By Lill, on april 13, 2010, 11:18 am
På tur hjem fra jobb i går, med buss, som vanlig, stoppet bussen på en holdeplass der ei mor og hennes sønn satt.
Guttungen var neppe mer enn rundt 3 år gammel. Følgende scenario fikk meg til å trekke på smilebåndet. Det må være frustrerende å være liten av og til.
Moren ser på bussen. Ser ned på papirene sine igjen
Guttungen ser opp på bussen. Peker på buss, sier noe til moren.
Moren ignorerer gutten.
Guttungen snakker til moren igjen. Peker enda mer intenst på bussen.
Moren fortsetter å ignorerer han.
Gutten, med tydelig irritert mine, rister i moren, og peker enda mer på bussen og snakker til henne.
Moren kaster et blikk på han, men sier ingenting.
Guttungen slår til slutt ut med armene, himler med øynene og gir opp.
.. ikke den bussen altså.
By Lill, on november 30, 2009, 11:17 am
Ja, når det er mandags morgen, kaldt og yækk ute, og jeg skal tidlig (altfor altfor ALTFOR tidlig for min del) på jobb, så er jeg ekstra lykkelig. Morgenlykken får et ekstra krydder når det dukker opp helt ukjente folk i nærheten av meg som åpenbart tror at DERES preferanser er viktige – for meg. Og det er det jo – selvsagt.
Så her har man det
Jeg sitter på bussen, halvveis i søvne. Har MP3-spilleren på, høyt nok til å overdøve kaklingen til folk på bussen.
Så langt så bra.
Så kommer det en fiin frue på bussen, av alder 55-60 et sted. Som setter seg ved siden av meg.
Greit nok det også. Jeg bryr meg ikke om hvem som sitter ved siden av meg på bussen.
Men åpenbart.. var ikkje fruen fornøyd med at jeg spilte musikk.. hun satte seg og stirret någet misfornøyd på meg hele tiden.
Så jeg skrudde musikken opp litt til jeg.. sånn for å sørge for at hun også fikk nyte godt av musikken.
Man vil da dele med sine medmennesker *pusse glorien*
By Lill, on april 17, 2009, 9:49 pm
Så..
Her forleden skulle jeg ta bussen hjem fra jobben.
Lill var trøtt. I dårlig form. Og peise sur.
På bussholdeplassen kommer det en liten mørkhåret herremann og stiller seg inne i skuret.
Jeg antar, i etterkant, og med godviljen lagt til, at han var av den utålmodige sorten. For han begynte å uffe og poffe nesten med det samme han kom dit.
Det irriterte meg.
Så begynte han å tromme med fingrene på veggen i skuret.
Det irriterte meg DEFINITIVT.
Til slutt gikk jeg lei av trommingen hans og ba han kutte ut med å lage den irriterende lyden.
Fyren ble dritsur. Her snakker man defintivit ikkje til HAN og forteller HAN ka han skal gjøre og ikkje gjøre.
Så han begynner med “you shut up bitch” .. (hvilket er litt kørka å si, når man er i Norge.)
Men anyways.. liksom bare for å illustrere hvor mye RETT han hadde til å gjøre akkurat ka han ville, så trommet han nå som en besatt med fingrene på veggen i skuret.
Det forekom meg en smule komisk.
Så litt mer komisk.
Han minnet meg om en psykotisk, bortskjemt drittunge.
Så jeg begynte å le av han, trakk på skuldrene og sa “jeez, så vær en unge da”, satte på mp3-spilleren istede og snudde meg vekk fra han
Det falt ikkje i god jord. Han begynte å trave frem og tilbake, og sendte meg iltre, rasende fornærmede blikk.
Antakeligvis forventet han en eller annen reaksjon.
Det stod ei dame til på bussholdeplassen. Hun slet litt.. med å late som om hun ikkje lo.
Det gikk sikkert en 7-8 min før bussen kom. Jeg gadd ikkje følge med på ka han foretok seg. Men da jeg skulle gå på bussen tok jeg proppene ut av ørene akkurat da jeg gikk på.. og hørte at han fremdeles kom med sure kommentarer.
Konklusjonen er.. dytt surheta over på noen andre. Se dem bli sur, så får man noe å flire av.. og VIPS så er man i godt humør 
