Nok en dag med silregn..
Well.. i det minste burde pollenallergikere ha det kjekt i Bergen.
|
||||||
|
Mmm…… Ferske, varme, nybakte, hjemmelagde skillingboller og varm te …. Perfekt søndagsmodus Hvis noen er villig til å dø for sin religion… hvorfor kaller man det da et livssyn? Det er da vitterligen et dødssyn? (ôÔ.) Det er nesten litt ironisk, slik vi i vårt samfunn jager etter fysisk helse og lykke. Og likevel glemmer de fleste.. Ingen av oss kom egentlig hit – for å overleve Vet du, Bloggleser’n… Jeg har tenkt litt over det. Når jeg en gang tar siste steget.. så håper jeg at jeg tar fart, løper alt jeg kan,og rope weeeeeee i ren entusiasme. For jeg har funnet ut at det er ikke hva som har skjedd i løpet av livet ditt som egentlig teller. Vi føkker alle opp livet vårt innimellom. Men det som teller… er ka man føler ang seg sjøl, helt der på slutten. Kan man si takk og farvel med glede, og et entusiastisk weeee .. så har livet ikke vært bortkastet uansett hvor mye man har føkket opp Så Bloggleser’n, det er det vi sikter mot hm? Et siste, entusiastisk WEEEEEE! Er du stressa eller sur? Litt smågrinete og syntes verden fortjener finger’n? Her er et godt sted å riste av seg den følelsen En side fylt til randen og mer av nusselige, pussige små hår- og fjærballer Kikk gjennom en del bilder der du.. og påstå etterpå at du er like stressa eller sur. Jeg vedder på at du ikke vil si det Jeg kommer alltid til å savne deg.
På gjensyn .. Så.. siden du sitter der og glor likevel.. fortell meg.. hva tror du? Hva er meningen med livet? Jeg mener ikke det å skaffe seg eiendeler. Men meningen – med LIVET. Evigheta. Når du en gang står på siste trappetrinn, og skal ta siste steget. Hva håper du å ha fått ut av det? For min del, så håper jeg å kunne ha fått et hint, om hva 42 egentlig var svaret på Er ikkje det spøtt våken i dag heller. Og ellers.. hva gjør de rosa elefantene her? *vifte vekk* Sa noen søvn? Zzzz..z..z.z……z….z………z….. (~~,) April er ikkje ferdig ennå.. og jeg er forkjølet … for 3 føkkings gang i år. Dette blir et fantastisk år. Jeg bare føler det på meg. Vibber og sånt.. Ånei.. det er kanskje fordi knollen nok en gang er pakket inn i skybertisk bomull.. Jeg har en ting å si til verden akkurat her og nå..
For noen dager siden så jeg filmen “The Celestine Prophecy” .. Har lest boken før, men uansett. Hold pekefingrene mot hverandre, men ikke så tett at de møtes Da skulle han angivelig se energien som kroppen _egentlig_ er laget av. Jeg er ikke helt overbevist om at jeg egentlig så det. Kanskje var det bare forventningen om at jeg skulle se noe liknende som gjorde sitt til at dette dukket opp. Jeg vet ikke. Men jeg er uansett forbauset. Sett at det er det vi egentlig er? Dette er en post jeg ikke helt vet hvordan jeg skal begynne.. mest fordi den rører med mye jeg syntes er viktig, og mye fordi jeg ikke skjønner holdningen til mange mennesker ang. dette emnet. Det handler om aktiv dødshjelp. Jeg leste så vidt en overskrift for noen dager siden at folk har blitt rasende over å se et menneske bli tatt livet av vha aktiv dødshjelp på tv. Og siden da har det emnet spunnet seg en del spindelvev baki krinkelkrokene i tankene mine. De ble rasende. Sa de. Jeg antar at det var et svært sykt menneske som fikk aktiv dødshjelp. Jeg antar det var en som ville dø av sykdommen etter lang tid med smerte istede, hvis han ikke hadde fått dette. Jeg kan ikke se noe galt i det. Det som er galt, er å dømme et annet menneske til å leve i et smertehelvete til de dør, med en eller annen guddom som unnskyldning. Barmhjertigheta strekker seg ikke så langt at man er villig til å se det for det det er. Et annet menneske som pines til døde. Og for hva da? For at de religiøse, selvrettferdige skal føle at _deres_ gud skal få slippe øksen ned? Rasende over aktiv dødshjelp. Jaja.. la dem bli rasende over barmhjertighet. Også får vi håpe for deres del, der de sitter og vrir seg i selvrettferdig, moraliserende harme, at det ikke kommer en tid da de også skriker etter en avslutning på et smertehelvetet .. men ikke får det, fordi det ikke passer seg sånn, for den guden de har valgt å tro på. Burde det ikke være den ultimate rett? Retten til å bestemme over ens eget liv? Retten til å AVSLUTTE ens eget liv, når sykdom og smerte bare peker mot graven likevel. Slik at en KAN får en verdig slutt, uten å måtte pines gjennom skjærsilden før man endelig kubber? Ens liv er ens eget. Pussig at så mange rett og slett ikke ser det. Må være flere blinde i samfunnet enn man først skulle tro. |
||||||
|
Copyright © 2012 Skyggeblikk - All Rights Reserved |
||||||
