Skyggeblikk

Innimellom har jeg drømmer jeg overhode ikke setter pris på. Natten som gikk var en av dem. I korte trekk drømte jeg at det var blitt gjort militærkupp i hjertet av Europa. EU var blitt omgjort til en militærunion som la under seg, med militær makt, alle landene i Europa. Jeg våknet med et grøss.

Jeg vil gjerne si til meg selv at dette ikke kan skje i vår del av verden. Vi er for siviliserte og har utviklet oss for langt til at noen kan styre et land, og langt mindre en verdensdel ved hjelp av militært maktmisbruk.
Men… alt de trenger er frykt. Det skal ikke mer til før folk begynner å bli villig til å gi fra seg mye av den “makten” de har over sitt eget liv.
Og jeg begynte å tenke på at vi i dag mates kontinuerlig med informasjon som vi egentlig ikke kan gjøre noe med, og som kun tjener til å gjøre folk redde. Frykt for å bli angrepet av terrorister.. så da syntes vi det er ok at overvåkningen økes i samfunnet. VI har jo ikke noe å skjule likevel, ikke sant?
Vi føler oss gjerne tryggere hvis vi vet at vi blir mer passet på, både av politi og evt. militæret. Trygghet… sånn at ikke terroristene kommer og tar oss mens vi sover. Og hva annet er vi redd for? Sykdom? At terrorister skal komme og f.eks. forgifte drikkevann etc. (Vi trenger ikke terrorister til det, når nå det er sagt. Vi klarer det utmerket selv ved vårt overforbruk og bruk av gift i naturen for å effektivisere og rasjonalisere dyrking av jord og avling av buskap. Men også det vil vi at staten skal fikse.)

Problemet er at vi legger all makt til de som styrer i landet. De som skal overvåke og passe på. Og det er så såre lett å snu denne makten mot oss. Sørge for at vi ikke mener illojale ting. At vi ikke fornærmer grupperinger som kan være voldelige. At vi ikke uttaler oss for krasst om ting de aller helst ser at vi ikke har noen mening om. Det er så enkelt, og likevel tror vi at dette aldri vil skje oss. Vi er nemlig for siviliserte.

En gang i tiden var Mesopotamia sivilisasjonens vugge. De løftet menneskerasen opp av jeger- og samlerkulturene og inn i en videreutviklet sameksistens. En gang var de sivilisasjonens vugge, i dag er områdene hjemsøkt av væpnede konflikter og problemer. Og se på tidligere Jugoslavia. De var vitterligen en del av vår såkalte siviliserte verden. Fallet fra sivilisasjon til totalt anarki var ikke langt. Så lett faller en sivilisasjon. Og med dagens teknologi, så ville man være rimelig hjelpesløs overfor dem som sitter med makten, dersom de valgte å snu den mot sitt eget folk.

Nå sitter ikke jeg og ser for meg norske politikere som konspiratoriske. Det tror jeg rett og slett de er for dumme til, men jeg tror heller ikke at vår sivilisasjon hviler på et grunnfjell av frihet og “sivilisert atferd.” Det er en vaklevoren pidestall. Og hvis vi gladelig gir fra oss all rett til å være privat, til å holde ting for oss selv. Til at stat og styre ikke skal ha rett til å vite alt, så vil denne pidestallen bli enda mer vaklevoren. Og et kupp blir som å stjele gotteri fra babyer…

Å gi etter for frykt, uansett hvilken form den kommer i, er første steget til å ha tapt, føler jeg.

I Norge er det populært å si at vi skal være solidariske. Vi skal ta vare på hverandre. Vi skal søke en minimum av levestandard i landet. Vi skal ta vare på de svake, og de rike skal yte mer. Yt etter evne, få etter behov. Rett ut av Mao’s lille røde.

Det er fine tanker. Å ta vare på hverandre. Å yte til et fellesskap som gir tilbake det du trenger, når du trenger det. Men det holder ikke vann når man går praksisen etter i sømmene.

Problemet er, slik jeg ser det, at noen politiske retninger er for omfattende når de skal definere verden. De vil kontrollere alt.
Og i Norge har denne “likhets”-tanken for mye grep. Likhet har blitt til et krav om et uniformt liv, en uniformert personlighet. Du skal ikke skille deg ut fra andre. Du skal ikke tjene mer enn naboen. Du skal YTE til samfunnet. Du skal tenke på samfunnet. Du skal ikke være et individ.
Å tjene penger og få økonomisk gevnist ut av din innsats får magen til ihuga sosialister til å vrenge seg. Å kunne nyte ting i livet som ikke ola uteligger er i stand til, er også galt. Biler, i et land som er like langt som et ondt år, er luksus. Det er luksus å kunne komme seg fra et sted til et annet. Å ha tak over hodet, er luksus.
Det er så mye som er luksus. Jeg husker jeg så på tv en kvinnelig politiker, som da strømkrisen ble debattert, med skrikende avsky, snakket om at “rike velter seg i luksus” da det var snakk om at de brukte strøm. Noen burde gi den dama en headscan.
Belønning for innsats = motbydelig (i norske øyne). Vi skal alle være LIKE! LIKE! LIKE! Et homogenisert samfunn der ingen er individer, men kun medlemmer av samfunnet. Som maur. Flittige maur.

De rike skal også bidra mer, progressivt mer, til samfunnet enn de som har lite. Hvis Jørgen Hattemaker betaler 10% skatt av sin inntekt, og Kong Salomo gjør det samme, så kan dere banne på at Kong Salomo betaler jævlig mye mer enn Jørgen Hattemaker. Men nei, rike skal straffes for sin rikdom. Ekle-vemmelige-rike. Sjalusien og grådigheta lyser praktisk talt ut av enkelte norske politikere. Det er sånn at man ikke vet om man skal le eller gråte. Ja jeg tenker det er kjipt for enkelte grådige grå menn og kvinner å svelge det at kreativitet, pågangsvilje og nytenking kan gi fortjeneste. Jeg mener, det villle jo bety at noen faktisk tjente penger som politikerne ikke klarte å få de klamme, kalde fingrene sine i. Huff.

Norsk skole er en pådriver for denne kvalmende likhetstanken. Kreativitet, egenart og evnen til personlig uttrykk blir effektivt forsøkt kvalt av den norske skolen. Det er galt å være dyktig, for da kan det være at de andre ungene føler seg underlegen.
Tanken om den nedlatende kunnskapsrike og dyktige dyrkes uhemmet både i norsk skole og i det norske samfunn. Har du egenskaper eller evner som ikke flesteparten har, så er du automatisk nedlatende.
Ergo er det helt ok å være drittsekk i din retning. Det er ok å avsky mennesker med egenskaper, kvaliteter og suksess som ikke er av det ordinære. Norsk skole, føler jeg, når det kommer til den “sosialt oppdragende” siden av utdannelsessystemet, gjør oss til misunnelige, grådige kloakkrotter. Mange lærere ser ut til å rett og slett mangle sosial IQ. Og det selv om jeg i min tid har hatt noen få gode lærere, så ser jeg at mange mennesker som aldri burde vært gitt en pedagogisk rolle blir ansatt og blir værende i norsk skole. Mennesker som ikke er i stand til å relatere seg med særlig suksess til andre som ikke er som dem selv. Små grå skapninger som ikke kan lære fra seg annet enn akkurat det som er innenfor permene i ei bok, men som likevel får lov til å ødelegge for kreativitet og egenart hos elever.

Norske politikere forekommer meg ofte som kaklende høns. De ser ut til å komme seg frem på grådighet og sjalusi. Ikke på idealisme og genuin interesse for å bidra med noe til samfunnet.
Og hvorfor kommer de seg så langt?
Fordi de når rett inn til den semikommunistiske jantebefengte norske folkesjela. De treffer oss helt hjemme der. Så får vi lov å sjekke skattetallene til naboen. Bare sånn at vi skal være sikker på at jævel’n ikke tjente mer enn vi syntes han fortjener sant? Det er innsynsrett i andres økonomi. Det er i beste fall hårreisende. (men det er et tema for seg selv)

Du må ikke komme her og tro at du er noe. (Og skulle du mot formodning være det, så må du ikke tro at du kan VELTE deg rundt i luksusen din – pålegg på brødskiva og elektrisitet og sånt – uten å betale saftig for det.) Hurra for Norge. Yessss… vi kan det vi.