Jeg er ikke en av dem som har reist jorda rundt, og hilst på Ugogo-folket i IndreBortgjemta ved foten av SeUrghOgDø fjellet. Jeg har ikke ligget på stranden på DrikkDegTilNedersteEtasje øya, og har heller ikke haiket meg gjennom verden med SkrangleTarmslyngPåDeg toget.
Med andre ord, på utsiden kan det virke som om jeg ikke har opplevd så voldsomt mye av alt som er, for noen, viktig å kunne skilte med, i samtaler om opplevd og levd liv. Og det har egentlig ikke vært fordi jeg ikke har kunnet. Det har vært fordi jeg ikke har hatt lyst. Jeg må ikke reise for å finne meg sjøl, kan du vel si.

Men vårt samfunn spesielt forventer en relativt stor grad av utadvendthet. Du skal ha en ganske stor vennekrets. Og selv om de ikke er nære venner, så skal de betegnes som venner. Litt sånn som dine søttentusentrehundreogfemti “venner” på facebook. Det er ikke som om de alle er kompisene dine, right? Du betror ikke dine innerste og viktigste tanker til alle. De fleste av dem er vel knapt nok bekjente.
Anyways, facebook satt til side, så ligger det et usagt krav der om at du skal være sosial. Det forventes at du deltar på ulike tilstelninger. Både i jobb- og privat sammenheng. Det forventes at du bruker en del tid (og for noen mye tid) på sosiale hendelser. At du gir av din tid til andre mennesker, selv om de ikke er nære og kjære. Det er et samfunnskrav, tror jeg. I samme gate som det at du skal like de rette tingene, spise den hippe maten, fokusere på de temaene som er i mediebildet for tiden, bruke de rette klærne. Med andre ord. Være mest mulig som alle andre, men for all del, med din egen “vri”. Du ser den sant?

Skjønner ikke helt hvor dette kravet har kommet deisende fra. Men for oss som er mer innadvendt. Som setter pris på alenetid. Som ikke TRENGER mennesker rundt oss til enhver tid, så er det ganske merkbart. Denne usagte forventningen om å være MED der det skjer. Om ikke nødvendigvis direkte tilstede, så iallfall opptatt av det. Jeg får ikke til det der. Får meg ikke til å fokusere på de tingene, eller finne det spennende med aktiviteter som mange andre omtrent lever for. Det er bare ikke min “greie”. Vet nå ikke helt om jeg har noen egen greie heller, jeg bare deltar ikke så mye i ting og tang. Fordi jeg ikke har lyst. Jeg har mer lyst å bruke tiden for meg selv.

Jeg tror ikke jeg helt kan beskrive meg selv, som person. Men livet mitt foregår ekstremt mye på innsiden, mens jeg observerer det som foregår på utsiden. Jeg har alltid betraktet andre mennesker. Noen ganger har det føltes som om jeg tar mentale notater. Jeg tror jeg bommet litt da jeg skulle til å bli født. Skulle vært født i et land der kontemplasjon sitter i høysetet. Der det å se innover er forventet. Her i vår del av verden må vi jo lære hvordan. Folk blir sjuke av stress fordi de ikke har lært seg å sette av tid til kun seg selv, i sin heseblesende jakt på et ultimate sosiale liv.

Jeg er takknemlig, må jeg innrømme. For at jeg ikke føler at jeg må delta. Takknemlig for at jeg faktisk har muligheten, til å leve rimelig “usynlig” i verden. Har ikke det helt store behovet for å etterlate meg fotspor på stranden. Ved neste høyvann er de jo borte likevel.

Det regner ute

Og nevnte jeg.. det regner ute?

Måtte det regne nesten bibelske mengder sånn at all den helvetes forbanna drittsneen forsvinner tilbake til nordpolen, der den gjør bedre nytte for seg.

Det regner

Er det ikke litt artig å observere? Hvor fort den siviliserte atferden blir kastet ut med badevannet og instinkter tar overhånd?
Vi lar oss lett ryste av at det på Haiti var voksne mennesker som “sloss med barn” om maten.
Og vi lar oss forskrekke av at det i Chile foregår plyndring av matbutikker etc.

Hva ville du gjort?
Dersom du var sulten som et helvete. Ikke hadde vann. Ikke hadde mat. Ikke hadde husrom.
Tror du at du ville beholdt dine sivilserte, tillærte manerer?
Selvsagt ville du ikke det. Du ville tydd til instinktene til slutt du også. Og den sterkeste rett ville ha vunnet frem.

I rolige, fredelige, rike tider, der folk har nok mat, der du ikke trues på livet hver dag, enten fra elementene eller fiender, så vil den siviliserte tanken være rådende. Rett og slett fordi vi ikke har noen grunn til å hente frem villdyret som bor i oss alle. Men alle ville kjempe, til slutt, for sin egen rett til å overleve. Vi er ikke en alturistisk art, hvis vi blir trykket opp i et hjørne. Heldigvis. Sånn overlever vi.

Men det er underfundig nesten, å se på, hvor skjør vår siviliserte verden er. Tenk deg slike katastrofer i en global skala. Der ingen ville hatt muligheten til å trå til med hjelp. Det var ingen steder “utenfra” som kunne hjelpe, for alle steder var midt i stormkastene selv. Tenker nok verden ville fått sett mer råskap enn vi — sviliserte — kan forvente eller engang innbilde oss.

Vi er ikke mer siviliserte enn tilgangen på mat, vann og husly gjør oss. Og kanskje er det likesågreit.

Jepp.. jeg aner våren komme. Kan bare gå fremover herfra.

Men altså, ut fra det begynte jeg å tenke over hvordan vi oppfatter vårt eget sinn eller vår egen hjerne, om du vil. Hvordan ser du for deg din egen indre verden, dersom du skulle sette en beskrivelse på den? Jeg har en følelse av at vi alle har våre helt unike bilder og forestillinger av vår egen hjerne.

Jeg har en tendens til å gi den/dem ulike personkarakterer. Og jeg har myriader av labyrinter inni der. En del landskap, og en del merkelige personligheter. Det sier kanskje ganske mye om meg.. Jeg har en tendens til å skravle med meg sjøl, også mentalt. Det hender at jeg går og snakker med meg sjøl, høyt. Og får logisk nok en del undrende blikk. Prøver å la den være. Det var det der med å stå i fare for at menn i hvite frakker kommer og sjekker “tempen”. Ikke fristende.

Men uansett.
Ta et tema som fag. Dvs yrket mitt. Jeg jobber i it-bransjen, med drift, og har en tendens til å se faglige temaer for meg som store skjermer, der informasjon scroller forbi. Det har hendt at en og annen skriftrull har dukket opp også, men stort sett er tankebanene mine også oppdatert i den teknologiske tidsalder, og flimrer forbi i stor-skjerm-modus.
Eller det at jeg lager bilder. Jeg har ørten millioner-trillioner (eller no sånt) av motiver i hodet, og de går av en eller annen grunn i sirkel rundt meg. Du vet, som om du står og ser på en 360 graders film, eller sekvens av bilder. Og hvis jeg fokuserer på en av dem, så er det som om filmen bare stopper opp, og forstørrer motivet jeg fokuserer på. Det hadde selvsagt vært litt enklere dersom sirkelen for det første var kun 1 sirkel. Og for det andre, at alle kom vannrett inn i synsvidden. Men neida, de kommer fra alle kanter. Nesten som om jeg er omgitt av en bildeboble, når jeg begynner å tenke motiver.

Så har du det med å oppfatte tid. Fortid, nåtid og fremtid. Fortiden min er pussig nok alltid på venstre side. Som om jeg ser over skulderen til venstre. Der har du fortiden. Lurer litt på hva som befinner seg på høyre side. Fremtiden ligger også til venstre. Til høyre er det ikke noe tid i det hele tatt.

Det kunne forresten blitt et kult bilde, når jeg tenker meg om. Labyrinten med tankevesner som popper opp i hytt og pine. Og det er et stort tre i midten av den labyrinten. Vet’kje helt ka det skal bety.. burde jeg bli bekymret? (ôÔ.)

Klikker du på bildene får du se en større versjon av skissene..

Tror ikke du blir så mye klokere