Skyggeblikk

… at å drømme at man klatrer opp etter et helt loddrett fjell, med rektangulære plater som vipper rundt om du ikke balanserer riktig… plater som har blitt plassert der av gorillaer, som skal dyrke planter… er grunn god nok til å stusse over drømmemakeriet man har mellom ørene..

Jeez.. hva blir det neste.. at de danser folkedans i rosa ballerinakjoler på toppen av fjellet?

Natt til i dag hadde jeg en pussig drøm

Bare innrøm at dere ikke blir kloke på den dere heller

Natt til i går drømte jeg at en person stjal dagboka mi. Jeg ble fly forbannet. Og våkna dirrende av raseri. Og jeg var delvis irritert utover dagen, på den personen. Selv om vedkommende aldri har vært i nærheten av å vite om at ei dagbok eksisterer engang.

Vi påvirkes nok veldig mye av det vi drømmer, selv om vi ikke tenker over det. Jeg har opplevd at folk har vært deppa i dagesvis pga en trist drøm. Har opplevd det selv også. Bedritent humør pga dystre drømmer. Jeg kan komme med et eget eksempel, selv om dere neppe finner det ekstremt spennende.

Drømmen startet med at jeg våknet, nesten helt begravet i snø. Jeg klarte lett å reise meg, men befant meg i et dystert og delvis snedekket landskap. Det var ingen mennesker der overhode. Bare ødemark og høye fjell så langt øyet kunne se. Det eneste tegnet til liv jeg så, var reinsdyr (av alle ting), hvite reinsdyr, som holdt god avstand.
Og jeg hadde ikke peiling på hvor jeg skulle gå for å finne andre mennesker. Og det gikk opp for meg at ingen hadde søkt etter meg heller. Jeg hadde snåle pelsklær på meg, og gikk til slutt mot det jeg antok var sør, for det som jeg mente var mot nord var sånn type Mordor-dyster.

Trenger vel ikke å si at å våkne av denne drømmen ikke gjorde meg hoppende lykkelig. Jeg var faktisk dyster i dagesvis. Og selv nå, sikkert år senere, så føler jeg fremdeles ubehag ved å tenke på den.

Jeg har også opplevd å være i utrolig godt humør i flere dager (rekorden er noen månder) pga en god drøm.

Det jeg finner en viss underholdning i, er når folk er sinte på personer de har drømt om (slik som jeg sjøl presterte å være i går), pga noe de har gjort i drømmene. Og selv om de _vet_ at dette er drømmer, og at personen i det virkelige liv er fullkomment uskyldig, så fortsetter de å være sure en god stund til.

Jeg selv har i tillegg opplevd at mennesker jeg nesten ikke har lagt merke til i det våkne liv har blitt kastet midt inn i fronten av mitt fokus pga at de har opptredt i drømmer på særegne måter.

Så jeg lurer litt, innimellom… hvor mye av vårt humør, reaksjonsmønster og generelle atferd i det våkne liv er farget av det vi har opplevd helt for oss selv, i drømmene? Og hvor mye av det er vi egentlig klar over?

Enda en av mine drømmer. En lang og innholdsrik drøm. De som har lyst å lese får ta seg litt tid

—–
Det første jeg husker fra denne drømmen, er at jeg og min yngre søster befinner oss ombord i en stor romstasjon. Denne romstasjonen ligger i skjul bak planeten Mars, og kan derfor ikke sees fra jorda. Men det er i en merkelig variasjon av fremtiden, så alle vet at den er der. Det er roboter som driver denne romstasjonen, for mennesker. Men jeg og min søster kjeder oss ombord på romstasjonen, og begynner derfor å underholde oss med å bedrive litt hærverk på de mindre farlige robotene. Dvs vi tømmer varm melk over dem, slik at de kortslutter.
Dette setter de farligere robotene veldig lite pris på, og begynner å lete etter oss for å sette oss i husarrest. Vi gjemmer oss i luftkanaler og har det egentlig morsomt med denne katt- og musjakten med robotene.
Men så tilkaller robotene menneskelig politi fra jorden, som er der på et øyeblikk. Da er det ikke så morsomt lengere, for politifolkene skjønner fort hvor vi gjemmer oss (robotene klarte ikke å dedusere seg frem til luftsjaktene selv).

Vi løper alt vi orker ut i en stor hangar, og hopper opp på hver vår rom-scooter. Den ser ut som en rimelig vanlig vannscooter, men den har et energifelt rundt seg som beskytter oss mot verdensrommet. I vill fart setter vi av gårde fra romstasjonen, med politiet hakk i hæl.

I denne drømmen befinner det seg en jordliknende planet ikke så langt unna Mars. Faktisk i samme bane, bare på “den andre siden” av sola. (altså om du tar sirkelen, så befinner de to planetene seg 180 grader fra hverandre). Vi styrer mot denne planeten, og kaster fra oss romscooterene når vi lander.
Nede på bakken lander vi foran et stort fjell. Det er en åpning i fjellet, og vi løper inn der og stenger inngangen med en _enorm_ stein. (ikke spør meg hvordan vi hadde styrke til det). Politifolkene utenfor klarer derimot ikke å rikke på steinen, men blir stående utenfor og vente på oss. Så vi skjønner at nå kan vi ikke gå tilbake den veien, så vi fortsetter innover i grotten vi befinner oss i.

Det går opp for meg at det ikke er en grotte, men et tunnel-system som snor seg innover i fjellet. Jeg ser et lys lengere fremme, og håper det er utgangen til den andre siden. Det er det ikke, det er en vanvittig svær kuppelformet krystall som er en del av fjellet. Og nesten hele kuppelen (som sikkert er flere hundre meter høy) fylles av en oransj/rød edderkopp som alene klarer å dekke det meste. Bare de siste 2-3 meterene ned mot bakken er utenfor rekkevidde av edderkoppen.
Lillesøsteren min blir hysterisk redd, og løper en annen vei. Jeg løper etter henne, og finner henne stivfrossen av skrekk i en av de andre tunnelene. Og grunnen til det er at tunnelene rundt oss er full av edderkopp-egg og nyklekkede edderkopper. De er sorte og kanskje rundt 50 cm i høyde, og 1 meter i bredde. De er ikke farlige, føler jeg, men vi skjønner at vi ikke kan gå gjennom de tunnelene uten å skade de nyklekkede edderkoppene. Og selv om spesielt lillesøsteren min er redd for dem, så har vi ikke lyst å skade dem ved å tråkke på dem ved et uhell eller noe sånt.

Vi bestemmer oss for å gå tilbake til krystallkuppelen, og snike oss langs kanten av kuppelen ut til den andre siden (for der har vi fått øye på veien ut). Vi vet at vi ikke kan gå midt over, for da vil den store moder-edderkoppen se oss, og ha en litt uvanlig middag. Som tenkt så gjort. Vi går så stille som mulig og sakte, rundt langs ytterkanten av kuppelen, og kommer til slutt ut. Lettet.

Utenfor er det mange hvite telt. Dvs telt som er formet som langhus. Inne i teltene er det mange små sorte edderkopper. De er kanskje 10-15 cm i bredde. Vi går midt mellom 2 av langhus-teltene (som er max 2 meter høye) og kommer helt klar av alle edderkoppene. Rundt oss er et irrgrønt heielandskap til venstre og en stor mørkegrønn skog til høyre. Vi blir enige om at hvis vi går ut i heielandskapet så er det fare for at politiet vil oppdage oss, så vi velger den mørkegrønne skogen.
Skogen er tettvokst, og vi kutter oss vei med noen lange kniver/sabler som vi plutselig har tilgjengelig. Vi kommer ut på den andre siden av skogen, som også hadde noen lysninger, der jeg kan huske at jeg så merkelige hjorteliknende dyr, og kommer ut på en vei. Til venstre for oss ser vi igjen et grønt heielandskap, og i det fjerne ser jeg snøkledte fjell. Foran oss er lave klipper. Jeg ser ikke hva som er på den andre siden av klippene. Til høyre ser jeg lave runde fjell, og enda lengere ut kan jeg se havet.

Vi hører lyden av et reisefølge som kommer mot oss fra venstre. Vi kan ikke se dem, for de er skjult av noen heier. Men til slutt dukker de opp. De har karavanevogner med seg. Men vognene er laget av et treliknende materiale, og har ingen trekkdyr. De er malt i svært sterke farger, med glade mønstre over hele vognene. (i etterkant assossierer jeg det med sigøynervogner, de har samme form, men mangler trekkdyr)

Folket som møter oss er høye, og de fleste av dem blonde. Vi får utdelt rene klær. Hvit stor fløyelsaktig skjorte, sorte bukser og sorte knelange sko/støvler. Vi bestemmer oss for å reise sammen med dem en stund fremover.

Etter en lang tids reise (som drømmen ikke tok med – tidshopp), så var vi fremme ved havet. Når vi kommer frem er det nesten solnedgang, og jeg går utenfor området der vognene er plassert og ser på solnedgangen. Den er overjordisk vakker. Blodrød, gul, oransj, purpur, rosa og gullfarget himmel speiler seg i havet. Solen er gull- og hvitfarget på samme tid. Det står høye rektangulære klipper ute i havet, som står som silhuetter mot solnedgangen.

En tegning fra 1995 der jeg, med dårlig hell, forsøkte å få frem litt av den solnedgangen

Like før solen forsvinner ned i havet, kommer en mørk bil kjørende inn fra min venstre side. Den kjører så tett innpå meg at jeg må hoppe unna for ikke å bli overkjørt. Noen fra karavanefolket kommer og trekker meg tilbake til det opplyste området der vognene står.

Så hopper drømmen i tid igjen. Min lilleøster har bestemt seg for å dra tilbake til jorden, jeg har bestemt meg for å bli der jeg er. Drømmen slutter med at jeg ser romskipet som kom for å hente henne, forsvinner igjen over fjelltoppene.
——

Jeg må også få legge til at i etterkant, i månedsvis etter denne drømmen, så ble jeg i et utrolig godt humør hver gang jeg så for meg den solnedgangen jeg så i denne drømmen. Det er uten tvil det vakreste jeg har sett.

Den engelske betegnelsen på dette er “Lucid Dreams”.
Dvs at en har full våken bevissthet med seg inn i drømmene. Man kan trene seg opp til å få dette til, men da må man være litt sta.

Jeg har prøvd dette selv en del ganger, med vekslende hell. Det var litt stilig da jeg puttet hånden gjennom et vindusglass, uten å knuse det. Det var bare som noe halvflytende materie, som gikk an å puffe hånden gjennom. Men stort sett får jeg ikke til så veldig spennende ting. Det eneste jeg gjorde i en drøm var å stirre på hendene mine og tenke at dette kan umulig fungere, men da våkna jeg av at jeg følte at noe/noen kilte meg i nakken. Faen og.

Men det er faktisk en sannhet i det. Man kan øve seg opp. Selvsagt, det er ikke spesielt festlig å bruke tiden på å glo på hendene sine, eller putte nevene gjennom vindusglass i all evighet. Men jeg innbilder meg at etterhvert skal jeg bli flinkere.. og få til kule ting. Ja, jeg klarte forresten å få det til å bli vinter når det var sommer.. (som om det er noe å skryte av, værgudene gjør det hele tiden.. men pytt)

Men for de av dere som har lyst å lære litt om dette.. så finnes det en god hjemmeside..

Dreamviews.Com

Det første jeg husker er at jeg er i en gruppe av elitesoldater som slippes ned over et 7-etasjers bygg. Det er som om den er delt i to vertikalt, og jeg kan se inn i bygningen samtidig som jeg befinner meg utenfor. Før vi lander på bygningen er den blitt til en pyramide.

Vi lander i øverste etasje, og løper nedover noen etasjer (husker ikke hvor mange). Det er tåke i hele bygningen.
Så kommer jeg til nederste etasje, som ligger på bakkenivå. Tåken er borte, og jeg befinner meg på ungdomsskolen jeg gikk på. Det er helt tomme korridorer, og et hvitt lys gir gjenskinn i gulvet. Og det er plutselig helt stille der. Det eneste jeg hører er lyden av mine egne fottrinn. Jeg vet at de andre soldatene er i nærheten, men jeg kan ikke se dem.

Så jeg løper inn på et stort toalett (ikke der i virkeligheta), og hopper opp på et do, og sitter stille og lytter, med våpenet klart.
Jeg kan høre at det kommer 2 stk inn i rommet, og kikker ned under døren for å se hvem det er. Jeg ser det er føttene til to kvinner, og kommer ut i rommet der de befinner seg. De er redde. Sier det foregår merkelige ting her. De har sett inntørkede mennesker, som er blitt til støv, sier de. En uhyggelig følelse sniker seg inn i meg, og jeg lytter enda mer intenst til stillheten rundt meg.

Så er jeg plutselig ute i korridoren igjen. Ei lita jente, kledt i helt røde klær, blond, trekker i klærne mine for å få oppmerksomhet. Jeg spør henne hva det er.
“De er her, men er likevel ikke her!” Sier hun skremt.
Jeg skjønner ikke hva hun mener, men hun svarer ikke da jeg spør, bare trekker meg etter seg.
Hun trekker meg inn i et klasserom. Fylt med barn. Men mesteparten av barna der er tomme skall. Innsiden er tørket vekk. Og hun peker på dem som er i ferd med å bli til støv. Noen få er ennå levende, men de ser redde ut alle sammen.

Det går en middelaldrende lærerinne rundt der og messer. Hun er helt ute av stand til å se at det er noe galt i klasserommet. Hun fortsetter å lære fra seg, som om alt var ok. Jeg får øye på en liten gutt, (naboen sin sønn i det virkelige liv). Han er blitt til et skall.
“Ser du,” hvisker jenta, “de er her, men er likevel ikke det.”
“Vi må komme oss ut,” sier jeg til henne, løfter henne opp og løper opp alle etasjene med henne. Og hele tiden føler jeg at jeg har dårlig tid.

Oppe på taket er det som om jeg siger inn i den lille jenta, og en kulerund gul fugl, med bittesmå vinger, kommer og løfter henne vekk fra taket. Fuglen flyr helt fint inntil den oppdager at jeg også er med. Da faller den til bakken som en stein. Jeg slipper taket, og fuglen flyr vekk med den lille jenta.
Men da er jeg allerede på rett side av en stor mur som omgir hele skolen (ser helt annerledes ut nå, ser ut som et enormt fengsel). Og jeg er glad for at den lille jenta er trygg.
En lysende kule dukker opp i hendene mine, og jeg hører den “mamo”-sangen som ble sunget i Auswitch-markeringen. (hun som stod i brakken og så ut på snøvær og sang). Og jeg løftes oppover. Stadig høyere oppover. Det er som om sangen gir meg energi og kraft til å komme meg høyt opp.

Til slutt er jeg så høyt oppe at jorden bare er en liten kule i det fjerne. Og jeg dunker hodet i noe. Jeg oppdager at “himmelen” kun er et lokk rundt jorda. Lyskulen hjelper meg gjennom lokket, og jeg befinner meg på noe som jeg oppfatter som et loft, et enormt loft. Eller en låve. og alt er trefarget. Lyset er slått av, og jeg blir redd for alt jeg ikke ser i mørket, som kan befinne seg der.
Så finner jeg en lysbryter, og ser meg omkring. Rommet er enormt. Og jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal finne frem (vet ikke helt hvor jeg mener jeg skal).
Jeg stanser opp, lytter etter noe, og blir enig med meg selv om at “de er med meg”, setter meg på en rutsjebane av tre, og suser nedover. Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg føler meg trygg på at jeg kommer dit jeg skal.