Er det ikkje litt ironisk å tenke på at du har ingen fortid?
Jeg trekker litt på smilebåndet av de som påberoper seg å ha en fortid.
For hva består vel fortiden av? Dine minner? Andres minner?
Det er elektriske blipper i hodene deres.
Og du husker ikke fortiden nøyaktig slik den var. For hver erfaring du gjør deg i livet, hvilket du gjør hele tiden, så endrer din oppfatning av fortiden seg, og med den, det du faktisk husker. Det samme gjelder for alle andre mennesker der ute.
Og i tillegg så husker de andre ting fra fortiden enn det du gjør. Andre aspekter. Dere husker altså ikke samme fortiden, selv om dere var på samme sted og opplevde “det samme”.
Ja, men du har jo bilder. Sier du.
Javel.
Hva sier bildet?
Ta et bilde av deg selv for 10 år siden.
Hva forteller bildet om LIVET ditt for 10 år siden? Annet enn i akkurat det sekundet bildet ble tatt.. som en “Kilroy was here” påstand?
Du var DER.
Men hva husker du fra det øyeblikket?
Hva husket du fra det øyeblikket like etter at bildet var tatt.
Hva husker du annerledes om det øyeblikket i dag?
Vi er alle mentale døgnfluer, i kropper som beveger seg gjennom tida i stadig endring. Du har ingen fortid. Og ingen fremtid. Alt du har er her og nå. Artig..
Du vet.. fantasien din? Vi er ikke spesielt flinke til å bruke fantasien vår, er vi vel?
Og nå tenker jeg ikke på flyktige dagdrømmer, eller at du tenker “jeg skulle ønske at….”
Men nei, å BRUKE fantasien som et redskap. Et redskap til å forme din oppfatning av verden. Til å fungere som et oase du kan trekke deg tilbake til mentalt og emosjonelt.
Bevisste fantasier. Og ikke tenk seksuelt. Eller erotisk. Selv om de også har sin plass. La meg ta et eksempel:
Det er på slutten av en lang arbeidsuke. Du har gjort det som forventes av deg. Du har gått på jobb. Du har trent. Du har tatt deg av familie, hus, hjem, handling etc. Kanskje ikke alene. Kanskje sammen med din ektefelle/samboer. Du er sliten etter en lang uke.
Hva gjør du?
Setter deg ned på fredagskvelden og ser på tv, eller går ut og tar en drink med venner? Eller drar på besøk til familien?
Her kommer en bevisst bruk av fantasi inn i bildet. Har du noen gang vurdert å bare sette av noen timer til nettopp det? En god fantasi? Lukk øynene. Forestille deg at du er på en sandstrand. Kjenn bølgene som vasker opp etter de nakene føttende dine. Hør lyden av dem når de rytmisk vasker opp etter stranden. Lytt til vinden som løper over bølgene. Lytt til bladene på trærne bak stranden som rasler i vinden. KJENN vinden i ansiktet. Kjenn lukten av det salte havet. Se på havfugler som svever i luften rundt deg. Hva som helst. Det som appellerer til deg.. plasserer du inn i fantasien din. Det kan være venner. Det kan være familie. Det kan være ukjente. Slå av en prat med en av de du har hentet inn i fantasien. Det trenger ikke være om dype temaer. Snakk om det du ser, hører, lukter og føler. Kjenn solskinnet mot huden.
Kom igjen, du har jo opplevd dette i det virkelige liv. Hent frem disse minnene og gjør dem levende. Det trenger ikke være eksakte minner. Ønsker du å endre på noe av omgivelsene – så gjør det. Ikke vurder om noe er riktig eller galt. Bare bli i denne fantasien. Så lenge du føler for.
Fantasi kan være en mental mini-ferie. Jeg tror at dersom vi alle hadde vært trent opp i dette, så hadde stress vært ikke-eksisterende.
Hadde folk vært flinkere til å slå av stressboksene sine.. Tv, mobil, pc, stereoanlegg etc.. og bare bruke litt tid på å dykke ned i sin egen fantasi av og til.. så ville folk jevnt over vært lykkeligere. Og jeg tror at psykologisk sett kunne vi tjent mye på det.. mentale “endorfiner” .. en lykkepille i form av din egen hjerne. Skru av virkeligheta av og til.. og ta den en ordentlig helg.
Ja jeg vet det, for dere med barn blir det litt annerledes. Men ting kan planlegges.
Det høres kanskje absurd ut i utgangspunktet, men prøv det. Og se hva du får ut av det.
Jeg ville bli forbauset om du ikke likte det du selv klarte å komme opp med.
Inspirasjonen til denne bloggposten kom fra denne filmsnutten:
Vi har en varm vinter, åpenbart.
Ingen sne og frysegraderne holder seg akkurat over frysePUNKTET, om ikke annet.
Å jada. Virkelig vårlig.
Regn og sludd om hverandre.
Sur kald vind, som konkurrerer med seg sjøl om kor langt inn i beinmargen den når DENNE gangen
Vått på bukseleggen, for let’s face it.. skulle man holde seg tørr i drittværet så måtte man hatt vadere, regnfrakk og sydvest.. og boble-paraply.
Og akkurat så guffent.. at det er kaldt.. men ikke på minussiden.
Superduper “varm” vinter.
JegVilHaVår – NoMedDetSammeTakk!!!!
Eller evt en global oppvarming som funker litt bedre enn denne shaiten.
Snakker du noen ganger med deg selv? Slenger ut en kommentar i ditt ene-nærvær, og svarer etter noen sekunder med stillhet?
Jeg er en av de menneskene som konstant enten prater med meg selv eller nynner, når jeg ikke tenker over det. Det har selvsagt ført til at jeg har fått en del undrende blikk opp gjennom tidene.. men fordelen med å snakke med seg sjøl er at man kjenner samtalepartneren veldig godt
I dag tok jeg julevasken…. sort of… Og jeg gikk og skravlet veldig mye for meg sjøl.
- Jøss? Nårtid havnet DEN under senga? (Den var da laptop-brettet mitt.. ikke noen skitne tanker her takk)
- Hvordan kan det bli SÅ mye støv under senga? Er den der levende? Den rørte på seg *stirre skeptisk*
- Er det virkelig nødvendig å vaske overalt? Dette er gørr. *lure på om jeg føler for en kopp te*
Jeg er ikke et vaske-menneske. Jeg gidder rett og slett ikke vaske gulvene hver jævla uke. Jeg trekker litt på skuldrene og tenker.. “bare kjentfolk som har gått her likevel” .. så jeg støvsuger når det blir for ille, og vasker.. uhm… sjelden nok til at dverghamsterene ser på det som en stor og merkelig begivenhet. Men hva vet vel de.. hamstere lever kort.
Men ja.. snakke med seg sjøl. Jeg tror man kan komme på mange gode ideer på den måten. Snakke høyt og liksom “lufte” idèer man har hatt. Akkurat som husvasken.. Siden jeg skriver mye for meg sjøl.. så blir det en grei metode å lufte tankene på.
For tiden leser jeg om Mindful Meditasjon. Jeg er litt fascinert av idèen. Men cluet er at du skal fokusere på en enkelt greie, f.eks. pusten, og la tankene komme og gå som de selv vil, uten å “hekte deg på dem.” Men først må man bli oppmerksom på at man har hektet seg på tankene. Og det er sinnsykt vrient. Hodet mitt er en skravlekaspar av dimensjoner. Det er alltid en eller annen tankestrøm som svusjer forbi der inne. Et eller annet scenario som utspiller seg. Tentakler av tanker inn i fortid eller fremtid.. eller parallell tid for den sakens skyld. Så for meg, å IKKE hekte meg på en av de strømmene, er som å gå midt i neonjungelen og bli bedt om å ikke legge merke til reklameskilt. Jeg innbilder meg at jeg skal få det til. Kan andre så kan jeg. Men det har begynt å åpne øynene mine for hvor mye støy som faktisk finnes også på innsiden. Og jeg tror veldig mange “moderne” mennesker gjør det samme. Fokuserer på andre tidspunkter og steder enn der man faktisk befinner seg. Å være tilstede … her og nå.. er søkkandes vrient.
Men jeg har fått det til.. for leeeeenge siden. Da jeg satt på verandaen hos min bestemor, og bare så på skydotter og skyggene av dem som fløt over landskapet. (var en vindfull dag i de høyere sfærene). Eller en annen gang da jeg satt og stirrer på fjellene… og følte nesten som om jeg kunne “merke” dem, selv om jeg i etterkant tilskriver det til fantasi. Så jeg VET det er mulig. Men det er så mye jeg innbilder meg er viktig å “få med meg” i tankesfærene.. at jeg ofte glemmer bare å være til. Eller.. VELDIG ofte. Det er derfor jeg er blitt nysgjerrig på mindful meditasjon. Som en metode for å roe ned kakafoniet mellom ørene mine.
Også no som det er jul like rundt hjørnet. Da er det fint om man kunne få til denne indre stillheta. Jula bør jo på mange måter være et tidsrom for ettertanke og “blå kvelder”.
Iallfall er det det for meg. Jeg liker vinternettene, når det ikke (som det ofte gjør her) striregner.
Så jeg tar sats på å lære meg det. Mindfulness mener jeg. Stillheta er ikke det verste man kan strebe mot. Borte med neonskiltene i tankene.. og inn med naturen igjen. Det er det jeg tar sats på.. iallfall
For å holde orden på en del tankestrømmer som dukker opp hos meg sjøl, så har jeg laget denne kategorien – BLIPP, som er en underkategori til Fabuleringer.
Jeg er et vimsete menneske, til sine tider, og mister lett “gode ideer” hvis jeg ikke griper tak i dem når de dukker opp. Ergo så kan hver “blipp-post” bli editert utover hele dagen – og det kan dukke opp flere blipp’er underveis, per dag.
Har du noensinne tenkt over ka du egentlig består av? Og hva som driver kroppen din til bevegelse?
See.. mennesket består i hovedsak av vann.. ka er det.. 60-70% vann? Og all aktivitet settes i gang, og for alt jeg vet, vedlikeholdes av strøm, som i elektrisitet. Jeg finner en liten underholdning i å tenke på at vi i bunn og grunn er vannbatterier. (Jeg vet, jeg underholdes av litt merkelige ting)
Lurer på om lynet noen gang slår ned på innsida? Er det da vi kommer frem til erkjennelsene våre?
Liksom litt -zap- … EUREKA!
Så egentlig er vi havdyr, som istede for å bevege oss RUNDT i vann, har pakket vannet inni oss, og tok det med oss på tørt land. Kunne prosessen reverseres? Der vi strippes til omtrent bare de andre bestanddelene, også var alt av vann på .. utsiden? Eller at vannet bare passerte gjennom oss, bare hurtigere enn det gjør nå?
Hvis havfruer skulle eksistere, så må det være en merkelig form for anatomi. Og nei, jeg tror IKKJE på havfruer, jeg filosoferer..
See.. jeg har aldri helt forstått ka de skal være.
Er de fisker som likner på mennesker på halve kroppen, eller er de pattedyr med “fiskehale”?
Hvis de skulle være pattedyr, på linje med say.. seler, hvaler, delfiner.. så kunne jeg forstå litt av det.
Men hvis de skal holde varmen nedi vannet, så må de jo ha en del ting som enten beskytter de indre organene – altså fett – eller de må ha et system innabords, som utjevner temperaturforskjellene, slik at organene takler det kjøligere klimaet som finnes i havet. Right?
Kanskje er havfruene like runde og bollete som hvaler?
Har du tenkt på det? - Poff - sa tanken om hotte undervannsbabes med store meloner – inn med ideen om ei lita tjukk bolle med fiskehale.
Jeg har sett ideer om at havfruer skal legge egg, og formerer seg på samme måte som fisker. Ikkje helt med på den. Hvis havfruer skal være pattedyr, vil de føde levende unger, med mindre de funker som nebbdyr da.
Lurer på hvor den ungen i såfall kommer ut. Helt nede ved halen, eller midt oppi fiskedelen av kroppen?
I tillegg er det ikkje særlig aerodynamisk, eller blir det aquadynamisk(?), å ha armer viftende på siden. Eller langt bølgnede hår for den sakens skyld.
Upraktisk upraktisk upraktisk.
Stopper fremdriften. Gjør at de må bruke mer energi enn ka de ellers ville brukt på fremdriften etc. Tipper havfruene i såfall er skallet, eller har type pels som seler. Kanskje er armene skjult når de svømmer, og kommer bare “frem” når de trenger dem, som innebygde tentakler?
Tentakkelhavfruen.. Kult.
Jeg drømte en gang for lenge siden om havfruer forresten.. de hadde 3 ulike “statuser” de kunne ha kroppen i.
Den første var en total fiskeliknende kropp – men mer som en delfin enn en fisk, bare at de pustet via gjeller.
Den neste var standardklisjeen, halvt fisk og halvt menneske, der overkroppen var menneskelig. Den brukte de når de skulle ferdes i sakte modus under vann, eller kommunisere med overflatemenneskene. Her pustet de også via gjeller, på halsen.
Den tredje kroppstilstanden var helt menneske, som de hadde i sine egne “sfærer” som var store energikupler under vann, der de bodde i menneskeliknende samfunn. Der pustet de luft på samme måte som oss.
Kanskje er det de de er… om de skulle vært virkelig. Shiftere. En kroppstype til enhver anledning, liksom. I drømmen min var det flere “havmennesker” som levde på land, som spioner for de havet, for å se ka menneskene på land holdt på med. Og rapporterte med gitte mellomrom til sine artsfrender i havet.
Ok, det var et sidespor, men allikavel.. hele posten er et sidespor.
Skal vi være seriøs, så har jeg sett program på type kanaler som Discovery, som har teorisert om at menneske – som art – kanskje har vært delvis vannlevende i en periode av utviklingen.
Som f.eks at i motsetning til andre primater så peker neseborene våre nedover, sånn at når du svømmer så får du ikkje vann inn i nesen. Hårveksten til de fleste mennesker peker nedover, som om det var meningen at vi skulle være mest mulig strømlinjeformet under vann.
Huden vår er pelsløs (for de fleste iallfall), som også er ulogisk for et landlevende dyr, som ikkje har skall eller ikkje lever under jorden. De som tenker nøye på sånne ting har uttalt at kanskje var en del av utviklingstrinnet vårt i havet?
Kanskje bør vi vurdere å “gå tilbake” vi også.. med tanke på den globale oppvarmingen and shait?
Tross alt.. hvalene vi har i dag er etterkommere av store hundeliknende dyr, som returnerte tilbake til havet. Kan de, så kunne vi. Det er ikkje SÅ søkkandes stor forskjell, sjøl om folk liker å tro det.
Så kanskje er vi alle det… havfolket som flytta på land?
.
. ps: annen fabulering om tema finner du HER
Vi mennesker er ikke så veldig begavet på å legge merke til når vi selv er offer for massesuggesjon, er vi vel? Nei, vi er ikke det. Uansett hvilken side av knivsegget vi står og blir utsatt for suggesjonen, så lar vi oss påvirke til en enorm grad av det.
Jeg har tenkt litt over det vi i dag, i vårt samfunn, definerer som fornuftig tankegang.
Hva som er logikk og rasjonalitet.
Og ikke minst, hva som IKKE er det.
Det er en temmelig rigid ramme som er lagt til grunn for denne fornufts-idèen. Du vet det veldig fort hvis du beveger deg ut i landskap som IKKE er betegnet som fornuft. Kakafoniet av regelryttere, bevishylere og filosofisk hjernedøde lar ikke vente på seg.
Fornuftsfanatikerne som verner om den såkalte rasjonelle tankegang vi holder så høyt i dag, er ikke en tøddel bedre enn fortidens inkvisisjon og presteskap i beste hekseprosess.
Rett nok er det ikke fysiske bål og fysiske pinsler som benyttes for å kue “selv-tenkerne” med i dag, men en kjetter er en kjetter, og liker å tenke selv. Og det finnes alltids måter å få den til å enten holde kjeft på, eller dytte dem ut i perifert landskap der de blir sett på som en landsbyidiot uansett.
Latterliggjøring, mistenkeliggjøring etc er vel så effektive våpen som å lage sankt hans bål av forskremte skapninger. I tillegg kan man gjøre det i flere omganger. Tenker det sitter mang en fornufts(hånd)jager der ute og gleder seg over tanken.
Og jeg står et sted midt imellom alt det der.
Jeg får støgga av folk som f.eks vår noe alternative prinsesse. Jeg får avsmak så det holder av de som skal tjene penger på å spå folk og alskens andre lurendreiere. Jeg setter liten pris på at de får holde på som de selv vil. De irriterer meg med sine idiotiske fremstillinger, høylytte pusteøvelser, dramatiserte håndbevegelser og rullende øyne. Kom dere ned på landjorda no da for faen!
Men disse menneskene er ytterkanten, den hysteriske motsatsen til vårt såkalte fornuftsstyrte samfunn. Man skal ikke ta noen av ytterkantene for mye til seg, da blir man gjerne litt koko i knollen og så tjåka full av polarisering at man står i fare for å selvantenne når man møter på en av sine erklærte livssyns-motstandere.
Er det fornuft å tro på kun det vi kan måle, veie, kalkulere og ramme inn på veggen?
Er det virkelig fornuft?
Å avvise alt som kan minne om newage’erne fordi man ikkje liker lillaskrullene som skal få kontakt med sin universelle kjærlighetsfølelse?
Gjør man ikke seg selv en stor bjørnetjeneste da?
Det finnes mye mer enn vi i dag er i stand til å bevise. Det skjønner de fleste. I fremtiden vil de kanskje se på oss som uvitende huleboere som ikke forstod det åpenbare i… hva det nå enn er som er tema. Og de har kanskje rett. Kanskje er vi bare apekatter som ikke skjønner at lommelykten skal brukes til å lyse med, ikke klubbe naboen i knollen.
Men om vi lar lillaskrullene råde grunnen, og avviser alt som ikke passer innenfor rammen av vårt fornuftssamfunn, så blir det bare som et evig syrebefengt minefelt hver gang noen går utenfor denne opplærte fornuftsrammen. Da vil vi aldri finne en reell fornuft i det, som i beste fall kan vise seg å være helt fysiske fenomener. Da vil det bare være kaos og bullshit som får promoteres, av mennesker som ikke kan en tøddel om å systematisere, teste og forstå prosesser. Da gir vi noe som kan være en vitenskap på båten, fordi vi ikke vil assossieres med idioter.
Sett at ting som lillaskrullene har predikert om i alle år, faktisk eksisterer? (Om enn i en annen form enn lillaskrullene fremstiller det som.)
Du vet, kvakksalverne er ute etter å tjene penger på din manglende religiøse tro. De er ikke bedre enn fortidens prester som stod der med avlatsbøssen og ba deg betale for dine synder. Løfter om en ekspresstur inn i evigheta er bare det samme gamle rælet, pakket inn i lillaskrullenes dramatiske håndbevegelser og absurde pusteøvelser. Du kommer ikke nærmere noe svar uansett, og du kan’kje betale deg ut av livet ditt, uansett kor mye du ooomm’er.
Men tilbake fra sidesporet. Sett at f.eks telepati fungerer? Hver gang et menneske gjør noe som helst så avfyres det elektriske ladninger inne i hjernen, og andre steder i kroppen. Hver gang du tenker, puster, flytter en finger, blunker etc. Som alle andre “avfyringer” så er det ikke helt ulogisk å tro at ikke all energien plukkes opp av mottaker. Noe vil kanskje forsvinne ut av banen. Energi er energi. Hva skjer med denne energien?
Forskere teoriserer jo nå om at det kanskje foregår kontakter mellom kvantepartikler utenfor tid-rom dimensjonen. Og i og med at vi alle består av disse kvantepartiklene.. så er det vel ikke superdupermegafantastisk om det da skulle vise seg at vi – rent fysisk – kan ha kontakt med andre mennesker på et litt mer avansert nivå enn bare blipper utenfor tid-rom som ikke betyr noe? Kanskje plukkes telepati opp i disse sfærene, der kvantepartiklene løper om kapp utenfor tid og rom? Kanskje har vi, på plan vi per i dag ikke forstår, kontinuerlig kontakt med hverandre, som om vi alle var en del av samme .. galaktiske suppe? For alt vi vet kan det foregå samtaler alle oss imellom, som vi ikke har mentale eller fysiske verktøy til å plukke opp, ennå. Selv om man ikke tror på lillaskrullenes versjon av flowerpower-evigheta, så er det kanskje likevel verdt å stoppe opp og tenke.. hva om? Og kanskje også forsøke å gjøre noe med det?
Det er ett eksempel. Vi har et multivers full av dem. Alt er jo selvsagt bare teorier og tanker, inntil noen kan finne en måte å bevise dem på. Og jeg sier ikke at man skal TRO på alt, fordi ALT kan være mulig. Da er man på linje med lillaskrullene igjen.
Men om man avviser alt som per dags dato ikke er bevist av noen form for vitenskap, men som i noen tilfeller kan sannsynliggjøres, fordi utallige mennesker rapporterer om svært sammenfallende opplevelser, så er man på linje med fornuftsfanatikerne. Og for meg, som er mer nysgjerrig og filosofisk enn bombastisk, virker det merkelig å ikke ville undersøke det i det hele tatt.
Mennesker som bare vifter det vekk, uten å engang ville stille spørsmålstegn ved det.. et aldri så lite .. hva om? Slike mennesker anser jeg som religiøse de også.. (og her bruker jeg ordet religiøs i en ikke-religiøs betydning). Da er fornuft blitt deres religion, som de ikke er villig til å stille spørsmålstegn ved. Som de ikke er villig til å ta opp til diskusjon. Dette er deres hellige gral og evige sannhet. Og da fornuft slik den er definert av det vitenskapelige verdenssynet.
Morfin til folket.
Enten det er i form av guder/gudinner, eller i form av menneskeskapte sannheter fungerer på nøyaktig samme måte. Det forhindrer at du blir en kjetter. En som tenker selv. En som søker sannheten selv, fra din vinkel. Du aksepterer det ANDRE har fortalt deg. Du sjekker ikke sannhetsgestalten i det, fordi det ville kreve at DU tok tak i din fysiske virkelighet, for å se hva DU kunne finne.
Og redselen for å bli latterliggjort, ikke sant? Du vil jo ikke være en av de der lillaskrullene som tror på tøysete ting som flagrende engler, kjærlighetspredikerende ufonauter, liksom-romvesenskapte-kornsirkler og universelle stråler som skal løfte deg opp på et høyere bevissthetsnivå etc etc, right?
Men du er villig til å tro på at du er kun en optimistisk ansamling kjøtt, som har for høye tanker, mens du lever, om din egen eksistens. Du er villig til å tro at du er et artig sammensatt batteri, og at alt rundt deg er mekanisk. Det er ikke liv… bak livet. Det er kun overflaten som er levende. Det er altså.. fornuftig?
Næh..
Hadde ingen planer om å bli veldig seriøs i denne posten. Sommerlatskapen har satt seg litt i ryggraden og skuler på meg, så ethvert forsøk på å være hyperivrig, seriøst, kritisk etc faller litt til bakken. Dessuten er det varmt ute.. og klamt. Og sånt vær har en tendens til å gjøre meg grinete. Ja, jeg vet det er meldt regn her. Regn i Bergen får meg ikkje akkurat til å kule tippen og falle i bakken i himmelstormende sjokk ya know. Men uansett… jeg er ikke et sommermenneske per see.. så jeg begynner å se frem til høsten, med klare kjølige dager, mørkere kvelder og gode bøker. (Jada, jeg VET at jeg kan lese om sommeren også).
Anyways… Jeg har ikke så veldig mye på hjertet.. i dag.. kveld.. natt.. tror jeg.. Jeg våkna en eller annen gang natt til i dag.. av at jeg lo høyt i en av drømmene mine. Sånn teit greie.. når du er overtrøtt, og noen sier ett ord.. og du holder på å le deg skakk. Sånn latterkule. I drømmen. Men jeg klarer ikke å huske ordet. Crap.
Også drømte jeg at jeg hadde fått en laaaaaang SMS fra en bekjent.. og SELVSAGT måtte jeg våkne før jeg klarte å få lest den forbanna sms’n. *mumle*
Jaja.. jeg husker det nok hvis det var viktig – innbilder jeg meg.
I tillegg så drømte jeg om et menneske jeg ikke har sett på herrens mange år (ja, jeg er gammel nok til å kunne si det). Merkelige krinkelkrokene.. som plukker frem ting man ikke tenker på til vanlig. Som om alt man har opplevd og ikke opplevd, alle fragmenter, danner et bakgrunnsteppe også for drømmer. Jeg har ikke tenkt å sette meg ned og tolke det. Egentlig så liker jeg å bare huske drømmene mine, uten å bli for tolkete av meg. Men NOEN drømmer skjønner jeg jo intuitivt. Og dem viser jeg som regel finger’n også. Det kommer kanskje ikke som en stor overraskelse på de som kjenner meg.. men hjernen min er en kløpper på å være frekk i kjeften. At det AV OG TIL smitter over på den våkne meg – er jeg sikker på at jeg ikke trenger å påta meg det fulle ansvaret for. Oppkjeftig hjerne. Ikke min feil. Men anyways.. noen ganger bør man bare IKKE spørre drømmene sine om noe.. iallfall ikke hvis den “man” er meg. Oppkjeftige svar har en tendens til å komme rullende på samlebånd da.
See.. jeg skulle gjerne hatt sånne mystiske, surrealistiske drømmer som var nesten som eventyr. Right? Det hadde vært kult å tenke tilbake på. Men latterkuler over filleord, sms’er en ikkje får lest og skikkelser fra langt tilbake rekker ikkje helt opp i den kategorien. Jeg er kravstor når det gjelder drømmer. Tross alt, en gang i tiden drømte jeg om trompetkenguruer på en osteplanet der de bodde i tunneler inni osteplaneten. Det er en grense å nå opp til
Jaja.. jeg tar selvsagt sats på at neste natt kommer rekende med de episke drømmene. Alltid optismist der. Det irriterer meg forresten at det er så vanskelig å få til lucide (bevisste) drømmer. Jeg har hatt en drøm i det siste hvor jeg – på slutten av drømmen – begynte å gjenkjenne visse elementer og skjønte at jeg drømte, uten at jeg fikk noen kontroll av den grunn. Men utover det.. naha.. zip, nada, null og mindre enn null. WTF? Hvor vrient skal det være nødt å være?! Der er jeg tilbake på det med min kranglevorne hjerne Bloggleser’n. Det er en av grunnene til at jeg NEKTER å tro på det med “loven om tiltrekning” (hint: boken “hemmeligheten” og sånne new ageish-bøker). For MIN hjerne nekter å la seg overtale til noe som helst. KOR I FØKK BLIR DET AV LOTTOGEVINSTEN MIN HÆ?! *puste dypt*
Nuvel.. den måtte bare ut.. men jeg skal uansett fortsette å hinte til den kranglevorne geleklumpen der inne.. LUCIDE DRØMMER takk! Jeg har en del ting jeg kunne tenkt meg å gjøre. Fly jorda rundt i tankens hastighet.. svømme over verdenshavene.. danse på skyene.. snakke med trærne .. for å nevne noen. *sukk*
Forskning.no har en artikkel i om hvordan det vi forventer skal skje har en ganske solid effekt på det vi i etterkant opplever at faktisk skjer.
Det er som da vi fikk vaksiner da vi gikk på skolen. De som forventet at det skulle gjøre dritvondt å få en pitteliten sprøyte.. hylte som noen stukne griser når de fikk den samme sprøyten. Mens de av oss som ikke var redd for sprøyter kjente det knapt.
Litt som med alt annet i livet.
Hvis du TROR at noe er farlig.
Hvis du TROR at noe vil påvirke opplevelsene dine slik eller sånn.. så vil de veldig ofte gjøre det.
Det er ikke uten grunn at psykosomatiske lidelser kan være veldig alvorlige, alt avhengig av hvor mye den som har dem, tror på lidelsene sine.
Dessuten lever vi nå i et innforjævlig sutrete samfunn, når no det skal være sagt.
Har folk vondt i en finger så må de reke til legen og få undersøkt om det kan være kreft. For det har stått i MEDIA at noen har hatt kreft i en finger, og at ditten og datten KAN være symptomer på kreft. Skremselspropagandaen som media utsetter oss for, der de skal gå i dybden på alle føkkings mulige symptomer på sykdom, gjør folk sykere. Folk begynner å kjenne ekstra etter. Har jeg litt vondt kanskje?
Og er man bare litt uggen.. så er man overbevist om at de mekker kista klar på begravelsesbyrået. Eller håret er litt livløst (muhahaha.. duh.. hår er dødt materiale.. så der man kan man egentlig si NO SHIT?), så da må det være noe man har spist eller usunn livsstil som får det til å virke trist og vissent. Right? Er jo forsåvidt bare å drukne skallen i GLISS-FØKKINGS-DIMENSJONSSHAMP så fikser du det. I 7 DIMENSJONER! (Nei, jeg klarer ikkje gå glemme den satans idiotiske reklamen)
Jeg har helt sluttet å lese alle disse “dette kan være et symptom på at du ikke kommer til å leve evig“-artiklene. JEG VET JEG SKAL DAUE EN GANG! HOLD NO FOR FAEN KJEFT OG SLUTT Å MASE OM DET!!
De aller ALLER fleste av oss har kropper som helbreder seg selv, hvis vi bare lar kroppen være i fred, og ikkje stresser den med alle mulige slags idiotiske ideer om sykdom, levende forråtnelse og død. Daue ska du uansett. Å fokusere på det er en merkelig måte å LEVE på. Hva skarru gjøre når du ER dau da? Forutsatt at det er noe “liv etter døden”? Sutre over livet du glemte å leve fordi du var så opptatt av at du sku dø en dag? Tsk tsk.. tenker du føler deg kørka da. Og da har du jo EVIGHETA å ta av
Reklame du.. (jepp, er tilbake på mitt livs nemisis på “herregud samfunnet er kørka” tema).
Jeg har tidvis sett ulike reklamer for gawd-knows-what produkter som flasher over tv-skjermen som en blotter på hamsterspeed. Og jeg forstår det bare ikkje.
Hvorfor det er de beinete, knoklete, senete folkene som skal fremholdes som vakre?
Hva er pent med en oppstæsja konsentrasjonsleirsfange?
Innsunkne i trynet.
Sørgetepper der kroppslige attributter skulle vært.
Hud som henger i nye sørgefolder rundt de ekle, støgge, beinete kroppene deres.
Kvinnfolk som er så avmagra at de ser ut som beinete dragqueens.
Det er jo en ting salatsnerpene glemmer.
Radmagert utseende.. eller bare for tynn i forhold til beinstrukturen, gir deg et maskulint utseende om du er dame.
Kult.. utsulta, støgg, manne-utseende, grå i huden, ingen former, sannsynligvis sjelden mensen pga samme sulten.. så jævlig i trynet at de må retusjeres inn i evigheta bare for å se menneskelig ut. Og dette lar folk seg lure av? Med vidåpne øyne?
Jeg antar det finnes mange måter å være blind på.
Og det er tragikomisk å tenke på at en tv-kanal i USA rundt juletider i fjor kunne vise undertøysreklame fra Victoria’s Secret.. med de radmagre utsulta spøkelsene, som forsøkte – og mislykkes – i å se sexy ut.
Mens den samme tv-kanalen NEKTET å vise reklame fra en annen undertøysprodusent som solgte undertøy for DAMER.
Altså du vet.. den arten som har rumpe, pupper, lår og KVINNELIGE former (ikke se-ut-som-avmagre-dragqueen-guttunge-kropp). Med den begrunnelsen at reklamen spilte for mye på sex. Og den reklamefilmen.. altså med undertøy for KVINNER, spilte mye mindre på sex enn Victoria’s Secret reklamen forsøkte å få til. Men jo.. det var jo kvinnekropper. Og heterofile menn foretrekker vel sex med KVINNER. Så ok.. det var vel derfor det ble oppfattet som mer sexbetonet? Ka vet vel jeg om ka som foregår i de forkrøpla hodene til de som styrer og steller på amerikanske tv-kanaler. De er jo koko uansett.
Men USA-amerikanere klarer rett og slett ikkje å takle kvinnekropper i media. Enten så må de sensurere dem vekk, eller så må de latterliggjøre dem på en eller annen måte. Har dere lagt merke til hvor liten forskjell det er på USA og de muslimske landene der?
Men jeg skjønner jo at ingen hevet så mye som et øyenbryn av de avmagre spøkelsene. Det er ikkje en kjeft, bortsett fra pedoer og homofile med werido-tendenser som ville bli kåt av noe sånt. Så det var knapt nok noe å reagere på.
Jeg vet det er litt stygt av meg. JA, jeg vet det. Men jeg har enkelte ganger lyst å gå bort til salatsnerpene der jeg trener.. og hviske “du ser ut som en maaaaann.” Og det verste av alt er at de gjør det frivillig. HELT frivilling. De ødelegger det de har av kvinnelige former, for å passe inn i et planke-utseende. Det er en del av dem der. Altså .. ikke de skjelett-utgavene.. men de som trener… og trener.. og trener.. til dødskrampen nesten tar dem.
MÅ.FORBLI.TYNN! MÅ.HOLDE.SKUMLE.KROPPSFETTET.PÅ.AVSTAND! MÅ.SE.UT.SOM.DRAGQUEEN! De er atletiske, på en mager måte. De er nesten skrapt for fett på kroppen. De har ikkje pupper, med mindre de er falske. De er flate på alle kanter. De ser dratte og kantete ut i ansiktet. (Ja, omtrent null % kroppsfett gjør gjerne det med et utseende) og de er veldig ofte også ubehagelig høymælte. Forteller hverandre i SKRIKENDE-BANSHEE-ordlag om ka de spiser, kor mye de trener, kor mye tynnere de EGENTLIG burde vært etc etc. Et trist sorti.
Noen burde gi dem et stykke sjokoladekake og be dem senke skuldrene litt. Og huske på at de er kvinner. Det er ikke noe attraktivt å se ut som en mann når du er dame. *hint hint*
Aehm… Jeg gikk litt ut på sidelinja her.. ehm.. egentlig skulle jeg bare skrive om at det du forventer, ofte skjer. Det der med tankens kraft. Men jeg kan ikkje noe for det. Dess eldre jeg blir, dess støggere syntes jeg at de avmagre konsentrasjonsleirfange-kroppene er. Hud over bare bein er ikkje pent uansett kordan man vrir og vender på det.
Men det går jo egentlig litt på tankens kraft det også.
For folk er blitt så hjernevaska at de aller ALLER fleste ikkje reagerer negativt på det sykelige utseendet.
Folk reagerer ikkje på det når det er kvinner der lårene er tynnere enn leggene.
Eller der det er et STORT mellomrom mellom lårene der overgangen til underlivet er. Det skal aller helst ikke være mellomrom der. På en sunn kropp.
Folk reagerer ikke på at kvinnfolk har armer så tynne at Twiggy nesten blir muskuløs i forhold.
Folk reagerer ikkje på at jenter og damer hverken har rumpe eller pupper. De er flate som planker. Eller så får de lagt inn ENORME plastikkpupper som liksom skal forestille kvinnelige former. Du må jo være fjortis for å la deg lure av sånt. Eller bare en OL-kandidat i virkelighetsfornektelse.
Tankens kraft. Du tror det er normalt.
Du tror at det å se dødssyk ut er normalt.
Du tror at det å se utsulta ut er normalt (enkelte steder er det jo det, men det er en annen sak)
Du tror at å se ut som en jævla planke er normalt – for jenter og kvinner.
Overskrifta burde være et solid hint om hvor uuuutrolig interessant denne posten kommer til å bli. Dette skulle bli en fabuleringspost, men endte litt annerledes. 8 Mars og alle tingene…
Innimellom burde godt voksne damer som meg la være å surfe på nettet. Selv om det jeg surfer etter er rimelig uskyldig. Som da jeg sjekka om en allsidig butikk her i Bergen – Herskap og Tjenere, hadde webside, for å finne ut om de la ut hvilke tekrus de solgte. Da så jeg linken til websiden til en som hadde kjøpt noe på butikken, og tenkte jeg skulle kikke innom. (nei, jeg linker IKKJE til den websiden)
Havna inn på en glad-husmor-blogg med en jentunge på 20 som skribent. Som hadde side opp og side ned om hvor fantastisk det var å være husmor. Alt jeg egentlig så var blæh-blæh-blæh-jeg-har-ingen-ambisjoner-og-er-mer-opptatt-av-barbie-rosa-bling-bling-enn-å-bli-ordentlig-voksen. Anyways… jeg er nysgjerrig av natur (ja, jeg vet jeg burde la være), og tastet inn “husmorsblogger” i google. Og fikk en kaskade av same-shit-different-moron-blogger på listen. Jentunger primært, første halvdelen av 20-årene, som fantaserer om hvor fantastisk det er å være husmor, og legger ut bilder av strikketøyet sitt, oppslagstavla si, kommoder de har kjøpt etc etc. Masse ræl i samme dritkjedelige gate.
Jeg kunne skrevet lenge om hvor innforjævlig kørka jeg syntes disse jentungene er. Og de fleste av dem har ikkje et ferdig utviklet fornuftsenter i skallen heller (hvilket jeg må få legge til er satan så lett å se), det er ikkje ferdig utvikla før folk er 25-27 år.. men jeg flirte litt med meg sjøl egentlig.
Gi dem 5-7 år til. Med å gå hjemme og gnikke på støv, ta bilder av siste kurven de har flettet sammen og det samme crappet som de har tatt bilder av på oppslagstavla si om og om igjen. La dem gå der uten mål og mening. Ungene de trøkker ut på samlebånd er begynt på skolen. Og de har ikkje jack shit å ta seg til. Ikkje vet de særlig om ka som foregår i arbeidslivet eller verden rundt dem heller, for tiden går jo med til å lage glansbildeboken sin av interiør og fletta hjemmelaga kurver. Tenker misnøyen begynner å gjøre seg gjeldende. Ikke vil de være til noe særlig selskap for den de evt. bor sammen med. Ka skal de snakke om liksom? Han er ute og må tjene penger, mens de går hjemme og glor på de samme jævla veggene som de alltid har glodd på. Det er begrenset hvor mange ganger det er givende å rette på ei sofapute før den euforiske aktiviteten mister piffen.
Gi dem så en 15-20 år.. og de kommer i min alder. Tenker det skal være mange veldig sinte, rastløse, sure kjerringer fra den generasjonen da. Og disse har jo fortalt seg selv i alle år at deres oppgave i livet er å viiiiiise omsoooorg. Da har de gått hjemme og trødd mainnskit i noen tiår. De har ikkje gjort en skit av interesse, med mindre man syntes sesongens broderimote er grenseløst spennende, og de har forlengst meldt seg ut av samfunnet. OG de har ikkje tjent en dritt på det av økonomisk selvstendighet.
De må gå til gubben – om de har en – sjansen er stor for at det blir mange sure alenemødre av disse meheene – men de må gå til gubben og be om lommepenger for å kunne kjøpe seg bare sjøl småting. Ungene er no tenåringer og driter en lang dag i mødrene deres sine ideer om ka et perfekt liv er. Sannsynligheta taler for at ungene heller syntes at de er noen gamle, treige kjerringer.
Wow.. for en fremtidsutsikt. Når barbie-bling-bling-bertene kommer rundt de 40, og innser at de har latt livet seile fra seg, mens de begravde seg i rosa skrivepapir, sjabloner og dekorerte oppslagstavler. Tror skuffelse kommer til å bli definert som en livsstilssykdom til da. Og da er jeg nesten 60, og skal sitte og gotte meg glugg ihjel over de sure kjerringen som kommer etter Jeg kommer til å leve JÆVLIG lenge, så mye som jeg får å flire av
Dette er en fabuleringspost, bare sånn atte du er klar over det.
Du vet det med å snakke pent om de døde, right? Tror du det kan ha kommet av at for leeeeenge siden så trodde kanskje folk at de døde vandret rundt blandt dem, som ånder. Du vet, alt det der med forfedrenes ånder and shit. Så kanskje trodde de at dersom de snakket negativt om de døde, så ville åndene hevne seg? I dag husker «vi» ikkje nødvendigvis den årsaken, men vi har likevel blitt lært opp til at de døde – dem snakker man ikke negativt om. Sånn bortsett fra spesielt utvalgte individer.
Jeg er egentlig ikkje veldig plaget av den holdningen. Syntes jeg at et menneske var et kumlokk mens h*n var i levende live, så kaller jeg vedkommende for et kumlokk også etter hans/hennes død. Kall en spade for en spade, sier no jeg.
Ikkje det, jeg har ikkje noen avdøde jeg har noe uoppgjort med, når jeg tenker meg om. Muligens er det fordi jeg har en høy andel av likegyldighet til de aller fleste menneskene i verden, om vi ser bort fra den nærmeste kretsen. Og likevel støtter jeg Røde Kors gjennom fadderordningen deres. Akkurat det er ikke fordi jeg føler at jeg har et personlig ansvar for hvert eneste menneske på denne jord, men fordi jeg liker å bidra til «verden» på en konkret måte også. Det er bare snakk om 250 kr i månden. For min del merkes det knapt. Så på sett og vis er det av … hm.. egoistiske grunner. Jeg liker ideen på at jeg bidrar.
Men så har jeg ingen tro på reell alturisme heller. Selv moder teresa hadde sine egosistiske grunner til å jobbe med kun veldedighet gjennom et langt liv. Feel-good girl! Og jeg syntes den formen for egosisme burde få all kudos.
See.. å bidra til at samfunnet går bra, forbedrer seg etc sørger for artens overlevelse. Og selv om man ikke nødvendigvis får materielle fordeler av å holde på med sånt, så får man emosjonelle og mentale fordeler. Man blir et menneske med visdom. Alt er en skoletime.
Det skjønner jeg egentlig ikke. Hva er det som er så negativt med egoisme? Slik ordet blir frontet i vårt samfunn, så skulle man tro det kun gikk på å grafse til seg mest mulig av materielle goder og makt over andre mennesker. Det er jo ikke DET egentlig egoisme er. Egoisme er et overlevelsesinstinkt. Det driver deg fremover. Det hjelper deg til å ta vare på deg selv, og i neste omgang dine nærmeste.. etc etc. At enkelte har gått seg bort i egoismen kan man ikke unngå, all den tid psyken til hvert menneske er rimelig mangeslunkent. Go egoisme, det gjør oss til individer.
Ideen om at alturisme skal være så veldig bra er jeg ikke med på. Et menneske som føler et behov for å ofre sin individualitet og sine grunnleggende behov for å hjelpe andre, har misforstått det helt. Man hjelper verden ved å først hjelpe seg selv. Føler man at man må utradere seg selv som individ og bare være der for andre, så dauer man fort. Og er amøbe i hodet i samme slengen.
Det er også en ting. Mange liker å skryte hemningsløst av sin godhjertethet. Og at DE aldri forventer noe tilbake..blablabla..
For noe forbanna bullshit. Selvsagt forventer de noe tilbake. Skal vi gjette på hva det er? Selvsagt, at andre skal berømme dem for deres barmhjertighet og godhet. Ville de ikkje ha oppmerksomhet om det, så snakket de heller ikkje om det. De liker å sole seg i glansen av sin godhet, for DE ville aldri kreve noe. (sånn bortsett fra din nesegruse beundring da selvsagt)
Sånne gjør meg egentlig litt kvalm. Selvgodhet er verre enn egoisme, på alle plan. For da ser man NED på alle andre mennesker, og tror så mye bedre om seg selv. Egoisme anser alle andre til å være som en selv. Hvilket alle andre er også. Mennesker – med overlevelsesinstinkter.
De derre selvgode kumlokkene er som sjokoladekake med 99% smør til fyll, og 1% sjokolade. Og jeg har smakt det. Jeg kjøpte dessverre en sånn en på Rema100 en gang. Eklere sjokoladekake skal man faen meg lete land og strand rundt etter, og likevel ikkje klare å finne. Snakk om bortkastede penger. *grøsse* Og de kakene dukker opp hele tiden på Rema1000, ergo så må det være folk som kjøper dem. Tilbud og etterspørsel, ya know. Føkk for en ekkel kake.
Gjør deg sjøl en tjeneste.. ALDRI kjøp de runde sjokoladekakene de har liggende i kjøledisken (ikke frysedisk) i sånne plastbeholdere. Det er 99% smør i dem, og de smaker pyton. Med mindre du har punktlærsmage så vil du bli jævlig kvalm. Sikkert for å tyne prisene nede.. jeg er tilbake på det der med bæsjebrun sjokolade contra ordentlig sjokolade no Og de kakene der er .. rennarævssjokolade. *yækk* Ok ok… jeg skal slutte å tenke på dem no, eller blir jeg bare kvalm. Føkkefaen så ekkelt. Bare.. ikkje et driten.
Meanwhile.. i La-la-land.. så ser jeg at VG har opprettet en facebook-gruppe mot mobbing Helledussen så bedårende. Og her tegner følsomme borgere seg på anti-mobbe-listen og viser sitt engasjement for de som er blitt mobbet, og lover dyrt og hellig at de aaaaaldri skal mobbe, og skal gjøre sitt for at mobbing ikke finnes.
Ah-hahahahahahahahaha… yeah right. *latterkick* De har gjort sitt.. ved å late som om de bryr seg. Her er det selvgodheten dukker opp igjen. «se hvilket fantastisk menneske JEG er.. jeg har trykket ‘Liker’ på VG sin anti-mobbe-gismo på Facebook!»
Åjada.. jeg tror.. VIRKELIG på at alle disse menneskene aktivt kommer til å bidra til at mobbing blir et ikke-eksisterende fenomen. Men så tror jeg på flyvvende, rosa, lodne elefanter i bane rundt Pluto også. Og tannfeen. Og julenissen.
Så kom igjen, kjør på! – Mobbeløftet -
S’cuse me at jeg flirer, men mennesker som mobber er svake, emosjonelt tilbakestående kumlokk (hey, der er de igjen). De endrer ikke atferd fordi VG har lite å skrive om for tiden og later som om de bryr seg døyten. Men for all del. Hvis du tror det hjelper. Kjør på! Jeg derimot.. tror IKKE det.
Og hvis du nå har tenkt å si «ja men det er bedre å gjøre NOE enn ingenting!» for deretter å trampe indignert i gulvet, så spar deg selv den energien. Mobbing er hersketeknikk i det ekstreme. Vi er ALLE skyldige i å bruke det innimellom. Som når jeg skriver «helledussen så bedårende» lengere oppe, det er type hersketeknikk, om enn ikke av den ekstreme sorten. Skal du bidra til å redusere mobbingen i samfunnet må du først se i speilet, og se hvilke holdninger du selv forer. Det fixer IKKE et trykk på Liker-knappen på facebook. Mobbing er f.eks også baksnakking. I helsiken det skal la seg gjør – at folk skal slutte å baksnakke. Å jada, jeg vet det.. DU baksnakker aldri. Og jeg er Cleopatra (hei, hyggelig å hilse på deg).
De kunne like gjerne ha opprettet en facebook-gruppe for «jeg liker ikke dumme tankene» – trykk hvis du Liker.
Var jeg kommet så langt?… Really? På tide å avslutte da.
Det slo meg akkurat.. vel kanskje ikke SLO, men falt ned i hodet mitt. Ang. hva vi anser som skjønnhetsidealer.
Det hele spant ut fra at jeg satt og så på VH1 og så videoen til en smellfeit maori (er det det de heter?) som sang Somewhere over the rainbow.
Nede i de polynesiske områdene er vel skjønnhetsidealet å være så stor som mulig. Så han ble vel ansett som sexsymbol da vil jeg tro.
Men det er en logikk i hva vi anser som attraktivt – som samfunn. Selv om han enorme der og skjelettene i moteindustrien må sies å være sine eksterme ytterpunkter.
Men altså..
Det som ansees som vakkert, pent og tiltrekkende, er sannsynligvis det som er vanskelig å oppnå.
See.. hos oss er det lett å bli feit. Alt du trenger å gjøre er og kjøpe den billige ferdigmaten, som er full av fett og annen skit. Og røre minst mulig på deg. Og – vips – du er overvektig. Men å holde seg slank og/eller muskuløs er for de aller fleste en vanskeligere tilstand å oppnå. For det første så må du selv være bevisst på hva du spiser. Du må også være klar over mengden av bevegelse som er påkrevd for å både oppnå og vedlikeholde ting. OG du må være villig til å ofre apatien til forhold for disse kriteriene. Det krever altså en innsats. I sin ytterste konsekvens er jo svelt-ihjel-skjelettene i moteindustrien også et “resultat” av å ville noe, for de må være villige til å ofre mat og komfort for å bli så redselsfulle av utseende. Det krever en bevisst innsats.
Hos det folket som han ENORME stammer fra, krever det mer innsats å bli så stor. Det var filmet fra begravelsen hans, der de spredte asken i havet. Alle der var adskillig mindre enn han hadde vært. Jeg innbilder meg at de har – fremdeles – litt mer fysisk aktivitet i livene sine enn det vi har. Ergo vil de få muskler og holde seg relativt slanke (selv om det er i ferd med å viskes ut nå). Mens den enorme kroppsstørrelsen vil jo si at han for det første hadde råd til å la være å røre på seg, og han hadde tilgang på mat i uante mengder selv om han ikke rørte på seg. Samt at han må jo på sett og vis ha “jobbet” for å oppnå og vedlikeholdt den størrelsen. Ergo er det ytterkanten som blir det attraktive. For de fleste vil ikke komme dit av hans medborgere.
Normalen er altså ikke attraktiv, sett på samfunnsnivå. Det er når du viser at du gjør en egen innsats, eller har råd til å la være, at du skiller deg ut som spesiell i positiv retning. Og da blir du mer attraktiv. Survival of the fittest hm? Vi er ganske enkle av oss, egentlig
