Havheksas Sideblikk

Jeg kunne trenge gode tips.. så jeg er optimist og håper at noen som leser her kanskje vet det..

Jeg leter etter et bilde jeg en gang har sett. Det er av kategorien Fantasy Kunst.

Bildet inneholder:
En Conan/barbar-type konge/keiser som sitter på en trone ute i noe som ser ut som en ørken
En død astronaut ligger ved føttene hans
I bakgrunnen, på himmelen, ser man galakser og stjernetåker.

Jeg er relativt sikker på at bildet er digital kunst, men jeg er ikke helt 100% sikker.

Noen som har noen knallgode forslag? Evt. navn på kunstnere jeg kunne sjekke?

Jeg har nettopp lest en artikkel i dagbladet om Tom Cruise og hans befatning med Scientologkirken. Og jeg kan ikke fri meg fra å le, selv om artikkelen vitterligen var alvorlig nok, da den tok opp deres aggressive måte å angripe alle kritikere på. Og deres hysteriske holdning til såkalt “eget materiale”

Scientologkirken, som alle andre religioner, fronter seg selv som bærer av den eneste sannhet. Men i motsetning til f.eks. den generelle kristne befolkningen, så gjør de som andre fanatiske religioner, truer med alt de kan komme på mot dem som “VÅGER” å kritisere dem.

Her er første brist i logikken deres. Hvorfor trenger de å forfølge kritikerne, hvis de mener at de har funnet svaret? De sitter på sannheten, hvorfor er det da raseri som er første reaksjon på kritikk? De har.jo.sannheten.i.sin.varetekt … likevel takler de ikke kritikk? Kan de ikke da bare svare med sin fantastiske sannhet?
Og hvorfor melder både medlemmer og de som har meldt seg ut fra om et maktmisbruk, manipulasjon og trusler dersom de har funnet sannheten? Trenger de å true noen da?

Det kan ikke være fordi, som alle andre religioner, så er dette tull fra ende til annen? Og fordi dette gir dem som sitter på toppen en bråte med penger? Neeheeeida.. de er ikke griske, grådige og maktsyke. De vil oss alle bare vel. Og vil vi ikke, så skal de true, manipulere og gå til angrep. Med søksmål, privatetterforskere, sverting av enkeltindivider etc etc. Og de forventer at verden skal sitte med hendene i fanget, og godta dette, uten å mokke? Uten å reagere?
Grunnleggeren av scientologkirken ville, i følge hans egen sønn, kun tjene penger. Og diktet opp en religion for å slippe mye skatt. Og grunnleggeren trodde han var satan selv. (Kan hende Satan vil ha et par ord med i laget der du).

Men jeg kan ikke la være å le. At folk virkelig er så innforjævlig dumme at de biter på dette tullet, bare fordi like dumme kjendiser har kastet seg på idiot-tankengangen, er til å le av. Dumme dumme mennesker. Men jøss, de gjør jo lederne rike, der som i alle andre religioner.
Jeg tror jeg skal begynne å digge de gamle greske gudene. De var iallfall, etter sigende, steike sexy. Mennene iallfall. Heller en sexy guddom enn bleke, gale, små menn som lyser av fanatisme og total mangel på vanlig vett. Amen. Zevs, here I come :-)

Lill: Det er ikke pengene som er det viktigste ved julen, eller at gavene skal være dyre. Julen blir ka man gjør den til

SintDame41: Er du kanskje veldig naiv eller veldig veldig rik?

Og jeg satt med en overhengende lyst til å gå inn i Paris Hilton modus, og snakke om hvordan jeg kunne redde verden ved å kjøpe rett antrekk, selv om penger altså ikke betyr noe. Det er så dumt med krig, fred og politikk ogsånt… lissom…

Folk har så mange rare oppfatninger av hva jul skal og ikke skal være.. *Lill himler med øynene*

Jeg har en liten mistanke om at til sine tider så har jeg en rimelig flat og litt for knusktørr humor her jeg sitter…

Jeg mener.. når jeg begynner å humre for meg selv over brukernavn .. fordi når man setter sammen fornavn og etternavn så får man mange ganger litt.. uventede brukernavn.. da er det på høy tid at juleferien kommer.

Eller når jeg ser brukere som er navnebror/søster til historiske personer, og jeg finner humor i det også.

Jeg mener.. trenger jeg juleferie, eller trenger jeg juleferie?

Jeg har et enkelt spørsmål. Som jeg fremdeles ikke forstår svarene jeg har fått på. Veldig enkelt.
Hvorfor gifter folk seg? Helt grunnleggende, hva i alle dager er poenget med ekteskap, i dagens samfunn?

Jeg spør ikke om hvorfor mine besteforeldre giftet seg. Det var forventet at de skulle gjøre det. Samboerskap for dem var en horribel tanke. Men i dag. Hvorfor skal folk gifte seg? Økonomiske fordeler og det å slippe peset med å lage samboerkontrakt, og det å slippe unna å mase med alt annet av papirarbeide etc som vi som er samboere må gjøre? Er den eneste logiske forklaringen jeg kan tenke meg.

Men jeg har diskutert temaet en del ganger med ulike mennesker. De som er gift tar det som regel som et angrep på deres valg, siden jeg påpeker at jeg ikke ser verdien i å gifte seg.
Men jeg får forklaringer som:
Det viser at de er villig til å forplikte seg.
Det viser at de er virkelig - virkelig - glad i den de bor sammen med, og hvis man er veldig glad i vedkommende, hvorfor la være å gifte seg?

Jeg er fremdeles ikke med på forklaringen. Og contraspørsmål er ikke svar, det er mangel på svar.

Hvordan viser du mer følelser ved å sette en ring på fingeren og underskrive på et papir?
Hvordan er det mer forpliktende i hverdagen å være i et ekteskap?
Det er pissalett å skille seg i dag. Man bare undertegner på et nytt papir - og vips - så er man skilt.
Og ikke kom drassende med at det er lettere å fordele barn og eiendeler ved en evt. skilsmisse en ved et oppbrudd i et samboerskap. Folk sloss så fillene fyker uansett. Et ekteskap gjør bare at skilsmisse drar lengere ut. Og det kan da umulig være grunnen, at de vil ha en lettere potensiell skilsmisse?

Ja, det er en del som argumenterer med at de føler seg emosjonelt tryggere dersom de er gift. Det er en forklaring som bare får meg til å flire. Tryggere på hva da?
Det kan ikke være at partneren ikke skal finne seg noen andre (for stor skilsmissestatistikk til det).
Det kan ikke være at partneren da skal bli så satans trofast. Jeg har fått for mange historier servert om gifte menn og kvinner som er på videvanke seksuelt til at den skal henge på greip.
Så hva blir de emosjonelt tryggere på?

Så. Hvorfor skulle noen velge ekteskap, fremfor samboerskap? Hva er viktigheten? Hvordan blir samlivet bedre av ekteskap? Hvordan blir du en bedre partner av å bli gift? Er det en magisk ring som gjør deg -hokuspokus- til den beste du kan bli?

Nope, skjønner fremdeles ikke argumentasjonen og svarene.

Jeg kom til å tenke (selv om det strengt tatt er lite av sånt i denne varmen) på Janis Joplin. Vet ikkje helt hvorfor. Men anyway… jeg så et program om henne. Der folk uttalte seg om en “episode” der hun hadde dratt tilbake til stedet hun kom fra, og hadde tatt litt av. Iallfall i følge innbyggerne på hennes hjemsted.

Det er faktisk noen år siden jeg så programmet, så man kan få seg til å lure på hvorfor det dukket opp av vannskorpa akkurat nå. Men jeg husker spesielt ei eldre kvinne, som med haken trykket avmålt mot halsen, nedlatende sa at hun syntes synd på moren til Janis Joplin, fordi datteren gjorde seg selv til latter.

Gjorde seg til latter. Sa hun.
Den grå lille skapningen, som sikkert aldri før har blitt spurt om sin mening. Hennes øyeblikk i rampelyset, for å slenge eddik og galler om et menneske jeg skal vedde på at hun ikke kjente overhode, annet enn på navn. Det er gjerne sånn på små steder. Man vet hvem folk er… men man vet EGENTLIG ingenting om dem.
Hva visste vel hun om Janis, der hun i sin fordømmende guløyde nedlatenhet, rakket ned på et menneske store deler av musikkverdenen og verden ellers satte pris på? Å holde litt leven i en surmulende bortgjemt avkrok blir ikke sett på med blide øyne av dem som bor der, tipper jeg. Og spesielt ikke dersom vedkommende som holder leven, er en av deres egne. Man skal passe seg for ikke å gå over grensen. Være litt sær kanhende, men ikke mer enn det.

Hva vet jeg om Janis Joplin?
Hun døde altfor ung. Hun hørtes ut som en trist saxofon når hun sang. Hun vokste åpenbart opp blandt dømmesyke mennesker.

Og så spinner tankene mine videre. Hvor ofte har jeg ikke hørt, fra både nære og ikke-fullt så nære, som snakker innimellom at de skal “vise for folk hvor godt de har gjort det.”

Jeg antar da de mener folk fra fortiden. Mennesker de føler de har noe å bevise noe overfor.

Og jeg spør, siden jeg ikke forstår dette.

Hvilken betydning har det hva uvesentlige mennesker fra fortiden mener om ens suksess eller mangel på sådan?

Noen kvelder, sånn som i kveld, har noe fredelig over seg.
Jeg sitter her.. ute veksler det mellom regn, sludd og opplett. Værgudene kaster visst terninger der oppe. Jeg er trøtt.. men jeg har ikkje lyst til å gå og legge meg likevel.

Og jeg har et bilde i hodet, av meg selv, som sitter og ser opp mot stjernehimmelen. Og jeg er på sett og vis glad for at jeg ikkje er så stor i verdens øyne. Jeg mener, jeg kommer jo til å vandre videre en dag jeg også, over heden, som det så poetisk heter. Og jeg føler en viss tilfredshet ved å tenke på at i kjølvannet av mitt liv kommer sporene til å gro til i stillhet. Det ligger noe godt i å leve et liv i skyggen også.
Kjente mennesker blir alltid slamret frem i media og i tankene våre. Så mange forventninger, så lite de kan gjøre med det. Jeg liker ikke forventninger. Det har jeg aldri gjort. Derfor forsøker jeg også ha så få som mulig selv. Det er bedre å ta øyeblikket når det kommer. Jeg har etterhvert funnet ut at det er ganske mye å lære av og stille seg helt åpen til hva fremtiden og nåtiden kommer med. Jeg vil rett og slett ikke vite.

En dag skal vi alle gå videre. Heldigvis. Man får bare håpe at da, så ser man tilbake med et smil rundt munnen, vel vitende om at det ikke var bagatellene som styrte livet.

Hva får ellers fullt oppegående mennesker til å sette sin fulle lit til diverse helsprø konspirasjonsteorier? Jeg kom til å tenke på det i dag…

Jeg har teflonhukommelse når det gjelder navn, men det er ikke så lenge siden at jeg så et program på tv der en tidligere fotballspiller og sportskommentator (David Ike?) snakket i det vide og det brede om sin konspirasjonsteori.
Mannen kom med mye fornuftig, det var det verste av alt.
“Tankene våres styres i stor grad av det vi blir fortalt. Og hva vi blir fortalt styres iallfall av en viss grad av annet enn objektive journalister.”
Så langt var mannen fornuftig … men så tippet han over på galskapen og påstod at menneskene styres, i all hemmelighet, av øgler som har forkledt seg som mennesker.

*blunk*

*dobbelt blunk*

Men så begynte jeg å tenke over det, og neida, jeg har ikke blitt en “troende”. Men jeg tror jeg begynner å skjønne hvorfor konspirasjonsteorier appellerer. Vi er et samfunn, iallfall i den vestlige delen av verden, der færre og færre er religiøse. Vi har ingen vårherre vi tror på å prise når ting går bra, og ingen fanden å legge skylden på når ting går til helvete.
Men noen må vi jo legge skylden på.
Og hvem skal vi da velge? Siden de skal være ansvarlige for iallfall all jævelskapen i verden, så må de være mektige. Vi vet alle at mennesker i seg selv ikke er mer mektige enn naboen.. men hvis vi sper på med litt hemmelige hokus-pokus-brorskap sånn som frimurerne, eller legger til litt magi, som vi vanlige mennesker bare er for dumme til å skjønne, eller enda bedre.. lager et bakgrunnsteppe av ikke-menneskelige onde vesen som ønsker å styre oss, se da er verdensordenen gjenopprettet. Vi har de gode, som da blir oss selv, og vi har de onde.. ekle slemme tvetungede øgler. Eller rare menn i enda rarere hatter.. onde mørke menn som helt sikkert planlegger noe vanvittig skummelt noe, på bakrommet, i gutteklubben sin.

Whatever..
Det jeg ville frem til, er at jeg tror at konspirasjonsteoriene og de som tror på dem, blomstrer så flittig for tiden fordi folk trenger noe å tro på. Og i mangel på en gud og en djevel, så lager man seg sine nye gode og onde bastioner. I bunn og grunn er vi ganske enkle å forstå.. iallfall av og til.

Stekt øgle skal visst smake som kylling.. kanskje på tide å ta seg en munnfull? Sånn bare for å klarne tankene littegranne.

Hva betyr ordet “krumelurisk”??

Jeg finner ikke noen forklaring på ordet på nettet.
Anyone?

Debatter kan være interessante når man ønsker å betrakte andre mennesker, en vane jeg ser ut til å være født med (observeringen – ikke debatteringen … skjønt…vel kanskje begge). Når det gjelder det å holde seg til tema er det noen mennesker som egentlig forbauser meg litt mht hvor rigide de er på hva de “tillater” å bli tatt opp under samme temafane. Ikke at de bestemmer, men de skriker gjerne veldig ut om akkurat det at man er på siden av temaet, hvis de føler seg misfornøyde med hvor temagrensen blir trukket opp, eller sabotert, alt ettersom.

Når man diskuterer på et debattforum, under fagtemaer, eller “strenge” temaer kan jeg forstå hensikten med å holde seg til tema i veldig stor grad. Det blir håpløst hvis man f.eks. skal søke etter et gitt tema, og folk diskuterer alt annet enn dette temaet under en gitt tråd. Men jeg er litt mer forundret over at folk hisser seg opp over sidespor når det er mer generelle temaer som står på tapeten. Og iallfall i muntlige debatter vanlige folk imellom. Det er ikke noe som heter off topic når man sitter og diskuterer i en venneflokk eller i en gruppering av bekjente.

Muligens har jeg vanskelig for å forstå denne rigiditeten fordi jeg mentalt hopper fra ett tema til det neste kontinuerlig, for deretter å vende tilbake til det første temaet. Jeg lar meg egentlig forundre over mennesker som forfølger et tema fra start til slutt, uten å skrense litt ut på siden overhode. Hvordan får de det til? Går det an å bare ha en tanke i hodet av gangen?

For egen del kan jeg sitte dyp konsentrert om en ting, for så å ta en pause fra det jeg holder på med, bare for å bli klar over at hodet mitt har hatt et annet tema under bearbeidelse hele tiden mens jeg har vært konsentrert om noe annet, som jeg plutselig “husker” at jeg har holdt på å tenke på. Har opplevd at det har vært utallige slike parallelle tankestrømmer, og det skjer flere ganger for dagen. Så når noen klarer, iallfall tilsynelatende, å holde fast hele tiden på ett og samme tema, og bli forbannet når en selv vimser utfor tema, så blir jeg både forbauset og litt skremt. Det er nesten som et førerløst høyhastighetslokomotiv. Eller, hastigheten varierer det en god del på, når sant skal være sagt. Men okke som.. ett tema.. i lang tid.. uten å engang kikke til siden? Creepy.

Eller er det jeg som er creepy, som har parallelle tankebaner i hodet kontinuerlig? Uten at de kolliderer med hverandre? Hm… kanskje jeg bare skulle holde kjeft av og til? :-) (Som om det noensinne kommer til å skje. Man stopper ikkje kjeften på meg med mindre jeg VIL holde kjeft)

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal syte mer om været. Det får da være måte på … bokstavelig talt. Jeg tror jeg heller skal vurdere vadere, lange grønne vadere.

Fordelen er jo selvsagt at selv om det er varmt, så er det ikke mange insekter som takler norsk monsun. Insekter er det vel knapt noen som liker, om vi ser bort fra folk med sære interesser, som finner alt av insekter ufattelig spennende. Sånne mennesker tror jeg ikke at jeg ville hatt lyst til å besøke, av frykt for å finne utstoppede tarantellaer og fastspikra sommerfugler. Begge deler like groteskt, på hver sin måte.

Edderkopper du… det får meg til å tenke på en opplevelse da jeg var tenåring (den gang vårherre gikk rundt i knebukser). Jeg hadde fotografi som valgfag på ungdomsskolen, og vi skulle på en utstilling med holografiske bilder i forbindelse med valgfaget.
Utstillingen var bra den, kult med 3-dimensjonale bilder. Men den snille hjertegode fotografen hadde også et 3-dimensjonalt bilde av en tarantell. Selv hoppet jeg litt til da jeg så bildet, men ei venninne av meg, som er hysterisk redd edderkopper, hylte ut og løp det hun var god for til den andre enden av rommet, der hun ble stående og gispe av redsel.
Jeg kan fremdeles høre det beinmargvibrerende skriket hun utstøtte. Onde onde fotografen.

De har taranteller på dyrebutikkene her i Bergen også. Jeg har sett på dem. Stygge hårete skapninger. Hvordan noen kan ha no sånt som kjæledyr går astronomiske avstander over min fatteevne. Jeg er ikke redd edderkopper som sådan, men jeg tror jeg hadde stivna av frykt om jeg måtte holdt en sånn en i hånden. Kjøpe en tarantell til jul? I think not.
I tillegg er jeg ikke spesielt glad i biller. Og ja, jeg vet de ikkje gjør meg noe, men de har små harde tassende føtter, og skall som er vanskelig å slå gjennom. Og slår du dem, så dauer de ikke, med mindre du bruker hammrer, og da spruter gørra utover. Jeg hadde heller holdt 10 taranteller i hånden enn ei stor bille, uansett om tarantellen er mye farligere.

Ok.. det er kanskje en fobi. Billefobi.. store biller iallfall. Ekle pansrede skapninger. *grøsse*

Jeg satt og leste litt på forskning.no sine sider, er artikkel om hva magi egentlig er. Dvs synsing fra 2 stk som mener at de har en grunn til å synse om temaet. Nå vet jeg ikke om deres meninger er noe mer gyldige enn andres, og det gir jeg forsåvidt katta i.

Men jeg kom til å tenke på at magi, eller liksom-magi, symboler som vi selv har lyst til å tro på, egentlig er en fin ting. Ikke fordi jeg seriøst tror at de er magiske, men fordi de gir innhold i hverdagen. Hjelper oss å takle ting, forstå oss selv og verden. Jeg tror ikke at hvis noen tenner et rødt lys samtidig som de sier gitte ting, så vil f.eks. kjærlighet komme deisende inn i livet deres. Men jeg tror at hvis noen er villig til å bruke dette som symbol, så vil de ubevisst fokusere mer i de retningene, og dermed være mer åpen for slike opplevelser. I seg selv ikke “magisk”, men definitivt en grei måte å bruke sybolikk på.

Magi, tror jeg, er vår mentale hjelpemanual, for å forstå ting vi ikke kan forklare med fornuft og vitenskap per dags dato. Eller ting vi ikke vil ha noen vitenskapelig/fornuftig forklaring på. Så er det kanskje ikke så helt galt, å tro litt på magi. Det vi velger å tro på er tross alt vår måte å orientere oss i verden, og forklare det vi opplever til oss selv. Det spiller ingen rolle om dette ikke er vitenskapelig korrekt, all den tid vi i veldig stor grad lever livene våre i liknelser likevel.

Det ville egentlig være trist, føler jeg, om man ikke kunne finne noe magisk ved livet, overhode.