|
|
For meg er verden et merkelig sted. Et merkelig sted å observere. Og jeg føler meg ikke alltid helt hjemme i vår verden. Som en gjøkunge som ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Ikke fordi jeg er så veldig spesiell. Egentlig.. Jeg syntes jeg er veldig normal. Det er uansett normalt for meg.. å være meg. Men ja.. verden..
Jeg er ikke en av dem som har reist jorda rundt, og hilst på Ugogo-folket i IndreBortgjemta ved foten av SeUrghOgDø fjellet. Jeg har ikke ligget på stranden på DrikkDegTilNedersteEtasje øya, og har heller ikke haiket meg gjennom verden med SkrangleTarmslyngPåDeg toget.
Med andre ord, på utsiden kan det virke som om jeg ikke har opplevd så voldsomt mye av alt som er, for noen, viktig å kunne skilte med, i samtaler om opplevd og levd liv. Og det har egentlig ikke vært fordi jeg ikke har kunnet. Det har vært fordi jeg ikke har hatt lyst. Jeg må ikke reise for å finne meg sjøl, kan du vel si.
Men vårt samfunn spesielt forventer en relativt stor grad av utadvendthet. Du skal ha en ganske stor vennekrets. Og selv om de ikke er nære venner, så skal de betegnes som venner. Litt sånn som dine søttentusentrehundreogfemti “venner” på facebook. Det er ikke som om de alle er kompisene dine, right? Du betror ikke dine innerste og viktigste tanker til alle. De fleste av dem er vel knapt nok bekjente.
Anyways, facebook satt til side, så ligger det et usagt krav der om at du skal være sosial. Det forventes at du deltar på ulike tilstelninger. Både i jobb- og privat sammenheng. Det forventes at du bruker en del tid (og for noen mye tid) på sosiale hendelser. At du gir av din tid til andre mennesker, selv om de ikke er nære og kjære. Det er et samfunnskrav, tror jeg. I samme gate som det at du skal like de rette tingene, spise den hippe maten, fokusere på de temaene som er i mediebildet for tiden, bruke de rette klærne. Med andre ord. Være mest mulig som alle andre, men for all del, med din egen “vri”. Du ser den sant?
Skjønner ikke helt hvor dette kravet har kommet deisende fra. Men for oss som er mer innadvendt. Som setter pris på alenetid. Som ikke TRENGER mennesker rundt oss til enhver tid, så er det ganske merkbart. Denne usagte forventningen om å være MED der det skjer. Om ikke nødvendigvis direkte tilstede, så iallfall opptatt av det. Jeg får ikke til det der. Får meg ikke til å fokusere på de tingene, eller finne det spennende med aktiviteter som mange andre omtrent lever for. Det er bare ikke min “greie”. Vet nå ikke helt om jeg har noen egen greie heller, jeg bare deltar ikke så mye i ting og tang. Fordi jeg ikke har lyst. Jeg har mer lyst å bruke tiden for meg selv.
Jeg tror ikke jeg helt kan beskrive meg selv, som person. Men livet mitt foregår ekstremt mye på innsiden, mens jeg observerer det som foregår på utsiden. Jeg har alltid betraktet andre mennesker. Noen ganger har det føltes som om jeg tar mentale notater. Jeg tror jeg bommet litt da jeg skulle til å bli født. Skulle vært født i et land der kontemplasjon sitter i høysetet. Der det å se innover er forventet. Her i vår del av verden må vi jo lære hvordan. Folk blir sjuke av stress fordi de ikke har lært seg å sette av tid til kun seg selv, i sin heseblesende jakt på et ultimate sosiale liv.
Jeg er takknemlig, må jeg innrømme. For at jeg ikke føler at jeg må delta. Takknemlig for at jeg faktisk har muligheten, til å leve rimelig “usynlig” i verden. Har ikke det helt store behovet for å etterlate meg fotspor på stranden. Ved neste høyvann er de jo borte likevel.
Leste en artikkel på livescience.com om det fenomenet når du har et ord “på tunga” men ikke helt klarer å huske hva det heter.. du vet .. når du begynner med .. “jeg vet det begynner på A …” eller “det er iallfall en O inni der et sted“. Teorien var først at det var såkalte “fonetiske blokkeringer” som ødela for oss. Altså at flere ord spretter opp med armen i været og roper “det er meg, det er meg!”, også klarer du ikke helt å få tak i rett ord. Men de endte ned på at det var fordi du bruker et ord for sjelden. Og dermed blir det som en krokrygget gammel knork.. som må slite seg laangsomt frem fra hjernens irrganger.
Men altså, ut fra det begynte jeg å tenke over hvordan vi oppfatter vårt eget sinn eller vår egen hjerne, om du vil. Hvordan ser du for deg din egen indre verden, dersom du skulle sette en beskrivelse på den? Jeg har en følelse av at vi alle har våre helt unike bilder og forestillinger av vår egen hjerne.
Jeg har en tendens til å gi den/dem ulike personkarakterer. Og jeg har myriader av labyrinter inni der. En del landskap, og en del merkelige personligheter. Det sier kanskje ganske mye om meg.. Jeg har en tendens til å skravle med meg sjøl, også mentalt. Det hender at jeg går og snakker med meg sjøl, høyt. Og får logisk nok en del undrende blikk. Prøver å la den være. Det var det der med å stå i fare for at menn i hvite frakker kommer og sjekker “tempen”. Ikke fristende.
Men uansett.
Ta et tema som fag. Dvs yrket mitt. Jeg jobber i it-bransjen, med drift, og har en tendens til å se faglige temaer for meg som store skjermer, der informasjon scroller forbi. Det har hendt at en og annen skriftrull har dukket opp også, men stort sett er tankebanene mine også oppdatert i den teknologiske tidsalder, og flimrer forbi i stor-skjerm-modus.
Eller det at jeg lager bilder. Jeg har ørten millioner-trillioner (eller no sånt) av motiver i hodet, og de går av en eller annen grunn i sirkel rundt meg. Du vet, som om du står og ser på en 360 graders film, eller sekvens av bilder. Og hvis jeg fokuserer på en av dem, så er det som om filmen bare stopper opp, og forstørrer motivet jeg fokuserer på. Det hadde selvsagt vært litt enklere dersom sirkelen for det første var kun 1 sirkel. Og for det andre, at alle kom vannrett inn i synsvidden. Men neida, de kommer fra alle kanter. Nesten som om jeg er omgitt av en bildeboble, når jeg begynner å tenke motiver.
Så har du det med å oppfatte tid. Fortid, nåtid og fremtid. Fortiden min er pussig nok alltid på venstre side. Som om jeg ser over skulderen til venstre. Der har du fortiden. Lurer litt på hva som befinner seg på høyre side. Fremtiden ligger også til venstre. Til høyre er det ikke noe tid i det hele tatt.
Det kunne forresten blitt et kult bilde, når jeg tenker meg om. Labyrinten med tankevesner som popper opp i hytt og pine. Og det er et stort tre i midten av den labyrinten. Vet’kje helt ka det skal bety.. burde jeg bli bekymret? (ôÔ.)
Noen dager..
hadde vært bedre
hvis jeg bare kunne krøpet under dynen
og blitt der
til dagen tok til vett
og ble ferdig
I sommer en gang begynte jeg på et maleri, som jeg egentlig hadde store planer om å ha ferdig i løpet av sommeren.
Pussig det der med maleri og tegninger.. hvordan de helt plutselig blir som en skilpadde i sakte tempo.. og man klarer ikke å komme seg til å gjøre noe med det på fjorten evigheter og en dag.
Men jeg fikk liksom inspirasjonen over meg forrige helg.. og fikk malt litt på bildet igjen (kommer kanskje til å legge ut nye bilder på det i helga, hvis jeg bare klarer å knø meg så langt). Men jeg gjør som alltid.. finner ut at jeg vil endre på noe.. vaske vekk noe (fordelen med akvarell), og legge til noe helt nytt.
Noe sier meg at om jeg ikke henter frem Fru Selvdisiplin fra kjelleren, så kan det gå både vinter og vår før jeg blir ferdig med bildet.
Og jeg har en enda mer ekkel følelse av at jeg uansett ikke kommer til å bli fornøyd med resultatet. Det blir jeg aldri .. helt.
Men det går fremover.. definitivt. Om enn med kinesiske steg av gangen.
Fabuleringspost.. advarsel herved 
Egentlig så er det ikke så ille med vinter. Selv om jeg syter og klager over drittvær, kulde og lengter etter vår. Men helt egentlig, så har den dypeste vinteren en viss .. om enn kanskje ikke sjarm, så iallfall nytteverdi. For de av oss som lever mye på innsiden av oss selv iallfall.
Når det sner ute, og verden utenfor er pakket inn i stillhet, så er det som om livet i seg sjøl slår av noen hakk på farta. Har du lagt merke til det?
Vel, hvis du tar deg tid, i tidsklemma. Mellom arbeid, unger, trening, dårlig samvittighet for manglende trening, sosiale gjøremål etc etc.
Det går litt saktere, når det er vinter. Du vet du er ute på glattholka, så du går gjerne med kinesersteg på vinterføret.
I tillegg… når det er måneskinn, og midtvinters, så er det, iallfall for meg, behagelig å bare sitte og stirre mot månen, og drømme meg bort. Jeg vet ikke om jeg drømmer om noe konkret akkurat, men det gir meg likevel noe.
Og av en eller annen grunn har jeg hengt meg opp i en setning (eller kanskje var det en tittel på et skuespill) som jeg hørte en gang…
“Av måneskinn gror det ingenting.”
Tro’kke det er sant. Det gror mye av måneskinn. Mange gode filosofiske tankebaner. Mange gode samtaler, når selskapet er riktig. Mange drømmer. Og for min del, også mange gode ideer til nye malerier.
Der har du det. Måneskinn er inspirasjon. Rett og slett.
Og selv om jeg holder til sør for polarsirkelen nå, så er månen mer tilstede om vinteren. I stillheta over det snedekkede landskapet.
Jeg tror at det vi kan ha av magi er ekstra sterk i måneskinn. Og nå tenker jeg ikke på hokuspokus-magi, men jeg tror vi mennesker reagerer på måneskinn, på måter som dagslyset ikke kan få frem. En form for magi.. endrede hjernebølger. Som om vi synker litt lengere ned i oss selv. Og sjøl om man ikke er som meg, heller introvert, så tror jeg at man kan ha nytte av det. En slags form for meditasjon kanskje.
Midtvinters er ikke så ille. Bærer løfter om vår.
Det blir nok vår i år også. Når bare måneskinnsnettene og snefnuggene har gjort seg ferdig med sitt.
~ Alt til sin tid ~
See.. internett er et fint sted å sutre på. Lette på litt steam, so to speak.
Vel, i dette tilfellet blir det vel damp, i form av regnvann som bruker sin tid på å dampe vekk fra regnvått hår.
Men egentlig er det ikke ille. Ikke så ille når jeg tenker meg om.
Det sildrer litt ekstra i veikanten, av regnvann som leter etter et bedre sted å befinne seg.
Det trommer litt ekstra på vinduene, men det er flott når man skal sove om kvelden. Kanskje ikke like knakende kjekt om morran når man forsøker å dra den jævlig trøtte skrotten sin ut av senga, men det er en helt annen sak. Man får ta de positive sidene der man finner dem.
Og man slipper å se at skogen er blitt sort, når alle bladene er borte. Barmhjertige værguder som ønsker å skåne oss for det miserable synet av svart vinterskog. Og jeg er ikkje no spesielt glad i vintersvart skog.
Men anyways. Det er no fremdeles ikkje kommet så langt som en annen vinter da bekkalokkene (kumlokk) danset oppå åpningen fordi det var en vannsøyle under dem. Så da er det per definisjon ikke flom ennå.
Et annet tegn på manglende flom er at jeg ikke har sett noen fisker svømme forbi ennå. Ergo – ikke flom.
Ikke har vi noen umiddelbar fare for tørke heller. Det er jo kjekt å vite. Sånn i tilfelle det var en ting man gikk rundt og bekymret seg for.
Ikke må vi skufle på sne heller. Tenker det er en del puddingrygger som er glade for den tanken.
Julestemning blir det av det også..
win/win med andre ord. Jeg spør eder bare. Kan man ønske seg mer?
Selv om jeg er en utflyttet nordlending (som i fra nord-norge, ikke fra nordland – det er en VISS forskjell), så går jeg inn i mørketidsmodus rundt denne tiden av året. En slags mental dvaletilstand.
Ikke det. Jeg går på jobb, jeg trener, jeg lever stor sett som vanlig, men jeg trives best innendørs. Jeg trives med bøker i fanget og tekoppen innenfor rekkevidde. Jeg leser mer enn ellers på året, og trives med et meget MEGET rolig tempo.
Åpenbart nærmer vi oss jula. Den har ikke flyttet inn i tankene mine ennå. Egentlig.. så feirer jeg ikke jul, har jeg funnet ut.. jeg feirer “desember” … for jeg liker advent like mye som selve julen. Jula er bare noen få dager likevel. Men desember er lang og mørk nok til at det trenges å tennes flere lys enn vanlig. Gleder meg litt til adventstjernene kommer i vinduene til folk. Syntes det er koselig.
Men altså.. ja.. mørketidsmodus.. Hadde det ikke vært ideellt om vi hadde vært litt som mumietrollet og hans familie? Gått i dvale og sovet oss gjennom mørketida? Kunne vært våken til å feire jul, og deretter sovet videre. I mitt neste liv skal jeg definitivt bli født inn i en menneskerase som går i dvale om vinteren.
(^^,)
Da jeg var lita så jeg for meg at den perfekte verden var formet som ei stor .. evig seng. Så kunne man bare legge seg ned og sove der man fant det for godt. Den perfekte sengeverdenen skulle ha alt annet som vi har .. skoger, hav.. hus etc.. men først og fremst myke dyner, puter .. ja og jeg tror jeg så for meg at den måtte ha gotteriautomater spredt med jevne mellomrom. Unger og gotteri.
Jeg er litt enig med min adskillig yngre versjon. Innimellom kunne gjerne verden vært litt mykere. Og jeg kunne ha sovet meg gjennom mørketida.. men derigjen.. tenk på alle bøkene jeg hadde gått glipp av? Alle stearinlysene jeg aldri fikk tenne og drømme meg bort til mens jeg stirret halvveis bevisst på dem. Tenk på julen og adventstjernene jeg gikk glipp av? Eller stjernehimmelen?
Ok.. nei, jeg forblir våken.. mer eller mindre. Det blir tross alt vår igjen på slutten av vinteren og mørketiden.
Fabuleringspost …
Det er åpenbart ikkje alltid at det er en så satans god ide å duppe av etter jobb. Spesielt ikkje siden jeg har en tendens til å våkne fette sur etter sånne dupper. Er man av typen til å bli grinete når man har sovet, så er gjerne de ettermiddagslurene ikkje verdens mest brilliante ide.
Så.. jeg underholder meg sjøl med å sitte og glo på VH1, som akkurat no viser Robert Palmer med den kørka videoen der kjerringer med flerrende rød kjeft og sorte kjoler står bak han og later som om de kan spille på gitar. Hva får egentlig kvinnfolk til å ville delta i sånne videoer, sånn bortsett fra pengenød og manglende hjernekapasitet?
Oh, der ble det bedre.. B52’s og Love Shack
Anyways… det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om var – tada – dikt. Du datt i gulvet av neglesprettende spenning no ikkje sant? Joda, tenkte det nok.
Okke som.. jeg er en av de menneskene som faktisk liker dikt. Dvs jeg liker å LESE dikt. Men jeg liker IKKJE å analysere dem. Liker heller ikkje å lese analyser av dikt, for de bare irriterer meg. Men folkens.. ta en mann som Andre Bjerke.. brilliante mannen.. En av mine definitive favoritter. Dere burde lese dikt av han.
Hvorfor liker jeg dikt? Fordi jeg liker å få glimt inni hodet til folk fra en vinkel som ikkje er hverdagspjatt. Alle kan lire av seg “smalltalk” .. men jeg syntes at dersom jeg får lese dikt et menneske har skrevet, så sier det adskillig mer om den personen enn om jeg ba dem beskrive seg sjøl.
Ikkje det at dikt er noe jeg leser ekstremt ofte. Ikkje veldig ofte. Men oftere no enn før.
Kanskje det er alderen. Jeg føler at jeg trenger noe med en annen substanse enn driten man får servert i media og på debattforum. Kom over en nettside for kanskje 1 uke siden eller noe sånt.. en norsk side, der folk deler sine egne dikt. Under Overflaten. Syntes det var en del bra der. Og jeg foretrekker å lese amatørdikt, når sant skal være sagt. “Folk flest” er mer interessante enn de som skriker som stukne griser om oppmerksomhet i media. Mediagaulerne klarer jeg meg fin-fint uten. Resten av evigheta faktisk.
Jaja.. no er jeg ikkje like grinete lengere. No har jeg babla skit på websiden min et lite øyeblikk. Da går det bedre.
Litt rart forresten at folk flest har sånn avresjon mot dikt når de aller fleste liker musikk med tekster. Det er jo egentlig bare dikt med musikk til. Takk verden for at _jeg_ ikkje skal synge for dere *flire* tenker det sku tatt nattesøvnen fra noen og enhver. Se for dere Olga.. og tampen brenner faretruende. Ei sur Olga i tillegg.
Jeg gikk i kor da jeg var lita forresten. Sluttet etter en stund. Kunne ikke fordra å måtte synge salmer og kun det.
Jeg mistenker at jeg var hedning allerede da, jeg var bare ikkje klar over det sjøl. Sånn er det, fryden ved å vokse opp i læstadianerland. Det gjør noe med ens instilling til religion I tell you. For min del havnet det veldig langt ute på yækk-siden.
Men korsang du, det er fint lite gøyalt, eller var det iallfall for mitt vedkommende den gang. Spesielt når man blir stående ved siden av noen som får Olga til å virke som Enya til sammenlikning. Jeg var nemlig så heldig. Ble plassert ved siden av ei som sang som som ei katte noen forsøkte å gnage halen av. Alltid. For å synge salmer. Dere ser den sant? De fleste ville sluttet. Det var ikkje som om jeg var desperat etter å få underholde verden med min himmelske sangstemme uansett.
Ah.. helg etter endt jobb i morra. O takk ikke-eksisterende guder for det. Jeg er overmoden for helg no
… Der kom forresten en sang med Janet Jackson .. der hun sitter alene i et ørkenliknende landskap. Jeg elsker ørkener. Spesielt røde. Fuglene må vite hvorfor. .. Cool.. ja.. også var det tid for en kopp te kjenner jeg.. fabuleringsposter er en fin ting (og du… jeg HØRTE deg helt hit .. det er IKKJE en kaklepost.. hold kjeft og gå og vær hyggelig mot kjerringa di istede)
Hva får deg til å like et menneske? Eller mislike?
Er antipati og sympati kodet i hjernen vår, som en slags genetisk oppskrift på hvem vi er i stand til å like eller ikke like?
Hvis vi skal ta som utgangspunkt at mennesket er en ansamling av optimistisk kjøtt, hvilken bruksnytte har vi av å skulle mislike eller like enkelte mennesker, og da spesielt mennesker vi ikke kjenner?
Jeg innrømmer glatt, jeg vet om mennesker jeg ikke kjenner per see.. som jeg overhode ikke kan fordra. De har ikke gjort meg en skit. Det er uhyre sjelden jeg ser dem, og likevel så får jeg en kraftig yækk-følelse hver gang jeg ser dem. (heldigvis er det ikke så mange på den ytterkanten, men likevel).
Og det finnes igjen andre mennesker, som jeg heller ikke kjenner, bare vet om, som jeg liker mye bedre enn gjennomsnittet. Dem er det heller ikke mange av, men de finnes de også.
Og jeg skjønner ikke logikken i det. Hvorfor utvikler vi sympatier og antipatier mot folk uten å kjenne dem først? Er det bare kodingen i hjernen som føkker med oss, eller ligger det noe mer bak? I såfall, hva ligger bak? Hvor henter vi preferansene våre fra?
… er som en gammel kone i dyp, løs snø.. med utslitte truger på beina.
slooooooow *gjespe*
Det skulle egentlig vært solskinn, ikke sant? Stekende varme og kalde drikker. Men det er det altså ikke. Det er, iallfall her jeg sitter, ei grå ræv som henger over landskapet. Det er klamt og varmere enn det bør være når det er overskyet. Verden er egentlig relativt stille, og jeg er trøtt, selv om jeg har sovet nok i løpet av natten. Men jeg har liksom bare lyst å krølle meg sammen i senga, og døse meg gjennom hele dagen. Jeg håper værgudene er greie og sender oss litt mer sol og varme før høstmørket innhenter oss igjen. Sommeren går altfor fort, om noen spør meg hva jeg mener. Merkelig da at vinteren varer så lenge?
Kan ikke skjønne hva som i utgangspunktet fikk våre forfedre og -mødre til å sette kursen nordover. Min teori er at det var en form for straff fra samfunnet de levde i. Jeg tror de ble forvist nordover. Og etterhvert som de utviklet et samfunn, så ble neste generasjons forviste sendt enda lengere nordover. Noe annet virker helt ulogisk. Så egentlig er det det vi er.. etterkommer av de forviste. Er det rart vi er et, til tider, meget bittert og surmulende folk? I think not.
Men uansett. Jeg sitter her og dagdrømme om hvordan mitt ideelle bosted ville vært. Jeg mener, om jeg hadde vært steinrik.. så var det første jeg ville tenkt på, når jeg skulle se meg om etter tomt til å bygge hus på .. “kan jeg få plass til et hus med innebygget basseng?” Tenk dere det.. et eget basseng. Nice. Jeg hadde vel omtrent bodd i et sånt basseng. (lov å drømme).
Amerikanerne har skjønt det, mht hva som er kult når man eier et eget hus. BASSENG! Men selvsagt.. de tømmer jo ørkenområder (og alt annet) tom for grunnvann for å kunne boltre seg i bassengene sine, og det er vel knapt nok ideellt.
Jeg leste for noen år siden at forskere fryktet at i 2010, altså til neste år, så ville New York begynne å merke følgene av det. Med dagens forbruk (som neppe har bedret seg på de årene siden jeg leste den artikkelen) så ville de etterhvert lide under kraftig vannmangel. Blir nok ikke mye basseng da tenker jeg.
Kan få en til å lure.. Hva er det som gjør at vi, som rase, er så stokk dumme at vi ikke tar varselsignalene? Vi kjører på full gass, inntil vi møter veggen. Hva får f.eks. amerikanerne til å ville opprettholde en by som Las Vegas, som tapper grunnvannsresovarene så til de grader, når de VET at det ikke kan vare? Og det er bare 1 eksempel blandt millioner andre på hvor fette dumme vi er når det kommer til hvordan vi behandler naturen.
Det er litt tragikomisk når norske politikere uttaler seg om forvaltningen av ressurser og naturen i media. “Vi har satt ned en komite som skal granske ….” De er så satans motvillig til å gjøre noe at det er til å grine av.
DET HJELPER IKKE Å SETTE NED EN JÆVLA KOMITE!
Politikere må være noe av det mest inkompetente vi har på planeten vår. Hadde de vært karakterer i Douglas Adams “hitchhikers guide to the galaxy” .. så vet jeg hvilket romskip DE hadde blitt plassert på for å krasjlande et sted uti huttiheita.
Politikere KAN INGENTING!
De gjør INGENTING!
De utretter INGENTING!
Men sette ned komiteer, full av enda flere inkompetente idioter, se det er de verdensmestre i. Verden går sakte under, mens de diskuterer reduksjoner av utslipp på festmiddagene sine. Måtte de råtne i helvete, fortrinnsvis et helvete som er et direkte resultat av deres inkompetans, manglende vilje til å faktisk gjøre noe konkret og FULL av komiteer som skal utrede hver minste ting de våger å åpne kjeften og si. Jeg heier på fanden i det scenarioet.
Men politikerne skal ha det.. de er et perfekt bilde på egoismen og tankeløstheten som gjør seg gjeldende i samfunnet. Vi får det vi fortjener. Sodoma og Gomorra, i miljømessig henseende, der har du oss.
Vi er blitt så forvrengt, markspist og motbydelig som samfunn, i vårt overforbruk, vår manglende vilje til å se ting som de faktisk er og enda større mangel på vilje til å faktisk gjøre noe med det, at vi fortjener de tanketomme fjolsene som bitcher om makten i dag. Så lenge vi som enkeltindivider ikke er villig til å gjøre en endring, kommer vi til å ha vaktmestrene som skal reparere-jepajere ved makten.
Hvordan kan vi, som menneskerase, snu denne utviklingen? Jeg er sikker på at det er mulig. Men jeg vet ikke hvordan. Vi får vel starte med oss selv da kanskje. Hver og en av oss. Men kjenner jeg folk rett, så gidder de ikke. Det kan tross alt føre til at de går glipp av ett eller annet forpult realityshow, eller siste svælt-seg-ihjel-modelll-pissa-program, eller gå glipp av alle de SUPERINTERESSANTE retarduttalelsene som kommer fra ubetydelige kjendiser, som tror verden avhenger av dem. Drittungene.
Et solid spark i rævva.. til samfunnet, derimot. Hadde nok gjort seg. Tenker jeg. Med metalltupp.
Jeg blir egentlig litt matt av alle menneskene som opptrer i media for tiden, med sine lange tiriader over hvor meget og dypt de sørger over Jacksons død. Folk skulker jobben fordi de sørger så dypt og så meget. De griner på sammenkomster. De hører på sangene hans i evigheter. De opplever angst fordi de, and I quote, «vet ikke hvordan livet kan gå videre nå som Michael Jackson er død»…
Jeg har en overhengende lyst til å be slike mennesker om å for helvete se til å få seg et jævla liv, istede for å oppføre seg innavla landsbyidioter. Men jeg lar være, see? Jeg har ikke sagt det. Jeg har bare lyst. Lyst til å smyge meg opp bak dem i deres dype, bunnløse sorg, og hviske «du er en idiooooot, du vet det. En ordentlig taaaaaper!!»
See.. det er nemlig en logisk brist i denne dype sorgen de bretter ut i media. At en kjendis dør har ingenting med deres liv å gjøre. At en kjendis dør endrer ikke en tøddel på livet deres. Men hey, genial måte å få seg en ekstra fridag i varmen. «Sorry boss, kan’ke komme på jobb i dag. See, Jackson døde…. og jeg holder ikke ut sorgen..» *spe på med litt mer drama og hulking aller helst også* Da-jises for noen næpskrell. Jacksons død har ingenting med hverken Ola-Dunk eller retards av noen c-kjendisers liv i Norge å gjøre, men hey, brilliant måte å få seg oppmerksomhet i media på. Og de høyt skattede journalistene hiver seg over det, som om det var en eller annen viktig nyhet. Den og den sørger. Å gid – å gid – å grenseløse giiid. Hvem faen bryr seg?! Kan de ikke bare holde kjeft og sørge i stillhet i såfall, inntil de har noe VIKTIG å fortelle verden?
Litt påfallende, er det ikke?
Her vi sitter i vår trygge del av verden.
Fri for det verste plagene andre grupperinger av menneskerasen utsettes for hver dag, hver time.
Å konstruere seg en sorg fordi en musiker dør.
Å karikere seg et gresk drama fordi de ikke får se en kjendis mer. (som om de var fast inventar på gjestelisten hans i utgangspunktet). Dekadensen er blitt en høyborg, når DET er det verste som kan skje dem, mens de med velvillige blikk ser helt vekk fra de som virkelig lider i verden. De som lever i ytterste fattigdom. De som med rette kan si at de ikke vet hvordan de skal takle neste dag. Men det er fordi de ikke har mat på bordet, tak over hodet, en trygg morgendag.
Det er merkelig at disse som påberoper seg å være så rammet av slike dødsfall aldri feller en tåre for de som dør av sult, og sykdommer som lett kunne kureres – hver føkkings time. Men at en søkkrik fyr, med et sannsynlig for stort pillemisbruk klarer å ta livet av seg sjøl i galskapen sin, DET derimot, skaper kaskader av sørgende og jammerkor uten ende. Herrejemini for en GRENSELØS egoisme og navlebeskuelse. *SCHPØY*
|
|
