Jeg leste så vidt gjennom en artikkel på dagbladet.no om at en forsker mener at om 100 år så kan vi som rase være utdødd. Det fordi vi bruker opp jordens ressurser i en sånn hastighet at om 100 år så har siste stakkars jævel som er igjen sulta te døde.
Er det ikke litt merkelig, hvordan vi – som rase – ikke ser ut til å være i stand til å tenke konsekvenser? Holdningen om at “det skjer aldri meg” ser ut til å være så nedgravd i hodene våre at jeg begynner å lure på om det er en genetisk feilkoding oppi der et sted. Enten det, eller så er nesetippen så ENORM at det er klin umulig for oss å se forbi den. Begge deler kan jo få en til å lure uansett.
Men så dukket uttrykket “om hundre år er allting glemt” i hodet mitt og jeg kom til å tenke på en sang av Modern Talking, av alle ting – 100 Years – og hodet mitt spant videre på det istede (ja jeg vet, jeg er gammal, jeg husker de sangene – jeg ble’kje født i går). Om hundre år er kjærlighet forbudt. Nuvel, finnes det ingen mennesker tilstede, så finnes det vel ingen kjærlighet igjen heller, slik vi definerer det iallfall. Troen på fremtiden er slående fraværende i oss, i tillegg til fornektelse mht konksekvensene av våre handlinger.
Litt forunderlig egentlig. Vi tror IKKE at våre handlinger vil få negative konsekvenser – egentlig. Likevel, så tror vi IKKE på fremtiden. Media serverer oss jo ikke noe annet enn elendighet likevel. Hvor skal vi hente troen fra? Kanskje ikke så rart at disse tenk-deg-lykkelig bøkene selger som hakka møkk. Et sted må jo folk hente troen på fremtida fra. Fra nyheter som vi pliktoppfyllende blir informert om er det jo intet håp i sikte. Elendighet. Kriger. Sult. Konflikter. Katastrofer. Hvordan kan vi tro på fremtiden da? Vi har virkelig gått oss bort, som rase. Virkelig. Gått oss bort i hodene og holdningene våre. Alt ser ut til å flyte med vinden, samtidig som mange nærmest virker pissaredde for å gå “glipp” av nyheter. Tenk om det skjer noe i verden som de ikke vet om?
Noen bør klappe dem forsiktig på hodet og forklare at det skjer alltid vanvittig mye i verden som de går glipp av. Og da spesielt når de er så fokusert på å male videre på elendigheta som de miserable journalistene videreformidler. Jeg føler meg ikke opplyst av å lese aviser. Jeg føler sjelden at jeg “lærer” noe som helst. Jeg får ikke mer visdom i livet eller hodet mitt av å lese aviser. Men jeg lærer mye om hvor oppføkka verdensbildet er til samfunnet jeg lever i. Litt sånn miserables-junkies. MÅ HA LITT MER ELENDIGHET!!! Med påfølgende spasmer dersom det går en HEL dag uten iallfall litt elendighet å rapportere om.
Kanskje har de rett de som ikke tror på kjærlighet om 100 år. Med vårt fokus, så skal det vel godt gjøres at det overlever, iallfall uten at en eller annen kuk klarer å sykeliggjøre det. Jeg tror jeg melder meg ut. Av menneskerasen. Så slipper jeg elendigheta deres.