Skyggeblikk

Jeg har nettopp lest en artikkel i dagbladet om Tom Cruise og hans befatning med Scientologkirken. Og jeg kan ikke fri meg fra å le, selv om artikkelen vitterligen var alvorlig nok, da den tok opp deres aggressive måte å angripe alle kritikere på. Og deres hysteriske holdning til såkalt “eget materiale”

Scientologkirken, som alle andre religioner, fronter seg selv som bærer av den eneste sannhet. Men i motsetning til f.eks. den generelle kristne befolkningen, så gjør de som andre fanatiske religioner, truer med alt de kan komme på mot dem som “VÅGER” å kritisere dem.

Her er første brist i logikken deres. Hvorfor trenger de å forfølge kritikerne, hvis de mener at de har funnet svaret? De sitter på sannheten, hvorfor er det da raseri som er første reaksjon på kritikk? De har.jo.sannheten.i.sin.varetekt … likevel takler de ikke kritikk? Kan de ikke da bare svare med sin fantastiske sannhet?
Og hvorfor melder både medlemmer og de som har meldt seg ut fra om et maktmisbruk, manipulasjon og trusler dersom de har funnet sannheten? Trenger de å true noen da?

Det kan ikke være fordi, som alle andre religioner, så er dette tull fra ende til annen? Og fordi dette gir dem som sitter på toppen en bråte med penger? Neeheeeida.. de er ikke griske, grådige og maktsyke. De vil oss alle bare vel. Og vil vi ikke, så skal de true, manipulere og gå til angrep. Med søksmål, privatetterforskere, sverting av enkeltindivider etc etc. Og de forventer at verden skal sitte med hendene i fanget, og godta dette, uten å mokke? Uten å reagere?
Grunnleggeren av scientologkirken ville, i følge hans egen sønn, kun tjene penger. Og diktet opp en religion for å slippe mye skatt. Og grunnleggeren trodde han var satan selv. (Kan hende Satan vil ha et par ord med i laget der du).

Men jeg kan ikke la være å le. At folk virkelig er så innforjævlig dumme at de biter på dette tullet, bare fordi like dumme kjendiser har kastet seg på idiot-tankengangen, er til å le av. Dumme dumme mennesker. Men jøss, de gjør jo lederne rike, der som i alle andre religioner.
Jeg tror jeg skal begynne å digge de gamle greske gudene. De var iallfall, etter sigende, steike sexy. Mennene iallfall. Heller en sexy guddom enn bleke, gale, små menn som lyser av fanatisme og total mangel på vanlig vett. Amen. Zevs, here I come

Jeg kom til å tenke (selv om det strengt tatt er lite av sånt i denne varmen) på Janis Joplin. Vet ikkje helt hvorfor. Men anyway… jeg så et program om henne. Der folk uttalte seg om en “episode” der hun hadde dratt tilbake til stedet hun kom fra, og hadde tatt litt av. Iallfall i følge innbyggerne på hennes hjemsted.

Det er faktisk noen år siden jeg så programmet, så man kan få seg til å lure på hvorfor det dukket opp av vannskorpa akkurat nå. Men jeg husker spesielt ei eldre kvinne, som med haken trykket avmålt mot halsen, nedlatende sa at hun syntes synd på moren til Janis Joplin, fordi datteren gjorde seg selv til latter.

Gjorde seg til latter. Sa hun.
Den grå lille skapningen, som sikkert aldri før har blitt spurt om sin mening. Hennes øyeblikk i rampelyset, for å slenge eddik og galler om et menneske jeg skal vedde på at hun ikke kjente overhode, annet enn på navn. Det er gjerne sånn på små steder. Man vet hvem folk er… men man vet EGENTLIG ingenting om dem.
Hva visste vel hun om Janis, der hun i sin fordømmende guløyde nedlatenhet, rakket ned på et menneske store deler av musikkverdenen og verden ellers satte pris på? Å holde litt leven i en surmulende bortgjemt avkrok blir ikke sett på med blide øyne av dem som bor der, tipper jeg. Og spesielt ikke dersom vedkommende som holder leven, er en av deres egne. Man skal passe seg for ikke å gå over grensen. Være litt sær kanhende, men ikke mer enn det.

Hva vet jeg om Janis Joplin?
Hun døde altfor ung. Hun hørtes ut som en trist saxofon når hun sang. Hun vokste åpenbart opp blandt dømmesyke mennesker.

Og så spinner tankene mine videre. Hvor ofte har jeg ikke hørt, fra både nære og ikke-fullt så nære, som snakker innimellom at de skal “vise for folk hvor godt de har gjort det.”

Jeg antar da de mener folk fra fortiden. Mennesker de føler de har noe å bevise noe overfor.

Og jeg spør, siden jeg ikke forstår dette.

Hvilken betydning har det hva uvesentlige mennesker fra fortiden mener om ens suksess eller mangel på sådan?

Hva får ellers fullt oppegående mennesker til å sette sin fulle lit til diverse helsprø konspirasjonsteorier? Jeg kom til å tenke på det i dag…

Jeg har teflonhukommelse når det gjelder navn, men det er ikke så lenge siden at jeg så et program på tv der en tidligere fotballspiller og sportskommentator (David Ike?) snakket i det vide og det brede om sin konspirasjonsteori.
Mannen kom med mye fornuftig, det var det verste av alt.
“Tankene våres styres i stor grad av det vi blir fortalt. Og hva vi blir fortalt styres iallfall av en viss grad av annet enn objektive journalister.”
Så langt var mannen fornuftig … men så tippet han over på galskapen og påstod at menneskene styres, i all hemmelighet, av øgler som har forkledt seg som mennesker.

*blunk*

*dobbelt blunk*

Men så begynte jeg å tenke over det, og neida, jeg har ikke blitt en “troende”. Men jeg tror jeg begynner å skjønne hvorfor konspirasjonsteorier appellerer. Vi er et samfunn, iallfall i den vestlige delen av verden, der færre og færre er religiøse. Vi har ingen vårherre vi tror på å prise når ting går bra, og ingen fanden å legge skylden på når ting går til helvete.
Men noen må vi jo legge skylden på.
Og hvem skal vi da velge? Siden de skal være ansvarlige for iallfall all jævelskapen i verden, så må de være mektige. Vi vet alle at mennesker i seg selv ikke er mer mektige enn naboen.. men hvis vi sper på med litt hemmelige hokus-pokus-brorskap sånn som frimurerne, eller legger til litt magi, som vi vanlige mennesker bare er for dumme til å skjønne, eller enda bedre.. lager et bakgrunnsteppe av ikke-menneskelige onde vesen som ønsker å styre oss, se da er verdensordenen gjenopprettet. Vi har de gode, som da blir oss selv, og vi har de onde.. ekle slemme tvetungede øgler. Eller rare menn i enda rarere hatter.. onde mørke menn som helt sikkert planlegger noe vanvittig skummelt noe, på bakrommet, i gutteklubben sin.

Whatever..
Det jeg ville frem til, er at jeg tror at konspirasjonsteoriene og de som tror på dem, blomstrer så flittig for tiden fordi folk trenger noe å tro på. Og i mangel på en gud og en djevel, så lager man seg sine nye gode og onde bastioner. I bunn og grunn er vi ganske enkle å forstå.. iallfall av og til.

Stekt øgle skal visst smake som kylling.. kanskje på tide å ta seg en munnfull? Sånn bare for å klarne tankene littegranne.

Debatter kan være interessante når man ønsker å betrakte andre mennesker, en vane jeg ser ut til å være født med (observeringen – ikke debatteringen … skjønt…vel kanskje begge). Når det gjelder det å holde seg til tema er det noen mennesker som egentlig forbauser meg litt mht hvor rigide de er på hva de “tillater” å bli tatt opp under samme temafane. Ikke at de bestemmer, men de skriker gjerne veldig ut om akkurat det at man er på siden av temaet, hvis de føler seg misfornøyde med hvor temagrensen blir trukket opp, eller sabotert, alt ettersom.

Når man diskuterer på et debattforum, under fagtemaer, eller “strenge” temaer kan jeg forstå hensikten med å holde seg til tema i veldig stor grad. Det blir håpløst hvis man f.eks. skal søke etter et gitt tema, og folk diskuterer alt annet enn dette temaet under en gitt tråd. Men jeg er litt mer forundret over at folk hisser seg opp over sidespor når det er mer generelle temaer som står på tapeten. Og iallfall i muntlige debatter vanlige folk imellom. Det er ikke noe som heter off topic når man sitter og diskuterer i en venneflokk eller i en gruppering av bekjente.

Muligens har jeg vanskelig for å forstå denne rigiditeten fordi jeg mentalt hopper fra ett tema til det neste kontinuerlig, for deretter å vende tilbake til det første temaet. Jeg lar meg egentlig forundre over mennesker som forfølger et tema fra start til slutt, uten å skrense litt ut på siden overhode. Hvordan får de det til? Går det an å bare ha en tanke i hodet av gangen?

For egen del kan jeg sitte dyp konsentrert om en ting, for så å ta en pause fra det jeg holder på med, bare for å bli klar over at hodet mitt har hatt et annet tema under bearbeidelse hele tiden mens jeg har vært konsentrert om noe annet, som jeg plutselig “husker” at jeg har holdt på å tenke på. Har opplevd at det har vært utallige slike parallelle tankestrømmer, og det skjer flere ganger for dagen. Så når noen klarer, iallfall tilsynelatende, å holde fast hele tiden på ett og samme tema, og bli forbannet når en selv vimser utfor tema, så blir jeg både forbauset og litt skremt. Det er nesten som et førerløst høyhastighetslokomotiv. Eller, hastigheten varierer det en god del på, når sant skal være sagt. Men okke som.. ett tema.. i lang tid.. uten å engang kikke til siden? Creepy.

Eller er det jeg som er creepy, som har parallelle tankebaner i hodet kontinuerlig? Uten at de kolliderer med hverandre? Hm… kanskje jeg bare skulle holde kjeft av og til? (Som om det noensinne kommer til å skje. Man stopper ikkje kjeften på meg med mindre jeg VIL holde kjeft)