|
|
Av Lill C. Eilertsen, 16 januar 2008, Kl: 15:11
Aaarghhh… *host daue*
På nettavisen har de en … jaja.. la oss kalle det for artikkel da, sånn for å være grei, der det foreslåes øvelser du skal bruke ca. 10 min per dag på, så skal du holde formen.
Herregud for noe forbanna sprøyt. Man kan ikke vedlikeholde noe som helst, annet enn dumhet, ved å bruke kun 10 min per dag til å bevege på seg. 10 føkkings minutter!
Det der føyer seg inn i rekken av kjappe-enkle-tvshop-løsninger der alt skal skje instant. Og bare du gjør ditt og datt… juuuust 10 minutes a day… så skal alt bli så mye bedre. Og folk blir sure på de som kommenterer at dette faktisk ikke funker, og kommer med kommentarer som at “det er ikke alle som ønsker å bli sportsidiot vettu..”
Nei, men ta vekk sport, og du har svaret. Du er faktisk fullkomment IDIOT om du tror at ved å vifte med noen manualer i 10 min per dag, så skal du vedlikeholde styrke. Vil folk ikke trene, helt greit. Men å forsvare en påstand om at 10 min per dag skal vedlikeholde “formen”.. ok, hvis man ikke har noen form til å begynne med er det nok helt sant, men ikke ellers.. Det havner definitivt i kategorien IDIOT
Av Lill C. Eilertsen, 17 april 2007, Kl: 12:00
Siden jeg ikke har noen andre å skryte til, så skryter jeg til HELE verden 
67,5 kg i benkpress… o jeg er flink Ny rekord for meg iallfall.
Arnold, gå hjem og vogg
Av Lill C. Eilertsen, 11 mars 2007, Kl: 10:55
Det er såre lett, ikke sant? Å si at man egentlig bryr seg om de dypere verdier i livet. Å si at man egentlig ikke er fokusert på kropp. Og ja, herregud så dumme folk er som hekter seg opp i vekt og form og farge, nær sagt. Hva tenker de på? Skjønner de ikke at ting som ligger dypere i menneskenaturen er viktigere?
Vel, når vi tenker oss om, så vet vi alle at hva vi veier og hvordan vi ser ut strengt tatt ikke er av noen avgjørende betydning.
Du blir ikke flinkere i det du jobber med om du er 5 kg lettere.
Du blir ikke en bedre elsker/elskerinne om du blir 5 kg lettere.
Du blir ikke en bedre venn/venninne om du er 5 kg lettere.
Ikke en bedre mor eller far heller.
Ingenting blir bedre i livet ditt om du går ned 5 kg, 10 kg eller 15 kg.
Likevel er folk ulykkelige pga vekta, sier de. Hadde de bare greid å gå ned i vekt, så hadde de blitt så veldig veldig VELDIG lykkelige, contra hva de er nå.
Jeg har bekjente som insisterer på at de ikke er opptatt av vekt, form og farge, men som likevel med ujevne mellomrom opplyser meg om hva de veier, og hvor mange gram de har gått ned siden sist gang de gnålte om vekta si til meg.
Men opptatt av vekt? Nesh, hva er nå det for slags tullprat?
Hva er det med oss, som velger å overfokusere på disse tingene?
Alle kropper er ulike. Hvorfor strever folk etter å se ut som andre? Man kan aldri bli som andre, man kan bare bli seg selv. Spiller det noen rolle om du veier 75 kg, eller om du veier 65? Spiller det noen rolle om du forrige måned veide 70 kg, og nå veier 68.3 kg? Hvorfor skulle du overhode gidde å bry deg?
Jeg kom meg opp tidlig i dag. Og jeg skummet gjennom tv-kanalene mens jeg tygget i meg frokosten. Og det slo meg, mens jeg så kjendismenn med tunga stappa oppi drøvelen på skinnmagre fotomodeller i musikkvideoer, og da ei kvinnelig sangstjerne gnikket seg opp etter bilen på en annen video mens hun sang om hvor mye hun skulle jobbe for å holde seg tynn og lekker og fresh for mannen sin til enhver tid, at vi lever i et fette kjedelig samfunn.
HERREGUD så gørr!!
Kropp…
Mennesker. Det er bare kjøtt og blod. Sener og bein.
Holdningene til kropp og menneske er som å ikke kunne se på et maleri dersom man ikke har gullforgylt ramme og alltid har børstet hvert minste støvkorn vekk, sånn at RAMMEN glitrer og skinner. Hvorfor er rammen blitt viktigere enn maleriet? Hvorfor må media, et troll med utallige hoder, kun se rammen. Jeg misliker denne delen av samfunnet. Jeg misliker fokuset på det overflatiske. Jeg misliker forventningene om en uniform kropp. Noen mennesker er naturlig magre. Noen mennesker er naturlig fyldig. Noen er midt i mellom. Noen er av natur litt mer muskuløse. Noen mer kompakte etc etc. Dere skjønner hvor jeg vil hen.
Men jeg må få si, og dette er en personlig mening, at det finnes ikke noe så EKKELT og STYGT som de skinnmagre modellene som moteverdenen har dyrket frem.
De minner meg om sånne hårløse bikkjer. Eller zombier. Dawn of the dead. De er STYGGE STYGGE STYGGE!!!!!! Og det selv om de tidligere har vært vakre kvinner, så er de blitt forvandlet til ekle skjeletter med overtrekkshud. Jeg får vondt langt inn i beinmargen av dem. STYGGE!!!
Jeg så i går så vidt om en eller annen dum kjerring.. Eva-ett-eller-annet-merkelig-etternavn som før hadde blitt regnet som en kvinne med former, noe som fikk meg til å flire, for hun var svært mager allerede da. Men så viste de bilde av hvordan hun så ut nå… og jeg fikk en overhengende lyst til å legge på meg minst 10 kg til, bare for å komme meg lengst mulig vekk fra det EKLE MOTBYDELIGE synet som lyste mot meg fra tv-skjermen. Jeg sier det igjen.
Zombie
Hun gjør svelt-ihjel ungene i Afrika rangen stridig, hun og alle de andre motbydelige skjelettene som går og skrangler rundt på catwalken.
*grøss*
Muligens er det alderen. Eller kanskje det er det at jeg tross alt alltid har vært forbanna trassig. Men jeg blir aggressivt kvalm av disse såkalte kvinnfolkene. Jeg skriver såkalte, for noen menstruasjon kan de umulig ha, selv om de er for unge til å ha kommet i overgangsalderen.
Og hva sulter de seg for? Hva vinner de på det? De blir kanskje rike.. en stund, men jeg tviler på at de lever så jævlig lenge atte det gjør noe. Noen av dem stuper jo i graven tidlig i 20-årene fordi de har rasert kroppen sin for å bli avmagret-døden-er-en-festlig-ting-tynne.
Og neida, dere vil ikke bli sånn dere heller. Men tenk godt etter. Hvem er det kvinner som ønsker å bli slanke sammenlikner seg med, annet enn disse helvetes stygge EKLE zombiene?
Jaja.. vi får se det morbid positive i det. Kommer det en pandemi, så varer ikkje disse lenge. De har null reserver å hente av. Veldig synd for dem at bilringene rundt ørene ikkje teller når kroppen trenger reserver.. da hadde de levd til evig tid.
Av Lill C. Eilertsen, 17 januar 2007, Kl: 22:30
Det begynner nesten å bli tragikomisk.. med mer vekt på det tragiske enn det komiske. Jeg har sluttet å flire litt oppgitt. Nå er jeg bare irritert. Jeg er LEI av dem!!
Dum som jeg er så flippa jeg innom en kanal her forleden som hadde noe jeg fort skjønte var ett av disse halleluja-du-blir-tynn-om-du-gjør-som-vi-sier programmene. Ei ekkel hylete lita kjerring traska gjennom huset til et ektepar som var veldig glad i cola, og hylte som en stukket gris da hun fikk øye på masse cola ute i et kott eller noe i den duren.
Hun snudde seg mot dama i paret og utbrøt; “skammer du deg ikke?!”
Og da bråstopper det for meg med en gang…
Jeg er helt enig i at mengder med cola ikke er godt for kroppen. Sukkerinntak bør begrenses. Så langt er jeg enig med helsefrikene…
Men.. jeg får litt spyfølelse av dem. De virker mer interessert i å fortelle alle som lever usunt hvilke forferdelig late, ekle og dorske mennesker de er.. sammenliknet med dem selv.. den “O så fantastiske eliten av salatspisende helsefriker”.
O amen. La oss alle bøye oss i støvet og gi dem nesegrus tilbedelse. (de har snøballkrig i helvete før jeg gjør det, men det er en annen sak)
Mat… mat mat mat og atter mat. BLÆRK!!!
Og sukker er liksom hovedfienden nå. Mhm.. f.eks. herdet fett er helt sikkert knallsunt nå som sukker er blitt den gastronomiske Saddam.
Jeez.. kan de ikke fremstille det som om de har LITT vett mellom ørene iallfall? Skamme seg over hvilken mat man spiser. Hvorfor i heite helvete skal man det? Er man liksom et bedre menneske om man stapper i seg gulrøtter, salat og maaaaager mat og hyler av innlært mote-redsel bare noen nevner ordet sukker? Er det liksom da man er et moralsk godt menneske, som ikke trenger å skamme seg over det man putter i munnen?
Jeg er så fette lei av at folk skal bruke mat som en pekepinn for hva slags person man er. Skal jeg bruke deres tankegang, så vil jeg si at salat-snerpene er så visst ikke alltid å foretrekke, snarere tvert imot. Jeg oppfatter svært mange ganger mennesker som er ekstremt fokusert på mat og helse som usympatiske kontrollfriker, som ikke hadde hatt vondt av langvarig terapi hos psykolog.
Mat er brennstoff. Punktum. Ikke mer. Ikke mindre. Slutt nå for helvete å mas om det. Hadde media og såkalte kosteksperter holdt litt mer kjeft, og ikke mast så jævlig, så tror jeg folk hadde blitt mye mindre stressa til mat, og ting hadde roet seg ned sakte men sikkert. Selv ikke Roma ble bygget på en dag. Men neida, her skal pekefingeren, skammekroken og gapestokken frem til alle som ikke lever på en superdupermegasunn måte. *SCPHØY*
Folk blir oppfucka i hodet og stressa av alt gnålet om mat, hva som skal spise, hva som er sunt til enhver tid etc. Stress utløser hormoner i kroppen. Hormonene gir økt apetitt.. Apetitten vil ha kjappe løsninger.. folk spiser drittmat for å mette denne følelsen, som i bunn og grunn går ut på å dempe stress.
Jeg har iallfall bestemt meg for… at jeg ALDRI kommer til å lytte til disse ekspertene. Jeg følger min egen kropp. Så kan de hyle på salatfjellet sitt alt de makter, til kruppen tar dem.
Jo før jo heller.
Av Lill C. Eilertsen, 3 november 2006, Kl: 13:59
Jeg sitter og leser en artikkel på forskning.no om at dødeligheten er høyere blandt menn og kvinner i en alder av 25-35 år blandt mennesker som har foreldre med lav “status” enn blandt dem som har foreldre med høy “status”. Og sønner av lavstatus-fedre (merk dere at fedre teller mest) dør oftere enn døtre av lavstatus-fedre.
Den første tanken som slår meg her er at man finner som regel det man leter etter.
La oss se litt på realitetene:
Hvis dine foreldre har lav utdannelse, så er sjansene store for at de også har eller hadde dårlig betalte jobber. Har du en dårlig betalt jobb, så er det begrenset hvor mye kvalitetmat du har råd til å kjøpe. Lite penger = må spare inn et sted. Det er da ikke da en viss mulighet for at den maten disse spiste som barn var av dårligere kvalitet enn de rikes barn?
I tillegg vet alle (selv forskere) at fet og usunn mat er billigere enn sunn og mager mat. Derfor er det ikke veldig merkelig at når folk har dårlig råd ville hatt fet og usunn mat på menyen. Og nå snakker vi om forholdene for kanskje 20 år siden.
De eminente forskerne tror ikke at inntaket av denne usunne (og billigste) maten kan ha en medvirkende årsak? Sånn istede for sosial status? Igjen, mine to favoritter, Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, handler nok ikke på samme sjappe.
Det er vel neppe STATUSEN som avgjør hvor lenge du lever. Ikke hvor høy utdannelse foreldrene dine eller du selv har. Men hva du putter i deg og hvor mye du rører på deg. Lite penger er synonymt med å måtte spare, så da kjøper man det billigste. Som også er det dårligste. Alle vet at møkkamat (hva sunnhet angår) er billig. Kjip mat inn, dårlig helse og lavere levetid ut.
At noen bruker status, utdannelse etc som bakgrunn er tåpelig. Selvsagt vil en som har høyere inntekt som følge av lang utdannelse og bedre jobb, ha råd til bedre mat. Selvsagt vil en som har lav inntekt spare på også matinnkjøp, og kjøpe det billigste. Kan de ikke bruke forskermidlene sine på en mer vettug måte?
“Folk som har spist dårlig mat fra barndommen av, dør oftere i ung alder enn de som har fått god mat servert” … Også kan vi andre, ikke-forskerne, stille oss i samlet mengde, og utbryte et bestyrtet:
NÆH?
Av Lill C. Eilertsen, 16 august 2006, Kl: 12:41
Vi trenger alltid en hovedfiende, gjør vi ikke? Også når man snakker om mat. I disse dager er det blitt så voldsomt populært å erklære sukker som kostholdets Al Quida. Og når man ser på hvor mye folk tyller i seg av sukkerholdige produkter, så er det kanskje ikke så merkelig at de såkalte ekspertene blir bekymret.
Men egentlig er det ikke sukkeret som er problemet. Eller karbohydrater generelt, eller fett eller hva det måtte være.
Det er oss.
Livsstilen
Jeg var innom sentrum i går.. og det var varmt, veldig varmt. Og jeg så, ikke uventet, en bråte med mennesker som gikk rundt og spiste is. Is er sukkerbomber de lux.
De ville nok argumentere med at de spiste is for å kjøle seg ned. Men det er ikke helt sant, er det vel? Iskaldt vann kjøler oss ned. Sukkerholdige produkter, selv om de er kalde, gjør oss bare tørst. Og jeg tror ikke nødvendigvis de var så sultne heller, is-spiserne.
Det jeg lurer på… er hvorfor vi overspiser som vi gjør, som samfunn generelt. Hvor kommer denne trangen fra å putte noe spiselig i munnen til enhver tid fra? Det er ikke sult som driver de fleste hva småspising angår.
Jeg har sett programmer der det argumenteres med at å småspise er et instinkt. Joda, det er sikkert det. Men er det ikke en ide å forsøke å være klar over hva som er instinkt, og hva som er et reelt behov? Vi trenger ikke all den maten vi dytter i oss. Og spesielt ikke siden vi har butikker stappfull av mat overalt. Det er ingen grunn til å lagre opp fettreserver, det ser ikke ut som om en hungersnød står for døren med det første.
Fedme er et stadig voksende helseproblem i verden. Det er flere ekstremt overvektige enn det er mennesker som dør av sult. Og det sier sitt, når vi vet hvor mange som dør av sult. Det hjelper ikke å peke på sukker, karbohydrater eller hva det nå enn måtte være som er i vinden for tiden, hvis man ikke er villig til å lære folk opp til å bli bevisst sitt eget handlingsmønster.
Det høres kjipt ut ikke sant? Nesten som en time hos en psykolog eller noe i den duren. Men jeg tror at det er det eneste som hjelper på lang sikt, ang. fedmeproblemet som verden står overfor.
Lær folk å se sitt eget handlingsmønster hva mat angår.
Lær dem å lytte til hva kroppen sier når de spiser de ulike produktene.
Lær dem til å velge det kroppen liker, ikke det tunga liker.
Lær dem til å se seg selv, og se på om det finnes emosjonelle/mentale grunner til at de velger å stappe kroppen full av mat som ikke er sunt for dem.
Å rope fy-fy og peke på gitte produkter hjelper ikkje en kjeft. Vi mennesker er artige der.. hvis noen sier at noe er forbudt, farlig etc.. så strømmer folk til det som om det var manna fra himmelen og de hadde vært i ørkenen atskillig lengere enn de som vandret der i 40 år.
Det er en grunn til at folk blir overvektige. Og jeg tror det ikke bare skyldes maten vi spiser, men også våre holdninger til mat og kropp, og hvordan vi er blitt lært opp til å overse alt som kroppen forteller oss. Jeg tror også det er en god del mennesker som bruker mat for å døyve emosjonelle problemer. Så det er mye mer enn sukker å peke på her. Men vi tyr som alltid til de lettvinte løsningene. Folk i verden blir stadig mer overvektige. Det MÅ være sukker som har skylden. Evt. karbohydrater fra andre former, men uansett. Det MÅ ha en enkel forklaring.
Det beste stedet å starte: Si meg… hvordan føler du deg i dag?
Av Lill C. Eilertsen, 14 juni 2006, Kl: 13:15
Hørt på treningsstudio:
“Du løfter mye du… ”
“Nja.. jeg syntes jeg gjør det dårlig for tiden… offah offah”
“Du, du sku sett meg før… løfta minst ett tonn i fjor.. men nå.. ja.. har så jævlig vondt i armene skjønner du.. offah offah”
“Jah.. har litt vondt jeg også.. blir ikkje helt pers i dag.. offah offah”
Men får jeg lov å gå og fortelle dem at det også er sant at månen er av gul ost? Neida, kjipe sambo legger ned forbud hele tiden 
Av Lill C. Eilertsen, 29 mai 2006, Kl: 10:04
Sånn før jeg skriver videre, så vil jeg understreke at dette overhode ikke er noe vitenskapelig ment, det er kun en filosofering rundt et tema. Jeg har ingen utdannelse innenfor kosthold, og har heller ikke lest veldig mye om det. Har aldri gått på dietter, og spiser normalt sunt.
Når det er sagt, så har jeg lagt merke til, hos meg selv, med viten og vilje i den siste tiden, at kroppen reagerer ulikt på ulik type mat. Jada, nå sier du sikkert “duh”, men hvis dere tar dere tid til det, så er jeg ganske så sikker på at dere også vil legge merke til nyanser dere ikke har plukket opp før.
Men nå får jeg nå engang ta utgangspunkt i meg selv. Jeg har alltid hatt lett for å bli kvalm av søte eller fete produkter. Som barn fikk jeg ikke spise like mye kaker og snop som de andre ungene, fordi det kom for fort i retur. Blodig urettferdig syntes jeg da. Vel, det gjør jeg vel egentlig ennå, men okke som.
Inntak av sukkerprodukter, selv i svært moderate porsjoner, gjør meg grinete. Jeg blir slapp og sur. Så jeg kutter ut stadig mer av sukkerholdige produkter.
Produkter som kan kategoriseres som ferdige eller halvfabrikater gir også negative reaksjoner i systemet. Magen føles full, men kroppen blir rastløs og vil spise mer. Og når jeg selvsagt lar være å spise mer, fordi de ikke er plass til mer mat der inne, blir jeg enda mer rastløs.
Noe som får meg til å lure på om ferdigmat og halvfabrikater inneholder stoffer som fremme sult, snarere enn stagger dem. Det er ikke meningen at man skal føle seg sulten alle andre steder enn i magen, etter at man har spist. Eller inneholder de så lite næring at kroppen føler seg direkte forbannet over det latterlige brennstoffet man kommer med? Noe er iallfall ikke riktig med slik mat.
Men lager jeg mat fra bunnen selv, og det selv om det kan være samme rett som det jeg kjøper ferdig i butikken, får jeg ikke samme reaksjon av. Da blir hele kroppen mett. Det er ikke bare magen som blir full. Kroppen blir mett. Det er faktisk en forskjell, har jeg registrert, på å være mett og det å være fylt opp av mat. (det siste høres egentlig litt disgusting ut også, når jeg tenker meg om).
Og når jeg drikker brus, som jeg – som alle andre – gjør av og til, så må jeg bøtte nedpå med vann etterpå. Jeg blir vanvittig tørst av brus. Irriterende, irriterende, irriterende. I tillegg legger jeg merke til at dersom man drikker vann til maten, så drikker man mye mindre enn om man har brus til maten. Hvorfor drikker man mer, når man drikker brus istede for vann? Til maten? Er det fordi man blir tørst av sukkeret, og ikke tenker over at mer sukker = enda verre
Jeg tror jeg gjør meg selv en stor tjeneste… ved å holde meg mest mulig til mat jeg har laget selv. Jada, jeg vet at det er uheldige stoffer som brukes i mye av maten som produseres, og så langt jeg har muligheten pleier jeg å velge økologiske produkter. Og det tar faktisk ikke spesielt lengere tid å lage til maten selv. Ikke at jeg liker å lage mat. Jeg ville aller helst fått den servert, men nå har jeg ingen små feer som fikser den saken, så jeg får jo ta den selv.
Merker dere noen reaksjoner på ferdigmat og halvfabrikater? Reaksjoner som sier at maten ikke er god for dere?
Av Lill C. Eilertsen, 26 mai 2006, Kl: 10:16
I aftenposten står det i dag å lese at det dukker opp stadig flere treningssentere kun for kvinner.
“Kvinner føler seg utilpass og klønete på treningssenter”
“Kvinner liker ikke kroppsfokuset/fikseringen som er på treningssenter”
“Kvinner liker ikke å konkurrere når de skal trene”
“En kvinne mistrivdes på vanlige treningssentere med de kompliserte maskinene”
blablabla…
Jeg må innrømme at jeg blir jævlig irritert her. Selv om jeg kan forstå at enkelte kan slite litt med selvbildet og selvsikkerheta, så irriterer hele konseptet meg.
Jaha.. så vi kvinner er så forbanna sarte at vi ikke kan trene med menn tilstede? Da blir alt plutselig ekstremt vanskelig og vi får ikke noe til, fordi noen med utovertut er i nærheten og kanskje, muligens, kanhende kan komme til å kaste et blikk i vår retning.. som kan være myntet på oss.. og som kanskje kan være kritisk ment.
Å buhu… sånt takler vi ikke. Nei jeg kjenner nevrosen bygge seg opp bare ved tanken på at en mann skulle FINNE PÅ NOE SÅ GRUSOMT som å se meg være varm og svett av trening. Fy for en morbid tanke… da ville jeg jo.. iiiik… ikke være fresh og styla når han så på meg. (er det nå jeg skal dåne eller? kom med luktesaltet.. her kreves mengder)
Og ka da kompliserte maskiner? De er da faen meg ikkje kompliserte. Ærlig talt, klarer mannfolk og gutter å bli klok på dem, så klarer jaggu vi også det. At ett kvinnfolk mente de var kompliserte sier mer om henne enn om maskinene.
Og vi liker ikkje å konkurrere? Unnskyld meg, men kvinner på treningssenter er ikkje så dumme at de konkurrerer (OVERHODE) med menn/gutter. Man skal ikkje ha mye sirkulasjon mellom ørene for å forstå at menn er kvinner fysisk overlegen ka styrke og hurtiget angår. Det er en biologisk greie.
Og det blir så visst ikkje noe mindre kroppsfiksering av at du dytter massevis av kvinnfolk .. og bare det.. sammen i et lokale og skal ha dem til å trene. De som måler hverandre mest er da vitterligen kvinnfolk. Mannfolk driter stort sett i ka de ser på.. og spesielt på treningssentere (av damer that is). Djises.
“Vi har ingen speil på veggene. Da unngår kvinnene fokus på hvordan de tar seg ut og kan konsentrere seg om selve treningen,” sier Sarah Hansson, som er daglig leder og en av eierne av Curves på Lysaker.
Yeah right.. for det er bare kvinnfolk som bruker speilene. Stakkars damer må ikkje se at de ser svette og varme ut. Det takler ikkje sarte små blomster som oss. Å en svetteperle.. hulk hulk.. nå ser jeg ikkje feminin nok ut.. dobbelhulk. H-E-R-R-E-G-U-D!!!!
“Curves fokuserer på motivasjon og målsetninger. Alle medlemmer veies og måles en gang i måneden. Og dukker man ikke opp til trening, får man en telefon fra senteret der de ansatte oppmuntrer til å trene videre for å målene.”
Atte.. ingen kroppsfiksering sa dere? MOHAHAHAHA… *host..ehm.. * Jeg tror jeg dauer.. neida.. menn skal ikkje se på dem (fri og bevare.. burka neste).. men de skal måles og veies og alt annet.. fordi DE er ikkje fokusert på kropp.. neida.. overhode ikkje..
Jeg ser for meg telefonsamtalen her; “du tjukka.. nå har du ikkje vært inne å fått målt flesket ditt på en stund.. du syntes ikkje at det begynner å bli på tide og holde litt kontroll med de kiloene dine nå hm?? Ærlig talt.. du vet godt du veier en god del for mye.. ”
Jau.. oppmuntrende.. I’ll say.
Grmf….
Treningssentre for kvinner. Stapp det oppi et visst sted. Hvordan skal kvinner overhode få noen selvtillit dersom de faen meg skal gjemme seg vekk hver gang de skal trene, fordi menn ikkje skal skal se dem svette og varme? Vi skal altså bare være velpleide og fiiiiine hele tiden mens menn ser oss.. for fri og bevare at vi i tillegg til å se ut som noen jævla porselensdukker også skulle vise at vi er mennesker.. som skifter farge også … under press…
Gått’te helvete for noen idioter.
Av Lill C. Eilertsen, 4 mai 2006, Kl: 12:45
Litt inspirert av en annen blogger som mener at alle som trener på helsestudio er idioter, sitter jeg her og filosoferer over det. At jeg tenker på det kommer også av en skrikende gangsperre etter gårsdagens bentrening der knebøy er hovedøvelsen. Man klarer liksom ikke helt å ignorere noe sånt. Selvgjort er velgjort heter det.. og dæven jeg må være flink
Idioter du… man kunne heller jogge, sa’n.. eller gå til jobben. La meg nå se. Jeg har 6 mil til jobben. Mhm.. gå i Bergensværet 6 mil til jobb.. I think not. Det er idioti å betale mye til et treningsstudio, sa’n. Mhm.. og det er kjempelurt å være alene dame ute og jogge i stupmørket i bymiljø, kjeeempelurt. Det er jo ingen tullinger der ute, nesh. Det er bare vi som er noen bleike pyser som egentlig ikke har tenkt å trene. Kjempesmart denne karen. Noen, gi han en nobelspris i ett eller annet..
Jeg hører til “idiotene” som trener hele året, på treningsstudio. Så har vi det fastslått først som sist.
Merkelig med det.. mennesker som aldri setter sine bein på et treningsstudio VET alltid hvordan det er. De har alle karakterene som befinner seg der ferdig opplinet. Det er bare overflatiske mennesker som trener, sier de, der de sitter og ser bohemisk og filosofisk ut, og tenner neste sigarett og graver seg enda lengere ned i chipsposen, mens de i periferien av tankene sine syntes det er blodig urettferdig at andre er så mye mer veltrent enn dem. Ja det er trist, jeg får tårer i øynene.. ånei.. vent.. det var støv.. *søtten også*
At det selvsagt ikke er slik i virkeligheta når aldri inn i pappskallene deres. Fordi de VET!
O den mektige kunnskap som ligger i total uvitenhet.
De VET at i slike ekle lokaler vandrer det bare bolegutter og barbiedamer. Alle pent frisert, med stringtanga trødd oppi der sola ikkje engang har planer om å skinne, og muskler så sprekkferdig av dop at selv en kvise på størrelse med mount everest blir småplukk til sammenlikning. Jada.. jeg er fullblåst barbiedame. Dere ser den sant? Jeg syntes det er så dumt med krig og fred og politikk og sånt *akutt platinablåånd*
Hvorfor trener man? For helsas skyld? Ja selvsagt. At kroppen ikke forfaller utseendemessig i samme tempo som hos dem som ikke trener er jo også en fordel. Ingen ØNSKER fysisk forfall. Og selvsagt er det dem som trener utelukkende for utseendets skyld. Men disse mister fort motivasjonen. Finner bortforklaringer til hvorfor de ikke trener etc. Slike mennesker sutrer alltid når de skal og trene, og klager høylytt over hvor ille det er og at de KUN gjør det for å “holde seg i form”. Snakketøyet er vel det som trenes mest for sånne.
Jeg finner en viss underholdning i dem som, hvis jeg forteller at jeg trener med vekter, og de ikke har sett meg, tror at jeg er en DEN amazonen. Selvsagt jatter jeg med. Jada, jeg er minst 180 høy. Joda, veier 90 kg rene muskler. Grov stemme? Pytt, bare på linje med armstrong.. er nå det noe å bry seg om? Sutrekopper! Om jeg banker opp mannfolk? Selvsagt, noe skal man da gjøre på fritiden..
Det er vel kanskje ikke helt sant.. men what the heck.. skal man fremstå som treningsidiot, så skal man.
Av Lill C. Eilertsen, 19 desember 2005, Kl: 10:50
Jeg slumpet til å klikke innom et program som hadde den beskrivende tittelen ”du blir hva du spiser” her i forrige uke. Tanken, i utgangspunktet var bra. Lære folk om hva som er sunt, hva kroppen trenger og hvordan man bør legge opp kostholdet for at man skal få i seg de tingene man trenger, og minimalisere det man ikke trenger.
Jeg er et menneske som har en viss interesse av kosthold, i og med at jeg trener selv, og anser kosthold som en viktig del av det å oppnå resultater. Men jeg ble mer og mer irritert på måten programmet var konstruert.
Først så ble man presentert for ”dagens tjukkas,” med ulike filmklipp av vedkommende som vræker i seg all mulig slags usunn mat, gjerne påfulgt av filmklipp av samme personen henslengt på sofaen, mens fettet velter seg utover sofaen. Gjerne i slitte klær, en kjip hårfrisyre og i det hele tatt presentert så udelikat som overhode mulig.
Det neste som skjer er at et lite spurvemenneske av et kvinnfolk kommer inn og snakker om hvor usunn maten de spiser er. De blir presentert for det de har spist på ei uke.. lagt ut på den mest motbydelige måten de kan komme på, og mengden for et år selvsagt, liksom for å illustrere hvor utrolig mye det dreier seg om. Og de fleste som deltar i et sånt program trenger nok å justere både kosthold og bevegelsesnivå.
Men herregud.. å presentere maten de har spist.. på en sånn måte at den ser ut som om den har passert gjennom magen på en drøvtygger en 10-12 ganger er bare patetisk. Maten er ikke slik når de spiser den. Og vi mennesker trenger fett, dog ikke i så store mengder.
Nuvel.. så skal spurvefrøkna måle dem.. og hva gjør hun? (som om jeg ikke fikk det med meg). Hun måler på en meget generøs måte. Og med generøs mener jeg at målbåndet var så slakt at det minst ble lagt på en 5-7 cm i vidde på alle stedene hun målte. Jeg antar at dette ble gjort for å i etterkant kunne vise hvor uuuutrolig effektiv deres opplegg var for å miste cm på kroppen.
Så.. skal det nye kostholdet presenteres. Og i store trekk var dette et bra kosthold. Men jeg reagerte på at det at alt som heter snacks er skrellet vekk fra kostholdet. All snacks og gotteri er fy-fy hele tiden.
Dette blir absurd. Det er faktisk ikke maten man spiser (og gotteri o.l.) som er det farlige, men MENGDEN. Det er ikke galt i å unne seg chips eller sjokolade en gang i blandt, men om du spiser det hver dag og/eller i store mengder så er det grunn til å ta et mer grundig blikk på ens prioriteringer på mat.
Balanse er ordet, ikke et slags totalitært regime der alt som kan minne om gotteri og snacks er blitt omgjort til en dødssynd.
Så kommer noen små klipp med ”tjukkasen” som trener, spiser super-sunn-fargerik-mat og sutrer litt over hvor tungt dette er både for psyken og formen.
Deretter dukker spurvefrøkna opp i noen sekunder, for en pep-talk med tjukkasen. Og alt går så mye bedre.
Så har vi avslutningen av programmet.. Da har man fikset på tjukkasen. Fine klær, atskillig bedre hårfrisyre, i det hele tatt freshet skikkelig opp. Vekten er stort sett ikkje mer enn 6-7 kilo lavere enn da de startet (og det er rett, man skal ikkje gå ned særlig mye mer i løpet av 8 uker uten at det blir usunt). Og målbåndet kommer frem igjen. Men denne gangen snurper man til målebåndet slik at det virker som om vedkommende har tapt UTROLIG mange cm på alle stedene de måler. L-O-R-D!
Så rundes det hele av med at tjukkasen, som fremdeles må ansees som tjukkas, forteller om hvor utrolig mye bedre livet er blitt etter denne radikale omleggingen av kosthold.
Jeg tenker ikke å se flere episoder av programmet. Så langt har jeg fått med meg 1 hel episode, og bruddstykker av 2 andre. Og alle var like idiotisk.
Det som irriterer meg mest er hvordan overvektige mennesker presenteres. Er de single, så vektlegges dette veldig, og man nærmest forer den tanken om at et menneske som er overvektig ikke har en sjans i helvete til å finne seg en partner som vil bli glad i dem, for herregud – de er jo feite!!!
De blir fremstilt som ekle, skitne og late.
De blir rett og slett ikke fremstilt som mennesker, men mer som griser i en grisebinge. Også velter programmet seg rundt i tanken om hvor ekle disse feite folkene i grisebingen er.
Hva dette sier om menneskesyn og menneskeverd skal jeg ikke legge ut for mye om. Men dette gjør meg kvalm.
Et menneske er da for helvete like mye et menneske selv om vedkommende er overvektig.
Personligheten vil ikke endres av vekttap.
De vil ikke få nye egenskaper som person selv om de går ned i vekt.
Det ENESTE som skjer, er at vekten blir lavere og helsen generelt sett bedre. Utover det oppnår man faktisk ingenting.
Du er faen meg ikke noe mer vellykket selv om du er mager. Og de aller fleste, selv om de er overvektige, er ikke ekle og skitne og late. De har bare en last som gjør at vekten kryper oppover.
Jeg liker selv å holde meg i form. Jeg foretrekker et sunt kosthold. Men jeg unner meg snacks. Jeg har ingen diktatorisk måte å betrakte mat på. Jeg ser ikke på kroppen min som et slags mat-monster som må holdes i sjakk for enhver pris, med lenker og forbud. Og det er nettopp det jeg får inntrykk av at disse programmene formidler. De sier til de overvektige:
”Kroppen din er et mat-monster. Holder du ikke streng kontroll på det så vil den ta innersvingen på deg, og gjøre deg kvalmende feit, ekkel og motbydelig. Du er ekkel, du må forandre på deg for at vi skal godta deg som et menneske. Du er feit, ergo er du ikke et menneske. Du må bli mager før du blir et menneske.”
Hvordan går det med mennesker som deltar i slike programmer? Vil de, psykisk sett, få det så forbannet mye bedre? Jeg tror faktisk ikke det. Og jeg AVSKYR disse programmene. Det eneste de dreier seg om, er å fore egoet til dem som ER tynne.. med å peke på ”tjukkasene i grisebingen” som vi IALLFALL ikkje er lik.
Mitt juleønske ang. dem som lager disse programmene:
MÅTTE HAN TYKJEN TA DEM OG ETE DEM HEL!!!
Av Lill C. Eilertsen, 1 november 2005, Kl: 13:44
Nix, jeg snakker ikke om å gå ned i vekt.. men å løfte vekter.
Jeg lar meg frustrere, når jeg tenker over det, at det er så få andre damer som trener med vekter. Mange jenter/kvinner ser ut til å tro at bare man tar i en manual, så vil man utkonkurrere Arnold, både i muskelmasse og kjevestruktur.
Jeg trener på et større helsestudio her i byen, og jeg er den ENESTE damen som trener regelmessig på vektrommet. Det dukker av og til noen andre kvinner opp der, men de blir aldri lenge av gangen. Max en 3-4 ganger, også gir de opp.
Selv har jeg trent med vekter siden 1999, og kan fremdeles ikke se at jeg utkonkurrerer hverken Arnold eller ”lillebroren” hans. For at kvinner skal bli veldig store av vekttrening, så må de ha enten ekstremt merkelige gener, eller dope seg. Muskler har jeg selvsagt fått etter alle disse årene.. men jeg er ikke ”stor” av den grunn.
Herlighet.. maxvekten jeg tar i knebøy er 102,5 kilo. Jeg har ikke klart å komme meg over 65 kilo i benkpress.. og har bare 80 kilo i markløft (som er de store øvelsene). Det er ikke mye. Gutter/menn som dukker opp, bruker en 5-6 månder max på å ta meg igjen i styrken i armene, og kanskje 1 år på å innhente meg i beinstyrke.
Men poenget er ikke å bli så ekstremt sterk, selv om jeg presser meg selv hver gang jeg trener. Jeg trener fordi jeg liker å utfordre meg selv, og aerobics fungerer ikke for meg, som alltid har hatt problemer med å ta ordre.. og om noen skulle skrike ut instruksjoner til meg, så er sannsynligheta større for at jeg til slutt hadde most vedkommende over kjeften, enn at jeg hadde fått noe veldig til utbytte ut av det.
Selv om du trener kondisjonstrening, så blir de områdene som ikke blir trent av kondisjon… dvaske. Du kan være så tynn du vil, men hengende slapt kjøtt ser ikke pent ut uansett. Så er det forfengelighet som gjør at kvinner avstår fra styrketrening, så gjør de seg selv en bjørnetjeneste. Du blir ikke slank av å trene med vekter, men du blir fast i fisken. Det du har.. henger ikke som en noe for stor kjole rundt kroppen din, for å si det ”poetisk.” (jeg har velutviklet evne for å ordlegge meg i poetiske vendinger *glitre*)
Dessuten er det helsemessige fordeler ved å trene styrke i tillegg til kondisjon. Det er jo ikke snakk om at alle må trene tunge vekter. Men alle burde trene litt. De fleste helsestudio har instruktører som kan hjelpe en å sette opp et program, slik at en får utbytte, på riktig måte, av styrketreningen.
Men sånn.. ut fra all bablinga mi.. så er det jeg egentlig lurer på… er .. hvorfor er kvinner generelt sett så utrolig motstandere av å trene med vekter? Og da mener jeg trene skikkelig, ikke løfte 2 kilo og kalle det for vekttrening.
Som et sidespor, så føler jeg også en viss tilfredsstillelse i å tørke det nedlatende gliset av kjeften til menn som går forbi og sender meg et ”næmmen, se hun tror hun klarer å løfte vekter”-blikk. Ah.. så mange fordeler.. og ingen ulemper. Hva venter dere på jenter?
|
|
