og roper “det er meg, det er meg!”, også klarer du ikke helt å få tak i rett ord. Men de endte ned på at det var fordi du bruker et ord for sjelden. Og dermed blir det som en krokrygget gammel knork.. som må slite seg laangsomt frem fra hjernens irrganger.
Men altså, ut fra det begynte jeg å tenke over hvordan vi oppfatter vårt eget sinn eller vår egen hjerne, om du vil. Hvordan ser du for deg din egen indre verden, dersom du skulle sette en beskrivelse på den? Jeg har en følelse av at vi alle har våre helt unike bilder og forestillinger av vår egen hjerne.
Jeg har en tendens til å gi den/dem ulike personkarakterer. Og jeg har myriader av labyrinter inni der. En del landskap, og en del merkelige personligheter. Det sier kanskje ganske mye om meg.. Jeg har en tendens til å skravle med meg sjøl, også mentalt. Det hender at jeg går og snakker med meg sjøl, høyt. Og får logisk nok en del undrende blikk. Prøver å la den være. Det var det der med å stå i fare for at menn i hvite frakker kommer og sjekker “tempen”. Ikke fristende.
Men uansett.
Ta et tema som fag. Dvs yrket mitt. Jeg jobber i it-bransjen, med drift, og har en tendens til å se faglige temaer for meg som store skjermer, der informasjon scroller forbi. Det har hendt at en og annen skriftrull har dukket opp også, men stort sett er tankebanene mine også oppdatert i den teknologiske tidsalder, og flimrer forbi i stor-skjerm-modus.
Eller det at jeg lager bilder. Jeg har ørten millioner-trillioner (eller no sånt) av motiver i hodet, og de går av en eller annen grunn i sirkel rundt meg. Du vet, som om du står og ser på en 360 graders film, eller sekvens av bilder. Og hvis jeg fokuserer på en av dem, så er det som om filmen bare stopper opp, og forstørrer motivet jeg fokuserer på. Det hadde selvsagt vært litt enklere dersom sirkelen for det første var kun 1 sirkel. Og for det andre, at alle kom vannrett inn i synsvidden. Men neida, de kommer fra alle kanter. Nesten som om jeg er omgitt av en bildeboble, når jeg begynner å tenke motiver.
Så har du det med å oppfatte tid. Fortid, nåtid og fremtid. Fortiden min er pussig nok alltid på venstre side. Som om jeg ser over skulderen til venstre. Der har du fortiden. Lurer litt på hva som befinner seg på høyre side. Fremtiden ligger også til venstre. Til høyre er det ikke noe tid i det hele tatt.
Det kunne forresten blitt et kult bilde, når jeg tenker meg om. Labyrinten med tankevesner som popper opp i hytt og pine. Og det er et stort tre i midten av den labyrinten. Vet’kje helt ka det skal bety.. burde jeg bli bekymret? (ôÔ.)
