Arkivet

Kalenderen

mai 2012
m ti o to f l
« apr    
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

I dype tanker

Av og til blir jeg stående på kanten av historiene jeg forteller meg selv, og tidvis skriver ned og blir ikke helt enig med meg selv hvor jeg skal begynne for å få en orden på dem. For en orden er ønsket, innbilder jeg meg. Og det er mye rot der inne.. mellom krinkelkrokene. Mye virrvarr som jeg forsøker å få en slags kontinuitet i.

“Dette handler om å fortelle historier” sier jeg til meg selv. “Historier begynner et sted, holder på en stund, og avsluttes deretter til sist.”

“Ja men.. altså.. det skjer jo MER etter.. og forsåvidt før også!” Argumenterer jeg tilbake.

“Spiller det noen rolle at det noe før og etter?”

“Ja? Hvordan vet man da.. du vet.. hele greien.. om man ikke kjenner til iallfall det som skjedde FØR?”

“Alle historier må starte et sted. Du må velge hvor du kommer inn i historien, og hvor du går ut. Så enkelt er det.”

[sukk]

Er dette da en begynnelse.. eller et sted midt i?

Det var stillhet. En stillhet som vitnet om evigheter, og korte øyeblikk. En stillhet som gnistret av usagt irritasjon.
Vokteren myste mot universet foran seg. Blikket hans var festet på et lys langt borte, som beveget seg. En svært uvanlig bevegelse, og som han ikke hadde sett på uminnelige tider.
Grmf.. gryntet han misfornøyd. Må være rusk i maskineriet et sted.
Han stirret.. tankefullt. Hvem kunne han legge skylden på for dette mon tro? Det hadde vært lenge siden en feil oppstod.. han så nesten frem til å kunne skjelle noen ut.

Litt usikker.. og denne?

Et blikk kan si mer en ord. Hun visste det. Og han stirret tankefullt på henne. De nesten lysende blå øynene til den gamle mannen gjennomboret henne.
Finner du ikke veien, sier du? Han smilte litt og klødde seg på det ene kinnet. Nei, det er ikke så mange som gjør det lengere.
Vet du hvor byen ligger eller? Jeg kjørte ut hit i morges, men da jeg skulle tilbake for noen timer siden, så hadde landskapet endret seg helt.
Han kremtet, og rotet litt rundt i bålet med en pinne.
Landskapet, sa han og stirret inn i flammene, landskapet er som det alltid har vært. Det er du som er på et helt annet sted enn du har vært før.

Usikker igjen. Men jeg har mange slike.. små bruddstykker.. noen veldig lange bruddstykker.. liggende og flyte rundt i krinkelkrokene i hodet mitt..

Ganske skeptisk til denne…

Hjelp! En skarp skingrende stemme høres over den grønne hagen som ennå er delvis tyllet inn i morgentåke.
Like bak hagen reiser mektige trær seg som en grønn mur mot resten av verden, og visste man ikke bedre, ville man tro at verden sluttet nettopp der.
Hagen er en eneste stor labyrint, der sentrum består av et lysthus som er hevet en meter over resten av hagen. Hagen kalles for ”Parken” av fruen som har anlagt den.
Det er ikke mulig å finne veien ut herfra! Roper den skingrende stemmen igjen, desperat.
Stemmen tilhører Felicya Darlan-Brown, en ufordragelig bortskjemt rik kvinne, som har sett sine beste år for lenge siden.
Hun rotet seg bort i Parken kvelden i forveien, da godsets frue arrangerte det årlige maskeradeballet.

Egentlig.. når sant skal være sagt, så rotet hun seg ikke bort. Det var heller mer det at hun ble rotet bort av sitt selskap. Hvilken brilliant måte å kvitte seg med henne på, hadde de tenkt, å oppfordre henne til å undersøke hagen.

Jeg står litt på kanten.. uti periferien og kikker på dem fremdeles. Boblene av historier.. Jeg får se.. hva jeg gjør med dem, til slutt

Atter en…

mm… ya know..

mandager

Jeg er alltid glad på mandagene

Blå morgen

Da jeg tok bussen til jobb i dag var det fremdeles så tidlig at sola ikkje hadde planer om å komme over horisonten riktig ennå.
Istede var det det blå lyset fra et sol som nærmer seg horisonten som lyste opp verden. Og det var såpass kaldt at det var rimfrost på vintergresset og isroser på sølepyttene rundt meg.

Det er et drømmende syn, når man ser rimfrost som dekker blader, greiner, gress og steiner.. mens sola klatrer stadig nærmere horisonten, og den dype blåfargen erstattes av en stadig lysere blå farge.

Jeg kom meg på jobb før sola var kommet så langt at den var helt over horisonten, og fikk dermed med meg det jeg kunne få med meg at det blå morgenlyset.

Ikke alle morgener er ille, selv om det er midt i arbeidsuka :)

Mens jeg venter på våren

Jeg venter på våååååååren….

Mars

Mars

No må det se te å bli ordentlig vår snart

På havets bunn ligger svar og venter

Til tross for at vi har satt klistremerke på postkassen vår om at vi IKKE ønsker reklame, klarer smådemonene på utflukt alltid å droppe noe hos oss. Fortrinnsvis kaster de søplet sitt foran inngangsdøren. Som jeg bare plukker med meg ut og kaster i papirsøpla, uten å engang gidde å se på dem. Jeg har ingen ønsker om å kikke gjennom skiten deres. Og det irriterer meg at de tar seg til rette på den måten og dumper crappet sitt foran inngangsdøren min. Hvis jeg føler at jeg -trenger- noe, så leter jeg opp info om det og skaffer meg det etter eget forgodtbefinnende. Men selvsagt, jeg skjønner jo poenget.

DU TRENGER MER CRAP!

Nei, jeg gjør ikke det!!!

No er det jo snart påske, og da er websider, crap-dumpa-foran-døra, tv og u name it, full av gnål om hvor mange gule duker, plastkyllinger, plastegg og annet gult du trenger. For å feire påske riktig. For ikke å glemme et tonn med appelsiner (som jeg ikkje tåler), kvikklunsjsjokolade (som er full av herdet fett, mind you) og gud vet hva. Det er vel påskemarsipan, sjokolade, brus og fandens løse tenner som skal selges unna slik at vårt ørlille søppelberg får sjansen til å legge på seg litt ekstra også i år.
Det er ikke bare folk som er overvektige for tiden. Samfunnet lider av en ekstremfedme på det materialistiske og mentale plan. Hadde samfunnet vårt hatt blodårer (og siden veiene også er rævva, så kan de sikkert illustrere saken), så hadde vi stått i akutt fare for hjerteinfarkt og bypass-operasjon bare for å overleve.

Hey.. vent no litt.. er det ikkje det de holder på med nede i grekernes rike? Jeg vil tippe at DEN operasjonen ikke kommer til å bli utelukkende vellykket. Jeg syntes vel at de gjør en drit elendig jobb når folk regelrett begynner å sulte. Da er det ikke verdt det fantastiske lånet fra de andre EU-landene. Hjelper ikke å få “økonomien på fote” hvis folket dauer i samme slengen.
Finnes det overhode noen politikere med empati, medmenneskelig forståelse og gangsyn? Eller sørger de bare for å mele sin egen kake nok en gang.. holde hodet over vannet i makt-havet, slik at de kan stå ved roret sjøl om skuta allerede ligger på havets bunn?

Havets bunn får meg til å tenke på det jeg så i nyhetene for ikkje så lenge siden, om at Bellona og noen flere bidro til eller skal bidra til å få på plass et avsaltningsanlegg nedi gokk et sted, sånn at de kan bruke havet som vannkilde for mennesker, dyr og planter.
Si meg.. hvorfor brukes ikkje flere midler i sånne retninger?
Eller, mens vi er inne på å bruke penger. Istede for å kjøre store pengesummer inn til stater som er rævvakjørt.. og som med all tydelighet har vist at de IKKJE kan styre økonomien.. hva med at de rikere landene (oss f.eks) får dem hit – midlertidig – og bygge veier?! HEY! Da kunne norske veier kanskje bli mulig å kjøre på UTEN å ødelegge bilene? Hadde ikkje DET vært kult?
I samme slengen kunne folk uten fremtidshåp nedi grekenland fått en mulighet til å holde hodet over vannet, og… tja.. overleve? Jeg mener.. da kunne politikerne faktisk påstå at de hadde bidratt med noe. Vi hadde fått gode, skikkelige veier. De hadde fått levebrød. Win-win.
Man kan jo ikkje få norske firmaer til å gjøre det. De skal ha betalt inn i evigheta, og klare faen meg ikkje få lagt en meter på 20 år. Få inn folk som KAN gjøre jobben, betalt dem anstendig, og vi vinner alle sammen. Bortsett fra de norske firmaene som bruker våre skattepenger som sin lommebok når de bare MÅ HA ØRTEN MILLIARDER TIL FOR Å LEGGE 2 METER VEI! (Ja, jeg vet jeg skrev milliarder)

Men ja.. hvor var jeg.. Bellona ja.. avsaltning av havvann.
Jeg har litt problemer med å pakke tankene rundt det å forstå prioriteringene til de før nevnte inkompetente, selv-kake-melende politikerne.
Vi har en liten formue (let’s face it, i den store sammenheng ville ikke oljefondet vart lenge), og de kunne brukt den utrolig mer kreativt enn de gjør i dag. Investert heftig i utvikling av teknologi, infrastruktur, miljøvern, omsorg, utdanning, forskning. Alle disse greiene ville gitt utelling. Ikkje bare for Norge som land, men for resten av verden.
Vi ville tatt stegene fremover, fordi man viser at det går an å benytte statsmidler konstruktivt.
Og hvis de absolutt må sette spor etter seg for fremtiden, så hadde noe sånt vært skikkelig kudos.
Men neida, her skal man tviholde på midlene, eller pumpe dem inn i et grådig, sjeleløst, unyttig, bedritent aksjemarkede.

Tror liksom dessertgenerasjonen som nå er i ferd med å innhente pensjonistalderen at disse pengene vil bli spart – til DEM?
Selvsagt tror de det. De tror at bare de holder på dem lenge nok, så vil de dra nytte av det når de selv blir gamle.
Sorry Mac, slike holdninger som dere fremviser er smittsomme. Og etter det man har sett i media av dagens _unge_ politikere, så er ikke egeninteresse, grådighet og idioti gått av med døden i den generasjonen heller. Jeg håper dere kommer til å trives i de våte bleiene deres. Det er vel fortjent. (Det fortjener derimot IKKJE de som er gamle no, som brukte liv og krefter på å skape velstanden vi lever i no).

Ah, fortsetter jeg ned denne leien så blir jeg ei sur gammal hurpe rimelig kjapt. Det er for mye som irriterer meg med de styrende entitetene. Way to much.

Men ja, jeg tror, idioter i styrende organer satt til side, at vi har en fantastisk mulighet med verden slik den er i dag.
See.. det er mye lærdom å trekke av dette.
Min besteforeldre-generasjon opplevde 30-årene, krigene og etterkrigstiden med voksende velstand.
Min foreldregenerasjon hoppa i det med bind for øynene, rusa seg på mer en flowerpower og skummet fløten av det som var bygget opp.
Min generasjon har havna midt mellom.. der ønsket om å skumme fløten fremdeles henger igjen, mens bevisstheten om at det ikkje funker har begynt å ete seg inn i beinmargen.
Og neste generasjon er i ferd med å brette opp armene og rydde opp i crappet.

Vi VET nå at den vestlige modellen for velstand IKKJE fungerer. Mye fordi den er bygget på en ressurs som tar slutt.
Vi vet at å leve i blinde fører til at man føkker opp samfunn og natur.
Vi vet fra alle tider bak oss av religion til en stor grad har utspilt sin rolle.
Vi vet at vi må leve mer bevisst både hvis vi ønsker personlig fremgang, og om vi ønsker å beholde jorda vi lever på – beboelig for oss selv.

Det er ikke jorda vi er i ferd med å ta knekken på – DEN vil hente seg inn uansett. Jorda har sett verre ting enn oss. Men VI derimot… er avhengig av gitte elementer slik det er nå, rett og slett for å overleve som art.

Vi ser også at korrupsjon og grådighet stadig oftere og kjappere bringes frem i lyset.
Vi ser at folk samhandler over hele planeten. Folk engasjerer seg mer enn før, selv om det er noe som foregår på den andre siden av “ballongen”. Kanskje fordi med internett og info som kan deles på et øyeblikk, så blir folk mer og mer klar over at forskjellene er forsvinnende små, om du skreller vekk kulturelle og religiøse lag. Mennesker er mennesker, uansett hvilken flekk av jorda de kommer fra.

See.. sånn jeg ser det.. så er dette en FANTASTISK mulighet for oss å lære.
Hvordan vi kan leve som EN art.
Hvordan vi kan ta ansvaret vårt på alvor.
Hvordan vi kan fremme både individ og samfunn på best mulig måte.

Vi har verktøyene tilgjengelig. Spørsmålet er. Velger vi å bruke dem? Eller velger vi å lukke øynene til vi er over kanten at stupe?

Valget er vårt. Ennå.

Forgjeves

Mennesket behandler sin dødelighet på samme måte som ei forvirra døgnflue som samler nøtter til vinteren den aldri får oppleve.
~ sukk ~

jeje..

Et tu Regnvær… et tu?

Arigato

I de siste måndene har dette ordet svirret rundt i hodet mitt. Ante ikke hva det betydde først. Så jeg sjekket selvsagt på nettet.
Åpenbart betyr det “takk” på japansk.
Og det passer.. jeg “hører” en lavmælt stemme langt inni knollen et sted som sier ordet.

og jeg tenker på vår… og blomstrende trær.. og klar luft.. Samtidig som jeg er veldig klar over at utenfor vinduet har havet og regnet en konkurranse om hvem som inneholder MEST vann. Måtte den beste vinne.

Arigato…

Aaaaarrrrigato.. litt sånn som alligator. Vel vel.. jeg antar at når tiden er moden, så skjønner jeg hvorfor ordet surrer rundt der inne.. enten det ellers forer jeg de mentale alligatorene mine med det..

Kreative prosjekt 2012 – del 2

Så…
Jeg har malt litt mer.. ikke helt sikker på om jeg er fornøyd med himmelen.. den er ikke ferdig ennå.. men allikavel..

Kontemplasjon over en drøm

Kontemplasjon over en drøm


Denne versjonen har jeg lagt på litt ekstra skyer o.l. Og så vidt begynt å bestemme meg for hvordan jeg vil dele dem opp.
Oppdatering 11.02.12
Versjon 2

Versjon 2


Her har jeg kommet litt lengere på skyene. Ikke helt fornøyd med hvordan de ble, men dette er første gangen jeg forsøker meg på “realistiske” skyer, så det blir som det blir. Litt feil, og mye læring :)
Oppdatering 12.02.12
Versjon 3

Versjon 3

Har kommet litt videre i dag. Begynt på havet og det som skal være der.. har gått litt frem og tilbake med meg sjøl på kordan jeg bør gjøre dette, men
jeg regner med å komme i havn uansett..

Du må selvsagt trykke på bildene for å se en større versjoner..

Om jeg ikke er fornøyd… så LÆRER jeg iallfall utrolig mye av dette :) Tror ikke jeg kommer til å gjøre noe mer med himmelen på dette maleriet, ettersom det er ligg på høgg og belegg kordan det ble .. uhm.. planlagt. Dvs ikke planlagt i det hele tatt. Så jeg får ta sats på at neste maleri som inneholder skydotter og sol.. blir mye bedre. *evig optimist*

Fargene er litt rar også.. på bildene.. ser bedre ut i virkeligheta.. flyter bedre sammen. Litt for mye blitz på kameraet.. tenker jeg vi skriver det på kontoen som. Men det gir iallfall en god pekepinn på progresjonen.

Kreative prosjekt 2012 – del 1

Siden jeg hadde gjort meg ferdig med maleriene og tegningene jeg holdt på med på tampen av fjoråret, så må jeg selvsagt ha noe å putle med no også.
Så jeg har startet på 2 nye prosjekter. Vel, egentlig 3, men den tredje er på skissenivået ennå, og funker dårlig på fotografier.

Maleriet (klikk på bildet for større versjon):

Akvarellmaleri

Akvarellmaleri


(Maleriet er litt større enn A3-str. Dvs 35,5 cm x 51 cm)

Tegningen (klikk på bildet for større versjon):

Tegning

Tegning


(Tegningen er i A3-str. Altså 29,7 cm x 42 cm)

Så vet du ka JEG holder på med når jeg kobler resten av verden ut ;)

Begge bildene er laaaaangt fra ferdige. Heldigvis. Jeg har en forkjærlighet for å ta meg god tid når jeg lager bilder. Null perfeksjonist ellers.. men når jeg lager bilder.. da kicker den indre perfeksjonisten inn, og blir aldri helt fornøyd.

Ingen fortid

Er det ikkje litt ironisk å tenke på at du har ingen fortid?
Jeg trekker litt på smilebåndet av de som påberoper seg å ha en fortid.
For hva består vel fortiden av? Dine minner? Andres minner?
Det er elektriske blipper i hodene deres.
Og du husker ikke fortiden nøyaktig slik den var. For hver erfaring du gjør deg i livet, hvilket du gjør hele tiden, så endrer din oppfatning av fortiden seg, og med den, det du faktisk husker. Det samme gjelder for alle andre mennesker der ute.
Og i tillegg så husker de andre ting fra fortiden enn det du gjør. Andre aspekter. Dere husker altså ikke samme fortiden, selv om dere var på samme sted og opplevde “det samme”.

Ja, men du har jo bilder. Sier du.
Javel.
Hva sier bildet?

Ta et bilde av deg selv for 10 år siden.
Hva forteller bildet om LIVET ditt for 10 år siden? Annet enn i akkurat det sekundet bildet ble tatt.. som en “Kilroy was here” påstand?
Du var DER.
Men hva husker du fra det øyeblikket?
Hva husket du fra det øyeblikket like etter at bildet var tatt.
Hva husker du annerledes om det øyeblikket i dag?

Vi er alle mentale døgnfluer, i kropper som beveger seg gjennom tida i stadig endring. Du har ingen fortid. Og ingen fremtid. Alt du har er her og nå. Artig..

Bevisste fantasier

Du vet.. fantasien din? Vi er ikke spesielt flinke til å bruke fantasien vår, er vi vel?
Og nå tenker jeg ikke på flyktige dagdrømmer, eller at du tenker “jeg skulle ønske at….”
Men nei, å BRUKE fantasien som et redskap. Et redskap til å forme din oppfatning av verden. Til å fungere som et oase du kan trekke deg tilbake til mentalt og emosjonelt.

Bevisste fantasier. Og ikke tenk seksuelt. Eller erotisk. Selv om de også har sin plass. La meg ta et eksempel:

Det er på slutten av en lang arbeidsuke. Du har gjort det som forventes av deg. Du har gått på jobb. Du har trent. Du har tatt deg av familie, hus, hjem, handling etc. Kanskje ikke alene. Kanskje sammen med din ektefelle/samboer. Du er sliten etter en lang uke.
Hva gjør du?
Setter deg ned på fredagskvelden og ser på tv, eller går ut og tar en drink med venner? Eller drar på besøk til familien?
Her kommer en bevisst bruk av fantasi inn i bildet. Har du noen gang vurdert å bare sette av noen timer til nettopp det? En god fantasi? Lukk øynene. Forestille deg at du er på en sandstrand. Kjenn bølgene som vasker opp etter de nakene føttende dine. Hør lyden av dem når de rytmisk vasker opp etter stranden. Lytt til vinden som løper over bølgene. Lytt til bladene på trærne bak stranden som rasler i vinden. KJENN vinden i ansiktet. Kjenn lukten av det salte havet. Se på havfugler som svever i luften rundt deg. Hva som helst. Det som appellerer til deg.. plasserer du inn i fantasien din. Det kan være venner. Det kan være familie. Det kan være ukjente. Slå av en prat med en av de du har hentet inn i fantasien. Det trenger ikke være om dype temaer. Snakk om det du ser, hører, lukter og føler. Kjenn solskinnet mot huden.
Kom igjen, du har jo opplevd dette i det virkelige liv. Hent frem disse minnene og gjør dem levende. Det trenger ikke være eksakte minner. Ønsker du å endre på noe av omgivelsene – så gjør det. Ikke vurder om noe er riktig eller galt. Bare bli i denne fantasien. Så lenge du føler for.

Fantasi kan være en mental mini-ferie. Jeg tror at dersom vi alle hadde vært trent opp i dette, så hadde stress vært ikke-eksisterende.
Hadde folk vært flinkere til å slå av stressboksene sine.. Tv, mobil, pc, stereoanlegg etc.. og bare bruke litt tid på å dykke ned i sin egen fantasi av og til.. så ville folk jevnt over vært lykkeligere. Og jeg tror at psykologisk sett kunne vi tjent mye på det.. mentale “endorfiner” .. en lykkepille i form av din egen hjerne. Skru av virkeligheta av og til.. og ta den en ordentlig helg.

Ja jeg vet det, for dere med barn blir det litt annerledes. Men ting kan planlegges.

Det høres kanskje absurd ut i utgangspunktet, men prøv det. Og se hva du får ut av det.
Jeg ville bli forbauset om du ikke likte det du selv klarte å komme opp med.

Inspirasjonen til denne bloggposten kom fra denne filmsnutten: