|
|
By Lill, on september 2, 2010, 8:22 pm
Dette er en fabuleringspost. Ergo jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive om.. plukker opp steinene mens jeg går langs veien.
Tenkte jeg skulle nevne noe som var litt artig. Jeg har nevnt før at jeg pleier å være innom Nettby, og en av debattene jeg kikket innom i går var en debatt som tar for seg “meningen med livet” .. hvor jeg selvsagt, som fan av Hitchhikers guide to the galaxy, svarte 42 på spørsmålet om hva meningen med livet er.
I dag tok jeg bussen inn til sentrum på formiddagen (fri fra jobb i dag nemlig – hurra for langhelger), og satt og glodde ut av vinduet i bussen. Helt klar himmel, nesten. Noen små skydotter her og der. Og da bussen passerte omtrent ved handelshøgskolen så jeg noen skydotter som så ut som tallet 42. Gliste litt for meg sjøl da. Selvsagt bare et pussig sammentreff, men det var no litt underholdning i det for min någet tørre humor likevel.
Apropos nettdebatter, så er det en god del personlig informasjon folk finner på å lire av seg. En annen debatt på nettby tok for seg hvorvidt menn skal ha kroppshår eller ikke (altså andre steder enn på hodet og skjeggvekst). Og en av mennene som deltok informerte oss om at han jevnlig foretar intimbarbering… Nå vet jeg ikke, kanskje er det jeg som er prippen. Men har man LYST å vite sånt om vilt fremmede mennesker? Jeg mener.. har jeg (og alle andre som deltok i debatten) en nytteverdi av å vite at han når han snakker om ståpels, så refererer han definitivt ikke til _det_ området? Jeg syntes det er litt gross at folk ikke kan holde seg til postkortmentaliteten når de deltar i sånne debatter. Tviler på at de fleste ville fortalt om intimbarberingen sin til noen på et postkort.. så hvorfor er det da logisk å proklamere det i en nettdebatt. Mennesker.. *mumle* Teite mennesker i tillegg.
Og når vi er inne på informasjon man deler med internettet, så kan man selvsagt ikke la være å tenke på facebook. Det er utrolig så mye … (ôÔ.) … underholdende… folk føler for å dele med andre. Det er litt sånn at man sitter med inntrykk av at vi er blitt en blotterkultur. No er det selvsagt sånn at de fleste egentlig småprater via nettet med folk de kjenner når de legger ut statusmeldinger på facebook, men når enkelte har 400-500 “venner” så sier det seg sjøl at den småpraten kanskje burde vært begrenset en smule.
Jeg må innrømme at jeg ennå ikke har funnet noen nytteverdi av facebook for min egen del. Jeg ER registrert der. Og innimellom legger jeg ut linker til god musikk jeg har hørt eller en av bloggpostene mine. Men jeg gidder ikke gjøre mer ut av det. Om det finnes noen som kan gi meg en nytteverdi av facebook, så er jeg mottakelig for gode forslag. Jeg er nemlig ikke typen menneske til å melde meg inn i grupper som skal oppnå noe. Ikke fordi jeg ikke tror at de KAN virke, men fordi jeg ikke har interesse av å engasjere meg. Mental latskap kaller man det for. Jepp. Jeg er rett og slett peise lat. Så skal jeg finne noen stor nytteverdi av facebook, så må jeg sannsynligvis komme over denne typen latskap som har slått leir i ryggraden min og nekter å flytte ut. 
Eller nei vent no litt. Det er EN ting som er flott med Facebook. Og det er at jeg kan se spillelistene på spotify til de som ligger i vennelisten min og sjøl bruker spotify. (forutsatt at de har publisert den på facebook). DER har du nytteverdien
Tilbake til Nettby.. så er det en .. uhm.. informerende arena for å observere folk. See.. jeg er av typen introvert, til en stor grad. Så jeg har ikke engasjert meg mye i mellommenneskelige .. ting. Og jeg har aldri egentlig ofret det med kjønnskamp etc noen særlig tanke. Og jeg blir litt satt ut av hvor SINTE menn og kvinner virker, på hverandre. Det å trashe det motsatte kjønn ser ut til å være en hobby nærmest, for mange. Hva er poenget?
Jeg har aldri opplevd menn som noen trussel mot meg og mitt liv, _fordi_ de er menn. Stort sett er folk hyggelige og høflige, mot meg iallfall. Jeg opplever ikke menn som overkjørende og sjåvinistiske. Ikke føler jeg at de ser på meg som noe “objekt” heller. Men jeg har aldri tenkt over det. Jeg har bare tatt det for gitt.
Og jeg har heller aldri følt noe spesielt behov for å trashe mannfolk, ene og alene fordi de er mannfolk. Hvorfor skulle jeg det? Jeg liker menn. Det finnes selvsagt idioter der ute som er menn, men det finnes jo like mange idioter blandt kvinner. Nei, jeg ser ikke poenget i kjønnskampen. Er jeg rar da? Jada Bloggleser’n, du svarer sikkert JA der du sitter og leser og rister på hodet over meg.
Jeg er ikke naiv, slik man sikkert kan få inntrykk av her. Jeg bare opplever ikke den der “kampen” som åpenbart foregår på åpen arena.
Det kan se ut som at har jeg en fordel der, i min noe introverte personlighet.
Ennå en stund igjen til vinter forresten. Men det er føkk så kaldt på morran. Sånn bare slik at vi ikke skal glemme at den er på tur. Onde, hvite greien. Det KAN være koselig, men ikkje når det sner i Bergen. Vegvesnet i Bergen blir like forbauset hver gang det kommer sne, slik at man går og vasser til knærne (eller høyere) i sne. Og da er det ikkje det spøtt koselig. Jeg hadde klart meg veeeeldig lenge uten sne. Resten av livet og alle evt. fremtidige liv også. Men ENNÅ er det tidlig høst. Det skal vi være takknemlige for, om ikkje annet
Ha fin kveld da Bloggleser’n.
By Lill, on august 19, 2010, 10:29 pm
I ytterkanten av tankene mine sitter det ei gammel sjel og kontemplerer over livet, evigheta og veien videre. Du vet, der den siste utposten av solid tankevirksomhet klorer seg fast i det konkrete som en forfallen molo. Jeg er ikke helt sikker på om det er en mann eller en kvinne. Jeg tror det veksler, alt ettersom hvem som har bruk for moloen.
Noen ganger er det Urmoderen som har tatt plass ytterst på tankemoloen min. Andre ganger er det en gammel, vis mann som sitter der og myser mot horisonten, og forsøker å få grep på hva som foregår i min verden. Min verden forbi de solide, konkrete tankene som ligger bak moloen som tørrlagt land. En motvekt til havet og bølgene, og deres mangel på fast form.
Det skal sies at det flyter skyer i horisonten, og solen går aldri helt ned der ute, selv ikke midt på natten. Noen ganger har det også vært sett skip lengst ute i horisonten. Så både jeg og den gamle vet at det finnes mer der ute. Men jeg er ikke helt villig til å bygge moloen lengere ut i havdypet, og den gamle kan ikke gå lengere enn moloen rekker. Men jeg mistenker at den gamles blikk når mye lengere ut enn den horisonten som først er synlig.
Noen ganger får jeg på følelsen av at det er en bestefar som sitter der, og smatter på pipen sin (min bestefar røkte pipe), tenker dype tankefurer innover i moloen og sender små røyskip opp i det blå over seg. Som om han vurderer hvorvidt det ville være verdt det. Verdt å bygge en båt for å se hva mer havet har å by på.
Jeg er nå ikke helt sikker. Jeg har sett “Clash of the Titans” .. de hadde Kraken. Og den klarte de ikke engang å dikte opp selv. Med tanke på min hypersupermegalivlige fantasi så tror jeg at man kan møte på adskillig større vesen enn Kraken uti tankehavet mitt. Så spør jeg meg selv, vil jeg virkelig det? Håndhilse på Krakens imaginære storebror? En smule skeptisk der ja.
Den første gangen jeg hilste på den gamle var da jeg hadde en drøm, der jeg satt ved et bål. Det var jeg. Den gamle mannen, urmoderen, en drage og en ulv. Ble ikke sagt så mye. Men jeg likte drømmen likevel. Det var en stjernehimmel over oss som Hubble med god grunn kunne misunne oss utsikten til, og det var fredelig. Så jeg liker den gamle, uansett hvem den gamle velger å være.
Egentlig.. så tror jeg at den gamle er nettopp det. Fred. Visdom. Harmoni. Forståelse. Og søken.. Og da er det forståelig at det nettopp er i ytterkanten ved tankehavet at h*n sitter. Kanskje er det på tide.. å bygge moloen noen meter lengere utover i havet? Så får jeg ta sats på at halvguder tar livet av en evt. storebror av Kraken
By Lill, on august 14, 2010, 10:06 pm
Sånn siden hodet mitt sakte pakkes inn i stadig mer bomull (se forrige post), og feber’n liksom kjenner på gikta at nå er det egentlig på tide å gjøre seg til kjenne, så bruker jeg deler av kvelden til å lage nok en fabuleringspost. Det er ikkje som om posten kommer til å bli nedrent av leselystne skapninger likevel. Tenker det er som vanlig, du og jeg Bloggleser’n. Jeg skravler, du lytter.
Jeg har sett en del .. hm.. reklamer på tv i den siste tiden som får meg til å stusse en liten smule. “Reklamer” som ber deg om å selge det du har av gullgjenstander, for en pen sum. No sier disse tiggerreklamene ingenting om hva prisen er på, og det er forsåvidt uinteressant. Men slår det deg ikkje at det er litt merkelig? Hvorfor er firmaer på tiggerferd etter folks gullgjenstander? Er det SÅ mørke tider i vente for økonomien at de vil grafse til seg det de kan komme over av gull, før folk begynner å lukte lunta, og ingen vil selge? Jeg har en liten mistanke om at det kan være tilfelle.
Sånn i den gaten så så jeg også på tv i dag at oljefondet har tapt 155 milliarder kroner på .. vel.. gambling. (Selv om de kaller det for investeringer). 155 milliarder du. På 3 månder. Og så sier de at de unngikk minusresultat fordi de fikk MER penger overført fra oljeindustrien. Nei.. dere gikk fremdeles i minus. 155 føkkings milliarder kroner i minus, på investeringer som åpenbart er tatt da hodet var plassert i topografier der metangassen råder.
Hvis den norske stat ønsker å bruke penger, og aller helst kaste dem ut av vinduet i en svimlende hastighet, så har jeg en god del forslag til ting som ville være bedre en børsspekulasjon. Invester pengene i forskning. Fremtidens energikilder. Nye måter å dyrke mat på, slik at vi får mer tilbake for hver kubikk jord. Invester pengene i opprydding av drit rundt om i verden. Invester pengene i .. tja.. (dare I be so bold?).. å redde den norske urskogen.
Det finnes et HAV av gode formål de pengene faktisk kunne vært brukt på. Og alle ville gjort bedre nytte for seg enn å la dem renne ned i dragsuget på børsen.
Idiotene på stortinget sier jo at de sparer pengene til fremtiden. Hey, hva med å investere i noe som kan HJELPE fremtiden? Eller, blir det for logisk kanskje? Litt for konkret til at det får ryggradsløse, bleke politikere til å føle at det er innenfor komfortsonen deres? Skulle ikkje forundre meg et sekund.
Jeg er rimelig sikker på at med en viss innsatsvilje, og bruk av vett, istede for grådighet, så ville oljepengene blitt sett på som en fantastisk skattekiste, både for nåtiden og fremtiden. Men politikere, som er for opptatt av å mele sin egen kake, slik at de kan jobbe som rådgivere når folk går lei det støgge trynet deres, har rett og slett ikke baller nok til å ta en vettug avgjørelse. Og dem lar vi styre landet. Det beviser vel strengt tatt at vi er like mye idioter, når jeg tenker meg om.
Tungrodde, sidrævva idioter. Der har du oss Bloggleser’n. Det er lite håp å skue i horisonten i så måte.
Apropos tungrodde. Jeg har hektet meg litt opp i folks holdninger til vekt etc i den siste tiden. Mest fordi jeg er inne på Nettby innimellom, og på noen av de debattgruppene så er det kontinuerlig gnål om hvem som feitest, støggest, minst attraktiv, minst morsom blablabla.. av menn og kvinner. Akkurat den bitchinga driter jeg i. La drittungene kaste sand på hverandre i sandkassen, men det med hvordan folk forholder seg til vekt er en sak jeg innimellom reflekterer over.
Kroppen din, ditt skip gjennom menneskehavet, er en merkelig greie hm? Folk ser ut til å tro at dersom de går ned noen kilo, så vil de bli så mye lykkeligere. Som om man blir mindre dødelig og mer barbie-rosa-lykkelig hvis man bare får sulta og løpt av seg de hersens kiloene. Høres ikke det ut som lykkeland? Et evig jag etter en kroppsramme som er definert av andre mennesker. Et jag etter å passe inn i en mal der sult er fremholdt som vakkert..
Speaking of … så lurer jeg på en liten ting. Hvilken kroppskultur (hva damer angår) har de egentlig i Tv2? Har dere lagt merke til mange av de kjerringene som er på skjermen der? Når de begynner er de forsåvidt slanke, men da stort sett normalt slanke. Men etter å ha vært der i 1-2 år max, så der de ut som konsentrasjonsleirsfanger, med sminke. Uthula, radmagre, lutrygga og syke. Man kan se beina stikke ut av trynet og brystkassen på dem. Ka faen er det de holder på med der? Nekter de som skal på skjermen mat? Truer dem med oppsigelse om de ikke går under sultegrensa? Har de kvinnfolka der egentlig sett seg sjøl i speilet i den siste tiden? Er de klar over hvor syke de ser ut? *riste på hodet*
Gjør dere sjøl noen tjenester jenter. Begynn å spise igjen. Ta med slegge og paddeflat enhver jævel som åpner kjeften og sier noe om kilo. Evt. vurder å skaffe dere jobb et sted som ikke foretrekker ranglebein som ansatte. Dere er KVINNER. Ikke zombier. Dere er klar over det sant?
Jaja.. jeg regner med at de fortsetter som før. De hører tross alt til menneskerasen. Og vi er jo som kjent ekstremt lærenem. Lærer av alle våre feil. Er villig til å se kritiske på oss selv etc etc… (Og det sner i helvete også. )
Man lar seg liksom ikke sjokkere uansett. Kanskje er det alderen. Jeg syntes ting går i sirkel, og folk er nøyaktig like tjukk i hodet når sirkelen tar til på nytt. Det er en trøst at man ikkje skal vandre rundt i denne psykoverdenen til evig tid iallfall. Det er noe å ta med seg på veien videre. Siden det er kveld no, og dette egentlig var ment som en fabulering, og ikkje kjefting, så legger jeg ved en link. Så kan du senke skuldrene du også Bloggleser’n. Det er en ny dag i morra vettu. Og da til og med en søndag
Lytt og nyt
By Lill, on august 7, 2010, 7:19 pm
Merker du det?
Merker du at det nærmer seg slutten på sommeren? Lufta har forandret seg, selv om det fremdeles er sommervarmt ute. Det er ikke fordi temperaturen har sunket, den har variert nok som det er denne sommeren. Det er ikke fordi vi kan se høstfarger, for de glimrer med sitt fravær … ennå.
Men kjenner du det? Lukten i lufta har endret seg.
Lukta av mange blomstersorter er borte. Mange blomster er forandret til bær, frukt eller frø. Lufta har en aning mer av jord i sin “aroma.” Som om jorda er MER tilstede enn den var tidligere på sommeren. Pollen forsvinner mer og mer fra lufta. Det er kanskje derfor lufta lukter renere og friskere på høsten, selv på varme dager?
Om ikke lenge blir dagene så korte at det er ordentlig mørkt om kvelden.
Om ikke lenge kommer høstfargene snikende inn bakdøra og selv bærene og frukten forsvinner, og lukta av jord kommer til å bli enda sterkere.
Og lyden av fuglenes unger er borte, nesten. Snart er det helt stille. Høsten er en ganske stille tid, når jeg tenker meg om.
I tillegg vil lufta fylles sakte men sikkert av lukten av “bål.” Folk skrur på varmen og tenner i peisen. Lukta av alle innomhusbålene er absolutt en høst- og vinterlukt.
Det var rundt 20 varmegrader ute i dag. Likevel fikk jeg en følelse av høst da jeg var ute. Sola var litt lavere på himmelen. Lyste litt annerledes, siden sollyset endrer seg ut fra hvor på himmelen og hvor i horisonten det brytes.
Jeg føler det definitivt ned ryggraden. Høsten står og venter like bak neste hjørne. Fargerik, regnvåt, stormkledt, solklar, duggvåt og med en sterk lukt av jord og eng av seg.
Har jeg nevnt at jeg definitivt liker høsten bedre enn sommeren? Ikke? Vel, nå vet du det. 
By Lill, on juli 31, 2010, 11:47 pm
Cluet er å ikke stirre seg blind på veiskillet. Det er tross alt to veier å velge mellom.
By Lill, on juli 29, 2010, 9:52 pm
Det er meldt regn til i morgen. Kaskader med regn åpenbart. Så nå er det flom fra oven på tur.
Gjør’kje meg noe. Man blir litt sånn kompis med regnet etter å ha bodd i Bergen i noen år. Det er en tvingende nødvendighet, i og med at det regner så det holder.
Gjør’kje meg noe. Jeg liker regn. Jeg liker vær som har litt på hjertet, og det har alltid regnet.
Solskinnet bare henger der og glitrer, og er knallbra.. av og til.
Men regnet, see, det slår av en prat på turen ned. Forteller deg gjerne litt om hvor søkkblaut du kan bli, og om hvor deilig tørre sokker er, eller hvor deilig nyvaska verden lukter. Eller det gir deg hint om at håret ditt ikke er så lett å holde orden på som du kanskje liker å innbilde deg.
Regnet gjenopptar mang en samtale mot vindusruta mi om kvelden, når den banker på, og pakker meg inn i søvn og varme dyner. Sover alltid som en stein når det regner ute, til den grad steiner sover. For alt vi vet kan det være at de er spil våkne hele – absolutt hele – tida. Kanskje ligger de der på bakken, med vidåpne øyne og nistirrer på alt vi gjør, i sjokk over hvor travelt vi har det 
Men regnet du..
Jeg så tåka kom krypende over fjellet jeg kan se ut av kjøkkenvinduet. I skrivende stund har den visket vekk halve fjellet. Moder Gaias viskelær hm? Fine tingen. Det er lettere å forestille seg en magisk verden når det er tåke. For da vet du aldri helt hva som er der ute. Kan være hverdagen. Kan være magien. Eller ugler.
Jeg liker ugler Så da er nok regnet godt i rute.
Gjør’kje meg noe. Jeg liker regn.
By Lill, on juli 11, 2010, 11:16 pm
Fabuleringspost – NEI det er ikke noe tema.
Jeg hadde store planer for dagen. STORE planer. Jeg skulle rydde i rotet mitt. Du vet, sånn skippertaksgreie.. få unna mye skrot som jeg ikke har giddet å kikke gjennom de siste.. uhm.. hundre år eller noe sånt. Og jeg begynte egentlig forholdsvis bra. Jeg fant dekslet til telefonkontakten. Den ble skrudd ned en gang da vårherre gikk i knebukser.. da vi skulle male veggen bak dekslet. Etter det ble det liksom bare liggende.. og kose seg. Gudene skal vite ka den har bedrevet all den tiden. Den dukke plutselig opp, sånn omtrent midt på gulvet. Lurer litt på kordan den fikk det til? Anyways.. lokket ble iallfall skrudd tilbake på. Så no faller ikke telefonkontakten ut flere ganger. Visste dere forresten at det er strøm i de greiene? Ikke? Det visste iallfall ikke jeg. Fant ut av det jeg, på den empiriske måten, og til en god dose rødglødende bannskap. Svei godt skal jeg si deg. Ikke prøv å fikle borti dem. Ta mitt ord for det, det er nok strøm til å zappe deg godt.
Det jeg IKKE fant i dag, men som jeg innbilder meg at jeg fikk støvsugd opp, var en glassbit som plutselig bestemte seg for å stikke av fra glasset jeg tok ut av oppvaskmaskinen. Man skulle tro jævel’n hadde propell. Så kommer jeg tilbake til det at glass EGENTLIG er rennende materiale. Det bare beveger seg sakte. Omtrent som byråkratiet. Eller posten i Bergen. Gi det noen millioner år, så kommer det nok frem. Splætta glass må i såfall se litt artig ut, i rennende versjon. Hvis du legger en glassbit oppå en stein, og den får ligge i fred i noen millioner år, har den da rent ned fra steinen?
I tillegg har jeg åpenbart blitt en samler, uten at jeg var klar over det. Samler på tomme esker, ser det ut som. Ikke helt sikker på hva jeg skal med dem. Ikke akkurat som om du kan be noen bli med hjem og se på eske-samlinga uansett. Men apropos det å sjekke noen opp, moving on til sexy mannfolk.. HVORFOR ser ikke fotballspillere like sexy som rugbyspillere? Ja, jeg har sikkert nevnt det før, men de mannfolka ser BRA ut.
Apropos fotballspillere så KAN – JEG – IKKE – FORSTÅ at noen syntes at David Beckham er sexy. Jeg mener.. ewww… Han er pinglete og ser ut som en guttunge, høres ut som en guttunge etc.. jeg skjønner at de som er interessert i penger ser noe i fyren, men det gjør jo ikke HAN noe mer sexy.
På samme måte som idealet på kvinner er blitt kvistete, beinete og ranglete, så er idealet på mannfolk blitt ekkelt tynne. Så mye for maskuline menn. Faen meg ikke rart at lesbene har et oppsving, mange av dem ser jo innforjævlig mye mer maskulin ut enn gjennomsnittsmannen. Har mannfolk begynt å miste testosteron i kroppen eller? Hvordan klarer de å bli så magre? Og rumpe har de aller fleste av dem ikke i det hele tatt. Skjønner godt at de begynner å bruke saggebukser, da kan de dekke over den flate rævva de går rundt og griner med. Jaja.. godt jeg er så gammal at jeg ikke trenger å bry meg om idealet som er nå for tiden. (innbilder jeg meg).
Apropos idealer så må jeg være irriterende å ha i nærheten når tv’n står på. Jeg klarer bare ikke å holde kjeft. Som f.eks. den reklamen som maser på skjermen nå med antirynke-ett-eller-annet (en rød boks). Med Thermal-ett-eller-annet. Thermal? Fra naturens side, sier de. Thermal? Ka faen er Thermal? Skulle det si gjennomsnittsmennesket noe? Åja.. en krem med thermal-ett-eller-annet. Jeg antar, ut fra ordet, at det har noe med temperatur å gjøre. Kanskje de mener at den føles varm mot ansiktet.. eller nedkjølende, ka faen vet jeg. Men det er så føkkings idiotisk. Hva gjør disse kremene? I følge det jeg har forstått så pumper de VANN inn i huden, og får den til å “blåses” opp. Ergo får du egentlig mer pløsete hud. Som om kroppen holder på vann. Kult. Bare ikke drikk te eller kaffe da. For da regner jeg med at effekten forsvinner. Thermal eller ikke. At folk faktisk TROR på noe sånt skit, er helt HELT ufattelig.
Eller den derre 30-dager-bli-kvitt-magefettet. *riste sakte på hodet*
Nei
Nei
NEI!
Du KAN IKKE slanke vekk fett fra et bestemt sted på kroppen, med mindre “slankingen” er fettsuging. DET GÅR IKKE AN! Jeg aner ikkje kordan de idiot-pulver-kurene liksom skal fungere (eller kanskje er det tabletter, vetta-f), men INGEN produkter kan punktslanke deg. Vil du bli slank – Spis sunt – tren! Så enkelt er det faktisk. Piller funker ikke. Pulver funker ikke (joda, du kan gå ned i vekt når du dropper mat – det kalles for å sulte – men de kommer tilbake igjen, OG har med seg vennene sine, når du begynner å spise normalt igjen).
Hvorfor er det så utrolig vanskelig å forstå? HÆ?
Kanskje fordi du ikke vil?
Du vil heller ha en lettvint løsning der du ikke trenger å lette på den late rævva di og faktisk gjøre en innsats for resultater?
Er nok der hunden ligger begravet.
Men uansett, det spiller ingen rolle ka du veier. Egentlig. Det hele koker ned til ka du er fornøyd med. Noen mennesker LIKER å ha mer vekt på kroppen. Noen er hysterisk dersom de legger på seg noen gram (de trenger terapi, men det er en annen sak), noen liker å være atletisk, noen liker det annerledes. Du ser hvor jeg vil hen. Hvis du ikke vil trene, så ikke gjør det. Men ikke ødelegg forbrenningen din med å gå på de idiotiske pulverkurene. Det er bare piss uansett. Hvis du ikke liker “sunn” mat, så ikke spis det. Men vil du oppnå bedre helse så trenger kroppen din mer enn herdet fett, E-stoffer og sukker. Men det er et valg. Ditt valg. Folk sier at det er så vanskelig å gjøre ditt og datt. Ja, inntil du graver deg ned inni tankene dine, og ser ka de er skrudd sammen av, så vil du ikke endre holdning til mat, dersom dine holdninger fører til dårlig helse og overvekt/undervekt etc. Alt starter i hodet. DU har laget den du er i dag. Du er klar over det sant? Ikke, vel det er KUN din fortjeneste. Uansett ka du bortforklarer det med. DU er resultatet av alle valg du har tatt tidligere.
Jaja.. jeg skal ikke kakle så veldig mye mer. Men jeg blir litt sånn rastløs av regnværet. Jeg tror vi går mot en ny istid. Gi det 10 år til, så er sommerene bare noen uker, og kjølige uker i tillegg. Dvs de ukene jeg skal ha ferie. Onde værguder. ONDE! Anyways. Ny istid folkens. Så det er like så greit å lære deg å lage varme klær. Strikke ullsokker etc. Sett i gang. Det kommer til å gå som varmt hvetebrød fremover.
Åja.. ha fin kveld videre da. Ikke gjør noe jeg ikke ville gjort
By Lill, on juli 5, 2010, 12:46 am
Jeg er en av dem som er en stor fan av fantasy-sjangeren. Både når det gjelder bøker, og ikke minst når det gjelder kunst.
Derfor kikker jeg titt og ofte innom både DeviantArt.com, Epilogue.net og Elfwood.com. Sånn bare for å se hva som er av nye bilder av ulike kunstnere. Og mange av dem er utrolig dyktige. De klarer å lage bilder som er nesten helt naturtro. Sånn at du tror du egentlig sitter og ser på et fotografi.
Men det er en ting som irriterer meg. Og det er at mange av dem som ER überdyktige, også ser ut til å være totalt blottet for fantasi. De lager portretter av kjendiser. Og det er det hele. Faen så bortkastet da. Et SÅNT talent, og fantasi på nivå med en middels gråstein. (Eller jeg skal ikke være så frekk mot gråsteinen, hva vet vel jeg om ka den fantaserer om, der den ligger og lar årtusnene passere?)
Det er kjipt er det. Elendig fantasi, gudebegavet på å tegne/male.
Så har du dem som du ser har en gudebegavet fantasi, men ikke strekker til på den tekniske siden. Jeg liker bildene deres bedre. Driter i at teknikken ikke kan løftes til himmels, når man får innblikk i drømmene og fantasiene deres. Jeg håper virkelig ikke at det betyr at alt kjendis-taggerne fantaserer om, er kjendiser. Så trist. Så grått. Så ufattelig kjedelig.
Innimellom så finner du jo selvsagt enkelte diamanter. De som har blitt gudebegavet både på fantasi og talent. Og det er nesten for godt til å være sant. All ære til dem, selv om de er få. I så måte så får jeg foreslå at Bloggleser’n tar en titt innom websiden til en japansk artist.. Kagaya så skjønner du hva jeg mener med å ha fått gaven på begge sider av hjernen.
En annen ting jeg IKKE liker med fantasy-kunst-sjangeren er alle de anime-ka-faen-de-heter-japanske-teite-tegninger der alle går rundt med kjempestore øyne og spisse neser. Det IRRITERER meg noe så vanvittig når jeg kommer over en kunstner som åpenbart er dyktig, men som UTELUKKENDE tegner de idiotiske trynene. Ka feiler det sånne? Jævla idioter. Sløse bort et flott talent på piss og ingenting.
Jeg havner definitivt på siden med masse fantasi, ikke fullt så masse talent. Jeg mener jeg KAN tegne/male – litt. Men er lysår unna de som er virkelig dyktige. Men akkurat det spiller null rolle, i og med at jeg tegner og maler for egen del. Meditasjon of sorts.
Men det ER bortkastet når naturen har gitt noen et teknisk talent hva male/tegne angår, men ikke supplert med et kreativt talent ka fantasi og drømmer angår. Da blir det ikke kunst. Da blir det som en papegøye, som er flink til å etterape lyder. Kan gjenta, men ikke skape eget. Yækk.
By Lill, on juli 3, 2010, 12:55 am
Da jeg holdt på å bytte sengetøy i sted så hørte jeg ei ugle utenfor vinduet et sted, og jeg kunne ikke la være å smile for meg selv.
Jeg liker ugler.
Det var overhode ikke et vanlig syn der jeg kommer fra, og selv lyden av ugler kan jeg ikke huske å ha registrert før jeg flyttet sørover, og det til tross for at jeg vokste opp ute på landet, og dermed burde ha hørt dem, om de var der.
En dag vi kom hjem fra trening, og passerte forbi noen trær, deiset det plutselig en stor brungrå ugle i bakken. Dvs det var nok helt kontrollert fra dens side, i og med at det virket som om den fanget bytte. Og hadde det ikke vært for den harde landingen, så ville vi aldri lagt merke til den. Godt kamuflert, men jeg skal vedde på at den så oss på lang avstand.
Jeg liker ugler
Det er noe spesielt med det syntes jeg, lyden av ugler utenfor i natten. Det spiller ikke så stor rolle at jeg ikke kan se dem. Men jeg liker tanken på at de er der, og sitter og følger med, godt gjemt av mørket og løvverket i trærne utenfor. Som en slags vokter, som følger med på det vi selv ikke kan få med oss, når natten er som mørkest.
Jeg håper det finnes flere type ugler. For vi kunne trenge dem til å holde et øye med ting. Kanskje finnes det noen sånne, der ute, som passer på? Om enn ikke nødvendigvis ugler av den fjærkledte typen, så iallfall ugler. Timene i mørket bør det alltid være våkne blikk som ser oss gjennom. På en eller annen måte.
Men jeg liker ugler.
De gjør natten fullkomment. I tillegg blåser det ute, slik at vinden rasler gjennom løvverket på trærne. Fine natten. Fine natten til å drømme seg vekk på.
 ugle - hentet fra i.telegraph.co.uk Natta forresten.
By Lill, on juni 18, 2010, 10:31 pm
Jeg leste så vidt gjennom en artikkel på dagbladet.no om at en forsker mener at om 100 år så kan vi som rase være utdødd. Det fordi vi bruker opp jordens ressurser i en sånn hastighet at om 100 år så har siste stakkars jævel som er igjen sulta te døde.
Er det ikke litt merkelig, hvordan vi – som rase – ikke ser ut til å være i stand til å tenke konsekvenser? Holdningen om at “det skjer aldri meg” ser ut til å være så nedgravd i hodene våre at jeg begynner å lure på om det er en genetisk feilkoding oppi der et sted. Enten det, eller så er nesetippen så ENORM at det er klin umulig for oss å se forbi den. Begge deler kan jo få en til å lure uansett.
Men så dukket uttrykket “om hundre år er allting glemt” i hodet mitt og jeg kom til å tenke på en sang av Modern Talking, av alle ting – 100 Years – og hodet mitt spant videre på det istede (ja jeg vet, jeg er gammal, jeg husker de sangene – jeg ble’kje født i går). Om hundre år er kjærlighet forbudt. Nuvel, finnes det ingen mennesker tilstede, så finnes det vel ingen kjærlighet igjen heller, slik vi definerer det iallfall. Troen på fremtiden er slående fraværende i oss, i tillegg til fornektelse mht konksekvensene av våre handlinger.
Litt forunderlig egentlig. Vi tror IKKE at våre handlinger vil få negative konsekvenser – egentlig. Likevel, så tror vi IKKE på fremtiden. Media serverer oss jo ikke noe annet enn elendighet likevel. Hvor skal vi hente troen fra? Kanskje ikke så rart at disse tenk-deg-lykkelig bøkene selger som hakka møkk. Et sted må jo folk hente troen på fremtida fra. Fra nyheter som vi pliktoppfyllende blir informert om er det jo intet håp i sikte. Elendighet. Kriger. Sult. Konflikter. Katastrofer. Hvordan kan vi tro på fremtiden da? Vi har virkelig gått oss bort, som rase. Virkelig. Gått oss bort i hodene og holdningene våre. Alt ser ut til å flyte med vinden, samtidig som mange nærmest virker pissaredde for å gå “glipp” av nyheter. Tenk om det skjer noe i verden som de ikke vet om?
Noen bør klappe dem forsiktig på hodet og forklare at det skjer alltid vanvittig mye i verden som de går glipp av. Og da spesielt når de er så fokusert på å male videre på elendigheta som de miserable journalistene videreformidler. Jeg føler meg ikke opplyst av å lese aviser. Jeg føler sjelden at jeg “lærer” noe som helst. Jeg får ikke mer visdom i livet eller hodet mitt av å lese aviser. Men jeg lærer mye om hvor oppføkka verdensbildet er til samfunnet jeg lever i. Litt sånn miserables-junkies. MÅ HA LITT MER ELENDIGHET!!! Med påfølgende spasmer dersom det går en HEL dag uten iallfall litt elendighet å rapportere om.
Kanskje har de rett de som ikke tror på kjærlighet om 100 år. Med vårt fokus, så skal det vel godt gjøres at det overlever, iallfall uten at en eller annen kuk klarer å sykeliggjøre det. Jeg tror jeg melder meg ut. Av menneskerasen. Så slipper jeg elendigheta deres.
By Lill, on juni 3, 2010, 12:29 pm
I am pondering, the pond said, about the depths of the lake.
(Ok, den har ikke noe med denne posten å gjøre, jeg bare likte setningen, som dukka opp i en drøm jeg hadde natt til i dag).
Men altså. Det jeg sitter og tenker på (derfor “pondering” som er engelsk for å tenke/reflektere litt dypere over et tema) er vårt forhold til guder.
Jeg vokste opp i Nord-Norge i ei bygd der Læstadianerne var hovedandelen av de religiøse. De var og er strengt religiøse, og en ganske bokstavtro religion, om jeg ikke har misforstått det helt. Det jeg husker best var at det var så mange tin som var “synd” å gjøre. Så mange ting det var galt å gjøre. Så mange tanker, ønsker, følelser eller handlinger som var synonymt med enveisbillett til helvete. Plystre på en kirkegård f.eks, sendte deg lukt te helvete, tvert.
Men uansett, så oppfattet jeg det bare som litt merkelige regler. Og endret etterhvert, og etter å ha plaget omgivelsene mine med søtten-millioner-og-noe spørsmål om “HVORFOR ER DET SÅNN?!!”, ganske mye på mine begreper på et gudevesen.
Jeg fant vel egentlig ut at jeg ikke tror på gudevesnet, i noen form. Det var faktisk i ganske mange år jeg nærmest kunne betegnes som et ateist.
Og spør du meg om jeg tror på en patrialsk guddom, så er svaret fremdeles et diger, feit og rungende NEI!
Aller helst med “e du fette gal?” lagt på for å beskrive intensiteten av nei’et.
Likevel griper jeg ofte meg sjøl i å snakke med gudevesner i mine indre krinkelkroker. Det kan være hvem som helst av dem, jeg er ikke diskriminerende sånn sett. Jeg har kjefta både på Tor med hammern, Apollon etc. Eller omvendt, sendt dem noen takknemlige tanker over ting som har skjedd. Ikke fordi jeg i realiteten TROR på dem som guder, men fordi jeg velger guder (ofte også “guder” jeg har laget sjøl) for å diskutere med. En form for indre dialog, med navngitte skapninger, som kun finnes i mitt eget hode.
Jeg trenger ingen guddom til å styre livet mitt. Men noen ganger er det greit å innbilde seg at man har noen “der ute” å sparre med. Funker som bare fy når jeg går og grubler på et tema eller bare er i skravle-med-meg-sjøl-modus.
Noen ganger lurer jeg på om det var slik begrepet og troen på gudevesner oppstod i utgangspunktet. En som gikk og tenkte for seg sjøl, og begynte å sparre med ulike deler av sin egen tankeverden, og fant på et navn, og fortalte det til andre. Som da trodde det var en ekstern entitet som ga svar, og som dermed var “større og klokere enn mennesket” og derfor måtte være en GUD. Muligens. I såfall blir det jo enda mer ironisk.. når man tenker på alle konflikter og kriger som ligger i kjølvannet av gudetro og hvem som har rett ang. hva. Så hva kriger de egentlig om? Deler av hjernen til et menneske som en gang i tiden tenkte høyt? Aehm.. Vett er det nok av i menneskerasen. Eller var det kanskje Vetter jeg mente istede?
Men uansett. Guder. Et tankekonstrukt. Javisst. Men det er ikke så ille å ha dem i tankene likevel.
By Lill, on mai 23, 2010, 11:23 pm
Rart med det.. kordan musikk kan sette en flere tiår tilbake, i minnedelen av hjernen.
Til den gang man kunne og visste alt, og hele verden var ikkeno problem
Youtube – Wham – Careless Whisper
På tide å sove no kanskje
|
|
