Havheksas Sideblikk

Fabuleringspost, så er du advart.

Meningen med livet du, jeg har fremdeles ikke funnet noe svar. Regna med at det kommer som en stor overraskelse. Egentlig leter jeg ikke heller.
Jeg heller mer og mer mot det at det egentlig ikke er noen dypere mening med livet. Man blir ganske koko i knollen om man skal lete etter en mening, tror jeg. Da bruker man mer energi på å psykoanalysere livet sitt, enn å leve det. Kan umulig være sunt for noen.
Man kan ikke psykoanalysere alt, selv om det, for en som meg, høres ut som en grei idé, sånn bare i tilfelle noe uventet hadde tenkt å snike seg innpå meg og ødelegge den fine oversikten jeg liker å innbilde meg at jeg har over livet.

Hvordan får man overblikk over alt? Alle eventualiteter? Det hadde vært litt kult, om man kunne trekke seg tilbake, og se livet sitt mer helhetlig, men akkurat det tror jeg ikke er mulig, med mindre man er dau, og det finnes liv etter døden.

Liv etter døden er forresten et artig konsept. Hvorfor tenker jeg på det? Jo fordi jeg nesten er ferdig å lese James Redfields bok, “The Tenth insight” .. og der tar han opp en del ting som vedrører både liv og “ikke-liv” .. Det finnes utrolig mange rare forestillinger om hvordan livet skal arte seg dersom man fremdeles “finnes” etter fysisk død. I hans bok ble det fremstilt som en slags ikke-væren der alle lengtet tilbake til menneskelivet, fordi å være ikke-levende var visst litt kjipt. Jada, jeg vet, jeg leser mange rare bøker. Noe underholdning skal man jo ha har i denne verden mens man venter på nettopp døden.

Det jeg syntes er litt påfallende, er hvilken generell forskjell det er på menn og kvinner når det kommer til dette temaet. Kvinner er stort sett mye mer villig til å tro på sånne ting, enn det menn er. Og menn er ofte veldig ivrig på det å latterliggjøre hele konseptet.
Alle som tror på sånt er idioter som ikke vil innse livets realiteter blablabla…
Og det slår meg at de er sånne som måtte få dette most i trynet før de hadde overhode ville nærme seg å tro på det. Fordi, man vil vel ikke fremstå som dum sant? Å tro på sånt humbug som at kanskje fortsetter noe av oss forbi kroppen.. vel.. idioter sant?

Personlig har jeg vært innom begge ytterpunktene. Da jeg var i tenårene var jeg hellig overbevist om at dette var sannhet. Men dess eldre jeg ble dess mer tvilende stilte jeg meg til hele konseptet. For jeg har, når sant skal være sagt, aldri sett noen bevis for at dette skulle være sant. Men der igjen… hva ville bevise det?
Nå er jeg helt nøytral på temaet, og irriterer meg egentlig litt over ytterkantene. For det blir, uansett hvordan man velger å se på det, en fanatisk innstilling. Dersom man kjøper alt som sannhet, eller avviser alt fordi man ikke er i stand til å tro på det, så har man misforstått. Jeg vet ikke hva jeg tror. Og jeg tror jeg skal holde meg på denne middelveien resten av livet. Jeg har ingen garantier for at noen “sannhet” er en objektiv sannhet likevel.

Hvorfor er det så vanskelig å forholde seg rasjonelt til dette? Det kan finnes mer enn vi klarer å oppfatte ved våre sanser. Det kan finnes en “ikke-fysisk” tilværelse for oss etter at kroppen takker for seg. Men det kan også være at det ikke gjør det.

Jeg har hatt noen diskusjoner med folk som mener at man ikke kan ta historiene til dem som f.eks. forteller om tidligere liv som sannhet, og det selv om man kan få verifisert at mennesket virkelig har levd, og at det ikke er noen mulighet for at personen fant på dette selv. F.eks. som når små barn begynner å fortelle om “hva jeg gjorde da jeg var gammmel”. Og jeg er både enig og ikke enig. Hvis et menneske opplever minner, så er det det personen opplever. Er det deres egne minner? Hvem vet. Hvordan har de plukket dette opp? Hvem vet. De er der. Som oftest lærer folk noe om seg selv ved disse “møtene” … og da har egentlig det tjent sin hensikt, uansett ka den vitenskapelige sannheta viser seg å være. Å diskreditere en opplevelse fordi man selv ikke forstår den eller godtar den som sannhet, er like tåpelig som å være fanatisk religiøs.

Vi finner no alle ut av det til slutt.

Jeg trenger en alarm.
En som, dersom jeg fremdeles leser bok etter kl. 22 om kvelden, på hverdager, hyler ut

NÅ LEGGER DU DEN JÆVLA BLEKKA FRA DEG OG SOVER DITT FORBANNA FEHODE!!

Ellers blir resultatet som i dag… rett under 4 timer søvn.. røde øyne og meg - med influensasymptomer .. fordi jeg er B-menneske..
og kroppen min HATER å få for lite søvn

Jeg er så føkkings imbesil til sine tider..

Da jeg spiste.. ehm .. frokost .. i dag.. ble jeg sittende og flippe gjennom kanalene på tv’n, uten å finne noe spesielt å se på. Det er jo bare drit på tv’n nå uansett.
Men okke som, jeg kom inn på en kanal som heter Fem. Og der hadde de en eller annen dramaserie om engler gående. Og karakterene som spilte englene stod og messet om hvordan “gud er alltid med deg, gud elsker deg alltid… blablabla”

Og jeg tenkte med meg selv. Tenk så flott det ville vært. Å tro på noe sånt. Man har liksom alle svarene klare, trenger ikke å lete etter dem. Hvis du har trøbbel i livet, og alt er rævva, så er det fordi Gud tester deg og skal lære deg styrke. Og han eeeelsker deg alltid, uansett. Bare du angrer dine evt. synder, så er det ubetinget (minus den lille betingelsen da, men pytt)

Men likevel, å tro du alltid har noen med deg. At alt bedritent som skjer har en dypere mening. Å tro at alle gode tider er en belønning etc. Og virkelig TRO det. Fullt og fast. Det må være utrolig deilig. For da slipper man å granske seg selv, livet sitt, meningen med det man gjør og hvordan man lever, så lenge man følger reglene som de religiøse samfunnene har satt opp.

Og her sitter jeg, Gudløs som jeg alltid har vært, og er ørlite misunnelig. Jeg skulle gjerne også hatt svar. Følt at noen dytta meg i riktig retning hver dag etc. Men nå har jeg ingen tro på hverken gud eller fanden, så da er jeg pokka nødt å finne veien selv. Litt synd egentlig, for religion hadde vært så mye enklere. De må bare følge reglene, jeg må lage mine egne, og de endrer seg hele føkkings tida. Kjipe verden.

Har du noen nyttårsforsetter?

Hørt setningen før i det siste? Det er snart den tiden av året da vi skal love oss selv at når klokken har slaget midnatt, så skal vi - vips - bli et nytt og bedre menneske. Litt artig at vi tror at et nytt år skal forandre oss noe så voldsomt. Det er snakk om et sekund. Fra det ene øyeblikket til det neste, så skal vi endre oss. Selvsagt er det mulig, men det kommer som regel i kjølvannet av traumatiske opplevelser, og nyttårsraketter kommer sjelden i den kategorien, om vi ser bort fra dem som har uhell med før nevnte raketter hvert år. Apropos dem, så klarer jeg aldri å syntes synd på de som selv har forårsaket at de får forbrenninger og skader. Det er tross alt ikke uten grunn at de sier at dumhet er farligere enn ondskap. Er ikke greit når en innavla tulling får tak i “sprengstoff” og fyrstikk. DET sier seg iallfall selv. Bare se på Bush og ka det har ført til!
Men uansett, et nytt og bedre menneske. Der var det jeg var ja.

Man får vel kanskje krystallisert hvilke egenskaper folk mener er viktig å tilegne seg. Det være seg måtehold, selvdisiplin eller interesser. Det er fint å sette seg mål her i denne verden, men jeg tror ikke at nyttårsaften er rette tidspunktet for å sette de planene ut i livet. Det har en tendens til å bli litt for … pompøst og tegneseriepreget.

Jeg liker å innbilde meg selv at jeg er på vei mot å bli et bedre menneske. Om enn ikke pga nyttårsaften, så fordi jeg, som alle andre, går fremover.
Åh.. da kom jeg plutselig på ei jeg har hatt noen få debatter med på nettby. Ei på 21, som mente at hun aldrialdrialdrialdri kom til å endre oppfatning ang. enkelte temaer. Med fare for å være nedlatende, så syntes jeg det var en utrolig bedårende (og grenseløst naiv) holdning. Vi går alle fremover, heldigvis. Også hun, selv om hun kanskje ikke har så veldig lyst. Nyttårsaften eller ikke.

Jeg innbilder meg at jeg skal bli mer effektiv mht å organisere fritiden min fremover. Jepp, jeg vet, jeg er mye optimist her. For er det noe jeg er, så er det vimsete mht hvordan jeg organiserer tanker og fritid, det ser man vel lett av bloggpostene mine, jeg klarer omtrent aldri å holde meg til ett tema 0:-). Men det er lov å håpe. Det er tross alt nyttårsaften snart :-)

Jeg snakket så vidt med en ung frøken jeg er tante til via MSN i går ettermiddag.

- Du tante, hva jobber du egentlig med?
- Data
- Hva gjør du da?
- Ehm, hjelper folk som har problemer med sin datamaskin? og fixer større datamaskiner
- *stillhet*
- Du tante, jeg hadde aldri orket en sånn jobb
- Å?
- Nei, da må du jo være GREI hele dagen jo!

…. (ôÔ,) ….

En dag, lovet jeg meg selv alltid. En dag skal jeg passere det fjellet, og aldri se meg tilbake.

Og selv om jeg reiste, og ikke så meg tilbake, så har jeg ennå ikke passert fjellet.

Merkelig nok, og heldigvis ..

Flere ganger har jeg lest i bøker eller sett på tv/internet/filmer/whatever at mennesker som skal lære seg å stresse ned, blir bedt om å se for seg at de befinner seg på et sted de selv betrakter som perfekt. En slags mental oase. Det kan være et sted de har sett før. Eller det kan være et sted de dikter opp selv.

Jeg lurer litt på om vi alle har vår egne mentale oase med oss. Jeg mener, hvis jeg lar tankene flyte fritt, og ikke gidder å fokusere på bekymringer, utfordringer, resten av verden etc, så ender jeg nesten uten unntak opp på ett av 2 steder, i mine dagdrømmer.

Sted 1)
Denne er midt i skogen. Det er en lysning i skogen, en løvskog. Det er et mørkegrønt behagelig lys i selve skogen, og en blågrå tåke ligger som en krans rundt lysningen. Selve lysningen er dekket av mose, mørkegrønn mose, og kortvokste blomster i alle regnbuens farger. Og jeg ligger alltid på rygg her og kikker oppover mot himmelen, som er stjerneklar. Og det “regner” ned små lyspartikler, nok en gang i alle regnbuens farger, over meg. Og alt er bare fred og harmoni. Dette stedet kommer jeg gjerne oftest til når jeg er søvnig. Det er et slags godnatta-bilde.

Sted 2)
Igjen i en løvskog. Men denne gangen sitter jeg ved en helt krystallklar elv. Til høyre for meg, kanskje 50 meter lengere “oppe” i skogen, durer en foss. Det er en stor foss, men likevel er den ikke støyende. Det er en myk lyd av vann som jeg ikke helt klarer å forklare. Elven er full av små rare fisker, og jeg sitter alltid med ryggen til et stort tre, som jeg har døpt for Erkinor i mine egne tanker. Det er store høye løvtrær overalt på min side av elven, og høye svaiende blomster, i mange ulike farger. På den andre siden av elven er skogen grønnere, og der fossen faller ned går en sti ut i en retning jeg ikke ser.
Til venstre for meg snor elven seg nedover i skogen, og forsvinner ut av syne i et område jeg aldri legger merke til. Dette bildet er … dagdrøm.. jeg sovner aldri til dette bildet, men jeg syntes å klarne tankene her.

Disse to bildene er ikke noe jeg har dannet bevisst. De har vært der så lenge jeg kan huske. Da jeg var barn tenkte jeg på dem som en slags hemmelig hage. Og jeg tror alle, hvis de tar seg tid, har sånne bilder lagret i krinkelkrokene mellom ørene.

I morges, på tur til jobb, var det ei lang kø inn mot sentrum.
Ingen åpenbar grunn, bare KØ.

Det irriterte meg grenseløst, fordi jeg antok, som mest sannsynligvis var rett, at en eller flere neper bremset ned foran bompengeringen (som om den skulle arrestere dem på fart eller noe i den duren), og dermed skapte kø bakover.

Radioen står tilfeldigvis på. Jeg har akkurat kommet med en kommentar om hva jeg mener om køen, da det lyder fra radioen
“Let it go, let it roll right off your shoulder. The worst is over now” .. også løser køen seg nesten magisk opp

JADA! Det er lov å være morragretten likevel.
Spydige universet >:-Þ

Ute skinner sola, jeg sitter på kontoret og tenker, om enn ikke så veldig hardt, så likevel litt, på meningen med vår tilværelse, igjen.

Jeg tror den godeste Buddha var inne på et viktig moment, selv om jeg langt fra er enig i alle hans påstander. Herr Siddhartha var litt ute og surret på enkelte punkter av det jeg har lest, men jaggu kom han med en del fornuftig også.

Og nå tenker jeg ikke på et standardsvar. Det som er den gyldne middelvei for meg, er ikke det for deg. Vi har alle våre ytterpunkter.

Og se på livene våre. Vi lever litt sånn på halv tolv de fleste av oss. Jager etter idealer og idèer som ikke er våre egne. Mange jager etter religion med lykt og lupe, for å finne en eller annen vårherre som skal lede den på den rette sti. Det artige er jo at stien alltid ligger der, når man bare løfter blikket opp fra bibelversene og kommer seg ut av katedralene, og faktisk bruker sine egne evner til å finne frem i livet.

Og da tenker jeg ikke akkurat å se på livet sitt som en dans på line et par tusen meter over bakken, der kastevindene leker pingpong med deg, men å definere hva som er viktig for en selv.

Dere skjønner, jeg har begynt å forstå det, sakte men sikkert. Utfordringene vi møtes av. Ta reklame *pjuk - scphøy*. Det er en stor utfordring for oss alle å gå klar av denne imbisile påvirkningen. Å skjønne at det er ikke “fordi vi fortjener det” som er cluet, men å finne ut hva vi selv trenger. Virkelig trenger. Ikke hva vi ønsker oss på et egoistisk plan.

Neida, jeg har ikke fått solstikk, jeg er bare DYP ‘(,Ôô)’
Akkurat i dag .. forresten.. så hadde en god mening med livet, her og nå, vært og hatt et stort svømmebasseng å svømme rundt i. God drikke og grillmat… og hele dagen å være langsom og lat på.

Meningen er ulik, har jeg funnet ut, fra øyeblikk til øyeblikk. Men jeg tror at å søke mot balanse, uansett hvilket tema eller side av livet du tar opp til debatt, er veien å gå. Iallfall for min egen del.

Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg pleier av og til å svippe innom forum som har en mer alternativ vri på sin måte å se verden på. Forum der de diskuterer såkalte paranormale ting. Jeg begynner nok å bli en stein i skoen til enkelte der, i og med at jeg kontinuerlig stiller kritiske spørsmål til deres oppleste og vedtatte sannheter. Jeg får beskjed om at jeg må lære meg å AKSEPTERE at ting er sånn som de er. Så skal den store meningen med det hele åpenbare seg i all sin prakt.

Så jeg har debattert litt i en tråd som omhandler tall. I følge trådstarter, som er innehaver av en bok som på “magisk måte” skal forklare tallenes dypeste mysifistiske betydning, så har det seg sånn at hvis et tall dukker opp ofte i livet ditt, så er det fordi gudene, universet, englene eller hvem det nå enn er som ikke klarer å holde orden på bokstavkjeksene sine, som har droppa et tall i hodet på deg, sånn at du skal SKJØNNE hvor livet ditt er på tur hen, eller burde gå.Når jeg påpeker det litt absurde i det å sitte og lese i en bok og liksom-lage seg englenes tolkning av hva tall egentlig betyr, så blir jeg møtt med sure miner og spørsmål om hva faen jeg har der å gjøre, siden jeg åpenbart ikke tror. (om enn i litt mer høflige ordlag - ennå)
Nuvel…

Det hadde vært greit å kunne hatt det sant? Englenes tolkninger. Dette - lille menneske - er meningen med ditt liv. Bare gå dit vi peker, og plukk opp bokstavkjeksene vi slipper som spor i skogen, så kommer du frem til Lykkeland, der den o-så-store-meningen vil åpenbare seg i all sin himmelske… *host* .. nei.. metafysiske.. nei.. engelaktige prakt. Eller whatever..

For noen er åpenbart meningen med livet å løpe etter andre menneskers fortolkninger av noe så elementært som tall. Jaja.. jeg tror jeg foretrekker å lete videre. Engler er ikke spesielt gode forfattere likevel, tror nå jeg