Havheksas Sideblikk

Jeg har akkurat sett ferdig filmen “stardust”

Jeg tror jeg er blitt romantisk på mine “gamle” dager. Jeg så hele filmen, uten å spole forbi et eneste sekund. Jeg syntes den var fin. Og jeg begynte å tenke.
I media i dag så fokuseres det utrolig mye på det vi pent sagt kan definere som negative ting. Krig, vold, kriminalitet, ulykker etc etc. Vi får input om hvor syke mennesker er, både i legme og sinn, vi får høre om utroskap, jævelskap og alle andre slags skap som alle små sorte skapninger kommer krypende ut av, og til slutt.. til slutt tror vi på det. At dette er alt som er. Og vi blir kyniske. Vi tror at mennesket er et laverestående individ. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest debatter, der noen påstår at mennesket er en “kreftbyll” på jorda. At vi egentlig burde vært utslettet etc. Men likevel det siste som dør med et mennesket, er håpet.

Jeg vet at det kan virke naivt, i en verden der fokuset så til de grader er rettet mot det negative og destruktive, men jeg tror, og håper, at innerst inne… langt inne.. så er menneskerasen et gode. At vi en gang, som rase, skal se at vi er et positivt bidrag. Slik som det er nå så er vi så opptatt med å slenge drit om oss selv, at vi kun ser elendighet hvorhen vi enn snur oss.

Derfor likte jeg filmen jeg så i kveld tror jeg. Ikke fordi helten fikk heltinnen, og de levde lykkelig alle sine (evige) dager. Men fordi jeg VIL tro at det finnes noe godt med oss, som rase. Som individer. At vi strekker oss fremover, selv når vi ligger på bunnen og ikke ser annet enn den elendigheta media peker på i dag. Det er viktig å fortelle om urett. Men hvorfor er det bare urett og elendighet som er blitt det riktige å fortelle om? Fordi det som er godt er der likevel, og da trenger vi ikke snakke om det?

I beste new age stil, så slår det meg, at det første vi må gjøre, om vi skal bevege oss fremover, er å slutte og tenke kun mørke tanker. Det kommer en soloppgang etter hver natt, ikke sant?

Jeg vet ikke, jeg tror ikke det skyldes alderen.
Men jeg har merket meg en endring i min egen oppfatning av verden.. nei, ikke verden, men menneskene jeg ser rundt meg. Jeg har begynt å føle … vel, vemmelse nesten, når jeg ser magre kvinner. Og da tenker jeg ikke på de som fra naturens side er spinkle eller tynne, for de ser ikke ut som dem jeg tenker på.

Men de som sulter seg tynne. De som avstår fra alt de liker, for å bli tynne.
Har dere lagt merke til hvordan de egentlig ser ut? Ansiktene er så skrapt for fett at kjeven og nesen og kinnbeinene stikker ut i ansiktet på dem. Huden ser ut som om noen har tvunget den over et for stort skjelett. Øynene sitter lengere inne i skallen på dem, som om de allerede er i ferd med å gå i forråtnelse. Alle beina stikker ut. De har ikke pupper, rumpa henger som en duk bak dem, og brettes ned over øverste delen av lårene, og det selv på unge jenter.

ÆSJ ÆSJ ÆSJ..

Jeg kan ikke noe for det. Jeg har begynt å legge merke til dem. Og jeg føler unektelig som om vi deltar i en eller annen zombie-film. Fy faen det er støgt med så magre jenter/damer.

*grøss*
(nå skal jeg slutte å tenke på dem, ellers blir jeg kvalm)

Noen ganger, når jeg ser meg selv i speilet, og legger merke til at jeg så vidt begynner å få rynker, så begynner jeg å tenke fremover. Lurer litt på hvordan jeg kommer til å se ut og hvordan jeg kommer til å tenke, når og hvis jeg blir gammel. Lurer på hvordan verden er.
Det er mange som ser ut til å tro at når vi i vår generasjon blir gamle, så har verden forandret seg så utrolig mye. Jeg tror egentlig ikke det vil skje. Selv om nye teknologier dukker opp, selv om vi lærer oss mer om verden vi lever i, så tror jeg at mennesker 40 år fra nå … 50 år fra nå.. vil være lett å gjenkjenne for oss sett fra her og nå ståstedet..

Jeg burde kanskje begynne å føle årene etterhvert, i og med at jeg har rukket å bli 36, men jeg tenker aldri over tid. Ikke noe særlig iallfall. Men meg som gammel… blir forhåpentligvis en litt visere utgave av meg selv. En som har skjønt mer av verden hun lever i. Jeg tror at om jeg kan gå i graven med det, så skal jeg si meg fornøyd.

Det er en ting jeg heller ikke klarer å pakke tankene mine rundt.. det at jeg en gang skal gå i den før nevnte graven. Vel gå og gå fru Blom, la oss nå håpe for de som skal få meg i grava at jeg ikke reiser meg opp og melder meg frivillig til å tusle nedi bakken. Det ville blitt litt for morbid, selv om noen zombiefilmer er lett underholdende.

Livet, døden og alt det der imellom. Jeg vet ikke… jeg syntes ikke rynker er ille. Jeg syntes ikke tanken på alderdom er ille. Det er tross alt da kun personlighet skinner gjennom. Eller mangelen på sådan. I mellomtida tar jeg en dag av gangen.. og syntes fremdeles det er stilig at jeg endelig har begynt å få litt rynker.

Vil jo ikke se ut som en banræv resten av livet heller..

Hvis du vet hva du leter etter. Egentlig.
Men du også vet at det du leter etter er skjult bak en forkledning….

Hvordan vet du da egentlig hva du leter etter?

Jeg har innmellom reflektert litt over det. Sett at du møtte et romvesen, og fikk spørsmålet:
Hva er du for noe?

Akkurat hva skulle du svare?

Romvesen: hva slags skapning er du?
Mennesket: Ehm.. jeg er et menneske
Romvesen: og det vil si?
Mennesket: altså. jeg bygger f.eks. byer
Romvesen: riiight… du bygger byer? Jeg har sett andre skapninger på planeten deres som bygger det du kan kalle for byer. jeg tror dere kaller dem termitter. Er du en slags form for termitt? En stor støgg en?
Mennesket: *fornærmet* Termitt?! Termitter er et laverestående insekt. Jeg er IKKE et insekt.
Romvesen: Du kunne lurt meg. Men altså. Hva mer gjør du enn å bygge byer?
Mennesket: Jeg danner samfunn!
Romvesen: ehm… ok.. det gjør jo termitten også.. er du sikker på at du ikke er en ter…
Mennesket: jeg er IKKE et insekt sa jeg!!!!!
Romvesen: hva skiller dine samfunn fra termittens?
Mennesket: Vi er ikke drevet av instinkter til å bygge samfunn på samme måte som termitten.
Romvesen: neivel? Er ikke du et flokkdyr kanskje?
Mennesket: Hva har nå det med saken å gjøre?!
Romvesen: Tror du at du er flokkdyr fordi du bare ønsker det så intenst? Tror du ikke at instinkter spiller en liten rolle her hm?
Mennesket: ja, men hos termittene så styres de av en dronning. Alle styres av en dronning.
Romvesen: Åh så dere har ingen ledere?
Mennesket: uhm… altså, jo det har vi jo.
Romvesen: hva med regler da? Har dere ingen sånne?
Mennesket: jo?
Romvesen: forventer ingen at dere skal oppføre dere som alle andre?
Mennesket: eh… jo?
Romvesen: *notere ned på blokk* …. ok.. hvordan styres dere ikke?
Mennesket: vi kan TENKE hva vi vil
Romvesen: Og hva vet du om termittens tanker?
Mennesket: øh…

-pinlig stillhet-

Mennesket: jeg er et pattedyr. Vi hører til primatene. Vi er ikke insekter.
Romvesen: *ser plutselig opplyst ut* Ah du er en apekatt. Hvorfor sa du ikke det med det samme?
Mennesket: JEG ER INGEN APEKATT!!!!
Romvesen: jammen du sa jo….

See.. vi har et lite forklaringsproblem. Så hva ER egentlig et menneske?

I dag har det snedd her i Bergen - sidelengs.
Festlig greie.

Jeg tror jeg skal skaffe meg hagle, og jakte på værgudene. Så har jeg noe å bedrive påska med iallfall.. onde onde værgudene

I går kveld så jeg den siste Resident Evil filmen. Kul film, jeg har litt sansen for zombier som splættes i hytt og gevær av steintøffe damer. Som heldigvis ikkje griner og hviner ved hver minste utfordring…

Men jeg kom til å tenke på en liten ting. I den filmen, som veldig mange andre filmer jeg har sett som er såkalte fremtidsfilmer, så har store deler av jorden, og iallfall USA, blitt til en sammenhengende ørken.

Er det noe jeg ikke har fått med meg her? Er det høy sannsynlighet for at det nord-amerikanske kontinentet skal utvikle seg til en eneste sammenhengende ørken? Hvorfor det i såfall? Eller er det det karrige ved en fremtid der alt har gått til helvete de ønsker å få frem, ved å fremstille hele “verden” som en ørken, der sivilisasjonen ligger i ruiner? Mulig..

Likevel, jeg liker ørkenbilder, selv om jeg ikke akkurat ønsker meg til en ørken. Spesielt de som er røde, ørkensanden that is. Men jeg håper da virkelig ikke at alt blir sånn.. er det sannsynlig?

Jeg er født inn i en familie der omtrent alle de kvinnelige medlemmene har mørke stemmer. Jeg vet ikke om det er vanligere med mørke kvinnestemmer i nordnorge enn her i sør, men jeg opplever at mange flere kvinner her sør har lyse stemmer, og ekkelt mange snakker med “dukkestemme”. Som jeg kan huske så vet jeg om 1 fra det området der jeg kommer fra som har lys dukkestemme.

Og dette er en av de tingene jeg reagerer på når jeg f.eks. svipper innom debatter på tv. I går satt de og gnålte på TV2 om barneombudet og hvor grusomt det er at hun er en bekjent av henne som innstilte henne til stillingen som barneombud. Huff. O grusomme verden.
Men jeg fikk ikke med meg så mye av debatten, dels fordi det bryr meg midt oppi der sola aldri har planer om å skinne, og mest fordi jeg fikk fnatt til slutt av hun som satt og skulle lede debattprogrammet. For det første stilte hun spørsmål som om hjernen hadde lagt seg for kvelden, og for det andre hadde hun en skingrende stemme som var som negler mot en tavle i mine oppfatning.
Og ikke så rent ofte oppfatter jeg kvinner i debattprogram som gneldrete. Ikke fordi de sier teite ting. Men fordi de har et gneldrete tonefall og altfor lyse stemmer. Lyse stemmer hos voksne = jeg kobler dem ut. Jeg orker ikke sånt. Jeg forventer ikke at de skal legge om tonefallet eller begynne å snakke mørkere, men jeg orker dem likevel ikke.

Det samme går for menn med lyse stemmer. Det er kanskje enda mer ubehagelig, fordi jeg ubevisst forventer en viss tonedybde på stemmen til menn. Sikkert derfor programmer som ala homsepatruljen irriterer livdriten av meg, når de hviiiiner med tilgjort lyse stemmer, og høres ut som en guttunge i stemmeskifte som faller ned på barnestadiet litt for ofte. De skal vel imitere det feminine, antar jeg. Men i min verden er ikke det å være hvinete og gneldrete feminint. Det er kjerring.

Muligens har jeg en issue der. Men jeg foretrekker mennesker med mørke stemmer. Både kvinner og menn. Fordi det er det jeg oppfatter som behagelig. Beklageligvis har jeg en tendens til å se på dem med veldig lyse stemmer som … vel.. litt idiot.. og det selv om jeg vet at det er en logisk brist i den konklusjonen. Er vel jeg som er litt idiot der tenker jeg.. men ingen får meg likevel til å sitte og se på et debattprogram med mange kjerringer som prater i kjeften på hverandre. Og da mener jeg kjerrringer av begge kjønn

Noen ganger, nå jeg våkner om morgenen (hurra - elske elske elske tidlig morgengry *pang*) så lurer jeg virkelig på hva jeg har bedrevet i søvna..

Jeg tror jeg må vri og vende på meg som en uværskråke.. iallfall av og til. Jeg våkna med så vondt i nakken at jeg ikke klarte å reise meg opp uten å dra meg selv ut av senga og støtte alt jeg var god for med armen på den siden om ikke gjorde vondt..

Og nå … mange-lange timer etterpå, har jeg fremdeles problemer med å snu meg mot høyre..

Skal tro om man kan kjøpe seg en skydott som man kan sove på… (hvorfor tenker jeg på det engelske uttrykket “stiff necked fool” nå?)

Jeg er i live… tror jeg..

Men det er fremdeles januar, så da spiller det egentlig ikke så stor rolle…

Gleder meg til våren nå ja.. håper det blir masse solskinn, sjøl om jeg bor i Bergen

Jeg syntes de skulle ha mer reklame for sjokolade på tv. Jeg kan ikke spise så mye sjøl, da sjokolade ekstremt hurtig kommer i retur hos meg etter få biter *sutre*, men reklamene er fine. For da kan jeg iallfall SE sjokoladen jeg ikkje kan spise.
Hvorfor ser all mat og drikke så mye bedre ut på reklamen enn ka de egentlig smaker? Sjokolade ser kjempegodt ut på tv. Men om vi ser bort fra veldig mørk sjokolade, så får jeg veldig fort yækkfølelse av sjokolade.

Også reklamene for kaffe. Kokt kaffe lukter godt, men smaker som et helvete. Alle sier til meg at det er en smak man venner seg til. Men mitt spørsmål er hvorfor skal jeg venne meg til noe jeg ikkje liker i utgangspunktet? Hvor er logikken i det? Hvorfor er folk villig til å venne seg til noe de syntes smaker pyton?
Det samme gjelder egentlig vin. Det jeg har smakt av vin smaker noe-så-innfor-jævlig-ekkelt. Jeg hater alkoholsmaken. Igjen har folk sagt, man venner seg til det. Jeg nekter. Jeg vil ikke venne meg til pyton-ekkel smak, bare fordi alle andre har gjort det.

En bekjent av meg sier at han boikotter julen. Fordi kjøpepresset og maset om jul og løp-og-kjøp er for stort, og fordi alle maser om jul allerede i oktober.
Folk må velge å ikke feire julen så mye de vil. Men for meg blir det rart å velge og la være å feire jul, fordi andre stresser med jul og gaver i høyt tempo. Er det hvordan andre ser på en høytid som skal avgjøre hvorvidt en selv ønsker å ferie den eller ikke? Hva andre gjør, skal være den avgjørende faktoren i ens eget standpunkt? Er ikke det litt.. merkelig?
Jeg feirer julen med glede. Jeg liker det å feire med masse lys midt i den mørkeste tiden av året. Jeg er ikke religiøs, så jeg har ikke den innfallsvinkelen. Har aldri pleid å gå i kirken heller i jula. For meg er jul hygge, langsomme dager, god mat, sen morgen og lys. Både på juletreet og ellers.
Hvorfor andre menneskers måte å se på julen på skulle påvirke min innstilling, kan jeg ikke finne en eneste god grunn til.
Og jeg liker julegatene. Jeg er ikke av dem som renner rundt som et piska skinn og handler hodet og rævva av meg, men det er koselig med julegatene. Fine farger. Fine dekorasjoner. Det er ikke noe trist å ha sånt å se på når man er ute i vintermørket og trasker i gatene. Jeg har litt vrient for å forstå hvordan det kan stresse noen.

Forresten så fant jeg ut i går at sorte stearinlys er kule, uten at jeg tror dere bryr dere. Men de er det, kule altså. Kanskje på tide å avslutte bloggposten hører jeg? OK da.. jeg skal være grei i dag :-)

Mhm.. er du på utkikk etter en ekstremt fornuftig post som tar opp livets vaklevorenhet og de dype problemene i dagens mangfoldige samfunn, så ser du på feil blogg. Gå og plag en politiker-kritiker. For tiden er jeg ekstremt navlebeskuende i dyp selvmedlidenhet, så er du advart allerede.

Jeg mener, og dette har mine arme omgivelser hørt utallige ganger i den siste uken, går det an? Først 2 uker med halsebetennelse. Så nesten en hel uke frisk, før forkjølelsen kommer rekende inn fra nordishavet på et smeltende isflak og slår opp teltleir rundtomkring i kroppen min, med dertil tilhørende nesten-39-i-feber, nok snyteseanser til å påvirke havnivået verden over og hostetiriader tett påfulgt av intens bannskap og til dels svimmelhet fra min side. Sånn på den positive siden av ting så blir dagboka mi dekorert med stadig nye sammensetninger av bannskapstiriader og skjellsord en matros verdig. Jeg syntes synd på jeg sjøl - iallfall - Man får hente medlidenhet der man kan.

Ellers kan man bli mer sjuk, sånn som det står i de fleste nettaviser i dag, at kvinner spesielt kan bli sjuk om de har sex når de egentlig ikkje vil. Det sammen med soppkrem, stress og antibiotika. Liksom-villig pulings er altså no-can-do hvis man skal unngå kroniske smerter i de sørlige regioner av topografien. Kjekt å vite. Sjøl om jeg stusser.. hvorfor noen overhode har sex når de ikkje har lyst. For å være grei lissom? Spre bena for husfreden? La-meg-nå-se … er det ikke dette man kaller for å være.. å .. hva skal vi si.. idiot? Og jada, det er sikkert strengt blablabla.. offer for samfunnets forventninger..blablabla.. ikkesåenkeltsomdetkanhøresutsom..blabla-mer-blablabla… Men de kan ikke legge skylden på partneren hvis de selv ikke er villig til å si NEI. Lær dere ordet nå, en gang for alle, alle søte små dukkeliser som vil gjøre hele verden til lags ..

NEI!

Og hjelper ikke det, så sier du:

NEI FOR SVARTE FAEN I HELVETE!!

See? Enklere kan det ikke bli.
Puh, da var det sagt. Så er det jo det.. kan det være at et høyt forbruk av antibiotika, mange soppinfeksjoner (som man gjerne får i kjølvannet av bruk av antibiotika) og stress spiller en mye større rolle? kanskje? Muligens? Kanhende? Eller er det det at å si at dersom du puler så blir du sjuk høres så mye mer … tabloid ut .. at man ikke gidder å gjøre annet enn å nevne reelle faktorer med annet enn minimal skrift? Å hva tenker jeg på.. journalister er jo bare interessert i å få frem sannheta, objektivt og rederlig. Jeez.. så dum jeg er.

Det fine med å være forkjølet er forresten at hodet blankes helt ut. Sånn at man f.eks. drømmer psyke ting. Sånn som drømmer om pittesmå nissegnomer som står og denger hverandre i knollen med soppliknende klubber. Myke sådanne, også rullet de på bakken og holdt på å le seg fillete hver gang en av dem traff. Og når jeg sier små, så mener jeg små. De var ikke mer enn max 15 cm. Jeg drømmer så mye sprøtt. Var sikkert fleinsopp de denget hverandre med. Tenker jeg.

Jaja.. nå har jeg plaget internetverden lenge nok… o fabuleringens mester trekker seg tilbake til tenketankeboksene. Dessuten er det sol her i Bergen i dag. Fint sant? :-)