Av og til griper jeg meg selv i å lure på scenarioer jeg vet er totalt urealistiske i vår verden.
Men altså..
I dag begynte jeg å tenke på.. hvordan tror dere verden ville vært, dersom alle fikk holde på med, yrkesmessig, med det de ville? Jeg mener, hvis du ikke måtte tenke på mat på bordet, tak over hodet og andre regninger som skulle betales. Og du kunne vie livet ditt til det du brente for.. snarere enn det som (for veldig mange) er en nødvendighet.
Ville verden vært fylt til randen av latsabber som ikke gadd gjøre en dritt, og som lot livet fare apatisk forbi uten å fylle den med noe meningsfylt, eller ville vi, på generell basis, søke mot noe mer meningsfullt. I en “helautomatisert” verden f.eks. der roboter tok seg av de fysiske jobbene, og mat var noe man bare kunne bestille, og tak over hodet og klær på kroppen var like selvfølgelig som at man hadde luft å puste i (nå er jo ikke det nødvendigvis noen selvfølge stort mye lengere, men dog)
Hvilket forresten får meg til å tenke på at da jeg var unge, så så jegt for meg Utopia som en eneste stor seng, med gotteriautomater plassert med jevne mellomrom, store hyller med gode bøker man kunne lese, og bare enger med dyner, puter og myke madrasser. Gammeltykjen må vite ka som fikk meg til å anse DET som det ultimate paradis.. men men.. 
Utopia.. har vi det i oss, til å noensinne nå dit? Eller forblir det alltid det… utopisk?
