Skyggeblikk

Jeg er et menneske som skriver mye. Jeg satt her og bladde gjennom en del korte historier jeg har skrevet i de siste årene, og tenkte med meg sjøl, what the heck.. det skader ikke. Så de korte historiene mine blir publisert her, i kategorien “Eventyrtimen”. Første historie ut er i en serie jeg har laget om historier som utspiller seg like etter at et menneske har avgått med døden. Jeg tror vi fortsetter videre på en eller annen måte. Min “Post mortem” er små visjoner som har kommet inn fra horisonten i hodet mitt.

VICKYS BLOMSTERENG

Fru Meroth? Er du med meg?
En stemme langt borte nådde frem til Vicky. Fru? Hun stusset. Hun var da ingen frue lengere.
Enkefrue Meroth må jeg be. Svarte hun, litt skarpere enn hun hadde ment.
Jaja, enkefrue. jeg skal hente deg litt vann.
Hun forsøkte å se seg omkring. Hun hørte stemmen til sykepleier Nilch, men hun kunne ikke se henne noen steder.

Hun konsentrerte seg dypt. Til slutt greide hun å presse øynene opp. Hun myste ut i det velkjente rommet på sykehuset. Lyset utenfra traff veggen til venstre for henne, selv lå hun stille på venstre siden av rommet. Det var sen ettermiddag eller tidlig kveld, anslo hun, ut fra det dunkle lyset. Hun kunne se skyggene av trærne som danset på veggen. Det var vind ute altså. Hun merket et mekanisk trykk i brystkassen, og ble klar over at hun fremdeles var koblet til den hersens pustegreien.

Lydene ble fjerne igjen. Hun lukket øynene, en kort stund. Måtte bare samle seg litt. Da hun åpnet dem igjen, var det mørkt ute. Hun hørte sykepleiere ute i korridoren. Et kort blikk over rommet fortalte henne at en av de som hun hadde delt rom med de siste ukene, ikke var der lengere. Hun hadde ikke lyst å tenke på hvor hun befant seg.

Det er egentlig ikke så ille som du skal ha det til. Sa en lys kvinnestemme ved siden av henne. Hun kastet et blikk til siden. Det stod en ung kvinne der, i klær av en farge hun ikke helt greide å bestemme seg for hva var.
Er du en sykepleier? Ny kanskje? Mente hun å si. Men hun var ikke så sikker på at hun hadde sagt det, for stemmen som sa ordene hørtes helt annerledes ut enn hun kunne huske sin gamle sprukne stemme som.
Kvinnen lo og ristet på hodet.
Jeg er Elisa. Jeg lå i sengen der borte før i dag.
Vicky satte seg opp i sengen og så dumt på henne.
Ikke vær tåpelig, du er ung. Det var en gammel kvinne som lå der borte. Gammel, slik jeg er gammel.
Elisa nikket.
Ja, og død, slik du er død.
Jeg er da ikke død! Protesterte Vicky.
Elisa så litt på henne.
Se på deg selv da? Foreslo hun.

Vicky hoppet ut av sengen, og følte seg utrolig bra. Så god hadde ikke kroppen vært siden hun var ung. Hun så nedover seg selv. Så ble hun tankefull. Hun var kledt i en lang, fotsid kjortel, i samme underlige farge som Elisa. Håret hennes var langt. Nådde til bakken, og hun hadde nakne føtter. Ja det var jo logisk, hun hadde jo nettopp ligget i sengen.
Hun snudde seg mot sengen. Det lå en gammel kvinne der. Med slanger koblet til kroppen. Hun grøsset litt. Det så ille ut.
Hvem er hun?
Ingen. Svarte Elisa.
Hun må jo være noen! Svarte Vicky irritert.
Nei, svarte Elisa, hun var noen. Det var deg, for noen øyeblikk siden.
Tullprat, jeg er jo her.
Ja, men det er fordi du er død.
Jeg føler meg ikke død.
Elisa smilte.
Nei, kroppen er død. Ikke resten av deg.
Resten av meg? Skal ikke livet passere i revy nå? Hun trodde ikke på dette mennesket et øyeblikk. Hadde hun vært død, så hadde hun visst det.
Elisa pekte ut av vinduet.
Skal vi gå?
Ut vinduet?
Ja hvorfor ikke?
Er du gal?
Nei, jeg er død. Kom nå.

Vicky så at en stor blomstereng dukket opp og veggen til sykehuset forsvant. Litt nølende gikk hun etter Elisa. Luften var ren. Alt var… behagelig. Hun gikk sakte ut på blomsterengen, og så seg tilbake. Sykehuset var helt forsvunnet.
Merkelig.. mumlet hun for seg selv.
Hva er merkelig kjære?
Hun så opp. Fred, hennes kjære Fred stod det og smilte. Akkurat slik han hadde gjort første gang hun møtte han. Så ung. Så vakker.
Er jeg virkelig….? Hun fikk ikke frem siste ordet.
Han nikket, javisst min kjære. Det er på tide å dra videre.
Han holdt ut armen og smilte.
Skal vi?
Et knis unnslapp henne. Det var så deilig å være ung igjen.
Hva skjer videre nå? Spurte hun og grep armen hans smilende.
Livet, min kjære, sa han og smilte, livet begynner virkelig nå.
Hva kalte du det jeg levde før jeg døde da?
Skoletimen, svarte han og smilte.
Vicky stanset opp og så fremover i landskapet. Virkeligheten sivet inn overalt i tankene hennes. Hun smilte, selv om hun nå visste at hun ikke hadde en munn å smile med.
Fred har rett… skoletimen er over. Tilbake til livet.