Siden jeg hadde gjort meg ferdig med maleriene og tegningene jeg holdt på med på tampen av fjoråret, så må jeg selvsagt ha noe å putle med no også.
Så jeg har startet på 2 nye prosjekter. Vel, egentlig 3, men den tredje er på skissenivået ennå, og funker dårlig på fotografier.
Maleriet (klikk på bildet for større versjon):
Akvarellmaleri
(Maleriet er litt større enn A3-str. Dvs 35,5 cm x 51 cm)
Tegningen (klikk på bildet for større versjon):
Tegning
(Tegningen er i A3-str. Altså 29,7 cm x 42 cm)
Så vet du ka JEG holder på med når jeg kobler resten av verden ut
Begge bildene er laaaaangt fra ferdige. Heldigvis. Jeg har en forkjærlighet for å ta meg god tid når jeg lager bilder. Null perfeksjonist ellers.. men når jeg lager bilder.. da kicker den indre perfeksjonisten inn, og blir aldri helt fornøyd.
Er det ikkje litt ironisk å tenke på at du har ingen fortid?
Jeg trekker litt på smilebåndet av de som påberoper seg å ha en fortid.
For hva består vel fortiden av? Dine minner? Andres minner?
Det er elektriske blipper i hodene deres.
Og du husker ikke fortiden nøyaktig slik den var. For hver erfaring du gjør deg i livet, hvilket du gjør hele tiden, så endrer din oppfatning av fortiden seg, og med den, det du faktisk husker. Det samme gjelder for alle andre mennesker der ute.
Og i tillegg så husker de andre ting fra fortiden enn det du gjør. Andre aspekter. Dere husker altså ikke samme fortiden, selv om dere var på samme sted og opplevde “det samme”.
Ja, men du har jo bilder. Sier du.
Javel.
Hva sier bildet?
Ta et bilde av deg selv for 10 år siden.
Hva forteller bildet om LIVET ditt for 10 år siden? Annet enn i akkurat det sekundet bildet ble tatt.. som en “Kilroy was here” påstand?
Du var DER.
Men hva husker du fra det øyeblikket?
Hva husket du fra det øyeblikket like etter at bildet var tatt.
Hva husker du annerledes om det øyeblikket i dag?
Vi er alle mentale døgnfluer, i kropper som beveger seg gjennom tida i stadig endring. Du har ingen fortid. Og ingen fremtid. Alt du har er her og nå. Artig..
Du vet.. fantasien din? Vi er ikke spesielt flinke til å bruke fantasien vår, er vi vel?
Og nå tenker jeg ikke på flyktige dagdrømmer, eller at du tenker “jeg skulle ønske at….”
Men nei, å BRUKE fantasien som et redskap. Et redskap til å forme din oppfatning av verden. Til å fungere som et oase du kan trekke deg tilbake til mentalt og emosjonelt.
Bevisste fantasier. Og ikke tenk seksuelt. Eller erotisk. Selv om de også har sin plass. La meg ta et eksempel:
Det er på slutten av en lang arbeidsuke. Du har gjort det som forventes av deg. Du har gått på jobb. Du har trent. Du har tatt deg av familie, hus, hjem, handling etc. Kanskje ikke alene. Kanskje sammen med din ektefelle/samboer. Du er sliten etter en lang uke.
Hva gjør du?
Setter deg ned på fredagskvelden og ser på tv, eller går ut og tar en drink med venner? Eller drar på besøk til familien?
Her kommer en bevisst bruk av fantasi inn i bildet. Har du noen gang vurdert å bare sette av noen timer til nettopp det? En god fantasi? Lukk øynene. Forestille deg at du er på en sandstrand. Kjenn bølgene som vasker opp etter de nakene føttende dine. Hør lyden av dem når de rytmisk vasker opp etter stranden. Lytt til vinden som løper over bølgene. Lytt til bladene på trærne bak stranden som rasler i vinden. KJENN vinden i ansiktet. Kjenn lukten av det salte havet. Se på havfugler som svever i luften rundt deg. Hva som helst. Det som appellerer til deg.. plasserer du inn i fantasien din. Det kan være venner. Det kan være familie. Det kan være ukjente. Slå av en prat med en av de du har hentet inn i fantasien. Det trenger ikke være om dype temaer. Snakk om det du ser, hører, lukter og føler. Kjenn solskinnet mot huden.
Kom igjen, du har jo opplevd dette i det virkelige liv. Hent frem disse minnene og gjør dem levende. Det trenger ikke være eksakte minner. Ønsker du å endre på noe av omgivelsene – så gjør det. Ikke vurder om noe er riktig eller galt. Bare bli i denne fantasien. Så lenge du føler for.
Fantasi kan være en mental mini-ferie. Jeg tror at dersom vi alle hadde vært trent opp i dette, så hadde stress vært ikke-eksisterende.
Hadde folk vært flinkere til å slå av stressboksene sine.. Tv, mobil, pc, stereoanlegg etc.. og bare bruke litt tid på å dykke ned i sin egen fantasi av og til.. så ville folk jevnt over vært lykkeligere. Og jeg tror at psykologisk sett kunne vi tjent mye på det.. mentale “endorfiner” .. en lykkepille i form av din egen hjerne. Skru av virkeligheta av og til.. og ta den en ordentlig helg.
Ja jeg vet det, for dere med barn blir det litt annerledes. Men ting kan planlegges.
Det høres kanskje absurd ut i utgangspunktet, men prøv det. Og se hva du får ut av det.
Jeg ville bli forbauset om du ikke likte det du selv klarte å komme opp med.
Inspirasjonen til denne bloggposten kom fra denne filmsnutten:
Det er en kald gjenklang
i utstillingsdukkenes utvalg
av bleke farger
og ikke-liv
der plastdukkene råder
og overflaten
er det eneste de vil se
Det henger en ekkel odør
igjen etter dem
døde liv som hater
alt som minnner om farger
Jeg er glad for
at jeg ikke lengere
oppholder meg i deres Boutique..
Vi har en varm vinter, åpenbart.
Ingen sne og frysegraderne holder seg akkurat over frysePUNKTET, om ikke annet.
Å jada. Virkelig vårlig.
Regn og sludd om hverandre.
Sur kald vind, som konkurrerer med seg sjøl om kor langt inn i beinmargen den når DENNE gangen
Vått på bukseleggen, for let’s face it.. skulle man holde seg tørr i drittværet så måtte man hatt vadere, regnfrakk og sydvest.. og boble-paraply.
Og akkurat så guffent.. at det er kaldt.. men ikke på minussiden.
Superduper “varm” vinter.
JegVilHaVår – NoMedDetSammeTakk!!!!
Eller evt en global oppvarming som funker litt bedre enn denne shaiten.
Jeg kan ikkje med min beste evne forstå hvorfor det skal være nødvendig for tenåringer å sitte og skravle i dommedagsbasun-decibel på bussen om morran.
GÅR DET IKKJE AN Å BARE HOLDE KJEFT?!
Alle som føler for å skravle om morran burde vært pålagt å bruke munnkurv frem til kl 10
Jeg vurderte nesten å utbryte halleluja..
Endelig ferdig med maleriet jeg har stirret på i noen månder no.. og jeg har en liten følelse av at det har stirret litt tilbake også
Ferdig versjon av ModerEnergi
Du må selvsagt trykke på bildet om du ønsker å se en større versjon…
Jeg må bare legge til at jeg har fotografert maleriet, så fargegjengivelsen er litt sånn så som så.. litt mer hvitt enn jeg hadde i bildet, og litt “rare” fargenyanser, men what the heck. Dere ser det no allikavel.
Snakker du noen ganger med deg selv? Slenger ut en kommentar i ditt ene-nærvær, og svarer etter noen sekunder med stillhet?
Jeg er en av de menneskene som konstant enten prater med meg selv eller nynner, når jeg ikke tenker over det. Det har selvsagt ført til at jeg har fått en del undrende blikk opp gjennom tidene.. men fordelen med å snakke med seg sjøl er at man kjenner samtalepartneren veldig godt
I dag tok jeg julevasken…. sort of… Og jeg gikk og skravlet veldig mye for meg sjøl.
- Jøss? Nårtid havnet DEN under senga? (Den var da laptop-brettet mitt.. ikke noen skitne tanker her takk)
- Hvordan kan det bli SÅ mye støv under senga? Er den der levende? Den rørte på seg *stirre skeptisk*
- Er det virkelig nødvendig å vaske overalt? Dette er gørr. *lure på om jeg føler for en kopp te*
Jeg er ikke et vaske-menneske. Jeg gidder rett og slett ikke vaske gulvene hver jævla uke. Jeg trekker litt på skuldrene og tenker.. “bare kjentfolk som har gått her likevel” .. så jeg støvsuger når det blir for ille, og vasker.. uhm… sjelden nok til at dverghamsterene ser på det som en stor og merkelig begivenhet. Men hva vet vel de.. hamstere lever kort.
Men ja.. snakke med seg sjøl. Jeg tror man kan komme på mange gode ideer på den måten. Snakke høyt og liksom “lufte” idèer man har hatt. Akkurat som husvasken.. Siden jeg skriver mye for meg sjøl.. så blir det en grei metode å lufte tankene på.
For tiden leser jeg om Mindful Meditasjon. Jeg er litt fascinert av idèen. Men cluet er at du skal fokusere på en enkelt greie, f.eks. pusten, og la tankene komme og gå som de selv vil, uten å “hekte deg på dem.” Men først må man bli oppmerksom på at man har hektet seg på tankene. Og det er sinnsykt vrient. Hodet mitt er en skravlekaspar av dimensjoner. Det er alltid en eller annen tankestrøm som svusjer forbi der inne. Et eller annet scenario som utspiller seg. Tentakler av tanker inn i fortid eller fremtid.. eller parallell tid for den sakens skyld. Så for meg, å IKKE hekte meg på en av de strømmene, er som å gå midt i neonjungelen og bli bedt om å ikke legge merke til reklameskilt. Jeg innbilder meg at jeg skal få det til. Kan andre så kan jeg. Men det har begynt å åpne øynene mine for hvor mye støy som faktisk finnes også på innsiden. Og jeg tror veldig mange “moderne” mennesker gjør det samme. Fokuserer på andre tidspunkter og steder enn der man faktisk befinner seg. Å være tilstede … her og nå.. er søkkandes vrient.
Men jeg har fått det til.. for leeeeenge siden. Da jeg satt på verandaen hos min bestemor, og bare så på skydotter og skyggene av dem som fløt over landskapet. (var en vindfull dag i de høyere sfærene). Eller en annen gang da jeg satt og stirrer på fjellene… og følte nesten som om jeg kunne “merke” dem, selv om jeg i etterkant tilskriver det til fantasi. Så jeg VET det er mulig. Men det er så mye jeg innbilder meg er viktig å “få med meg” i tankesfærene.. at jeg ofte glemmer bare å være til. Eller.. VELDIG ofte. Det er derfor jeg er blitt nysgjerrig på mindful meditasjon. Som en metode for å roe ned kakafoniet mellom ørene mine.
Også no som det er jul like rundt hjørnet. Da er det fint om man kunne få til denne indre stillheta. Jula bør jo på mange måter være et tidsrom for ettertanke og “blå kvelder”.
Iallfall er det det for meg. Jeg liker vinternettene, når det ikke (som det ofte gjør her) striregner.
Så jeg tar sats på å lære meg det. Mindfulness mener jeg. Stillheta er ikke det verste man kan strebe mot. Borte med neonskiltene i tankene.. og inn med naturen igjen. Det er det jeg tar sats på.. iallfall
