Skyggeblikk

I går, da jeg var på tur hjem fra treninga, så jeg noe som jeg best kan beskrive som en stor sort flygende … flekk .. på himmelen. Aner ikke hva det var. Men det store sorte noe… var omkranset av hundrevis av fugler. Det var så langt borte at jeg ikke kunne se hva det var…

Så derfor.. det var en drage
Og alle som har fornuftige forklaringer, som at det sikkert var en reklameballong som hadde slitt seg eller no sånt.. GÅ VEKK!!!

Fabuleringspost, så er du advart.

Meningen med livet du, jeg har fremdeles ikke funnet noe svar. Regna med at det kommer som en stor overraskelse. Egentlig leter jeg ikke heller.
Jeg heller mer og mer mot det at det egentlig ikke er noen dypere mening med livet. Man blir ganske koko i knollen om man skal lete etter en mening, tror jeg. Da bruker man mer energi på å psykoanalysere livet sitt, enn å leve det. Kan umulig være sunt for noen.
Man kan ikke psykoanalysere alt, selv om det, for en som meg, høres ut som en grei idé, sånn bare i tilfelle noe uventet hadde tenkt å snike seg innpå meg og ødelegge den fine oversikten jeg liker å innbilde meg at jeg har over livet.

Hvordan får man overblikk over alt? Alle eventualiteter? Det hadde vært litt kult, om man kunne trekke seg tilbake, og se livet sitt mer helhetlig, men akkurat det tror jeg ikke er mulig, med mindre man er dau, og det finnes liv etter døden.

Liv etter døden er forresten et artig konsept. Hvorfor tenker jeg på det? Jo fordi jeg nesten er ferdig å lese James Redfields bok, “The Tenth insight” .. og der tar han opp en del ting som vedrører både liv og “ikke-liv” .. Det finnes utrolig mange rare forestillinger om hvordan livet skal arte seg dersom man fremdeles “finnes” etter fysisk død. I hans bok ble det fremstilt som en slags ikke-væren der alle lengtet tilbake til menneskelivet, fordi å være ikke-levende var visst litt kjipt. Jada, jeg vet, jeg leser mange rare bøker. Noe underholdning skal man jo ha har i denne verden mens man venter på nettopp døden.

Det jeg syntes er litt påfallende, er hvilken generell forskjell det er på menn og kvinner når det kommer til dette temaet. Kvinner er stort sett mye mer villig til å tro på sånne ting, enn det menn er. Og menn er ofte veldig ivrig på det å latterliggjøre hele konseptet.
Alle som tror på sånt er idioter som ikke vil innse livets realiteter blablabla…
Og det slår meg at de er sånne som måtte få dette most i trynet før de hadde overhode ville nærme seg å tro på det. Fordi, man vil vel ikke fremstå som dum sant? Å tro på sånt humbug som at kanskje fortsetter noe av oss forbi kroppen.. vel.. idioter sant?

Personlig har jeg vært innom begge ytterpunktene. Da jeg var i tenårene var jeg hellig overbevist om at dette var sannhet. Men dess eldre jeg ble dess mer tvilende stilte jeg meg til hele konseptet. For jeg har, når sant skal være sagt, aldri sett noen bevis for at dette skulle være sant. Men der igjen… hva ville bevise det?
Nå er jeg helt nøytral på temaet, og irriterer meg egentlig litt over ytterkantene. For det blir, uansett hvordan man velger å se på det, en fanatisk innstilling. Dersom man kjøper alt som sannhet, eller avviser alt fordi man ikke er i stand til å tro på det, så har man misforstått. Jeg vet ikke hva jeg tror. Og jeg tror jeg skal holde meg på denne middelveien resten av livet. Jeg har ingen garantier for at noen “sannhet” er en objektiv sannhet likevel.

Hvorfor er det så vanskelig å forholde seg rasjonelt til dette? Det kan finnes mer enn vi klarer å oppfatte ved våre sanser. Det kan finnes en “ikke-fysisk” tilværelse for oss etter at kroppen takker for seg. Men det kan også være at det ikke gjør det.

Jeg har hatt noen diskusjoner med folk som mener at man ikke kan ta historiene til dem som f.eks. forteller om tidligere liv som sannhet, og det selv om man kan få verifisert at mennesket virkelig har levd, og at det ikke er noen mulighet for at personen fant på dette selv. F.eks. som når små barn begynner å fortelle om “hva jeg gjorde da jeg var gammmel”. Og jeg er både enig og ikke enig. Hvis et menneske opplever minner, så er det det personen opplever. Er det deres egne minner? Hvem vet. Hvordan har de plukket dette opp? Hvem vet. De er der. Som oftest lærer folk noe om seg selv ved disse “møtene” … og da har egentlig det tjent sin hensikt, uansett ka den vitenskapelige sannheta viser seg å være. Å diskreditere en opplevelse fordi man selv ikke forstår den eller godtar den som sannhet, er like tåpelig som å være fanatisk religiøs.

Vi finner no alle ut av det til slutt.

Da jeg spiste.. ehm .. frokost .. i dag.. ble jeg sittende og flippe gjennom kanalene på tv’n, uten å finne noe spesielt å se på. Det er jo bare drit på tv’n nå uansett.
Men okke som, jeg kom inn på en kanal som heter Fem. Og der hadde de en eller annen dramaserie om engler gående. Og karakterene som spilte englene stod og messet om hvordan “gud er alltid med deg, gud elsker deg alltid… blablabla”

Og jeg tenkte med meg selv. Tenk så flott det ville vært. Å tro på noe sånt. Man har liksom alle svarene klare, trenger ikke å lete etter dem. Hvis du har trøbbel i livet, og alt er rævva, så er det fordi Gud tester deg og skal lære deg styrke. Og han eeeelsker deg alltid, uansett. Bare du angrer dine evt. synder, så er det ubetinget (minus den lille betingelsen da, men pytt)

Men likevel, å tro du alltid har noen med deg. At alt bedritent som skjer har en dypere mening. Å tro at alle gode tider er en belønning etc. Og virkelig TRO det. Fullt og fast. Det må være utrolig deilig. For da slipper man å granske seg selv, livet sitt, meningen med det man gjør og hvordan man lever, så lenge man følger reglene som de religiøse samfunnene har satt opp.

Og her sitter jeg, Gudløs som jeg alltid har vært, og er ørlite misunnelig. Jeg skulle gjerne også hatt svar. Følt at noen dytta meg i riktig retning hver dag etc. Men nå har jeg ingen tro på hverken gud eller fanden, så da er jeg pokka nødt å finne veien selv. Litt synd egentlig, for religion hadde vært så mye enklere. De må bare følge reglene, jeg må lage mine egne, og de endrer seg hele føkkings tida. Kjipe verden.

Jeg snakket så vidt med en ung frøken jeg er tante til via MSN i går ettermiddag.

- Du tante, hva jobber du egentlig med?
- Data
- Hva gjør du da?
- Ehm, hjelper folk som har problemer med sin datamaskin? og fixer større datamaskiner
- *stillhet*
- Du tante, jeg hadde aldri orket en sånn jobb
- Å?
- Nei, da må du jo være GREI hele dagen jo!

…. (ôÔ,) ….

Flere ganger har jeg lest i bøker eller sett på tv/internet/filmer/whatever at mennesker som skal lære seg å stresse ned, blir bedt om å se for seg at de befinner seg på et sted de selv betrakter som perfekt. En slags mental oase. Det kan være et sted de har sett før. Eller det kan være et sted de dikter opp selv.

Jeg lurer litt på om vi alle har vår egne mentale oase med oss. Jeg mener, hvis jeg lar tankene flyte fritt, og ikke gidder å fokusere på bekymringer, utfordringer, resten av verden etc, så ender jeg nesten uten unntak opp på ett av 2 steder, i mine dagdrømmer.

Sted 1)
Denne er midt i skogen. Det er en lysning i skogen, en løvskog. Det er et mørkegrønt behagelig lys i selve skogen, og en blågrå tåke ligger som en krans rundt lysningen. Selve lysningen er dekket av mose, mørkegrønn mose, og kortvokste blomster i alle regnbuens farger. Og jeg ligger alltid på rygg her og kikker oppover mot himmelen, som er stjerneklar. Og det “regner” ned små lyspartikler, nok en gang i alle regnbuens farger, over meg. Og alt er bare fred og harmoni. Dette stedet kommer jeg gjerne oftest til når jeg er søvnig. Det er et slags godnatta-bilde.

Sted 2)
Igjen i en løvskog. Men denne gangen sitter jeg ved en helt krystallklar elv. Til høyre for meg, kanskje 50 meter lengere “oppe” i skogen, durer en foss. Det er en stor foss, men likevel er den ikke støyende. Det er en myk lyd av vann som jeg ikke helt klarer å forklare. Elven er full av små rare fisker, og jeg sitter alltid med ryggen til et stort tre, som jeg har døpt for Erkinor i mine egne tanker. Det er store høye løvtrær overalt på min side av elven, og høye svaiende blomster, i mange ulike farger. På den andre siden av elven er skogen grønnere, og der fossen faller ned går en sti ut i en retning jeg ikke ser.
Til venstre for meg snor elven seg nedover i skogen, og forsvinner ut av syne i et område jeg aldri legger merke til. Dette bildet er … dagdrøm.. jeg sovner aldri til dette bildet, men jeg syntes å klarne tankene her.

Disse to bildene er ikke noe jeg har dannet bevisst. De har vært der så lenge jeg kan huske. Da jeg var barn tenkte jeg på dem som en slags hemmelig hage. Og jeg tror alle, hvis de tar seg tid, har sånne bilder lagret i krinkelkrokene mellom ørene.