Havheksas Sideblikk

Jeg så i går et lite glimt av en film om amazoner. Filmen het noe så poetisk som “amazoner og gladiatorer.” Jeg så ikke hele filmen. Det ble litt for mange push-up pupper, silikon og teite klisjeer for min del.

Men amazonene du. De (les:vitenskapen) er vel ikke helt enige med seg selv om hvorvidt de har eksistert, og hvis de eksisterte, hvordan de levde. På ytterkanten av klisjeer ser man for seg kvinner som var sterke som menn, drepte guttebarn, oppdro jenter til å bli evige klare kampsoldater, brente av seg det ene brystet og bare hadde menn i nærheten når pulings var nødvendig.

Men jeg tenker litt (en til tider uheldig vane). La oss si at de eksisterte. En stamme eller et folk der også kvinner gikk til frontalkrig. Sloss disse kvinnene “alene”? Uten oppbacking fra noen menn overhode? Hvordan ville det overhode vært mulig, i en verden av mannens dominanse? De ville vært omringet av kamplystne menn på alle kanter, som ikke ville se annen verdi i dem enn som rugekasse, og som ville gjøre det de kunne for å utrydde denne styggedommen av krigende kvinner.
Men hvis disse kvinnene sloss side om side med sine menn, ville de ikke da utgjøre en hær som ville være vanskelig å overvinne? Menns til tider brilliante evner til taktikk, og kvinners evne til å gjøre en sak til sitt eget mentale barn? Hva er farligere enn en “mor” som forsvarer noe sånt, parret med taktikk og forståelse for hvordan menn ville reagere i møte med sterke, uredde kvinner? Samt en like formidabel hær av menn?

Jeg er ingen historiker, ingen arkeolog. Men jeg har vanskelig for å se hvordan de skulle klare det uten samarbeide. Kanskje var de svært forut for sin tid, mennene og kvinnene i amazon-folket? Kanskje så de hvordan balansen tjente dem best? Vi gjør oss så ofte til ofre, vi kvinner.

En mental mantra om at vi er ofre for alt menn styrer og dominerer, gjør oss ikke likeverdige. Det gjør oss sinte, undertrykte og redde. Raseri i kombinasjon med frykt er gjerne eksplosivt, men jeg er ikke så sikker på at det nødvendigvis fører oss fremover.
Jeg tenker ikke på likestilling, men innstilling. Hva tror du at du er? Og jada, spør noen deg så vil du svare det du burde mene. Men hva mener du egentlig at du er? Innerst inne?

Jeg har en god hukommelse på drømmene mine. Og jeg er innom forum der sånt debatteres innimellom slagene. Drømmer dere, sier veldig mye om hva vi egentlig mener, både om oss selv og og om hvordan vi ser verden. Er du en amazone i krig? Drømmer du om krig, konflikter? Er det det motsatte kjønn, eller en av ditt eget kjønn, med det motsatte kjønns trekk? Kjønnskrig .. et ekkelt ord, som alltid har fått en morbid tankebane å spasere i mellom ørene på meg.

Kaller du det kamp, så blir det en kamp.
Tror du amazonene levde uten menn?
Er det ditt bilde på sterke kvinner? - Ensomme, sinte og med sverdet klar i hånden?

Så mange kampesteiner vi alle drasser med oss, uten å tenke over det. Kanskje på tide å legge ned sverdet? Det hviler litt for tungt i hånden innimellom.

I Nettavisen står det i dag om en utstilling som inkluderer en 15 år gammel jente i et glassmonter. Jenta døde for mer enn 500 år siden, og man mener hun ble ofret til gudene av Inka-indianerne. En fredelig ofring, i forhold til mange andre, da hun ble fòret med alkohol, og frøs ihjel.

Jenta sitter bøyd fremover, og ser fredelig ut. Og i historien heter det seg at tusenvis av mennesker har strømmet til for å se henne. En som levde og døde for mer enn 500 år siden. Godt bevart. Indiaerne i området finner utstillingen smakløs, og mener forskerne burde begrave liket, og ikke stille det ut.
Jeg er tilbøyelig til å være enig.

Men jeg lurer litt på.. hva som gjør folk så fascinert av dette. Håper de å finne svar ang. sin egen dødelighet? Kanskje i et slags håp om at det ikke skal være så farlig, likevel. Jeg vet ikke. Jeg liker ikke tanken på at man stiller ut de døde. Jeg syntes de døde skal få fred. Men det er meg. Jeg antar man kan forsvare det med allmenn interesse og opplysning. Sikkert.

Vi er fascinert av døden, på en det-skjer-ikke-meg måte. Vi skal alle leve evig, ikke sant? Jeg får bare håpe at den evigheta ikke består i å bli plassert i et glassmonter etter vår død, for at et museum skal tjene penger på det.

Det stod i en eller annen avis at sommeren er avlyst.
No shit? Tenkte jeg da.

Men.. tenk dere det da, om dette er forvarslet til en ny istid? Jeg mener, svært kort sommer (juni omtrent) også blir det kaldere og nedbør. Vi er så vidt halvveis gjennom august, og det er høstkaldt ute allerede.

Kan være det blir litt kaldere, når turbulensen har gitt seg. Det må jo komme mye nedbør, om det skal bygge seg opp himmelhøyder av sne og is. På tide å begynne å lete etter varmere klima kan hende ;-)

Ute regner det så mye, at når jeg ser ut vindusruten, så ser jeg ikke lysene fra naboblokken tydelig. Minner meg nesten om et juletre som lyser, gjennom vinduet.

I dag har værgudene kastet ned både bøtter, spann og badebasseng av regn over Bergen. Ikke det at det gjør meg noe. Jeg vet, egentlig burde jeg sutre, siden sommerferien, med det innbildte solskinnet gikk fløyten. Så mye for late dager på verandaen, med kald drikke, god bok og solskinn som fikk meg til å føle at det var sommer, uten å måtte se på kalenderen.

Men.. jeg vet ikke. Regnet plager meg ikke. Det er som et sildrende teppe mellom meg og verden der ute. Man får mye tid og rom til å tenke.. når man sitter inne i stua, eller som jeg nå, på “hjemmekontoret” og lytter til striregn. Rom.. tankerom.

Vi har vel lite av det, i hverdagen. Skal rekke hit og dit. Skal få hjulet til å gå rundt. Gå på jobb, trene, handle mat, fixe husarbeide etc etc. Så i så måte, så er ikke regn så ille. Det er i slutten av juli nå. Mørket kryper sakte nærmere, og snart er høsten kommet. Av og til tror jeg at det i seg selv må være meningen med vinter. Gi mennesket tid til å slå ned på farta, la tankene strømme utover og bare være. Jeg liker høsten, og forsåvidt vinteren også. Det er fremdeles synd at vi ikke har hatt sol omtrent en eneste dag av sommerferien min. Regnferien ;-)

Så hvordan har sommeren min vært i år, sommerferien? Langsom. Tankefull og fredelig. Jeg kan ikke si at jeg har fått gjort så mye, og jeg har fremdeles 1 uke igjen. Og det er ok. For jeg har hatt fri, fri fra hverdagen. Har tatt alt langsomt, droppet en del treningsdager (det blir allikevel nok av dem til høsten), har lest gode bøker, gjort ferdig noen bilder, tenkt og dagdrømt. Alt i alt, og så langt, en meget bra ferie.

Det er ikke ille, iallfall ikke i mine øyne, å ha sånne dager. Jeg kommer til å stille på jobben etter ferien - uthvilt. Ikke så veldig brun atte det gjør noe, sant nok. Men nå spiller det ikke noen rolle, all den tid jeg er relativt blek likevel, fra naturens generøse side.

Jeg har faktisk, o mirakel, startet å rydde på disken på maskinen min. Og da mener jeg rydde i dokumenter jeg har laget opp gjennom et utall år. Jeg har mye, spredte tanker. Så, jeg har bestemt meg at akkurat som disken min nå blir mer ryddig, så er tankene blitt mer fokusert. Dette er den fokuserte utgaven av meg. (- -,) OoooMmmm ..

Ok, så det er bare babbel fra meg i dag, men er det ikke flott? Sånt som skjer når men teller regndråper og kommer ut av tellinga før man har startet.

Har dere forresten forsøkt noen ganger, å legge hodet bakover, når det sner, og bare stirre oppover? (burde fortrinnsvis gjøres innenfor et vindu). Det føles ut og ser ut som om man flyter sakte oppover i sneværet. Noe å forsøke når vinteren kommer kanskje?
(- -,) OoooMmmm..

Jeg har lagt merke til en ting som tv2-værdamene har innført.

Når de skal fortelle oss at det blir delvis overskyet, så sier de alltid at det blir halvskyet. Hvilken barnehage hentet de det uttrykket fra? Hva da halvskyet? Skal noen dele skydottene i 2, slik at vi bare ser halvparten? Hva er en skydott halv av? Den ser ikke oppdelt ut i mine øyne.

Eller er det platina-faktoren som gjør seg gjeldende her.
“Nei atte lissom, delvis skyet hørtes bare såå Teisen ut. Lissom helt forrige århundre lissom. Nå, lissom, bruker vi litt kulere uttrykk da lissom, som halvskyet. Er bare såå mye kulere lissom. Atte”

(ôÔ)

Jeez..

Et lite tankesprang, inspirert av en debatt jeg har kikket på hos MySpace.com

Hvis vi skulle ta for oss en menneskerase som levde i havet, hvordan tror dere de ville sett ut?
Den typiske fremstillingen av havfruer og -menn holder egentlig ikke mål. Halvt menneskekropp er ikke akkurat spesielt anatomisk fordelaktig i vann..
En menneskerase i havet, ville vel nødvendigvis være mer strømlinjeformet enn vi er?

Hvilke kroppsdeler ville de hatt?
Hvordan ville de fungere?
De ville jo da evt. ha utviklet seg til å være tilpasset sitt miljø. Hva trenger man, tror dere, som intelligent rase, i havet?
Ville de f.eks. hatt bruk for hår på hodet?
De ville vel hatt finner, for å lettere styre svømmingen i havet?
Ville de ha mistet armene?
ville de hatt en samlet bakpart, slik havfruer/menn blir fremstilt .. eller tror dere de ville hatt to “bein” som hadde svømmehud på ett eller annet sted?
Ville de hatt pels.. eller bare naken hud? Eller ville de hatt skjell, slik fiskene har?
Hvordan tror dere et slikt menneskeansikt ville sett ut?
Ville vi overhode gjenkjent det som et “menneske”?
Ville disse havmenneskene vært i stand til å bevege seg på land?
Ville de hatt gjeller, istede for lunger?

Hvis du tenker logisk gjennom det (til den grad det er mulig).. Dersom du fikk i oppgave å konstruere et havmenneske.
Hvordan ville du gjort det?
Hva ville du vektlagt?
Hva ville du endret på i forhold til våre kropper? Og hvorfor?

Små er vi alle

Jeg kikket innom www.space.com

Noen ganger føler man seg liten… universet er en av de tingene som gjør at man husker på hvor liten vits det er å være eplekjekk

Bilde nr. 1 - M42

Bilde nr. 2 – M42 Orion nebula (nebula = tåke)

Bilde nr. 3 M8 Lagoon Nebula

Kanskje litt til ettertanke?

Alle bildene er hentet fra www.space.com

Jeg fikk “Messiah’s Handbook - Reminders for the Advanced soul” i posten i dag..
Boka var ikkje helt det jeg hadde trodd.. jeg trodde det var en roman.. men anyway..

I forordet, som er skrevet av Richard Bach, forfatteren av “Jonathan Livingston Seagull”, ble man bedt om å tenke på et spørsmål, deretter lukke øynene og velge en side på måfå ut fra boken.

Vel, som anbefalt, så gjort. Jeg tenkte på et spørsmål som har flakset rundt i krinkelkrokene der inne en tid nå, flippet gjennom boken med lukkede øyne, og kikket på siden som dukket opp..

Svaret var noe sånt som (lettvint oversatt):
“Dersom du vil vite svaret, så spør deg selv spørsmålet”

Grmf.. dustebok.

Muligens er det bare jeg som tenker koffert.. eller.. egentlig så er det helt sikkert det..

Men jeg stusset veldig.. da jeg tilfeldigvis datt innom en kanal med Pippi Langstrømpe på… der lille Pippi og hennes to venner var på jakt etter spunk

Hva skal nå unger med det etter? Yækk..

Av og til føler jeg at det blir litt trangt om plassen for tankerekkene mine der inne. Det er litt mange av dem. Også det at jeg skriver historier, selv om jeg ikke har noen planer om å få noe utgitt.

Men jeg kom til å tenke på.. Da jeg var 15 år.. begynte jeg å skrive på en historie.. en roman.. Som en enorm overraskelse, så er jeg ikke ferdig med den. Den er blitt omskrevet tusen og ørten ganger. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker å fortelle meg selv historier.. og ettersom jeg blir eldre, så forandrer romanen seg med meg.
Jeg burde sikkert gjøre den ferdig. Slik at historien får en slutt. Jeg vet jo hvordan den ender. Jeg har alle kapitlene i hodet i ganske detaljerte trekk etterhvert. Men… jeg liker å skrive på den.. liker å komme tilbake til ulike variasjoner av den.. og trekke en hva-hvis linje for hver gang. Selv føler jeg at historien blir bedre ved hvert forsøk. Muligens skulle jeg gitt meg selv et spark i rompa.. og lagt den ut på domenet mitt. Kapittel for kapittel ettersom de blir ferdige. Det er ikke viktig for meg at den blir utgitt. Det er mer gleden i det å skrive som driver meg.

Men trangt om plassen ja… per dags dato har jeg… 4 komplette romaner i hodet, og en som har begynt å vokse frem .. sakte men sikkert. Jeg vet ikkje om det er et tap for ettertiden at jeg ikke har dem fullstendig nedtegnet. Den ene.. har jeg bare giddet å skrive noen få sider inn på pc’n min. Resten vimser rundt i krinkelkrokene i hjernen min og forteller seg selv til de hjernecellene som gidder å lytte.

Hm.. ja.. det er kanskje på tide.. å begynne å avslutte dem. En etter en. Tenker jeg skal ta sats på den jeg begynte på som 15-åring først. Det er tross alt den første som dukket opp som full roman i hodet mitt…

Denne påstanden fant jeg i siste utgave av Illustert Vitenskap. Og den fikk meg til å trekke litt på smilebåndet. Å være klinisk død sammenliknes med søvnlammelse, som er noe jeg selv opplever litt for ofte.

Søvnlammelse er kort fortalt at deler av hjernen din er våken, mens andre deler av hjernen fremdeles er i søvnmodus og drømmer. Deriblandt de delene av hjernen som styrer den bevisste kontrollen over kroppen. Det er ikke uvanlig at den sovende delen av hjernen nærmest “maler” drømmene over virkeligheta, slik at det du opplever virker helt ekte, samtidig som du føler deg hjelpesløs, fordi du ikke har en bevisst kontroll over kroppen.

Dette skal altså være det samme som å være klinisk død. De målingene man kan gjøre i hjernen i etterkant skal visst likne svært mye på hverandre. Nuvel…

Så kan da de som vet mye om dette forklare meg… De som påstår å ha opplevd NDO, og som f.eks. kan beskrive ting som har skjedd hundrevis av mil unna den fysiske kroppen med stor nøyaktighet, hvordan innhenter deres … drømmesenter(?) denne informasjonen? Er det da telepati?

Det stod også i artikkelen at de som opplever søvnlammelse, også har større sannsynlighet for å oppleve en NDO hvis de opplever livstruende situasjoner. Jeg skulle med andre ord være en brilliant kandidat. Ikke det at jeg har tenkt å teste det ut, for jeg er ikke så higen på livstruende situasjoner. Men anyways…

Hvis det likner, så er det samme fenomen? Er ikke dette en veldig naiv måte å angripe det på? Det kan ikke være et eget fenomen? Alle som kaller seg for seriøse forskere går sikkert inn for å motbevise teorien, for i vårt fornufts-samfunn tror vi ikke på sjel/ånd/atma/whatever. Vi er kjøtt og blod. Sener og bein. En optimistisk kjøttansamling med andre ord.

Tror jeg på denne teorien? Nei, iallfall ikke fordi den står i Illustrert Vitenskap, som egentlig må sies å være en lettvekter hva vitenskapelig tyngde angår. Men TROR jeg på teorien? Nei. Men jeg tror de kan være inne på noe.

La oss si at du har hatt en NDO. Så deiser du tilbake i kroppen din. Hjernen skal i etterkant tolke en opplevelse som da ville ha vært en opplevelse hjernen i seg selv ikke deltok i. Hjernen vet at dette ikke er den fysiske virkeligheta, og filtrerer informasjonen som kommer inn som best den kan, ut fra sine gitte kriterier. Er det da ikke logisk at en del av mønstrene ville bli oppfattet av hjernen som en drøm?

Er det ikke en eneste mulighet for at det målingene viser, er filtreringen hjernen må gjøre i etterkant av en sånn opplevelse, for at man skal kunne forstå? Eller iallfall nærme seg det å forstå?

Jeg sier ikke at NDO må være en åndelig opplevelse. Jeg vet ikke om jeg tror på en åndelig sfære, selv om jeg heller mer mot ja enn nei. Men jeg finner det litt underlig at man tror at hjernen alltid er årsaken, og ikke effekten av det som har skjedd i forkant.

Jeg leser for tiden i boken “One” av Richard Bach.
De som kun støtter seg på vår vedtatte fornuft og logikk vil nok finne denne typen bøker komplett idiotisk, og jeg leser, som alltid, boken med en viss skepsis selv. I korte trekk så handler boken om et ektepar som får en sjanse til å møte sine egne “parallelle liv.” Så nå kan fornuftsfreakene slutte å lese, og gå tilbake til sine fornuftige gjøremål.

Men jeg stopper litt ved tanken.
Hva ville jeg, dersom jeg kunne reise tilbake 20 år i fortiden, og hilse på meg selv som 15-åring, fortelle meg selv?
Hva ville være det viktigste å formidle? Jeg er jaggu ikke sikker. Hva fikk meg til å velge det ene, fremfor det andre? Og ville livet vært så vanvittig mye annerledes om jeg hadde valgt annerledes enn jeg gjorde? Njæh.. tror egentlig ikke det.

Men tanken er fascinerende. Hvert minste lille valg.. er en stein i vannet.. som skaper ringer. Ringvirkninger. Stanser du 1 min før du hadde tenkt, bare for å stå og tenke litt, istede for å haste videre, så møter du kanskje et menneske du aldri ellers ville møtt. Kanskje vil dette mennesket få en merkbar effekt på livet ditt. Du går en annen vei en du “egentlig” skulle.

Hvor blir det av valgene du aldri tar?

I følge boken så leves de også ut, i andre parallelle liv. Fascinerende tanke. Møt deg selv og se resultatet av valg du aldri tok? Boken tar det riktig nok litt lengere, betydningen og definisjonen av parallelle liv. Men hvem vet. Kanskje finnes det utallige versjoner av oss i multiverset. Det er som livet på andre planeter. I seg selv, hvis man bare tenker over logikken i det, så er det ikke _så_ fantastisk om det var en realitet