I ytterkanten av tankene mine sitter det ei gammel sjel og kontemplerer over livet, evigheta og veien videre. Du vet, der den siste utposten av solid tankevirksomhet klorer seg fast i det konkrete som en forfallen molo. Jeg er ikke helt sikker på om det er en mann eller en kvinne. Jeg tror det veksler, alt ettersom hvem som har bruk for moloen.
Noen ganger er det Urmoderen som har tatt plass ytterst på tankemoloen min. Andre ganger er det en gammel, vis mann som sitter der og myser mot horisonten, og forsøker å få grep på hva som foregår i min verden. Min verden forbi de solide, konkrete tankene som ligger bak moloen som tørrlagt land. En motvekt til havet og bølgene, og deres mangel på fast form.
Det skal sies at det flyter skyer i horisonten, og solen går aldri helt ned der ute, selv ikke midt på natten. Noen ganger har det også vært sett skip lengst ute i horisonten. Så både jeg og den gamle vet at det finnes mer der ute. Men jeg er ikke helt villig til å bygge moloen lengere ut i havdypet, og den gamle kan ikke gå lengere enn moloen rekker. Men jeg mistenker at den gamles blikk når mye lengere ut enn den horisonten som først er synlig.
Noen ganger får jeg på følelsen av at det er en bestefar som sitter der, og smatter på pipen sin (min bestefar røkte pipe), tenker dype tankefurer innover i moloen og sender små røyskip opp i det blå over seg. Som om han vurderer hvorvidt det ville være verdt det. Verdt å bygge en båt for å se hva mer havet har å by på.
Jeg er nå ikke helt sikker. Jeg har sett “Clash of the Titans” .. de hadde Kraken. Og den klarte de ikke engang å dikte opp selv. Med tanke på min hypersupermegalivlige fantasi så tror jeg at man kan møte på adskillig større vesen enn Kraken uti tankehavet mitt. Så spør jeg meg selv, vil jeg virkelig det? Håndhilse på Krakens imaginære storebror? En smule skeptisk der ja.
Den første gangen jeg hilste på den gamle var da jeg hadde en drøm, der jeg satt ved et bål. Det var jeg. Den gamle mannen, urmoderen, en drage og en ulv. Ble ikke sagt så mye. Men jeg likte drømmen likevel. Det var en stjernehimmel over oss som Hubble med god grunn kunne misunne oss utsikten til, og det var fredelig. Så jeg liker den gamle, uansett hvem den gamle velger å være.
Egentlig.. så tror jeg at den gamle er nettopp det. Fred. Visdom. Harmoni. Forståelse. Og søken.. Og da er det forståelig at det nettopp er i ytterkanten ved tankehavet at h*n sitter. Kanskje er det på tide.. å bygge moloen noen meter lengere utover i havet? Så får jeg ta sats på at halvguder tar livet av en evt. storebror av Kraken