Snakker du noen ganger med deg selv? Slenger ut en kommentar i ditt ene-nærvær, og svarer etter noen sekunder med stillhet?
Jeg er en av de menneskene som konstant enten prater med meg selv eller nynner, når jeg ikke tenker over det. Det har selvsagt ført til at jeg har fått en del undrende blikk opp gjennom tidene.. men fordelen med å snakke med seg sjøl er at man kjenner samtalepartneren veldig godt 
I dag tok jeg julevasken…. sort of… Og jeg gikk og skravlet veldig mye for meg sjøl.
- Jøss? Nårtid havnet DEN under senga? (Den var da laptop-brettet mitt.. ikke noen skitne tanker her takk)
- Hvordan kan det bli SÅ mye støv under senga? Er den der levende? Den rørte på seg *stirre skeptisk*
- Er det virkelig nødvendig å vaske overalt? Dette er gørr. *lure på om jeg føler for en kopp te*
Jeg er ikke et vaske-menneske. Jeg gidder rett og slett ikke vaske gulvene hver jævla uke. Jeg trekker litt på skuldrene og tenker.. “bare kjentfolk som har gått her likevel” .. så jeg støvsuger når det blir for ille, og vasker.. uhm… sjelden nok til at dverghamsterene ser på det som en stor og merkelig begivenhet. Men hva vet vel de.. hamstere lever kort.
Men ja.. snakke med seg sjøl. Jeg tror man kan komme på mange gode ideer på den måten. Snakke høyt og liksom “lufte” idèer man har hatt. Akkurat som husvasken.. Siden jeg skriver mye for meg sjøl.. så blir det en grei metode å lufte tankene på.
For tiden leser jeg om Mindful Meditasjon. Jeg er litt fascinert av idèen. Men cluet er at du skal fokusere på en enkelt greie, f.eks. pusten, og la tankene komme og gå som de selv vil, uten å “hekte deg på dem.” Men først må man bli oppmerksom på at man har hektet seg på tankene. Og det er sinnsykt vrient. Hodet mitt er en skravlekaspar av dimensjoner. Det er alltid en eller annen tankestrøm som svusjer forbi der inne. Et eller annet scenario som utspiller seg. Tentakler av tanker inn i fortid eller fremtid.. eller parallell tid for den sakens skyld. Så for meg, å IKKE hekte meg på en av de strømmene, er som å gå midt i neonjungelen og bli bedt om å ikke legge merke til reklameskilt. Jeg innbilder meg at jeg skal få det til. Kan andre så kan jeg. Men det har begynt å åpne øynene mine for hvor mye støy som faktisk finnes også på innsiden. Og jeg tror veldig mange “moderne” mennesker gjør det samme. Fokuserer på andre tidspunkter og steder enn der man faktisk befinner seg. Å være tilstede … her og nå.. er søkkandes vrient.
Men jeg har fått det til.. for leeeeenge siden. Da jeg satt på verandaen hos min bestemor, og bare så på skydotter og skyggene av dem som fløt over landskapet. (var en vindfull dag i de høyere sfærene). Eller en annen gang da jeg satt og stirrer på fjellene… og følte nesten som om jeg kunne “merke” dem, selv om jeg i etterkant tilskriver det til fantasi. Så jeg VET det er mulig. Men det er så mye jeg innbilder meg er viktig å “få med meg” i tankesfærene.. at jeg ofte glemmer bare å være til. Eller.. VELDIG ofte. Det er derfor jeg er blitt nysgjerrig på mindful meditasjon. Som en metode for å roe ned kakafoniet mellom ørene mine.
Også no som det er jul like rundt hjørnet. Da er det fint om man kunne få til denne indre stillheta. Jula bør jo på mange måter være et tidsrom for ettertanke og “blå kvelder”.
Iallfall er det det for meg. Jeg liker vinternettene, når det ikke (som det ofte gjør her) striregner.
Så jeg tar sats på å lære meg det. Mindfulness mener jeg. Stillheta er ikke det verste man kan strebe mot. Borte med neonskiltene i tankene.. og inn med naturen igjen. Det er det jeg tar sats på.. iallfall
