Dette er en post jeg ikke helt vet hvordan jeg skal begynne.. mest fordi den rører med mye jeg syntes er viktig, og mye fordi jeg ikke skjønner holdningen til mange mennesker ang. dette emnet.
Det handler om aktiv dødshjelp. Jeg leste så vidt en overskrift for noen dager siden at folk har blitt rasende over å se et menneske bli tatt livet av vha aktiv dødshjelp på tv. Og siden da har det emnet spunnet seg en del spindelvev baki krinkelkrokene i tankene mine.
De ble rasende. Sa de. Jeg antar at det var et svært sykt menneske som fikk aktiv dødshjelp. Jeg antar det var en som ville dø av sykdommen etter lang tid med smerte istede, hvis han ikke hadde fått dette.
Jeg kan ikke se noe galt i det. Det som er galt, er å dømme et annet menneske til å leve i et smertehelvete til de dør, med en eller annen guddom som unnskyldning. Barmhjertigheta strekker seg ikke så langt at man er villig til å se det for det det er. Et annet menneske som pines til døde. Og for hva da? For at de religiøse, selvrettferdige skal føle at _deres_ gud skal få slippe øksen ned?
Jeg vet det ikke, men jeg antar dette handler om en eller annen form for forskrudd moral. Et slags “livet er hellig, kun guder kan avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø.” Oki, hvorfor har man ikke samme innstilling til de som sitter i fengsel i påvente av dødsstraff? Da er det OK å leke guddom, men når vi snakker om et menneske som ikke har gjort noe kriminelt, DA skal de pines til døde, i påvente av denne guddommens innfall? Er det det de kaller for moral, så foretrekker jeg å leve med umoral.
Rasende over aktiv dødshjelp. Jaja.. la dem bli rasende over barmhjertighet. Også får vi håpe for deres del, der de sitter og vrir seg i selvrettferdig, moraliserende harme, at det ikke kommer en tid da de også skriker etter en avslutning på et smertehelvetet .. men ikke får det, fordi det ikke passer seg sånn, for den guden de har valgt å tro på.
Burde det ikke være den ultimate rett? Retten til å bestemme over ens eget liv? Retten til å AVSLUTTE ens eget liv, når sykdom og smerte bare peker mot graven likevel. Slik at en KAN får en verdig slutt, uten å måtte pines gjennom skjærsilden før man endelig kubber? Ens liv er ens eget. Pussig at så mange rett og slett ikke ser det. Må være flere blinde i samfunnet enn man først skulle tro.