Havheksas Sideblikk

Jeg kjøpte meg iLiaden for en tid tilbake.
Og jeg er per dags dato strålende fornøyd med den.

For det første.. å lese på den er nøyaktig som å lese i ei bok. Kvaliteten på det man leser er upåklagelig. Jeg testet den til og med med å ha sollys direkte på den, og den er egentlig bedre enn ei bok der, fordi “arkene” er grå, og gir ikke gjenskinn på samme måte som hvitt papir gjør.

Dessuten er det relativt enkelt å skaffe bøker. Jeg har kjøpt bøker via mobipocket.com og ebooks.com. Det fine er, siden iLiaden kommer preinstallert med mobipocket-software, så kan man bare bestille mobipocket-format fra ebooks.com også. Alt man trenger er å oppgi den pid’n (Personal ID) som man får hos mobipocket, og man kan laste ned mobipocketformat fra ebooks.com også.

Prisen er vel kanskje i stiveste laget for de fleste ennå. Men jeg hadde virkelig ikke lyst til å vente. Bestilte den fra den eneste norske forhandleren som jeg har greid å oppdrive, elittera.no, og fikk den bare noen få dager etter at jeg hadde bestilt den.

Den dukker opp som en egen “disk” på maskinen du knytter den opp mot, og du kan flytte filer frem og tilbake uten problemer. Mobipocketsoftware som du trenger for å få mobipocketformater ned på iLiaden, laster du gratis ned fra mobipocket. Og den syncer med iLiaden hver gang du kobler den til usb-porten.

Fremdeles er det en god del bøker som ikke kommer ut på ebook-format, men jeg regner med det blir flere etterhvert. Og med mellom 3-16 dollar for hver bok, så syntes jeg det er utmerket. Må bare få meg et minnekort å stappe i greien også, så har jeg plass til MASSE bøker. De fleste bøkene i mobipocket-format er på under en halv MB, så de tar ikke store plassen.

Jeg angrer iallfall ikke på kjøpet. Anbefaler ALLE som trenger en ebokleser til å sjekke iRexs iLiaden før de bestemmer seg. Jeg syntes det er en utmerket ebokleser. Og man tenker ikke over at man leser på en gismo heller, for den er så naturlig på øyet.

Du kan forresten ikke lese den i mørket, akkurat som ei vanlig bok, så trenger den noe slags lys for at du skal kunne se skriften, men det gjør jo øyet også da :-)

I går fikk jeg en ny forsendelse i posten..
Fantasybok.

Av en forfatter jeg aldri har lest noe av i det hele tatt. George R.R. Martin

En samling av mange av hans fantasy-noveller

Jeg leste første historie. Om demonenes prins som ble lurt tilbake dit han kom fra av en smart ånd.
O.. kul historie..

Boka er på 5-600 sider.
Kommer jeg til å ha en perfekt helg.. eller kommer jeg til å ha ei perfekt helg?
I tillegg fikk jeg den nyeste boka av Terry Pratchett, der mine favoritter, the wee free men opptrer igjen.

Crivens! ;-)

Er man lesehest, så er man *o lykke*

Jeg har ikke sett den .. og har ingen planer om å gjøre det heller. Men det begynner å pirke borti i irritasjonsnerven min…

Det første jeg tenkte da jeg så det, var “herregud, enda en jævla film om hannibal-the-human-eating-cannibal.”
Hvor morsomt er det egentlig? Den første filmen var ok.. fordi da var det noe nytt, og karakterene i filmen var, da, uvanlige.
Men hvor uvanlig er det nå? Å gå bakover i tid.. og se..
hannibal .. sekundet før.. sekundet før.. SEKUNDET før han ble fullblåst kannibal? JEEZ… (dette er meg som himler med øynene)

Blodsplætt og menn som skjærer psyko-grimaser mens du hører kuttelyder og noen som hyler i bakgrunnen før de gurgler seg inn i døden er ingen nyhet i filmverdenen lengere.
Det er bare kjedelig gjentakende. Og det spiller ingen rolle hvor mye de sminker til de sårene til ofrene til å se ut som om de har hatt kjøttspisende bakterier der i noen tiår.. eller innvoller som velter seg ut og lager klaskelyder idet de treffer gulvet.. det er ikke spennende. Det er ikke nytt. Det er ikke engang kalkun.

Jaja.. det finnes nok av dem som syntes det er verdt kinobilletten. Men for meg blir det bare gudsjammerlig teit. Jeg har kanskje vandret for lenge på jorda til å se underholdninga i sånt tull.. vettafaen..

I helgen var jeg på kino og så filmen Eragon.
Nuvel.
Den er ikke noen superfantastisk film, men det er flotte effekter. Og jeg hadde ikke hatt noe imot å ha min egen drage som dukka opp akkurat når det passet meg. Dragen var bedårende.

Men utover det var det vel ikke det helt store akkurat. Man merker at historien er skrevet av en tenåring. Karakterene gjorde aldri særlig ut av seg. De ble liksom litt for.. animerte og 2-dimensjonale. Og jeg sammenlikner hele tiden med andre fantasyfilmer jeg har sett, der karakterene kommer mye bedre frem.

I begynnelsen, når Eragon rir på dragen, så får han beskjed om at med tiden så vil han være i stand til å sloss fra dragens hale. Og noen dager senere, i historien, så vips, så kan han det. Uten det spøtt med hale-trening. Ja, og magi kan han helt av seg selv, fordi han sier noen ord.. og får advarsler mot å bruke magi, uten at det noensinne får noen konsekvenser for han, annet enn å bli litt skjelven i beina når han forsøker å sloss mot trollmannen.

Og ikke minst.. likehetene med Ringenes herre, som er et mesterverk, er for påfallende:
- Helten heter Eragon. I Ringenes herre heter en av heltene Aragon
- Den skjønne som skal reddes het Arya. I Ringenes herre har du alvekvinnen Arwen.
- Den onde trollmannen Durza var påfallende lik Grima Ormetunge av utseende.
- I et stort slag der du ser horder av leiesoldater bryte seg gjennom murene minner veldig mye om slaget ved helmsdeep i Ringenes herre (der orker og uruk-hai angriper på liknende måte)
- Alvespråket var det magiske språket her… hvilket pussig nok også var de magiske ordene som ble uttalt da de skulle åpne døren inn til Moria i Ringenes Herre.
- Den unge helten, Eragon, kastes ufrivillig ut i det selv om han bare er en enkel bondegutt, hvilket i bunn og grunn Frodo i Ringenes Herre også var, selv om han var hobbit.

Det er liksom litt flere ting som ikke henger på greip i filmen. Familieforholdene blir aldri utbrodert. Men det er å så trist når fosterpappa dør. Det er noen slosskamper innimellom, men det tar liksom ikke helt av. Og litt for mange av karakterene dør.. uten at det er spesielt forklarende hvorfor, og uten at man blir spesielt kjent med dem på forhånd.

Og den store skumle fienden… Galbatorix (elns) er liksom aldri helt tilstede i filmen. Han furter over drageegget som blir stjålet. Han truer trollmannen sin litt, og blir enda litt surere på slutten av filmen fordi han ikke vinner. Det er liksom det vi ser til han. Han er ikke hverken fremtredende eller skummel. Og den store stygge fienden skal liksom være fremtredende i sånne historier.

*sukk*

Jaja… det blir kanskje bedre i neste omgang. Men jeg vet nå ikke om jeg gidder å se fortsettelsen… og jeg gidder iallfall ikke å kjøpe bøkene.

Natt til i dag satt jeg og kikket på denne filmen. Jeg hadde sett for meg at dette skulle bli en grøsser. Det var det vel ikke akkurat. Filmen handlet om en rettsak i kjølvannet av en djevelutdrivelse som hadde gått helt på trynet. Og vedkommende det omhandlet, avdøde frk. Rose, mente i et brev til en prest at hun gikk gjennom dette for å vise verden at det finnes en åndelig sfære. At Djevelen og Vårherre er virkelige entiteter. Nå tror jeg ikke mer på hverken Vårherre eller Djevelen på grunn av denne filmen, men likevel begynte jeg å tenke (en uheldig tendens av og til).

Hva er egentlig besettelse?
Jeg tror ikke det er onde ånder som besetter et menneske. Men jeg mener ”besettelse” er virkelig nok, men at det kommer fra mennesket selv.
Vi sitter på urørte mengder egenskaper i oss som menneskerase. Jeg har tro på at vi som mennesker er i stand til mye mer enn vi gir oss selv kreditt for per dags dato. Og da tenker jeg ikke på new-age’isk tankegang, men rett og slett at vi har fysiske evner som vi ennå ikke er klar over.
Kanskje kan vi overgå oss selv. Vi blir vel neppe supermanns like noen av oss, men jeg tror likevel vi sitter på egenskaper som per dags dato blir fnyst vekk av vitenskapen.
Hva er de egenskapene? Jeg vet ikke. Men langt bak i de mørke krinkelkrokene i hjernen min mumles det om at vi er for begrenset i vår tankegang om hva mennesket egentlig er.

Besettelse du. Jeg tror det er en mental tilstand.. Jada, ikke komme med ”duh”.. jeg mener en tiltand som blir skapt av den ”besatte” personen selv. Selv for Emily Rose var det entiter hun hadde lært om. Hun laget ingen demoner hun ikke kjente til fra før.
Og jeg innbilder meg at om demonverdenen var reell, så hadde det nok dukket opp en eller annen ukjent herting der også.
Men det var Lucifer, andre små demoner, og hun snakket med jomfru maria og var berørt av gud. Hun selv trodde fullt og fast på at hun var besatt av demoner.
Var hun det? Jeg skal ikke være for bombastisk, men jeg tror demonene var deler av henne selv.
Vi blir så opplært til at vår mørke side er farlig. Vi må undertrykke den. Og noen mennesker… skaper demoner av de sidene de ikke vil vedkjenne seg. Før eller siden, på en eller annen måte, må det vi tråkker under hælene til daglig, komme til overflaten.
Det er det som er så kjipt med oss. Et helt menneske.. har ikke bare solskinnssider. Men inntil vi lærer oss, samlet sett, å akseptere at vi har alle mulige slags fasetter innabords, alle og enhver av oss, så vil svært mange fortsette å fortrenge deler av sin personlighet. Gjemme den for verden. Late som om den ikke eksisterer.
Og det er demonenes fødested. Der demoniserer vi de sidene ved oss selv vi ikke vil vedkjenne oss. Og for noen, som frk. Rose, blir dette for sterkt. Og kommer frem i dagslyset på morbide måter.

Og ja, jeg skjønner at begrepet demoner kan være fornuftig her. Fordi det setter mennesket i stand til å forstå seg selv ved å plassere deler av seg selv i verden rundt seg, snarere enn å måtte takle det fra innsiden og ut.

Ofre seg for at andre skulle skjønne at det finnes en åndelig tilværelse.
Forstår vi det? Selv er jeg fullblåst agnostiker. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg mener. Og det stod i epilogen til filmen at Emily Rose’s grav blir valfartet av mennesker som søker å forstå eller møte en åndelig tilværelse. Hun fikk rett i så måte. Hun viste en del av menneskene det. Men hvorfor trenger vi ofre for å forstå? Er vi så dumme at vi nær sagt ikke er i stand til å finne veien til himmelen uten å ha korsfestet vår egen tro først?

Jeg lurer på.. hvis liv etter døden finnes, om Emily Rose ble noe rikere på erfaring og forståelse. Fant hun det verdt sitt offer? Lærte hun noe av det? Vi trenger vel alle litt lærdom, antar jeg.. i hvordan vi skal håndtere våre demoner, sånn at de ikke overtar livene våre hver gang vi glemmer å være på vakt…

Jeg har for første gang siden jeg var tenåring, og ble nedlagt veto mot å låne min søsters romantiske klissebøker (hvilket nok har en sammenheng med at jeg fikk tidvis høylytt latterkrampe av dem) lest ei bok som kommer i allfall delvis i denne sjangeren. Jeg trodde, optimistisk som jeg er av natur, at jeg hadde bestilt en bok om vampyrjegere, og det hadde jeg forståvidt også, bare at den også falt under kategorien husmorsporno.

Boken heter ”Kiss of the night” og er skrevet av Sherrilyn Kenyon. Den var spennende, den delen som omhandlet vampyrer og sånt. Men jeg småflirte meg gjennom sexscenene i boken.

Men selvsagt begynte jeg å filosofere litt over temaet. Hvorfor er denne typen litteratur så veldig populær blandt kvinner? Og svaret er utrolig enkelt, egentlig.
Mennene i disse bøkene gjør alt rett. Om kanskje ikke med en gang, så til slutt, så gjør de alt rett. De har rett type utseende, akkurat tilstrekkelig med maskuline trekk, er en gud i sengen, vet akkurat hvordan de skal tilfredsstille kvinnen i romanen, og elsker bare henne dypt og inderlig. Han ser ingen andre, selv om han kan sidestilles med guder av utseende og personlighet. I denne typen bøker fremelskes fantasien om den ene store kjærligheten. Og bare vi er flinke små piker som venter lenge nok, så kommer mr. Drømmeprins ut av våre våte fantasier og oppfyller alle de lengslene og behovene vi har levd med i fortrengt tilstand.

Tsk.

Joda, det fungerer som fantasier. Og selger som hakka møkk. Litt pornografi, pakket inn i guder-kommer-til-jorden-og-finner-sin-eneste-ene filosofi, sånn for å rettferdiggjøre at kvinnen overhode får lyst på sex, joda.. det fungerer når man kjeder seg.
Jeg antar menn sitter med ditto urealistiske fantasier ang. kvinner. Vi er litt teite sånn sett. Menneskene.

Men jeg lurer på når kvinner, i stor grad, kommer til å sette pris på bøker der de ikke blir fremstilt som en som lever et liv halvveis i koma fordi ikke drømmeprinsen er ankommet. Bøker der kvinner ikke trenger å reddes fra sine liv, fordi en MANN er det som må til. Livet er liksom ikke verdt åndedraget om ikke den maskuline, litt lettere aggressive og utilgjengelige machomannen står og banker på døra med dype kåte åndedrag, og kun ser oss, samma faen hvor ordinære VI er. Nuvel..

Skulle jeg anbefale bøker, så måtte det vel heller bli i sjangeren Terry Pratchett. I det minste er de morsomme. Sherrilyn Kenyon og hennes Dark-hunter ensemble av chippendales-wannabes er greit, om man liker den slags. Jeg skulle bare ønske hun kunne skrevet historier uten å ty til de flåsete sexscenene. For om vi ser bort fra hennes beskrivelse av menn, sex og kjærlighet, så skriver dama bra. *sukk*

Og siden jeg alt har nevnt henne..

Dark-hunter.com

…Er ikke dette i chippendales-kategorien, så vet ikke jeg.