Samtaler verden og menneske imellom

Sett at huset eller leiligheta du bor i er levende..? At rommene du beveger deg gjennom har sin egen bevissthet. Hvert rom, sin måte å se seg selv på, og deg på. Hver rom, som til sammen danner et hus, som igjen har en bevissthet som er summen av alle de rommene.

Hva ville du gjort for favorittrommet ditt? Hvorfor er det favorittrommet ditt? Eller det du kunne se utenfor rommet. Sett at utsikten på en eller annen måte vet om at du står der, og betrakter den.

Man kunne ha en del gode samtaler med en slik utsikt, tror du ikke? Samtaler om høst, klar luft, kontemplasjoner og ro.

Utsikt1

Fra www.angelcabins.com

Eller denne utsikten? Hva tror du? Grønnkledte fjellheier, et relativt nakent landskap. Kanskje hadde vi alle hatt godt av det innimellom, bare for å bli minnet på hvor liten vi egentlig er – i den store sammenhengen. Du forsvinner fort i et sånt landskap.

Utsikt2

Fra rlv.zcache.com

Den siste utsikten passer definitivt for samtaler om drømmer. Gode drømmer. Slike som du våkner av, med et smil om munnen og full av energi. Klar for en ny dag. :)

Utsikt3

Fra www.cocoadaisy.com

Du skal ikke kimse av samtalen mellom deg og verden du beveger deg gjennom og observerer. Jeg tror den foregår, selv om du ikke er klar over det. Derfor er det kanskje av og til verdt tiden, å løfte blikket litt og virkelig se på utsikten. Jeg tror den forsøker å fortelle deg noe.

Sanselig

Noen øyeblikk skal nytes… sakte

Som f.eks et krus med

Numi – Emperor’s Puerh med Suma Wildflower Set Honey til

Emperors Puerh

Emperors Puerh

Suma Honning

Suma Honning

*nyte sakte*

Og forkjølelsen.. er nesten borte.. nesten.. *koste ut siste rest av faenskapet*

klokken har slaget .. alt er vel

Siden jeg nå trenger en pause fra å tenke så veldig mye og så veldig dypt, setter jeg meg ned og skriver en fabuleringspost på bloggen min. Fine internettet og fine Bloggleser’n, offer for min kjedsomhet :)

Selvsagt er det også meningen nå at du ubevisst skal få inntrykk av at når jeg ikke lirer av meg crap på bloggen, så er jeg et usedvanlig dypt og reflektert menneske, som kontemplerer livets videverdigheter og dype mysterier.
Eller no sånt.
Definitivt eller no sånt.

Jeg så det Hollywood-ræle-programmet til Jan Thomas på tv. Ja jeg vet, jeg trenger en headscan. Det burde defineres som et lavmål for tvtitting for noen og enhver. Men hva vet vel jeg, jeg ser omtrent aldri på tv likevel.

Uansett. Artige damer du. Blablabla.. jeg har så masse penger.. blablabla.. jeg spiser så og så lite.. blablabla.. jeg har hatt meg med så mange menn (med påfølgende rølpelatter).
Hjelpes
For noen forferdelig kjedelige mennesker.
For all del, det kan være at de på bunnen er spennende. Eller i det minste hyggelige.
Men herlighet så enfoldige de fremstår som på tv. Ikke en av dem klarte å komme med en eneste fornuftig kommentar. Og selv om jeg så en hel episode, så skjønte jeg ikke hva programmet handlet om.
Hva var .. vel … hensikt?
Hva vil de oppnå med programmet?
Det kan umulig være ment som underholdning, for det var drepende kjedelig. Den eneste jeg visste hvem var i det programmet var hun der Müller-dama, og jeg var ikke engang klar over at hun har holdt på med porno, så opplyst er jeg. Alt man kan lære av Jan Thomas. Jeg imponeres. Hvem de andre er.. har jeg ingen peiling på. Ikke vil jeg vite det heller.

Det er kanskje en grunn til at jeg nesten aldri ser på tv, når jeg tenker meg om. Jeg syntes ting på tv er så elendig at jeg til og med har begynt å kjøpe dokumentarer på dvd. Så slipper jeg den o-så-ufattelig-opplysende-og-nyttige-reklamen de ødelegger programmene med. Så kan jeg sette meg ned i ro og mak, og se på dem når jeg vil, sammenhengende, uten et eller annet kjendisnek som skal fortelle meg at jeg er verdt en hel shampoflaske, eller noe sparkel fra en eller annen markspisende kosmetikkprodusent (og de hører alle til i den gruppen).

Det er her kontempleringen kommer inn. Jeg har kommet frem til en konklusjon. Samfunnet vi lever i, suger ræv. Det er gørre kjedelig, overflatisk, masete, påtrengende, enfoldig og generelt sett kun tilpasset idiotene og saueflokken. Sånn sett passer Jan Thomas sitt oppgulp fantastisk inn i bildet.
Like innholdsløst som alt annet.
Men det er vel egentlig opp til oss sjøl å gi livet og samfunnet litt mer innhold. Litt substanse.
Som jeg gjorde i dag. Ved å sitte på altanen i solskinnet, sjøl om det var ørlite kjølig, og kikket på dronninghumlene som suste rundt og lette etter et passende sted å mekke palass, og så på skjærene som bygget ivrig på reiret sitt i treet ved siden av altanen, og noen skydotter som drev over himmelen og forsøkte å late som om de hørte hjemme på den ellers knallblå himmelen.

Finn ditt eget innhold. Så enkelt.

Ja, jeg vet, det er egentlig det vanskeligste av alt.
Å finne seg sjøl i denne Åsgårdsreien av informasjon og forventninger vi bombarderes med konstant.

Hvorfor er ikke samfunnet vårt mer orientert mot det? Å bringe frem det beste i menneskene både som individer og grupper?
Hvorfor er det fokus på piss og overflatisk kumøkk som bare trekker oss vekk fra oss sjøl?
Men innimellom pirker det litt for mye borti irritasjonsnerven min.

Jeg mener vi har en del å lære av østlige samfunn, på samme måte som de har noe å lære av oss. For vår del, så trenger vi mer ro og tankerom inn i samfunnet. Vi trenger å se forbi dissekeringsinstrumentene, visa-kortene og realityshowene vi tvangsforer folk med. Et sted, lengere fremme mot horisonten, bør øst og vest møtes, og skape et balansert samfunn. Sånn som det er nå så er vi jo verre en en fyllefrans på sin siste, dødelige fyllekule, hva balanse angår. Men for all del, vi lærer oss grøftekanten veldig godt å kjenne.

Så får vi se da.. på neste steg.. om Sodoma og Gomorra bare var en myte, eller om vi er på tur hodestups inn i neste svovelregn.

Jaja.. klokken er snart slagen nok en time.. på tide å avslutte for i dag. Før det rekker å bli søndag…

En introverts bekjennelse

For meg er verden et merkelig sted. Et merkelig sted å observere. Og jeg føler meg ikke alltid helt hjemme i vår verden. Som en gjøkunge som ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Ikke fordi jeg er så veldig spesiell. Egentlig.. Jeg syntes jeg er veldig normal. Det er uansett normalt for meg.. å være meg. Men ja.. verden..

Jeg er ikke en av dem som har reist jorda rundt, og hilst på Ugogo-folket i IndreBortgjemta ved foten av SeUrghOgDø fjellet. Jeg har ikke ligget på stranden på DrikkDegTilNedersteEtasje øya, og har heller ikke haiket meg gjennom verden med SkrangleTarmslyngPåDeg toget.
Med andre ord, på utsiden kan det virke som om jeg ikke har opplevd så voldsomt mye av alt som er, for noen, viktig å kunne skilte med, i samtaler om opplevd og levd liv. Og det har egentlig ikke vært fordi jeg ikke har kunnet. Det har vært fordi jeg ikke har hatt lyst. Jeg må ikke reise for å finne meg sjøl, kan du vel si.

Men vårt samfunn spesielt forventer en relativt stor grad av utadvendthet. Du skal ha en ganske stor vennekrets. Og selv om de ikke er nære venner, så skal de betegnes som venner. Litt sånn som dine søttentusentrehundreogfemti “venner” på facebook. Det er ikke som om de alle er kompisene dine, right? Du betror ikke dine innerste og viktigste tanker til alle. De fleste av dem er vel knapt nok bekjente.
Anyways, facebook satt til side, så ligger det et usagt krav der om at du skal være sosial. Det forventes at du deltar på ulike tilstelninger. Både i jobb- og privat sammenheng. Det forventes at du bruker en del tid (og for noen mye tid) på sosiale hendelser. At du gir av din tid til andre mennesker, selv om de ikke er nære og kjære. Det er et samfunnskrav, tror jeg. I samme gate som det at du skal like de rette tingene, spise den hippe maten, fokusere på de temaene som er i mediebildet for tiden, bruke de rette klærne. Med andre ord. Være mest mulig som alle andre, men for all del, med din egen “vri”. Du ser den sant?

Skjønner ikke helt hvor dette kravet har kommet deisende fra. Men for oss som er mer innadvendt. Som setter pris på alenetid. Som ikke TRENGER mennesker rundt oss til enhver tid, så er det ganske merkbart. Denne usagte forventningen om å være MED der det skjer. Om ikke nødvendigvis direkte tilstede, så iallfall opptatt av det. Jeg får ikke til det der. Får meg ikke til å fokusere på de tingene, eller finne det spennende med aktiviteter som mange andre omtrent lever for. Det er bare ikke min “greie”. Vet nå ikke helt om jeg har noen egen greie heller, jeg bare deltar ikke så mye i ting og tang. Fordi jeg ikke har lyst. Jeg har mer lyst å bruke tiden for meg selv.

Jeg tror ikke jeg helt kan beskrive meg selv, som person. Men livet mitt foregår ekstremt mye på innsiden, mens jeg observerer det som foregår på utsiden. Jeg har alltid betraktet andre mennesker. Noen ganger har det føltes som om jeg tar mentale notater. Jeg tror jeg bommet litt da jeg skulle til å bli født. Skulle vært født i et land der kontemplasjon sitter i høysetet. Der det å se innover er forventet. Her i vår del av verden må vi jo lære hvordan. Folk blir sjuke av stress fordi de ikke har lært seg å sette av tid til kun seg selv, i sin heseblesende jakt på et ultimate sosiale liv.

Jeg er takknemlig, må jeg innrømme. For at jeg ikke føler at jeg må delta. Takknemlig for at jeg faktisk har muligheten, til å leve rimelig “usynlig” i verden. Har ikke det helt store behovet for å etterlate meg fotspor på stranden. Ved neste høyvann er de jo borte likevel.

Blomstrende te

Ok.. jeg er litt opphengt i blomster for tiden.. iallfall i tittelen..
Men seriøst folkens.. dette er en “tepose” .. dvs teblader og litt rosenblader sydd sammen og tørket. Så når man legger den i en tekanne og heller kokende vann over, folder den seg ut som en blomst i teen.. NUMI heter teen.. og jeg kjøpte den på Kinsarvik her i Bergen. God var den og.. og luktet som blomster :-)

(jada, jeg vet jeg er en teoman.. )

Teblomst

Teblomst

A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.