Skyggeblikk

Sånn at du allerede nå skal få sjansen til å hoppe videre på verdensveven, dette er en ren fabuleringspost. Det kommer IKKJE en tøddel fornuftig ut herfra. Now you know.

Jeg sitter og tenker på delfiner. En gang for lenge siden hadde jeg en veldig mektig drøm om delfiner og hvaler og dets like.

Jeg befant meg på en hvit strand. Det var av typen sydenhavsøy. Men jeg var ikke opptatt av stedet jeg befant meg på, jeg stirret mot horisonten, som om jeg ventet på noe eller noen. Og til slutt dukket de opp.

2 delfiner kom inn og ventet på meg uti vannet. Jeg vasset ut og grep fast i ryggfinnene deres. I drømmen svømte de vanvittig fort utover havet, og dykket deretter nedover. Stadig lengere nedover. Husker at på et punkt var jeg overbevist om at jeg kom til å drukne, men istede begynte jeg å “puste” under vann.

Etter å ha dykket veldig lenge, kom vi til noe som virket som et fjell som var opplyst fra innsiden. Delfinene stoppet utenfor og dyttet meg inn en liten sprekk i fjellet. Innenfor var det en sinnsyk svær lyssøyle som sakte spant rundt, og utallige (sikkert flere tusen) hvaler, delfiner og mange andre havdyr og fisker. De svømte sakte i ring rundt søylen, og opp og ned langs den. For meg virket den elektrisk. Eller iallfall ga den fra seg en lyd som minnet meg om et veldig saaakte lyn. Og jeg våkna til slutt, med en følelse av å spinne rundt den elektriske søylen sjøl. Den følelsen vaket i vannskorpa i tankene mine i flere uker etterpå.

Nå er ikke jeg en av dem som tror at delfiner, hvaler etc er som “mennesker i havet”. Jeg tror ikke de har en oppfatning av verden som kan minne om vår, selv om de er i stand til å forstå og se seg selv i forhold til resten av verden. Men.. drømmen satte et visst preg på tankene mine. Mest den merkelige sakte-lyn-energien. Er ennå ikke helt enig med meg sjøl i ka den skal bety.. men anyways.. det var en kul drøm.

Men det er litt, vel, nesten bedårende, at når mennesker – som rase – skal lete etter intelligens både i vår egen verden og andre steder, så tar vi vår egen lille hjerne som utgangspunkt. VÅR måte å forstå livet, omgivelsene og oss selv på, er fasiten på intelligent liv. Det er ut fra oss selv, at vi leter etter vår tapte tvillingsjel i multiverset.
Men jeg tror vel egentlig ikke at vi er toppen av utvikling, hva hverken form eller intelligens angår. Vi forstår verden ut fra et svært begrenset sett med parametre. Vi forstår jo ikke vår egen hjerne engang. Hvordan skal vi da, med rette, sette oss til doms over andre skapningers intelligens og verdensanskuelse?

Dessuten, har du noen gang lagt merke til hvordan dyr ser på deg? Med et slags overbærende blikk? Noen ganger tror jeg de møtes på hemmelige steder og rister unisont på hodet av oss.

- Dakkars små menneskene. De er ikke kommet så langt. Vi må være overbærende mot dem stakkars. De vokser det nok av seg.

Jeg håper vi gjør det. Jeg og samboern pleier å ha en liten debatt gående der. Jeg mener at det er en VISS utvikling og fremgang å spore i menneskeslekta, om enn ikke av den storslåtte arten, han mener vi fremdeles er apekatter, bare i bedre klær. Jeg nekter å gi helt slipp på tanken om at det finnes en viss bevegelse i oss som art, mot noe bedre. Det på tross av kriger, elendighet og enda mer elendighet. Et sted på veien må vi jo lære, alle som en. Vi må det. Selv de som stritter mest imot, de MÅ også lære, en gang. (og ja, jeg snakker om flere liv, jeg tror vi har det, så det er implisitt).

Men ja, intelligens. Jeg tror det finnes mer intelligens i menneskerasen enn det som kommer frem i dag. Fordi det er vanlig at folk er rimelig apatiske til livet sitt. Det er vanlig å leve etter “normalen” .. og nøye seg med det. Og det er, som sådan, ingenting galt i det. Men en gang der fremme må du våkne av dvalen, enten du vil eller ikke. En gang der fremme må du finne frem til det som gjør deg til et unikt individ i multiverset. En gang der fremme MÅ du bli helt deg selv, uavhengig av hva alle andre mener, tenker og tror. Uavhengig av andres forventinger til deg. Andres krav til hvordan du skal leve livet. Kanskje må du stå på barrikadene for å få det gjennom. Eller, kanskje, du som jeg, til slutt kommer til konklusjonen om at det er kun det du selv tror og mener – om deg – som spiller en rolle – til slutt. Man er kun ansvarlig overfor seg sjøl, når regnskapet skal gjøres opp.

Du vet at det kommer, right? Du vet at til slutt må du stirre deg sjøl i hvitøyet, og spørre deg selv: Hva gjorde meg med livet jeg fikk tildelt? Gjorde jeg det jeg følte var rett, eller gjorde jeg det andre mente var rett? For min egen del, så håper jeg svaret tipper mye mer over på Lill-siden enn “resten-av-verden-siden”. Men det er faen meg ikke lett. Det er vel der skillet går, mellom visdom og intelligens. Visdom lærer deg å skille på “de andre” og “deg selv”. Tenker jeg tar den ruten jeg. Iallfall foreløpig.