Skyggeblikk

Jeg innrømmer glatt at jeg er – til tider – en hardbarket teoman.
I en periode (en laaaaang periode – over et tiår iallfall) kunne jeg bælme nedpå med litervis med te hver eneste dag. Uten å så mye som blunke av det.

Har redusert inntaket betraktelig i de siste årene. Ikke fordi jeg ikke liker te lengere, men fordi jeg gikk lei av å renne dørstokken te dassen ned. Te er vanndrivende. Jeg har ikke kamelblære. Logikken sier seg selv.

Men uansett.. Jeg registerte i de siste årene, at hver gang jeg drakk te så hadde jeg en tendens til å bli rastløs og litt smågrinete ikke så lenge etter. Hvilket er rart, i og med at det å drikke te nesten er en meditativ tilstand for meg. Så jeg skjønte det ikke helt.
Så leste jeg en artikkel – hvor og av hvem er glemt for leeeenge siden, om honning. Og at det inneholder mye som er godt for kroppen.
Så jeg fant ut.. what the heck, kan jo bytte ut sukker med honning innimellom, i te.

Til å begynne med prøvde jeg den mer voksaktige honningen som du får kjøpt på hermetikkbokser i dagligvare. Likte det ikke. For sur smak. Teen smakte bæsj, og jeg droppet det.
Så gikk det en noen månder, og jeg kjøpte, av ren nysgjerrighet, Suma Wildflower Honey set. KNALLGOD honning, som jeg har nevnt før. Så jeg begynte å bruke den i teen, og da ble teen sabla god. Så jeg fortsatte. Brukte sjeldnere og sjeldnere sukker i teen. Og jeg sluttet å være grinete etter å ha drukket te. Men jeg var litt fisefin på det, ville bare ha blank honning. Var ikkeno begeistret for noe annet, mente jeg.
Så slapp de opp for Suma-honningen i butikken der jeg pleide å kjøpe den. Og fikk den ikke inn igjen. Så jeg ble “tvunget” til å forsøke noe annet. For det fristet overhode ikke å gå tilbake til sukker. Så jeg kjøpte flere typer litt mer voksaktig honning. Det snåle er at NÅ smaker det også godt. Sleipe smaksløkene. Har drevet og omprogrammert seg. No har jeg kjøpt en relativt voksaktig honning på Rema1000, til en billig penge (de blanke honningene er egentlig ganske dyre). Og det smaker sabla godt.

JEG tror at hjernen har flytta noen koblinger inni der et sted. Slik at kroppen liker honning mer og mer. Sukker, eller farin – som det heter. Raffinert sukker, går jeg nok aldri tilbake til i te, med mindre jeg må. Det var altså bare en tilvenningsprosess som skulle til. Kule hjerne