Skyggeblikk » busslivet

Munnkurv

Lill — Mon, 09 Jan 2012 06:45:55 +0000

Jeg kan ikkje med min beste evne forstå hvorfor det skal være nødvendig for tenåringer å sitte og skravle i dommedagsbasun-decibel på bussen om morran.

GÅR DET IKKJE AN Å BARE HOLDE KJEFT?!

Alle som føler for å skravle om morran burde vært pålagt å bruke munnkurv frem til kl 10

Kjerringhelvete!

Lill — Wed, 07 Sep 2011 05:50:31 +0000

Det går over min fatteevne hvorfor i SVARTE HELVETE enkelte kvinnfolk ser ut til å tro at det er jævlig god idè å bade i den satans parfymen sin før de skal ta bussen. SÅ ille kan de umulig lukte under den drapsskyen av parfyme – som, might I add, lukter wunderbaum.

Helsiken jeg ble kvalm.. og er det fremdeles!

MÅTTE HAN TYKJEN TA DOKKER OG ETE DOKKER HEL!

(skjønt sjøl han tykjen hadde vel betakka seg for å ete sånne forsøpla skunkdyr som de parfymekjerringene)
.
.
.
.
.
.
.
Og jeg vet nok ka du tenker. HOLD KJEFT! Jeg er så sur som jeg har lyst å være om morran! Gå vekk din støgge goblin!

De små ting

Lill — Mon, 06 Dec 2010 14:36:16 +0000

Det hender, av og til, at selv jeg, som er et oppkomme av kvitrende morgenglede, sliter med å beholde mitt sedvanlige muntre jeg når jeg kommer på bussen. Dagen i dag var en av de som bød på den typen utfordringer. Og selv om jeg er glad for at livet ikke er helt statisk, og utfordringer kommer min vei, så ville jeg sette pris på om de kunne la være å dukke opp kl. 6-ish om morran.

Dagens krydder av en utfordring:

Lill går på bussen. Rekker kortet til busssjåføren.

Lill: Jeg skal fornye kortet. Ny 30-dagers periode.

Busssjåfør tar kortet, holder det mot kortleseren og hamrer på skjermen til billettsystemet. Lill ser skeeeptisk på han (ôÔ.)

Sjåføren (til slutt.. etter en del hamring, på veldig gebrokkent norsk): Du har ikke penger på kortet

Lill: Eh, jeg vet det. Jeg sa jeg skulle fornye

Sjåføren: *blank i blikket* ke?

Lill: Jeg skal fornye – kortet?

Sjåfør: *like blank i blikket* Du har ikke penger på kortet?

Lill: *trekke pusten dypt* Jeg skal fornye? Fylle på?

Sjåfør: Å du skal fylle på?

Lill: Ja. Tredve dagers periode

Sjåfør: *blank i blikket* Hvor mange dager?

Lill: Tredve dager.

Sjåfør: Ke?

Lill: *forsøker på nytt* Tretti dager?

Sjåfør: Åja.. tretti dager. Da blir det 640 kroner.

Lill: *rekke sjåføren penger og ser på at han hamrer på displayet igjen*

Sjåfør: *mumle noe på et fremmed språk og hamrer mer*

Til slutt blir han og displayet enig, og kortet blir fornyet og kvittering skrevet ut.

Lill går og setter seg og oppdager – hey, ingen varme på i bussen. I 4 minus. Kult. Frostrøyk når man puster – hele veien inn til sentrum. Bussen kommer til Åsane senter, folk går av og på og bussen starter.

KAN DU LUKKE DØRENE?! Roper noen i nærheten.

Både døren i midten og bak er vidåpne. Sjåføren ignorerer dem og kjører videre.

KAN DU LUKKE DØRENE?! Roper noen igjen.

Sjåføren stopper før han er kommet ut på veien.

KE?!

LUKK DØRENE!!

Han snur seg og oppdager endelig at dørene er vidåpne og lukker dem. Og la meg få legge til.. dørene gikk aldri ordentlig igjen. De lot seg rett og slett ikke lukke helt. Så der har dere det. Drittidlig på morran.. i flere minusgrader.. med dørene delvis “åpne”. Blir det no bedre no så…

Observasjon

Lill — Tue, 13 Apr 2010 09:18:52 +0000

På tur hjem fra jobb i går, med buss, som vanlig, stoppet bussen på en holdeplass der ei mor og hennes sønn satt.
Guttungen var neppe mer enn rundt 3 år gammel. Følgende scenario fikk meg til å trekke på smilebåndet. Det må være frustrerende å være liten av og til.

Moren ser på bussen. Ser ned på papirene sine igjen
Guttungen ser opp på bussen. Peker på buss, sier noe til moren.
Moren ignorerer gutten.
Guttungen snakker til moren igjen. Peker enda mer intenst på bussen.
Moren fortsetter å ignorerer han.
Gutten, med tydelig irritert mine, rister i moren, og peker enda mer på bussen og snakker til henne.
Moren kaster et blikk på han, men sier ingenting.
Guttungen slår til slutt ut med armene, himler med øynene og gir opp.
.. ikke den bussen altså.

De små gleder

Lill — Mon, 30 Nov 2009 10:17:59 +0000

Ja, når det er mandags morgen, kaldt og yækk ute, og jeg skal tidlig (altfor altfor ALTFOR tidlig for min del) på jobb, så er jeg ekstra lykkelig. Morgenlykken får et ekstra krydder når det dukker opp helt ukjente folk i nærheten av meg som åpenbart tror at DERES preferanser er viktige – for meg. Og det er det jo – selvsagt.

Så her har man det

Jeg sitter på bussen, halvveis i søvne. Har MP3-spilleren på, høyt nok til å overdøve kaklingen til folk på bussen.
Så langt så bra.
Så kommer det en fiin frue på bussen, av alder 55-60 et sted. Som setter seg ved siden av meg.
Greit nok det også. Jeg bryr meg ikke om hvem som sitter ved siden av meg på bussen.

Men åpenbart.. var ikkje fruen fornøyd med at jeg spilte musikk.. hun satte seg og stirret någet misfornøyd på meg hele tiden.
Så jeg skrudde musikken opp litt til jeg.. sånn for å sørge for at hun også fikk nyte godt av musikken.

Man vil da dele med sine medmennesker *pusse glorien*

Jeez.. vær en unge da!

Lill — Fri, 17 Apr 2009 19:49:24 +0000

Så..
Her forleden skulle jeg ta bussen hjem fra jobben.
Lill var trøtt. I dårlig form. Og peise sur.
På bussholdeplassen kommer det en liten mørkhåret herremann og stiller seg inne i skuret.
Jeg antar, i etterkant, og med godviljen lagt til, at han var av den utålmodige sorten. For han begynte å uffe og poffe nesten med det samme han kom dit.

Det irriterte meg.

Så begynte han å tromme med fingrene på veggen i skuret.
Det irriterte meg DEFINITIVT.

Til slutt gikk jeg lei av trommingen hans og ba han kutte ut med å lage den irriterende lyden.
Fyren ble dritsur. Her snakker man defintivit ikkje til HAN og forteller HAN ka han skal gjøre og ikkje gjøre.
Så han begynner med “you shut up bitch” .. (hvilket er litt kørka å si, når man er i Norge.)
Men anyways.. liksom bare for å illustrere hvor mye RETT han hadde til å gjøre akkurat ka han ville, så trommet han nå som en besatt med fingrene på veggen i skuret.

Det forekom meg en smule komisk.

Så litt mer komisk.

Han minnet meg om en psykotisk, bortskjemt drittunge.
Så jeg begynte å le av han, trakk på skuldrene og sa “jeez, så vær en unge da”, satte på mp3-spilleren istede og snudde meg vekk fra han
Det falt ikkje i god jord. Han begynte å trave frem og tilbake, og sendte meg iltre, rasende fornærmede blikk.
Antakeligvis forventet han en eller annen reaksjon.
Det stod ei dame til på bussholdeplassen. Hun slet litt.. med å late som om hun ikkje lo.
Det gikk sikkert en 7-8 min før bussen kom. Jeg gadd ikkje følge med på ka han foretok seg. Men da jeg skulle gå på bussen tok jeg proppene ut av ørene akkurat da jeg gikk på.. og hørte at han fremdeles kom med sure kommentarer.

Konklusjonen er.. dytt surheta over på noen andre. Se dem bli sur, så får man noe å flire av.. og VIPS så er man i godt humør