|
|
Av Lill C. Eilertsen, 21 februar 2010, Kl: 15:54
Javisst. 5 minusgrader og sne.
Og jeg kan klage i det vide og brede på det AT det er kaldt og AT det sner, men det var ikke helt det som irriterte meg i dag. (jeg har dagstema og timestema på irritasjonsmomenter). Men vi kjørte til treninga i dag. Og det var kommet noen cm med nysne på veien. Hvilket gjorde sitt til at føret var sånn så som så på veien.
Men hvorfor i helsiken kan ikke vegvesnet får ræva i gir og skrape veiene? Det er ikke som om de ikke visste AT det kom snebyger i dag. Venter de til det har gitt seg, sånn at de kan ta alt i ett jafs? Sånn at det blir dype riller og spor i veien, så folk må kjøre akkurat i de fordypningene, om de ikke har lyst å komme ut for en ulykke?
Og jada, jeg vet at det har vært verre på østlandet. Dere har min fulle medlidenhet. Men jeg liker fremdeles det ikke når det er skletta ute på veiene. Og for ikke å nevne at bergensere ikke er vant til denne typen føre, og det lå ei kjerring foran oss, som lodet i føkkings 40 km fordi det var litt sne på veien. Syntes man det er skummelt, så får man te faens holde seg unna bilen i snevær, spør du meg.
I mellomtiden sitter jeg og venter på at møkkaværet skal gi seg, og det skal ta til vett og bli VÅR her. Jeg tror jeg begynner å bli værsyk snart. Møkka-evigvarende-skitvinter
Av Lill C. Eilertsen, 19 februar 2010, Kl: 14:23
Jeg sitter og leser en artikkel i VG om et nytt badeland. Lalandia.
Og ser bilder av folk som storkoser seg i badelandet. Selv bittesmå babyer. Blir en liten smule misunnelig, men det var ikke helt det jeg hadde tenkt å ta opp..
Er det ikke litt merkelig, når du tenker deg om, hvor mye vi mennesker elsker vann, om du ser bort fra den marginale delen av befolkningen som har vannskrekk? Og likevel sier de at vi har utviklet oss på tørre stepper og i dype skoger. En gang langt tilbake i tiden et sted, så vandret vi altså rundt på tørrsvidde savanner.
Hvor kom da kjærligheten til vann fra? Andre pattedyr er generelt sett ikke like glad i vann som vi er. Prøv å dytt en løve uti vannet, og se hvor glad den blir (det kan hende det blir litt lite igjen av deg etter et sånt forsøk, men alt i vitenskapens navn, right?) Det er jo ingen som har fortalt eller lært opp babyer til å like vann, likevel er de som små delfiner som dupper rundt i vannet, hvis de bare får sjansen.
Og det er ikke til å komme utenom at mennesket som art, er veldig opptatt av vann. Vi lager fontener, for nytelsens skyld. Vi beroliges av lyden av rennende vann. Vi elsker, genrelt sett, å oppholde oss i vann. Og jeg vedder på at de aller fleste lar seg fascinere av store akvarier og vesnene i vannet.
Vi har mytologi om mennesker i havet, halvt menneske, halvt havdyr. Vi har guder som styrer havet, vannet. Elementet vann.
Så jeg tygger litt på tanken. Kan det være at vi ikke helt stammer kun fra tørrsvidde savanner? Kan vi har hatt en utviklingsfase i havet (etter at vi ble primater logisk nok). Eller er det en forskjell? Stammer noen av oss “mer” fra havet enn andre? Jeg vet ikke.. jeg bare fabulerer litt for meg selv. Kanskje var vi vel så mye havprimater som savanneprimater en gang langt tilbake i tiden.
Det er uansett en forklaring som ligger skjult i fortiden et sted, på hvorfor menneskedyret elsker vannet.
Av Lill C. Eilertsen, 14 februar 2010, Kl: 17:28
Det er egentlig litt tragisk så veldig tilgjengelig vi forventes å være nå for tida.
(Ja, jeg vet jeg høres ut som en gammel kone som mimrer om de gode gamle dager no – shaddap)
Men folk flest forventer at “du” sjekker nettsteder som f.eks. Facebook, Myspace og Nettby jevnlig. Aller helst flere ganger for dagen.
Det forventes også at folk skal kunne nå deg på chat som f.eks Windows Live eller AIM, eller yahoo. Eller for forretningsverden, bl.a. office communicator. Og er du ikke tilstede, må du GI BESKJED om hva du har tenkt å gjøre, og HVOR lenge.
Du skal _aldri_ gå noen steder uten mobiltelefonen, for TENK om folk ikke kan få tak i deg da? Og du skal fortrinnsvis svare på hver SMS du får innen max 5 min.
De fleste som jobber i et kontormiljø eller liknende, har tilgang til hjemmekontor, og det forventes også til en viss grad at du skal gjøre deg nytte av det. Og være tilgjengelig på mobiltelefon som du har fått via jobben.
For noen fungerer dette utmerket. Noen liker det sånn.
Men jeg ser verdien av Lill-tiden. Der jeg har fred for alt, og gjør akkurat som jeg vil, uten å være tilgjengelig for andre mennesker. Der det kun går an å få tak i meg – dersom JEG vil.
Jeg er egentlig flink til det. Å slå av lyden på mobilen.
Drite i Facebook og dets like.
Ikke gidde logge på noe som helst.
Men det er et veldig bevisst valg. Jeg tror ikke alle nødvendigvis har et like bevisst forhold til det.
I mine øyne så er ALL teknologi en velsignelse. MEN kun dersom man lærer seg å sette grenser. Dersom man skal være overalt og gjøre alt, så brenner man seg selv på alle kanter.
Prøv det en dag.
Slå av mobilen lyden på mobilen. Ikke svar på SMS’er du får (og vent og se hvor mange som kommer med “hvorfor svarer du ikke?”)
Ikke logg på hverken messenger-applikasjoner, nettsamfunn eller noen annen form for chat
Ikke sjekk mailen din, og hvis du gjør det, ikke svar på den før neste dag.
Jeg ville bli forbauset om du ikke får reaksjoner, med mindre du er eremitt av natur.
Hvorfor skal vi være så forbanna tilgjengelig hele tida?
Av Lill C. Eilertsen, 1 februar 2010, Kl: 14:27
Har det noensinne slått deg at vi såkalte moderne mennesker må kunne kategoriseres som totalt hjelpesløse? Det er fint få ting i denne verden vi ville være i stand til å takle og fixe selv.
Ta et så enkelt eksempel som strømstans.
Veldig mange har ikke vedfyring, og med tanke på hvor kald vinteren har vært og det man har lest om folk som har frosset ihjel etc, så er det merkelig, sett ut fra et logisk ståsted, at ikke alle, både leiligheter og hus, har obligatorisk vedfyring som substitutt. Vi burde være i stand til en så enkel ting som å holde oss i live uten strøm.
Det er ikke mye som kreves, men forbausende nok blotter dette med sitt ringe fravær i sannsynligvis de fleste hjem. Har hørt at til og med folk som bygger hus _ikke_ inkluderer vedfyring inn i husene sine.
Hva tenker vi på?
Eller mat. Jeg bor i en by. Jeg har ikke dyr og dyrker ikke grønnsaker selv. Hamsteren vi har blir ikke store munnfullen likevel, og plantene jeg har er til dekorasjon. Men når jeg stopper opp og tenker meg om, så lurer jeg virkelig på – hvorfor? Nå har jeg ingen superløsning på akkurat det. Bor man i en leilighet så er det liksom begrenset med plass til å dyrke mat på uansett. Men sett at matforsyningen tok slutt. Om enn ikke for all tid, så iallfall i en periode? Hvor mange kan med hånden på hjertet si at de ville overlevd det, uten å måtte tære særlig på evt. fettreserver? Jeg tenker de fleste av oss hadde blitt enten usedvanlig slanke, eller fått håndhilst på krypene nedi jorda. Ikke det at det hadde blitt no særlig for dem å ete allikavel, men dog.
Hva tenker vi på?
Eller hvis en ulykke skjer. Eller bare noe så enkelt som en flom. Hvor mange av oss er det da ikke som faktisk må reddes? Eller en storm, der havet begynner å ete litt av landjorda? Folk bosetter seg så langt ned i strandlinjen at de har bølgeskvulpet mellom tærne 24/7. Og for all del, havet er hyggelig, når det er rolig og sola skinner. Men med tanke på stormene som har herjet i de siste årene, så finner jeg det merkelig at det faktisk fremdeles er mennesker som ønsker å bo i strandlinjen. Hva innbilder de seg? At herjingene rundt på jorda vil gå bue rundt dem, fordi.. vel, det skjer alltid noen andre, ikke dem?
Hva tenker vi på?
Hvorfor har vi så villig og egentlig kjapt, gått fra å være selvforsynte, til å bli hjelpesløse babyer som er mest fascinert av ranglen vår (les bling-bling, mote, fine tingene til huset, de dyre feriene etc etc)? Hvorfor er det ikke obligatorisk å lære hvordan du faktisk _kan_ overleve, hvis du måtte?
…Hva tenker vi egentlig på?
Av Lill C. Eilertsen, 22 januar 2010, Kl: 10:59
Jeg må innrømme at det er med en viss lattermildhet at jeg betrakter oppstyret som er i media for tiden blant skøytesportens utøvere i Norge.
Makan te kjerringer skal man faen meg lete lenge etter.
Hva har vi?
En halvgammal feit amerikaner (?) som trakasserer en ung jente seksuelt. Han får sparken
Han surker over det i media og kan _åpenbart_ ikkje forstå hvorfor det blir reaksjoner på det (litt lettere tarded hm?)
Så har vi prikken over i’en. En drittunge som går på skøyter, og som også er god til det, som bråker i media.. fordi
HAN VIL HA SEXSJIKANETRENEREN SIN TILBAKE!!!
Det sier mye om drittungens holdninger til andre mennesker. Drit i om andre blir seksuelt trakassert.. så lenge HAN SELV kan tjene på at den feite halvgamle treneren hvisker han gode tips i øret.
Men ikke nok med det. Så begynner stadig flere at folkene i skøytesporten å bitche i media. Og drittungen truer med å gå ut av landslaget fordi han ikke får viljen sin – igjen? Da-jises. Men det skal drittungen ha.. han er i ferd med å bli ei god kjerring allerede. Han og de andre sutrekjerringene som holder teater i media for tiden.
Selv om jeg gir katta i skøytesport – og det av hele mitt hjerte – så syntes jeg de skulle kastet drittungen hodestups ut av landslaget. Så kanskje lærer han seg å legge fra seg barnehagefaktene sine, og lære seg til at sport handler OGSÅ om sportsånd, så vel som det å konkurrere og forhåpentligvis vinne. Og da spesielt i OL. ALT handler ikke om han, selv om han åpenbart tror det.
Hvorfor var det jeg ikkje bryr meg om sport igjen tro?
Åja.. det var det. Fordi det er drit kjedelig og stappfull av mannekjerringer og primadonnaer.
*pa-juk*
Av Lill C. Eilertsen, 14 januar 2010, Kl: 7:24
Jeg vet ikke hvordan det er med deg..
Men jeg må innrømme det er en hendelse som setter spor i tankene mine
- knips -
Teppefall for sannsynligvis rundt hundre tusen av mennesker på Haiti…
Jeg sliter med å finne meningen i noe sånt, uansett hvem eller hva som styrer
Av Lill C. Eilertsen, 12 oktober 2009, Kl: 13:22
Jeg lurer litt på.. hvordan ville verden vært, hvis alt det som kvakksalverne og engleskolemakerne har diktet opp virkelig hadde hatt sin rot i virkeligheta. Jeg er (heldigvis) ikke spesielt bevandret i hverken terminologien deres, eller hvordan de maner frem sine «mirakler», men jeg er av dem som mener at alt sånt er tøv, inntil de kan legge ting frem for vitenskapelig etterprøving, hvilket de aller fleste av dem ikke kan. Logisk nok. For det finnes ikke.
Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg leste en gang ei bok der ei kjerring påstår at «astralverdenen» ligger 90 cm over den fysiske verdenen. See.. hvordan ville det fortone seg? Jeg mener, tenk hvor ansiktet ditt havner da, i forhold til astralvesnene? Rett i… well, la meg ikke utdype dette nærmere. Og hvis vi alle _virkelig_ ville, så hadde vi sett det. Innsyn rett i astralrompa på de som har vandret heden. Nice.
Eller engleskoler. Jeg klarer ikke helt å legge fra meg tanken om det. Det må være pinlig for kongen og dronninga å skulle holde masken hver gang journalister (litt lattermildt) spør om deres holdninger til det den .. kreative … datteren deres forfekter. Og at andre (sånn noenlunde) oppegående mennesker faktisk kan tro på dette rælet, er i beste fall fanatisk komisk, men i realiteten tragisk.
Eller ufonauter
Eller at å sette møbler på spesielle plasser i huset skal gjøre noe for ditt sjeleliv
Eller at ved å si ut en hokuspokus-formel så kan man endre på noe i den fysiske verdenen
Eller at ved å ville ting sterkt nok, så deiser de i fanget på deg
Eller … etc etc
Hva er det med oss? Takler vi vitenskapens kjedelige dissekering av livet så dårlig at vi må dikte opp feer, nisser (de kunne forresten gjerne eksisteret, de er bedårende), alver, engler, guder, demoner etc? Sånn bare for å skape nok dramatikk i vårt eget hode?
Kan disse tingene være reelle? Well.. i de fleste tilfeller ville jeg sette pengene mine på «NEI!»
Jeg _kan_ ta feil selvsagt. Men jeg tror sjansen er større for at det er riktig, enn at man skal få kontakt med engler ved å mmm’e lenge nok og fore pengepungen til …. kreative … prinsesser.
Av Lill C. Eilertsen, 23 september 2009, Kl: 13:16
Bildene er kule å se på.
Sandstormer i Sydney. Litt alien-preg når hele lufta blir farget rød av en (åpenbart) uventet sandstorm. Ikke dagligdags … ennå.
Også sitter jeg og tenker på det jeg hørte på tv i går. At ministre fra ulike land samles for å snakke klima. De snakker i fine, store og svulstige ord om at det er NÅ det gjelder.
NÅ må vi trå til og redde jorda fra miljøundergangen.
Det bærer unektelig litt preg av sandstorm det også. Man kan ikke se ting for det de er. Puster man for lenge i et sånt miljø, så tar man definitivt skade av det. Og det kommer egentlig til å være en lettelse når de bare holder kjeft og gir seg.
For..
Det er vel ingen som strengt tatt TROR at klimamøtet i desember kommer til å gjøre en føkkings stor forskjell?
Det er vel ingen som seriøst TROR at politikerne mener det de sier?
Politikere.. som skal redde verden? Rull inn. Vi er så godt som utdødde.
Og _hvorfor_ vil det ikke skje? Fordi politikerne er noen feigskiter. De har hendene for mye stappet nedi lommene på næringslivet. De må reeeeeeedde næringslivet. Først.
Deretter kan de tenke på miljøet – hvis de må.
Pengene styrer deres evne til å fatte beslutninger. Ergo ingenting kommer til å skje. Og det pisspreiket de lirer av seg i media holder ikke til jack shit. Det er bare ord. Fine ord. Fine å bruke.. før stormen innhenter oss alle. Og det blir en heidundrende sandstorm I tell you. Fritt for å ikke være den som må ta bilder til ettertiden.
Overlever menneskerasen så kommer de til å se tilbake på oss som de komplette idiotene vi er. Vi verdsetter glassbiter og juggel fremfor en bærekraftig jord. Slik som sivilisasjonen vår er bygget opp, jupp – vi er føkka. Hvis vi skulle snudd om på det måtte penger komme nederst på rangstigen av prioriterte viktigheter. Kan dere se det for dere.. ? En verden der grådighet og griskhet _ikke_ setter dagsorden?
Ikke?
Nei ikke jeg heller..
Men uansett.. stormen som kommer blir spektakulær.
Av Lill C. Eilertsen, 1 september 2009, Kl: 10:18
Du legger ikke merke til det, right?
Nei, selvsagt gjør du ikke det.
Du legger ikke merke til bilder i avisene av utmagrede, mørke, små barn. Så utmagrede at alt av bein stikker frem under huden på dem. Vi har alle sett det før. Sultekatastofe i afrika. Det er så langt borte. Så lett å ignorere. Så lett å trekke på skuldrene, og si at det ikke angår oss.
Jeg lurer litt på..
Det snakkes i media om at store kornavlinger kan gå til grunne pga sopp. Så store mengder at større deler av verden kan oppleve mangel på korn. Dvs hvete.
Tror du da at du vil bli litt bekymret?
Litt urolig for at du ikke kan kjøpe kneipen til 15 kr stk på Rema’en?
Litt urolig for at neste kake du baker eller kjøper skal være litt dyrere enn forrige gang?
Det kan til og med være at du skriver under på opprop om at nå må staten gjøre noe med matvareprisene?
For sånn kan vi ikke ha det!
Ikke sant?
Og i samme slengen, så blar du like fort og likegyldig forbi bilder av enda flere mørke, små barn i afrika, med skjelettet stikkende frem under huden.
Det angår tross alt ikke deg, ikke sant?
Av Lill C. Eilertsen, 21 august 2009, Kl: 14:51
Er det virkelig noen som overhode tror på det pisspreiket som de maktkåte, udugelige, inkompetente politikerne lirer av seg midt i valgsmørja? VIRKELIG?
Av Lill C. Eilertsen, 3 juli 2009, Kl: 21:22
Jeg blir egentlig litt matt av alle menneskene som opptrer i media for tiden, med sine lange tiriader over hvor meget og dypt de sørger over Jacksons død. Folk skulker jobben fordi de sørger så dypt og så meget. De griner på sammenkomster. De hører på sangene hans i evigheter. De opplever angst fordi de, and I quote, «vet ikke hvordan livet kan gå videre nå som Michael Jackson er død»…
Jeg har en overhengende lyst til å be slike mennesker om å for helvete se til å få seg et jævla liv, istede for å oppføre seg innavla landsbyidioter. Men jeg lar være, see? Jeg har ikke sagt det. Jeg har bare lyst. Lyst til å smyge meg opp bak dem i deres dype, bunnløse sorg, og hviske «du er en idiooooot, du vet det. En ordentlig taaaaaper!!»
See.. det er nemlig en logisk brist i denne dype sorgen de bretter ut i media. At en kjendis dør har ingenting med deres liv å gjøre. At en kjendis dør endrer ikke en tøddel på livet deres. Men hey, genial måte å få seg en ekstra fridag i varmen. «Sorry boss, kan’ke komme på jobb i dag. See, Jackson døde…. og jeg holder ikke ut sorgen..» *spe på med litt mer drama og hulking aller helst også* Da-jises for noen næpskrell. Jacksons død har ingenting med hverken Ola-Dunk eller retards av noen c-kjendisers liv i Norge å gjøre, men hey, brilliant måte å få seg oppmerksomhet i media på. Og de høyt skattede journalistene hiver seg over det, som om det var en eller annen viktig nyhet. Den og den sørger. Å gid – å gid – å grenseløse giiid. Hvem faen bryr seg?! Kan de ikke bare holde kjeft og sørge i stillhet i såfall, inntil de har noe VIKTIG å fortelle verden?
Litt påfallende, er det ikke?
Her vi sitter i vår trygge del av verden.
Fri for det verste plagene andre grupperinger av menneskerasen utsettes for hver dag, hver time.
Å konstruere seg en sorg fordi en musiker dør.
Å karikere seg et gresk drama fordi de ikke får se en kjendis mer. (som om de var fast inventar på gjestelisten hans i utgangspunktet). Dekadensen er blitt en høyborg, når DET er det verste som kan skje dem, mens de med velvillige blikk ser helt vekk fra de som virkelig lider i verden. De som lever i ytterste fattigdom. De som med rette kan si at de ikke vet hvordan de skal takle neste dag. Men det er fordi de ikke har mat på bordet, tak over hodet, en trygg morgendag.
Det er merkelig at disse som påberoper seg å være så rammet av slike dødsfall aldri feller en tåre for de som dør av sult, og sykdommer som lett kunne kureres – hver føkkings time. Men at en søkkrik fyr, med et sannsynlig for stort pillemisbruk klarer å ta livet av seg sjøl i galskapen sin, DET derimot, skaper kaskader av sørgende og jammerkor uten ende. Herrejemini for en GRENSELØS egoisme og navlebeskuelse. *SCHPØY*
Av Lill C. Eilertsen, 13 juni 2009, Kl: 11:49
Ikke sant? Hvordan Norge går foran som et foregangsland for å redde regnskogen..
Jeg lurer litt på… i denne motstanden mot avskogning.. inngår det da også en totalbeskyttelse av Norsk Urskog?
(ôÔ,)
|
|
